Vi publiserer her hyllesten gitt av Larry Porter, assisterende nasjonalsekretær for Socialist Equality Party (USA), til Helen Halyard, i mer enn et halvt århundre et ledende medlem av Socialist Equality Party og International Committee of the Fourth International, som 28. november døde plutselig i en alder av 73 år. Porter leverte hans bemerkninger på et minnemøte for Helen som ble holdt søndag 3. desember.

Kjære kamerater, venner og supportere,

Vi samles her i dag for å hedre vår kjære kamerat Helen Halyard.

Jeg vil også parafrasere Trotskijs vakre verdsettelse av hans sønn Leo Sedov: Helen var vår kamerat, venn og forkjemper. Hun var en utrettelig forkjemper for arbeiderklassen og sosialisme. Hun hadde en enorm innvirkning på alle hun samarbeidet med i partiet, og på de titusenvis av arbeidere og ungdommer hun snakket med de 50 siste årene, i løpet av kampen for å bygge et internasjonalt parti basert på trotskisme. Millioner vil bli kjent med hennes navn.

Helen var en ekstraordinær kamerat som vil bli sårt savnet. Hun var uselvisk, høyst intelligent, modig og dypt prinsipiell. Vi satte pris på hennes enorme personlige varme, men visste at hun ikke ikke ga etter på politiske meningsforskjeller.

De av oss som arbeidet sammen med henne nesten daglig inntil slutten av hennes liv synes det er vanskelig å akseptere at hun ikke lenger er blant oss. Denne inderlige minnesmarkeringen uttrykker både en utgytelse av kjærlighet og vår beundring.

Helen representerte den uforgjengelige menneskelige kontinuiteten i den historiske kampen for trotskisme mot alle former for stalinisme, pabloisme og revisjonisme. Hun symboliserte ordene «parti kader». Hun utmerket seg fra dem som forlot revolusjonær politikk og avviste arbeiderklassens revolusjonære rolle. Hun avsluttet ofte hennes bemerkninger med å understreke at oppgaven med «arbeiderklassens fulle materielle og åndelige frigjøring» er arbeiderklassens egen oppgave. Det var en av hennes favorittlinjer.

Helen eksemplifiserte det høye intellektuelle og kulturelle nivået av det menneskelige materialet som ble tiltrukket til vårt parti. Hun brakte med seg med en iherdig besluttsomhet – hun ga aldri opp – en besluttsomhet basert på prinsipper. Da hun først ble med i partiet, snudde hun seg aldri vekk.

Hva gjorde Helen til den personen hun ble? Som marxistbevegelsens historie har vist: «Revolusjonære blir ikke født. De blir smidd. De blir trent av bevegelsens erfaringer, av dens lederskaps intervensjon, av hele kampen til de tidligere generasjoner.»

Slik ble Helen smidd, og hun, på hennes side, bidro til å smi partiet. Som David North sa i hans hyllest til Helen: «Et revolusjonært parti utdanner sine medlemmer. Men partiets politiske, sosiale, kulturelle og moralske karakter er på sin side dypt påvirket av dets kadres karakter.»

Jeg traff Helen første gang i 1972 da jeg gikk på college på Lehigh University. Hun kom til området med et team for å føre kampanje med avisa Bulletin, Workers Leagues politiske organ. På den tiden var stalinisten Angela Davis veldig populær, og betraktet som et revolusjonsikon av mange unge mennesker. Dette var symptomatisk for de ulike formene for småborgerlig innflytelse på arbeiderklassen, som feminisme, svart nasjonalisme og reformisme. På det tidspunktet kjente mange av oss personlig Black Panther-medlemmer. Mange av dem var modige og venstreorienterte, antikapitalister og antiimperialister. Som resultat ble de brutalt undertrykt og mange ble myrdet av staten. Men de brøyt aldri med svart nasjonalisme, et småborgerlig perspektiv.

Da vi møtes startet Helen og jeg umiddelbart en diskusjon om svart nasjonalisme. Vi hadde begge vært i partiet bare ei kort stund. Hun hadde tilsluttet seg Young Socialists i desember 1971, og jeg fulgte etter noen måneder seinere. Vi ble begge vunnet til partiet i en kamp mot ulike former for småborgerlig nasjonalisme.

Workers League, i en viktig og breit sirkulert pamflett, Black Nationalism and Marxist Theory, hadde forklart hvorfor dette var en orientering ned ei blindgate. Vårt parti sto i opposisjon til alle andre bevegelser som hevdet å være sosialistiske.

Vi forklarte at kapitalismen ikke var basert på hudfarge, men på de økonomiske splittelsene i samfunnet. Den grunnleggende konflikten i vårt samfunn og kilden til alle former for undertrykkelse var det kapitalistiske eierskapet til produksjonsmidlene, og den grunnleggende konflikten var mellom kapitalistklassen og arbeiderklassen, i Amerika og over hele verden. Vi kom til å forstå og bli enige om at hudfarge var underordnet klasse, og at rasisme bevisst ble underbygget av styringsklassen for å splitte og svekke arbeiderklassen.

