Dette er del én av en serie på fire artikler. Her er del en, del to og del fire.

Det ekstreme høyres gjenkomst og demokratiets globale sammenbrudd

1. Akkurat som genocid blir åpent adoptert som et politisk instrument i det imperialiststøttede israelske angrepet på Gaza og massedød har blitt normalisert i styringsklassens respons på pandemien, er fascistiske og autoritære bevegelser igjen del av det politiske hovedstrømslandskapet over hele verden. I fraværet av noen genuint antikapitalistisk respons fra middelklassen og pseudo-venstre-organisasjonene på den intensiverende økonomiske krisa og fallende levestandarder, blir de politiske gevinstene samlet opp av det ekstreme høyre.

2. I det nye årets første dager var det utbredte kommentarer i borgerlige media om de demokratiske styreformenes farefulle posisjon i 2024: «Et make-or-break år for demokrati verden over» (magasinet Time); «2024 bringer bølge av valg med globalt demokrati på stemmeseddelen» (Washington Post); «2024 kan bli et veldig tøft år for demokratiet» (New Yorker); «Hvorfor 2024 kan være det største året for demokrati hittil» (Economist); og «Kan demokratiet overleve i 2024?» (Financial Times).

3. Kommentarene bemerker at i 2024 vil det på verdensbasis være mellom 70 og 80 separate valg, som involverer anslagsvis 4,2 milliarder mennesker, eller mer enn halvparten av verdens befolkning. Dette inkluderer presidentvalget i USA, i tillegg til valg i India, Den europeiske union (EU), Storbritannia, Mexico, Indonesia, Bangladesh, Sør-Afrika og dusinvis av andre land.

4. Midt under disse valgene bryter rammeverket for borgerlige demokratiske institusjoner sammen. «I samfunn etter samfunn vinner illiberale verdier og politikere som omfavner dem terreng», skriver Post. «Mange valgte regjeringer ser ut til å være fast bestemt på å undergrave kjerneprinsipper i det demokratiske prosjektet, fra pressefriheten til uavhengigheten til institusjoner som rettsvesenet, og til opposisjonspartiers evne til rettferdig å konkurrere mot det regjerende etablissementet.» Financial Times skriver: «Sveriges Internasjonale institutt for demokrati og valgbistands The Global State of Democracy Initiative fant at 2023 markerte det sjette året på rad der demokratiet avtok i halvparten av alle land, den lengste retretten siden deres registreringer startet i 1975.»

5. Ingen steder i kapitalistmedia er det imidlertid noen historisk informert analyse av de politiske prosessene som ligger til grunn for denne «demokratiets krise», enn si en undersøkelse av de fundamentale sosiale faktorene bak pådriveren mot diktatur og autoritarisme.

6. Styrkingen av det ytre høyre er et universelt fenomen. Valgene i USA i år vil holdes bare tre år etter det fascistiske kuppet 6. januar 2021. Trump, den ledende kandidaten for Det republikanske partiets nominasjon, er for tiden foran i meningsmålingene i en eventuell konkurranse med Biden. I EU-valgene i juni anslår nåværende meningsmålinger at ytrehøyregruppa Identity and Democracy Group, som inkluderer Marine Le Pens parti Nasjonal samling, Rassemblement National, i Frankrike, og det fascistiske Alternative für Deutschland (AfD) i Tyskland, vil vinne nok seter til å gjøre den til det tredje eller fjerde største partiet i EU-parlamentet.

7. Fjoråret så den fascistiske TV-personligheten Javier Milei bli valgt i Argentina i november, og opphøyelsen av Geert Wilders’ antimuslimske Parti for frihet (PVV) i Nederland, som ble den sterkeste kraften i nederlandsk politikk etter valget i desember. Italias statsminister er Giorgia Meloni, valgt i 2022, med ei politisk stamtavle som går direkte tilbake til Mussolini. I India forventes statsminister Narendra Modi og hans fascistiske Bharatiya Janata Party (BJP) å vinne en tredje periode etter seire i delstatsvalg i desember.

8. Politisk er framveksten av fascistiske partier og individer langt mindre en massebevegelse nedenfra enn resultatet av en universell forflytning til høyre for styringsklassen. Uansett deres merkenavn – Sosialdemokrater, Demokrater, Arbeiderparti eller Konservative – politikken til etablissementspartiene er i all hovedsak den samme: Massive kutt i sosiale utlegg og økninger av militærutleggene, sammen med støtte til USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina og det israelske genocidet i Gaza.

