Vi publiserer her hyllesten gitt av David North til Helen Halyard, et ledende medlem av Socialist Equality Party og International Committee of the Fourth International i mer enn et halvt århundre, som døde plutselig i en alder av 73 år den 28. november. Norths bemerkninger åpnet et minnemøte for Helen holdt søndag 3. desember.
Kamerater, vi hyller i dag kamerat Helen Halyard. Kamerat Halyards død den 28. november 2023 har brakt til ende et liv av enorm personlig, politisk og sosial betydning. Helen viet 52 av de 73 årene av hennes liv til byggingen av verdens trotkistbevegelse, Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale. I hans tale som feiret grunnleggelsen av Den fjerde internasjonale i 1938, sa Trotskij at hver kader bærer på sine skuldre «en partikkel av menneskehetens skjebne». Med hensyn til Helen er det på sin plass å innføre en endring av den observasjonen: Hun bar på hennes skuldre betydelig mer enn en enkelt partikkel.
Som marxister, vant til å vurdere sosialistbevegelsens arbeid og framgang i konteksten av en revolusjonær epoke, har vi en tendens til å vurdere og snakke om år, og til og med tiår, som om de bare var «øyeblikk» i historiens store spenn. Denne underdrivelsen, uansett hvor berettiget den er for å vurdere samfunnets utvikling, motsier faktisk et individs personlige opplevelse av tidens gang, de forskjellige stadiene i ens liv og den menneskelige aldringsprosessen. Vi kan ofte ikke annet enn lure på hvor alle de siste årene er. Likevel forstår vi som historiske materialister at den revolusjonære prosessen og hendelsenes tempo ikke bestemmes av og ikke kan måles av spennet av våre individuelle liv.
Saken vi har viet våre liv begynte før vi kom inn i verden, og den vil fortsette etter at vi har forlatt den. Vi bygger på fundamentene skapt av våre forgjengere, og i løpet av de årene vi har fått tildelt, gjør vi alt vi kan for å sikre sosialismens seier og menneskehetens marsj framover.
Evnen til å plassere ens liv i en breiere historisk kontekst er et essensielt element i seriøst revolusjonært arbeid, og unngår både motløshet når man blir konfrontert med tilbakeslag og uberettiget eufori når ens innsats belønnes med suksess. Det er ikke noe fatalistisk i denne tilnærmingen. Men vi lærer av erfaring at det er klokere å se tilbakeslag og suksesser i deres dialektiske relasjon, som sammenkoblede motstridende manifestasjoner av en kompleks objektiv situasjon vi arbeider innenfor, og som vi bestreber oss for å påvirke gjennom vår praksis. Forøvrig kan det som til å begynne med ser ut til å være et tilbakeslag seinere bli ansett som den første fasen av et framtidig framskritt.
I dag fokuserer vi ikke på den historiske prosessen i en generell forstand, men snarere på dens brytning gjennom livet til ett spesielt framragende medlem av vårt parti. Innenfor dette mer spesifikke rammeverket kan vi ikke unngå å erkjenne hvor mye av trotskistbevegelsens historie som er knyttet til Helen Halyards liv. Vi har i løpet av de to siste månedene markert hundreårsjubiléet for grunnleggelsen av Venstreopposisjonen i oktober 1923, som 15 år seinere førte til grunnleggelsen av Den fjerde internasjonale. Vi feirer også Den internasjonale komitéens syttiårsjubileum, som ble opprettet som respons på publiseringen av James P. Cannons Åpne brev i november 1953.
Helens politiske arbeid strakte seg over mer enn halvparten av hele trotskistbevegelsens historie. Hennes beslutning om å melde seg inn i Workers League (forgjengeren til Socialist Equality Party) i desember 1971 ble tatt bare fem år etter grunnleggelsen i november 1966, og bare 18 år etter utstedelsen av Det åpne brevet.
I løpet av hennes lange politiske karriere var Helen vitne til grunnleggende endringer i verdens sosiale, økonomiske, teknologiske, geopolitiske og politiske struktur. Hvordan skal man forklare, midt i alle disse endringene, hennes urokkelige engasjement for hennes ungdomsidealer, hennes uforsonlige fiendtlighet mot den eksisterende sosiale ordenen, og – til tross for et reaksjonært politisk miljø og en kulturell regresjon – hennes største tillit til Den fjerde internasjonales program og perspektiv og Den sosialistiske verdensrevolusjonens seier?