Vi forutså at de som baserte deres orientering på hudfarge – uansett antikapitalistisk retorikk – ville ende opp i styringselitenes leir. Dette tok i stor grad form av støtte for de svarte politikerne fra Det demokratiske partiet, og «svart kapitalisme». Dette perspektivet, som Helen kjempet modig mot – på den tiden «mot strømmen» – har blitt fullstendig diskreditert og avslørt av rollen til et svart øvre middelklassesjikt som promoterer slike rasistiske historiske forfalskninger som New York Times’ «1619 Project».

Helen var en forkjemper for hele arbeiderklassen internasjonalt. Hun var en trotskistisk internasjonalist, en materialist, en forkjemper for permanent revolusjon.

Vår klasseorientering og vårt perspektiv ble testet i saken til Gary Tyler. Det var en kritisk erfaring, der Helen spilte en vesentlig rolle. I 1976 ble Gary, som da var 17-år-gammel, falskt siktet og dømt for drap av første grad, av en helhvit jury. En rasistisk mobb hadde organisert en voldelig protest mot transporten av svarte ungdommer til videregåendeskolen i Destrehan i Louisiana. Gary ble falskt anklaget for døden til en 13-år-gammel hvit ungdom, og dømt til å dø i den elektriske stolen.

Helen og David North reiste i mai 1976 til Louisiana for å snakke med Tyler-familien. Der intervjuet de medlemmer av familien, deriblant Terry, Garys bror, og Mrs. Juanita Tyler, Garys mor. Helen reiste også til fengselet for å møte Gary personlig.

Workers League og Young Socialists lovet å forsvare Gary og bringe hans sak inn i arbeiderklassen. Helen spilte en kritisk rolle i utviklingen av kampanjen. Hun var styreleder for den kraftfulle marsjen i Harlem, New York, i 1976 for å slåss for Garys løslatelse. Hundrevis av arbeidere og ungdommer deltok.

Over 100 000 mennesker undertegnet Workers Leagues underskriftskampanjer som forlangte hans løslatelse. Helen opprettholdt tett kontakt med Mrs. Tyler gjennom hele Garys fengsling, fram til Juanitas beklagelige død i 2012. Helens rørende nekrolog [engelsk tekst] over Mrs. Tyler ble publisert av World Socialist Web Site.

Ulike småborgerlige grupper framstilte Garys falske anklage ganske enkelt som et produkt av den sørlige rasismen, og rettet appeller for hans frihet til svarte politikere fra Det demokratiske partiet. Vår tilnærming var den motsatte. Vi forklarte at Gary var en klassekrigsfange, det vil si en representant for arbeiderklassen, ikke bare en svart ungdom. Vi advarte for at angrepet på Gary var et angrep på hele arbeiderklassen, svarte, hvite og immigranter. Vi kjempet for å mobilisere arbeiderklassens fulle styrke til Garys forsvar, som del av forsvaret av alle arbeideres demokratiske rettigheter.

Responsen på denne klasseappellen var enorm. Vi vant støtte fra arbeidere i fagforeninger som bokstavelig talt representerte millioner av arbeidere.

Seinest i juli i år hadde Helen og mange av partiets medlemmer anledningen til å treffe Gary da han besøkte Detroit, som var første gang vi var i stand til se ham siden han vant hans frihet. Det var et fantastisk gjensyn. På arrangementet hyllet Gary både partiet og Helen og dem som kjempet for hans forsvar, og erkjente at de spilte en helt avgjørende rolle i å besørge ham ressursene som var nødvendige for at han kunne gjennomføre hans kamp.

Jeg vil avslutte med å sitere fra det oppriktige brevet Gary sendte meg etter å ha hørt om Helens død. Gary skrev:

Larry,

Jeg er veldig lei meg for å høre om Helens beklagelige bortgang. Jeg husker spesielt tydelig jeg møtte henne i 1976, da hun modig besøkte meg i Convent, Louisiana.

Jeg beundret hennes styrke og utholdenhet for å få ut historien om hva som skjedde meg. Hun hadde blitt høyt respektert og elsket av min familie og ble spesielt nært min mor. Jeg er evig takknemlig for den endeløse støtten og dedikasjonen hun uselvisk ga til kampanjen for å få meg løslatt. Hun var en ekte kamerat, som var villig til å ofre så mye, til og med hennes liv, om det så skulle være, som Tom Henehan.

Nok en gang mister vi en soldat i kampen. Må hennes sjel hvile i fred. Takk for at du informerte meg om denne tragiske nyheten. Mitt hjerte er tungt i kveld.

Til slutt, som vi sier: «Godt gjort for trotskismen, kamerat Helen.»

Hennes liv var virkelig et vi henter inspirasjon og politiske lærdommer fra, og fornyet vilje til å fullføre arbeidet hun så modig viet hennes liv til å utføre.