9. Samtidig adopterer de etablerte kapitalistpartiene i tiltakende grad fascistenes program og politiske orienteringer. Året ble avsluttet med at representantene for EUs medlemsland og Europaparlamentet vedtok «Common European Asylum System» (CEAS), som avskaffer retten til asyl, utvider Festning Europa, og sanksjonerer massedeportasjoner og interneringen av flyktninger i det som utgjør konsentrasjonsleirer.

10. Denne forflytningen til høyre inkluderer partier fra det nominelle «venstre»: Syriza i Hellas, som kom til makten i 2015 med løfter om å avslutte IMF-støttede innstramminger og gikk hen til å implementere enda dypere innstrammingstiltak enn sin forgjenger; corbynismen i Storbritannia, som arbeidet for å kanalisere opposisjon inn bak Labour Party, som kulminerte med framveksten av Keir Starmer og Corbyns egen utkastelse fra partiet; Die Linke (Venstrepartiet) i Tyskland, som med deres høyreorienterte politikk har ført til et kollaps i oppslutning blant arbeidere og ungdom.

Oligarki og sosial ulikhet

11. Underliggende for disse politiske prosessene er mer fundamentale sosiale prosesser. Trotskij forklarte det borgerlige demokratiets krise i perioden mellom den første og den andre verdenskrig, der han sammenlignet demokrati med «et system av sikkerhetsbrytere og sikringer for beskyttelse mot strømmer overbelastet av den nasjonale eller sosiale kampen... Under innvirkningen av internasjonale spenninger og klassemotsetninger som er for høyt ladet brenner enten demokratiets sikkerhetsbrytere av eller de eksploderer. Det er hva diktaturets kortslutning representerer.»

12. De internasjonale motsetningene som kortslutter demokratiets sikkerhetsbrytere er de samme motsetningene som ligger til grunn for den ekspanderende globale konflikten og normaliseringen av genocid som et utenrikspolitisk instrument. Som Lenin forklarte er imperialisme «reaksjon over hele linja». Finanskapitalen, både i sin utenriks- og innenrikspolitikk, «streber ikke etter demokrati, men etter diktatur». Underordningen av hele samfunnet til en politikk med endeløs krig innebærer ikke bare avledningen av sosiale ressurser for å finansiere eksploderende militærbudsjetter, men stadig mer direkte grep for å undertrykke opposisjon mot krig på hjemmebane.

13. De essensielle klassemotsetningene som undergraver demokratiske styreformer manifesteres framfor alt i den ekstreme veksten av sosial ulikhet. Kapitalistsamfunnet har tatt form av et oligarki, der alt økonomisk, sosialt og politisk liv er kontrollert av en liten elite. For å bruke en annen analogi, de ekstreme konsentrasjonene av rikdom metastaserer som en ukontrollert svulst, og infiserer alle statens institusjoner, domstolene og media.

14. Ifølge Oxfam eier globalt den rikeste 1 prosenten av befolkningen nå nesten halvparten av verdens rikdom, mens de fattigste 50 prosentene eier bare 0,75 prosent. Bare 81 milliardærer har mer rikdom enn halvparten av verdens befolkning.

15. World Inequality Database (WID), utviklet av Thomas Piketty, Emmanuel Saez og Gabriel Zucman, kalkulerer at formuen eid av de rikeste 0,01 prosent av befolkningen (i dag ca. 800 000 personer) steg fra 8 prosent i 1995 til 12 prosent i dag. Formuesgapet mellom de øverste 0,01 prosent og de nederste 50 prosentene er 50 prosent høyere i dag enn hva det var i 2008. Inntektsulikheten stiger også. De rikeste 10 prosentene av verdens befolkning tar inn mer enn halvparten (52 prosent) av all global inntekt, mens den nederste halvdelen tar inn bare 8,5 prosent.

16. WIDs «World Inequality Report 2022», den siste tilgjengelige oppdateringen, fant:

Globale multimillionærer har fanget en uforholdsmessig stor andel av den globale formuesveksten i løpet av de siste tiårene: Den øverste 1 % tok 38 % av all ekstra rikdom akkumulert siden midten av 1990-tallet, mens de nederste 50 % fanget bare 2 % av den. Denne ulikheten stammer fra alvorlig ulikhet i vekstrater mellom topp- og bunnsegmentet av formuesfordelingen. Rikdommen til de rikeste individene på jorda har vokst med fra 6 til 9 % per år siden 1995, mens gjennomsnittlig rikdom har vokst med 3,2 % per år. Milliardærers andel av den global formuen har siden 1995 økt fra 1 % til over 3 %. Denne økningen ble forsterket under Covid-pandemien. Faktisk markerte 2020 den bratteste økningen i globale milliardærers andel av formuen noensinne.