Helens politiske personlighet ble formet av det alltid komplekse samspillet mellom den aktive innflytelsen fra det historisk dannede sosiale og kulturelle miljøet, objektive hendelser, og personlige erfaringer. Helen ble født i Brooklyn, New York, i kjølvannet av andre verdenskrig, en periode som var preget av en voksende arbeiderklassebevegelse. Det mest militante elementet av denne bevegelsen i USA, til tross for begrensningene av dens borgerlige og småborgerlige ledelse, var massekampen for borgerrettigheter ført av den afrikaner-amerikanske arbeiderklassen og breie deler av ungdommen. Som en bekreftelse av poenget vi allerede har gjort om den historiske prosessens langtrukne karakter, var denne bevegelsen i ikke liten grad drevet av en akutt bevissthet om at idealene som ble forkynt av de amerikanske revolusjonene på det attende og det nittende århundre ikke var blitt oppfylt.
Helen hadde i seg fra en tidlig alder borgerrettighetsbevegelsens militante ånd og kultur. Hun leste verkene til Langston Hughes, Richard Wright, Ralph Ellison, James Baldwin, og ble dypt rørt av Lorraine Hansberrys A Raisin in the Sun, og bør man legge til, også av en roman skrevet av en hvit forfatter, Harper Lees To Kill a Mockingbird. Helen elsket også sangene til George Gershwin, spesielt slik de ble gjengitt av Ella Fitzgerald, og den store komponistens opera Porgy and Bess.
På slutten av 1950-tallet og på 1960-tallet ble skolebarn i New York City tidvis tatt med til ettermiddagsøvelser i Metropolitan Opera House. En introduksjon til klassisk musikk ble fortsatt ansett som en viktig del av en ung persons utdanning. Rasebarrierene som hadde nektet svarte kunstnere tilgang til de store kulturinstitusjonene ble feid til side. Den svarte sopranen fra Laurel, Mississippi, Leontyne Price, som etter Ira Gershwins insistering hadde gjenskapt rollen som Bess i Porgy and Bess tidlig på 1950-tallet, debuterte til slutt på Metropolitan i 1961 og gikk hen til å erobre verdens operahus.
Helen ble påvirket og inspirert av disse progressive kulturelle tendensene. Seinere i livet, da hun besøkte Berlin for politisk arbeid, ville hun ikke gå glipp av muligheten til å delta på en forestilling i Det tyske operahuset.
Det var imidlertid den politiske atmosfæren som utøvde størst innflytelse på Helens sosiale bevissthet. Hennes tenår sammenfalt med den stadig mer voldelige karakteren av kampen for borgerrettigheter. Pasifistprekenene til pastor Martin Luther King, supplert med appeller til Det demokratiske partiet, kunne ikke inndemme det amerikanske samfunnets eksplosive motsetninger og arbeiderklassens harme.
Svarte nasjonalistbevegelser og deres talsmenn, spesielt Malcolm X, fant et voksende publikum blant ungdommen i de nordlige byene. De urbane opprørene i årene fra 1964 til 1968 – i Harlem, Watts, Newark, Detroit og andre byer – bidro så absolutt til Helens politiske radikalisering. Men Helen ble ikke tiltrukket av raseretorikken og programmet for svart nasjonalisme. Hennes far var en renovasjonsarbeider. Hennes mor, Ruby, var medlem av fagforeningen International Lady Garments Workers Union (ILGWU). Bedford-Stuyvesant-delen av Brooklyn, der hun vokste opp, var et polyglottisk arbeiderklassenabolag med en betydelig befolkning av jøder – hvorav mange beholdt deres tradisjonelle sosialistiske sympatier – puertoricanere, italienere og andre etniske samfunn. Hun tenderte til å se samfunnet gjennom prismen av klasse, og ikke av rase.
Krigen i Vietnam og antiimperialismekampene som feide over hele verden hadde bidratt til hennes bevissthet om den breiere globale konteksten og karakteren til de sosiale konfliktene som raste i USA. Innen Helen fylte 20, hadde hun blitt overbevist – som så mange andre i hennes generasjon – at intet mindre enn kapitalismens omvelting var nødvendig, og dens erstatning med sosialisme. Men hvordan skulle dette oppnås? Hvordan skulle kreftene som var nødvendige for å realisere denne kolossale oppgaven samles og organiseres? Fantes det i det hele tatt slike krefter? Fantes det noen makt som var større enn den amerikanske kapitalismens og det imperialistiske militær-industrielle komplekset? På disse spørsmålene hadde verken Helen eller andre medlemmer av hennes idealistiske og sinte generasjon noen åpenbare og ferdigformulerte svar.
