Vi publiserer her hyllesten til Helen Halyard gitt av Bryan Dyne på vegne av «Party kids». Bryan, med foreldre som er mangeårige medlemmer av SEP i USA, er vitenskapsskribent for WSWS. Bryan leverte hans bemerkninger til et minnemøte for Helen som ble holdt 3. desember.

Kamerater, familie og venner,

Mitt navn er Bryan Dyne. Takk alle sammen for at jeg fikk snakke på dette minnemøtet for Helen Halyard. Jeg var beæret over å være Helens kamerat de 13 siste årene. Jeg har imidlertid også det relativt unike privilegiet å ha kjent Helen hele mitt liv.

Det å ha vokst opp som et partibarn var en enestående opplevelse. Min generasjon ble født enten like før eller i etterkant av splittelsen mellom Den internasjonale komitéen og WRP. Våre foreldre var i sentrum av kampen for trotskistbevegelsens overlevelse, og da den fjerde fasen av bevegelsen begynte, den enorme oppgaven med å gjenopprette bevegelsen på et internasjonalistisk grunnlag og være i forkant av den ekte marxismens renessanse.

Som barn var vi selvfølgelig knapt klar over slike ting. Vi kjente ikke Helen som en kamerat; hun var i stedet «en av mødrene», en av de mange surrogatforeldre og utvidede familiemedlemmer som elsket oss der vi vokste inn i voksen alder, og som vi elsket og fortsatt elsker selv, som med Helen, etter deres bortgang.

Og som man kan forvente, vi hadde mange spørsmål til våre foreldrene under oppveksten. Framfor alt, hvorfor leste de alltid? Hva leste de? Hvorfor var de så interessert i historie og politikk? Hvorfor var deres navn noen ganger i nyhetene? Vi skjønte alle raskt at det ikke var noen enkle svar, og hadde en anelse om at våre foreldre var langt mer komplekse mennesker enn bare mamma og pappa.

En av mine mer minneverdige opplevelser da jeg begynte å forstå mer av hva våre foreldre gjorde, var å lære om ebonics-historien. Det var noe som oppsto på videregående, og da jeg spurte om det, var svaret alltid: «Du burde snakke med Helen.»

Da jeg gjorde det var det utrolig øyeåpnende. Etter den samtalen hadde jeg en reell forståelse av begrepets historie, farene med svart nasjonalistisk politikk og de politiske motivene bak forsøk på å finne opp et språk. Helen forklarte til og med hva det betydde at en samling av ord var et språk, at det ikke er vilkårlig, men historisk og sosialt utviklet. Det faktum at det finnes språklige tradisjoner som stammer fra raseundertrykkelse er en refleksjon av det amerikanske samfunnets klassekarakter, ikke et slags iboende aspekt av å være afrikaner-amerikansk.

Det er mange andre aspekter av spørsmålet om ebonics som jeg ikke forsto på den tiden, men det jeg egentlig fikk fra Helen var at jeg kunne forstå det dersom jeg la ned arbeidet i det.

Ikke glem at dette var på 2000-tallet. Promoteringen av uvitenhet ble ledet av USAs president, og det ble dypt reflektert kulturelt, og er det fortsatt. Hvem kan egentlig vite ting? Hvorfor ikke bare leve i øyeblikket?

Helen sørget for at vi ikke godtok noe av dette. Om vi skulle stille seriøse spørsmål, ville vi få seriøse svar. Ikke som barn, men som unge mennesker som ikke hadde de erfaringene hun hadde, og derfor var det hennes plikt å dele.

Samtidig gjorde hun det med en virkelig overveldende mengde tålmodighet og empati. Hun forsto miljøet vi vokste opp i og hvorfor vi kunne ha illusjoner om svart nasjonalisme, fagforeningene, postmodernismen osv. Så derfor var hun definitivt skarp når hun måtte være det, men aldri smålig. Hun bygget oss opp og videreførte hennes beste egenskaper. Jeg forlot aldri en samtale med henne som ikke innebar å sette et emne inn i dets historiske kontekst og ende i noe dyp tenkning fra min side.

Dette ble bare forsterket da jeg traff beslutningen om å bli med i partiet. Det var først da jeg skjønte fullt ut at Helen i hennes samtaler med partibarna alltid brakte inn hennes enorme innsikt i historie, politikk, filosofi og kultur og hennes dypt historiske og dypt materialistiske perspektiv. Hun ble smidd i klassekampen, kampene med Wohlforth, splittelsen med WRP og utviklingen av Den internasjonale komiteen deretter. Og disse erfaringene var hele tiden med henne, og bidro til å forme hver og en av oss til de beste unge menneskene jeg kjenner.

Og jeg sørget for å utnytte det. Helen var en kilde av kunnskap og hadde alltid tid til å snakke, til å utdanne og sørge for at leksjonene hun fikk etter hvert som hun utviklet seg som en kamerat, ble ført videre.

Og jeg vil aldri glemme da hun tilfeldigvis sa til meg på slutten av 2020-kongressen: «Du er fortsatt et midlertidig medlem? Det må vi fikse.» Det var et av de stolteste øyeblikkene i mitt liv å bli erkjent, ikke bare som av hennes familie, men som Helens kamerat.

Så selv om vi aldri vil kunne snakke med henne igjen, lever det hun har sagt og gjort videre gjennom oss alle. Hun var et av de beste menneskene jeg noen gang har kjent, og et av de beste menneskene som noen gang har levd. Vi vil alltid bære en del av Helen med oss når vi arbeider mot kapitalismens død og for etableringen av internasjonal sosialisme.

Lenge leve kamerat Helens minne!