17. USA er hjemstavn for den høyeste konsentrasjonen av milliardærer i verden, som så deres kollektive formue, ifølge Americans for Tax Fairness, stige til $ 5,2 billioner i november 2023, det høyeste beløpet noen gang registrert. Per tredje kvartal 2023 eide de øverste 10 prosentene av den amerikanske befolkningen to-tredjedeler av den totale formuen, mens den nederste halvdelen eide bare 2,6 prosent.

18. Marx bemerket: «Opphoping av rikdom på én pol er samtidig opphoping av elendighet, slit, slaveri, uvitenhet, brutalitet, mental nedverdigelse, på den motsatte polen». Rundt regnet 700 millioner mennesker, eller nesten 9 prosent av verdens befolkning, derav 333 millioner barn, lever i det FN definerer som ekstrem fattigdom, og overlever på mindre enn $ 2,15 dagen.

19. Akkumuleringen av personlig rikdom, selv om den er umåtelig betydelig i seg selv, er sekundær til og forbundet med den enorme konsentrasjonen av økonomisk makt i et lite antall megakonglomerater som eies av de kapitalistiske styringselitene.

20. Omfanget av ressurser kontrollert av de gigantiske bankene og finansinstitusjonene er enormt. I 2023 steg JPMorgan Chase (adm. dir. Jamie Dimon) opp til å bli verdens største bank, etter å ha kjøpt opp First Republic, med $ 3,7 billioner i eiendeler (mer enn Storbritannias BNP). Gigantiske private equity-selskaper som Vanguard (eiendeler under forvaltning på $ 7,7 billioner) og BlackRock ($ 9,4 billioner) kontrollerer store strekk av økonomien gjennom deres beholdninger. Vanguard er selv den største aksjonæren i 330 selskaper på børsindeksen S&P 500, mens Vanguard er nummer én investor i ytterligere 38.

21. Den kraftige økningen i S&P 500-aksjeindeksen i 2023 ble drevet av syv teknologiselskaper: Amazon, Apple, Alphabet (Google), Meta Platforms (Facebook og Instagram), Microsoft, Nvidia og Tesla. Deres samlede markedsverdi steg med $ 5,2 billioner bare det siste året, og utgjør mer enn 60 prosent av økningen på $ 8,2 billioner for S&P 500 som helhet. Bare fire investorer i disse aksjene – Jeff Bezos (Amazon), Mark Zuckerberg (Meta), Elon Musk (Tesla) og privat-investeringsforvalter Vanguard – tjente $ 491 milliarder på deres beholdninger. Ifølge Forbes kom halvparten av gevinstene i amerikanske milliardærformuer i fjor fra stigende teknologiaksjer, med åtte teknologimilliardærer som økte deres formuer med minst $ 10 milliarder.

22. Disse selskapene og deres eiere utøver enorm makt over internett og sosiale medier, spesielt etter Musks oppkjøp av Twitter/X i 2022. De er nært tilknyttet staten og bruker deres kontroll over kommunikasjoner til å sensurere opposisjonelle og antikrigsynspunkter. World Socialist Web Site blir jevnlig degradert i søkeresultater for nøkkelord, en prosess med sensur som opprinnelig ble avslørt i 2017, men som har fortsatt hele tiden siden.

23. Denne sosiale dynamikken eksisterer i alle av imperialistlandene, sammen med mindre makter. Asias rikeste mann er for tiden Mukesh Ambani fra India (netto verdi $ 100 milliarder), en av Modis viktigste støttespillere, som så hans rikdom øke etter BJP-seire i delstatsvalgene i desember. Ambanis rikdom stammer fra hans kontroll med Reliance Industries, Indias største selskap etter markedsverdi, et konglomerat med store virksomheter innen energi, detaljhandel, telekommunikasjoner og tekstiler. Den rikeste personen i Mexico er Carlos Slim (netto verdi $ 105 milliarder), som kontrollerer store deler av den mexicanske økonomien gjennom hans konglomerat Grupo Carso og andre investeringer.

24. Dette er kreftene som suger oksygenet ut av demokratiet over hele verden. Ideen om at grunnleggende demokratiske rettigheter kan bevares uten å ta tak i de underliggende økonomiske kreftene og interessene i arbeid er bare ønsketenking.

Det amerikanske demokratiets krise og 2024-valgene

25. Ingen steder er disse prosessene mer åpenbare enn i USA, verdensimperialismens cockpit og finanskapitalens globale sentrum. Valgkampen i 2024 utspiller seg under skyggen av det fascistiske kuppet den 6. januar 2021, der Donald Trump forsøkte å stoppe kongressbekreftelsen av hans valgnederlag for Biden, avskaffe Konstitusjonen og etablere et personlig diktatur.