Etter hvert som de sosiale og politiske omveltningene i tiden etter den andre verdenskrigen utspant seg i USA og internasjonalt, og der Helen og hennes generasjon gjennomgikk deres ungdoms kritiske erfaringer, raste en annen kamp, utenfor sfæren av deres politiske bevissthet, i Den fjerde internasjonale. Denne konflikten gikk stort sett urapportert i den borgerlige pressen, som hovmodig ignorerte «krangelen» blant små trotskistgrupper – akkurat som den borgerlige pressen hadde ignorert krangelen over program og perspektiv i kjølvannet av 1903-kongressen til Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet som hadde endt i en splittelse mellom Bolsjeviker og Mensjeviker. Og likevel var konflikten i Den internasjonale komitéen – sentrert om grunnleggende spørsmål som skjebnen til Oktoberrevolusjonen i 1917, det dialektisk-materialistiske grunnlaget for marxistisk teori, sosialistisk strategi og revolusjonær praksis – av uendelig mye større historisk betydning enn de daglige hanekampene mellom borgerlige politikere.
1953-splittelsen i Den fjerde internasjonale – anført av kampen ledet av James P. Cannon, partilederen for Socialist Workers Party i USA – mot den antitrotskistiske revisjonismen til pabloisttendensen, viste seg å bare være åpningsrunden i en langtrukken kamp ført av Den internasjonale komitéen, som skulle strekke seg over flere tiår, for å forsvare det internasjonale revolusjonære perspektivet og programmet som Den fjerde internasjonale var grunnlagt på. Pabloisttendensen, der den trakk støtte fra deler av en framvoksende venstreorientert middelklasse, forkastet alle trotskismens grunnleggende programmatiske prinsipper. Den avviste Trotskijs insistering, uttalt i åpningssetningen i Overgangsprogrammet, Den fjerde internasjonales grunnlagsdokument, at «Den verdenspolitiske situasjonen som helhet er hovedsakelig karakterisert av ei historisk krise for proletariatets lederskap.»
Konsekvensen av pabloistisk revisjonisme var den totale fornektelsen av nødvendigheten av Den fjerde internasjonale som den essensielle faktoren for bevisst marxistisk lederskap i arbeiderklassen; om arbeiderklassens sentrale og ledende rolle i kampen for å omvelte kapitalistsystemet på verdensbasis; og derfor av arbeiderklassens erobring av statsmakten – proletariatets diktatur – som det nødvendige stadiet i overgangen til et sosialistisk samfunn.
Fra pabloistenes avvising av det verdenshistoriske perspektivet for den sosialistiske verdensrevolusjonen fulgte deres avvising av alle de andre kritiske elementene i det trotskistiske programmet. Det stalinistiske byråkratiet i Sovjetunionen og dets satellittregimer og partier over hele verden skulle ikke fordømmes, motarbeides og omveltes som kontrarevolusjonære agenturer for verdensimperialismen, slik Trotskij hadde insistert. Snarere, ved å tilskrive stats- og partibyråkratiene et revolusjonært potensial, søkte pabloistene Den fjerde internasjonales likvidering som en uavhengig politisk kraft. Den fjerde internasjonales kader skulle oppløses i de stalinistiske masseorganisasjonene, hvor den ville fungere som venstrerådgivere for deres byråkratiske lederskap, og forsiktig oppfordre dem til å svare på presset fra massene.
Pabloistenes revisjon av den trotskistiske insisteringen på stalinismens kontrarevolusjonære rolle var bare ett element i deres likvidasjonistiske program. Seksjonene av Den fjerde internasjonale som forble under pabloistisk kontroll etter splittelsen i 1953 ble instruert til å underkaste seg enhver politisk tendens – enten den var stalinistisk, sosialdemokratisk, borgerlig nasjonalistisk eller sågar høyrepopulistisk – som utøvde en betydelig innflytelse over massebevegelsene i ett eller annet land.
Til tross for den sentrale rollen som Socialist Workers Party hadde spilt i kampen mot pabloismen og for dannelsen av Den internasjonale komitéen, trakk partiet seg i løpet av 1950-årene, under presset fra den kalde krigens omgivelser, tilbake fra prinsippene som hadde blitt så klart uttalt av Cannon i Det åpne brevet. Partiet flyttet stadig den politiske aksen for sitt arbeid vekk fra kampen for å bygge det trotskistiske lederskapet i arbeiderklassen over til å etablere allianser med middelklassetendenser. Innen USA ble SWPs politiske tilbaketrekking og forberedelser til gjenforening med pabloistene tydeligst uttrykt i partiets voksende tilpassing til borgerrettighetsbevegelsens borgerlige reformistiske og nasjonalistiske ledere.
Socialist Workers Partys høyreforflytning ble motarbeidet av den britiske og den franske seksjonen av Den internasjonale komitéen. Kampen kom til en spiss i årene 1961 til 1963. Socialist Workers Party hyllet Castros maktovertakelse på Cuba som et bevis på at en sosialistisk revolusjon ikke krevde Den fjerde internasjonales lederskap, eller engang eksistensen av en politisk uavhengig arbeiderbevegelse, enn si spesifikke organer av arbeideres makt, og partiet splittet i juni 1963 med Den internasjonale komitéen og tilsluttet seg pabloistene i det nyopprettede Forente sekretariatet – United Secretariat.
Ni medlemmer av Socialist Workers Party, ledet av Tim Wohlforth og støttet av blant andre Fred Mazelis, opponerte mot den prinsippløse gjenforeningen. Ett år seinere, i september 1964, ble de utvist fra Socialist Workers Party etter at de krevde en diskusjon om partiet Lanka Sama Samaja Party, den ceylonske seksjonen av Det forente sekretariatet, sin inntreden i den borgerlige koalisjonsregjeringen til Madam Bandaranaike. Basert på forsvaret av internasjonale trotskistiske prinsipper, dannet de utviste tilhengerne av Den internasjonale komitéen Den amerikanske komitéen av Den fjerde internasjonale (ACFI). To år seinere dannet ACFI Workers League som et parti i politisk solidaritet med Den internasjonale komitéen.
Denne kritiske kampen ført av Den internasjonale komitéen fant sted før Helen og andre i hennes generasjon skulle bli politisk aktive. Men det etablerte fundamentene for, og muliggjorde deres framtidige utvikling som trotskister. Det ville ikke vært noen trotskistbevegelse i USA, eller noen annen del av verden, om ikke Den internasjonale komitéen hadde motsatt seg og ført krig mot pabloistisk revisjonisme.
Det er ingen tvil om at et bevisst brudd med alle former for svart nasjonalistisk politikk var et kritisk element i kampen for marxisme og byggingen av trotskistbevegelsen i USA. SWP gjorde alt i partiets makt for å forhindre et slikt brudd. Partiet forsøkte å glorifisere tilhengerne av svart nasjonalisme, og til og med å framstille dem – og Malcolm X spesielt – som den politiske modellen for ungdommen. For eksempel skrev George Breitman, en mangeårig leder av Socialist Workers Party, etter attentatet på Malcolm X i februar 1965:
Jeg var fortsatt en ung mann for 25 år siden, da en annen stor revolusjonær ble myrdet – Leo Trotskij. Kanskje var jeg ikke helt klar over at hans lederskap, råd og politiske visdom ville bli savnet … Uansett, jeg gråt ikke da Trotskij ble drept, men jeg kunne ikke la være å gråte da Malcolm ble drept.
Ingen bestrider Malcolm X’ mot. Men hvor tragisk Malcolm X’ skjebne enn er, plasseringen av sistnevnte på samme plan som Trotskij, og Breitmans kyniske bruk av tårefull emosjonalitet for å antyde at attentatet på Trotskij i 1940 (da Breitman var 25) og det på Malcolm X i 1965 var hendelser av lignende historisk og politisk størrelsesorden, det å antyde dette eksemplifiserte SWPs bestrebelser for å desorientere ungdommen og forhindre dens politiske utvikling.
Det er lærerikt å sammenligne Breitmans opportunistiske hyllest med responsen fra Michael Banda, den gang et ledende medlem av Socialist Labour League (SLL) i Storbritannia, til Malcolm X’ død. Banda fordømte attentatet som «helt stygt, barbarisk og kriminelt, og det reflekterer den hvite styringsklassens og dens svarte alliertes basale hat mot svarte arbeidere og urbane fattige.» Banda kom imidlertid ikke med noen politiske innrømmelser til Malcolm X’ nasjonalistiske politikk, og til tross for hans brudd med Elijah Muhammad, hans ambivalente holdning til de svarte muslimene. «Det er ikke noe progressivt ved dem», skrev Banda. «De er fullstendig reaksjonære, faktisk kontrarevolusjonære.»