26. World Socialist Web Site skrev i sin uttalelse publisert dagen etter kuppet at det var «et vendepunkt i USAs historie».

De gamle forherligelsene av det amerikanske demokratiets uovervinnelighet og tidløshet har i sin helhet blitt avslørt og diskreditert som en hul politisk myte. Den populære frasen «Det kan ikke skje her» [‘It Can't Happen Here’], hentet fra tittelen på Sinclair Lewis’ berettiget berømte fiktive fortelling om framveksten av amerikansk fascisme, har med brask og bram og i all entydighet blitt overgått av begivenhetenes gang. Ikke bare kan et fascistkupp skje her. Det har skjedd her, på ettermiddagen den 6. januar 2021.

Forøvrig, selv om den initielle bestrebelsen ikke nådde sitt mål, det vil skje igjen.

27. I månedene forut for kuppet og i kjølvannet av det, dokumenterte WSWS den omfattende konspirasjonen bak den fascistiske oppstanden, der stormingen av Capitol-bygningen, på Trumps oppfordring, bare var den endelige fasen. Konspirasjonen involverte ikke bare den sittende presidenten, men det meste av Det republikanske partiets lederskap sammen med betydelige deler av militær-politi-apparatet og rettsvesenet.

28. Ingen institusjon i det politiske etablissementet motsatte seg aktivt forsøket på å etablere et diktatur, som var svært nært ved å lykkes. Militæret og nasjonalgarden sto tilbake mens Trumps fascistiske mobb tok over Capitol-bygningen og jaktet på gisler. Det demokratiske partiet sa ingenting mens kuppet utspilte seg, med Biden selv som ventet timer før han endelig utstedte en patetisk appell til Trump om å gå på nasjonalt fjernsyn og kalle det av.

29. Den substansielle informasjonen om hendelsene den 6. januar som har kommet ut de tre siste årene har bekreftet denne vurderingen av hva som fant sted. De sosiale og politiske betingelsene som førte til kuppet har bare forsterket seg i den mellomliggende perioden.

30. Valgene i 2024 finner sted under betingelser av eksistensiell politisk krise og sammenbruddet av alle statsapparatets institusjoner. Det er ikke klart at valget, forutsatt at det engang holdes som planlagt, vil gi et resultat som blir akseptert som legitimt av det tapende partiet.

31. Da 2023 nærmet seg slutten, besluttet Høyesterett i Colorado og delstatsministeren i Maine begge at Trump ikke kunne stå på stemmeseddelen på grunn av hans antikonstitusjonelle handlinger den 6. januar, mens embetsrepresentanter i republikanskkontrollerte delstater har truet med å fjerne Biden som gjengjeldelse. Delstaten Texas har iverksatt handlinger som åpenlyst utfordrer den føderale regjeringens konstitusjonelle autoritet til å bestemme immigrasjonspolitikken. En lignende utfordring av resultatet av valget i november er fullt mulig, og ikke bare i Texas.

32. De eskalerende seksjoneringstendensene truer med å bryte opp hele post-borgerkrig-overenskomsten som gjenopprettet en enhetlig føderal myndighet over de separate delstatene. Det er verdt å påminne at Lincoln i 1860 ikke var på stemmeseddelen i noen av de sørlige delstatene. Beslutningen fra syv sørstater om å løsrive seg og danne De konfødererte statene av Amerika, før Lincolns innvielse, igangsatte hendelsene som noen måneder seinere førte til borgerkrigens utbrudd.

33. Konflikten som river i stykker de eksisterende politiske strukturene er selvsagt ikke mellom progressive og reaksjonære fraksjoner av styringsklassen. Demokratene og Republikanerne er to reaksjonære fraksjoner av selskaps- og finansoligarkiet. Uansett hvor intense de taktiske forskjellene mellom dem er, de er fullstendig underordnet deres felles reaksjonære agenda.

34. Biden skal angivelig ha hevdet at han vil sette Trumps trussel mot demokratiet i sentrum for hans gjenvalgskampanje. Dette er beslektet med en bordellinnehaver som proklamerer at han vil bygge hans etablissements omdømme ved å forfekte etisk forretningspraksis. Det var Biden som erklærte, innen dager etter 6. januar-oppstanden, at det var hans mål å ha et «sterkt» republikansk parti. Det demokratiske partiet har gjort alt det kunne for å forhindre enhver avsløring av de politiske og sosiale kreftene bak kuppet. De forskjellige etterforskingene og høringene slepte seg avsted, i forskjellige retninger, og produserte til slutt ingenting.