Som avslutning på hans vurdering av Malcolm X’ liv og den politiske betydningen av hans attentat, skrev Banda:
Om det er én konklusjon å trekke fra denne barbariske handlingen, er det denne:
Bare enheten mellom hvite og svarte arbeidere i og gjennom et revolusjonært marxistparti dedikert til kapitalismens omvelting kan få gjennomført den svarte befolkningens fullstendige emansipasjon.
På denne veien forblir svart nasjonalisme fortsatt en stor hindring, og en farlig distraksjon.
Dem som, i likhet med SWP-lederne, proklamerer at svart nasjonalisme er progressiv ... bedrar bevisst og forråder de svarte arbeidernes heroiske kamper. De er med på å opprettholde en gigantisk svindel.
Historisk erfaring har fullt ut rettferdiggjort denne fordømmelsen av svart nasjonalisme, og faktisk av alle nasjonalismer, som vedvarer til i dag som en politisk ideologi og et program som om noe er enda mer reaksjonært enn det var for seksti år siden.
De breiere politiske implikasjonene av Den internasjonale komitéens kamp mot pabloistene for trotskismens perspektiv i USA ble klart uttalt av Gerry Healy, som var nasjonalsekretær for SLL og hovedlederen for Den internasjonale komitéen, i hans broderlige hilsener til Workers Leagues stiftelseskongress i november 1966:
Arbeiderklassen i USA er den mektigste kraften i verden, og det er innenfor denne klassen deres må bygge deres parti.
Dette er et grunnleggende prinsipp for marxisme og et som gjelder med særlig hast for betingelsene som eksisterer innen USA. Det er ikke Black Power eller de dusinvis av freds- og borgerrettighetsbevegelser som strekker seg over hele landet som vil løse de grunnleggende spørsmålene i vår tid, men arbeiderklassen ledet av et revolusjonært parti.
Det er på dette punktet vi skiller oss fullstendig fra revisjonistene. Vi avviser på det sterkeste deres ide om at de svarte av dem selv, så vel som middelklassebevegelsene, kan gjøre opp regnskap med amerikansk imperialisme. Uansett hvilken kritisk støtte vi fra tid til annen blir oppfordret til å gi slike bevegelser, må essensen av vår støtte være basert på å tydeliggjøre vår kritikk av deres mangler.
Den senere kapitulasjonen av Healy og Banda for pabloistenes politikk forringer ikke det minste fra kampen de førte for å forsvare trotskismen på 1950- og 1960-tallet, og deres kritiske bidrag til grunnleggelsen av Workers League og utdanningen av partiets kader som ble vunnet for trotskisme på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet.
De besørget oss faktisk med de våpnene vi anvendte på 1980-tallet i kampen mot Workers Revolutionary Partys svik mot trotskismen.
Helen var blant dem som ble vunnet for trotskisme på grunnlag av kampen som hadde blitt ført av Den internasjonale komitéen i løpet av de to foregående tiårene. Det var fundamentet som alt det påfølgende arbeidet til ICFI og Workers League/Socialist Equality Party utviklet seg på i tiårene som fulgte.
Min første erindring om Helen stammer fra stiftelseskonferansen til Young Socialists, ungdomsbevegelsen til Workers League (og forgjengeren til International Youth and Students for Social Equality), den 18. desember 1971. Vi ble begge med i staben til Workers League i januar 1972, og ble medlemmer av den politiske komitéen ett år seinere. Vårt systematiske daglige samarbeid i Workers Leagues ledelse ble først mulig etter at Wohlforth ble fjernet fra stillingen som nasjonalsekretær i august 1974 og han ble erstattet av kamerat Fred Mazelis, som fast gjenopprettet prinsipielle og kameratslige relasjoner og arbeidsmetoder.
Det er ikke mulig innenfor rammeverket av dette minnemøtet å oppsummere Helens bidrag til oppbyggingen av Workers League, Socialist Equality Party og International Committee of the Fourth International. De som skal snakke i dag vil huske et eller annet aspekt av hennes arbeid, forskjellige elementer av hennes personlighet. En omfattende oppsummering av hennes bidrag ville kreve en gjennomgang av det politiske arbeidet til trotskistbevegelsen de fem siste tiårene. Livet hennes er dypt forankret i alle aspekter av denne bevegelsens historie. I løpet av utallige intervensjoner i klassekampen bidro Helen betydelig til utdannelsen av utallige arbeidere, som respekterte og beundret hennes fryktløse hengivenhet til kampen mot et urettferdig og brutalt utbyttingssystem.
Men ikke engang en detaljert oversikt over hennes politiske aktiviteter ville tilstrekkelig formidle omfanget av hennes bidrag til trotskistbevegelsen og dens kadre. Det revolusjonære partiet eksisterer ikke bare som ei rekke formelle politiske hendelser og organisatoriske rutiner. Det bebor ikke en slags overmenneskelig himmelsk sfære. Partiets kader består av ekte mennesker, med lidenskaper og problemer, som utfører deres arbeid midt i livets gleder og ulykker, «de tusen naturlige sjokkene som kjødet er arving av». Utholdenheten for revolusjonært arbeid over år og tiår ville ikke vært mulig uten kameratenes vennskap, de man kan stole på og være fortrolig med, og vennskapene som er dannet i den felles kampen for en stor sak, er de sterkeste og mest varige.
Helen var den sanneste av venner. Hun kunne være hard i hennes vurderinger. Om man ønsket et sukkerbelagt svar på et politisk eller personlig problem, var det lurt å styre unna Helen. Hun var på ballen, rett på sak og alltid ærlig. Men den ærligheten uttrykte ekte sympati og bekymring.
De siste årene var vanskelige for Helen, da hun møtte økende helseproblemer. Men hun erkjente og hentet stor tilfredshet fra den stigende bølga av klassekamp og partiets økende innflytelse. Hun var godt rustet til å måle vår bevegelses framgang.
Helen ble med i Workers League knapt fire måneder etter sammenbruddet av Bretton Woods-systemet den 15. august 1971, som hadde fungert som fundamentet for det økonomiske systemet etter den andre verdenskrigen. Dets grunnfjell var konverteringen av dollaren til gull med en kurs på $ 35 per unse, som er mer enn $ 2 000 mindre enn hva en unse gull er verdsatt til i dag.
Den politiske verden av 1971 var veldig annerledes enn dagens. Det stalinistiske regimet – eller det som ble referert til som «reelt eksisterende sosialisme» – eksisterte fortsatt i Sovjetunionen, og partier basert på stalinisme eller en av dens nasjonale varianter hadde makten fra Oder-elva i Øst-Tyskland til det nordlige Stillehavet og Sør-Kina-havet. Utenfor Den internasjonale komitéen eksisterte det ikke et eneste parti som engang forestilte seg muligheten for at disse regimene innen bare tjue år ville bli feid fra makten og at de stalinistiske massepartiene i Vest-Europa ville slutte å eksistere som betydelige politiske krefter.
De sosialdemokratiske partiene og fagforeningene de var alliert med kommanderte fortsatt aktiv støtte fra arbeiderklassens militante. Castroisme og peronisme ble hyllet av pabloistene som ekte revolusjonære alternativer til trotskisme. Salvador Allende hadde makten i Chile. Over hele Afrika og Midtøsten kledde borgerlige nasjonalistbevegelser seg i pseudorevolusjonær drakt og ble feiret av pabloistene som ubevisste pionerer for en ny nasjonal vei til sosialisme, som tilbakeviste teorien om Permanent revolusjon. Kina, under Mao, var fortsatt i Kulturrevolusjonens vold.
Bare Den internasjonale komitéen baserte sitt perspektiv på en forståelse av kapitalismens globale krise, nasjon-stat-systemets historiske utdatering, amerikansk imperialismes nedgang og den amerikanske og internasjonale arbeiderklassens revolusjonære makt.
Skjebnen til alle de stalinistiske, revisjonistiske og borgerlig-nasjonalistiske bevegelsene har rettferdiggjort Trotskijs uttalelse: «Utenfor Den fjerde internasjonales kader, eksisterer det ikke et revolusjonært parti som er navnet verdig.» Helen levde lenge nok til å være vitne til den uttalelsens berettigelse.
Det sanneste målet på et livs betydning er hva det etterlater seg, dets varige effekt på verden. Etter denne fordrende standarden er Helen Halyards liv av en varig karakter. Hun vil aldri bli glemt. Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale er hennes arv. Den vil fortsette kampen for frigjøring av arbeiderklassen og menneskeheten som Helen viet seg til, kropp og sjel.
Lenge leve minnet om kamerat Helen Halyard!
Lenge leve Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale!
Framover til den sosialistiske verdensrevolusjonen!