35. I løpet av de tre siste årene har Biden-administrasjonens sentrale fokus vært å eskalere krigen mot Russland, etterfulgt av åpen støtte til genocidet i Gaza. Da året gikk mot slutten, gjentok de øverste embetsrepresentantene i Biden-administrasjonen deres løfte om å støtte Republikanernes fascistiske antiimmigrantagenda i bytte mot økt militærfinansiering for Ukraina.

36. Demokratene og Republikanerne har gått sammen om å støtte genocidet i Gaza og i den stadig mer ondskapsfulle kampanjen for å stemple opposisjon mot Israel som antisemittisk. Den tvungne fratredelsen av Harvard-president Claudine Gay er del av en kampanje for politisk intimidering og sensur på collegecampuser, inkludert forbud mot studentgrupper som opponerer mot genocidet.

Sosialisme vs. kapitalisme og oligarki

37. Det å hevde at demokratiske styreformer kan forsvares utenfor et frontalangrep på styringselitens rikdom og dens dominans over økonomien, er høydepunktet av politisk og intellektuelt sjarlataneri.

38. Det faktum at høyrefløyen samler styrke har mindre å gjøre med dens iboende makt enn den fullstendige fallitten av det som går for å være venstresiden. Underliggende for de ulike formene for pseudo-venstre-politikks mangel på ryggrad – Bernie Sanders og Democratic Socialists of America i USA; Die Linke (Venstrepartiet) i Tyskland; Podemos i Spania; Syriza i Hellas; «Rosa-bølge»-bevegelsen og Lulas støttespillere i Latin-Amerika – er knefallet for det helligste av det hellige, privat eiendom, selskapsprofitter og personlig rikdom. Deres sporadiske påkallelser av «sosialisme» består utelukkende av varm luft. «Sosialismen» de drømmer om er en som kan oppnås uten å forårsake fall i aksjeverdiene på Wall Street, det vil si en sosialisme uten klassekamp, uten eksproprieringen av styringsklassen, og uten overføringen av makt til arbeiderklassen. Jeremy Corbyns «sosialisme» får den til de gamle fabianerne til å virke nesten bolsjevikisk. Den til Sanders, Ocasio-Cortez og Democratic Socialists of America ligger godt til høyre for den borgerlige reformismen i perioden fra Roosevelts New Deal til Johnsons Great Society.

39. Den reelle sosiale valgkretsen for pseudo-venstre er privilegerte deler av den øvre middelklassen. Målet deres er ikke radikal omstrukturering av sosialt og økonomisk liv, men snarere omfordelingen av rikdom på toppen. Den endeløse promoteringen av ulike former for rase- og kjønnspolitikk er formen der deler av den øvre middelklassen konkurrerer om maktposisjoner og privilegier innen selskapers styrerom, akademia, fagforeningsapparatet og staten.

40. I USA har Biden-administrasjonens tre år tjent til fullstendig å avsløre «venstre»-pretensjonene til Democratic Socialists of America (DSA). De ledende DSA-medlemmene i Kongressen, inkludert Ocasio-Cortez, har stemt for å forby streikeaksjoner fra jernbanearbeidere og for å finansiere USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina. Midt under det israelske genocidet i Gaza kunngjorde Ocasio-Cortez at hun ville støtte finansiering av Israels Iron Dome.

41. Alt snakk om å forsvare demokratiet og bekjempe fascisme mens man ignorerer det fundamentale spørsmålet om klasse og økonomisk makt – og derfor, erkjenner nødvendigheten av mobiliseringen av arbeiderklassen på en global skala for å styrte kapitalismen – er kynisk og politisk impotent demagogi. Milliardærenes rikdom må eksproprieres og de gigantiske selskapene må transformeres, uten kompensasjon til de store aksjonærene, til offentlig kontrollerte verktøy, drevet på grunnlag av sosialt behov, ikke privat profitt. Kapitaliststatens antidemokratiske institusjoner og repressive organer (det profesjonelle militæret, politiet og etterretningsbyråene) må avskaffes og erstattes av organisasjoner med arbeiderkontroll og makt, for å etablere en demokratisk og planlagt økonomi av en verdensskala.

42. Arbeidernes voksende kamper over hele verden er det objektive grunnlaget for utviklingen av en internasjonal massebevegelse for sosialisme. Forvandlingen av denne objektive bevegelsen til en bevisst kamp om makten krever utviklingen i arbeiderklassen av en internasjonal massebevegelse basert på marxistisk teori og programmet og prinsippene det kjempes for av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale.