Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj, med en regjering som har blitt utropt av NATO-maktene og deres presse som spydspissen for vestlig demokrati, kunngjorde mandag at landets presidentvalg, som var planlagt å skulle holdes neste år, er kansellert.
Zelenskyj ble valgt i 2019 i en avstemming som framfor alt ble formet i opposisjon til Porosjenko-regjeringen som ble brakt til makten av det NATO-støttede kuppet i februar 2014. Zelenskyj stilte den gangen på en plattform for å reparere tilknytningene til Russland. Han avviste imidlertid raskt alle disse løftene, og hans regjering spilte en sentral rolle i å provosere fram Russlands invasjon i februar 2022, ikke minst ved å kunngjøre planer i mars 2021 om å «ta tilbake» Krim-halvøya.
Ukraina har siden begynnelsen av krigen vært i en tilstand av krigsrett. Alle de vesentlige opposisjonspartiene er forbudt, og opponenter mot krigen og regjeringen blir rutinemessig forfulgt, arrestert og «forsvunnet».
Nå dropper Zelensky-regimet alle gjenværende påskudd om «demokrati». Zelenskyj uttalte i en videotale sist mandag at «nå er ikke det rette tidspunktet for valg». Han sa: «Vi må innse at nå er tiden for forsvar, tiden for kampen som bestemmer staten og folkets skjebne, ikke tiden for manipulasjoner.»
I en åpen tilslutning til diktatoriske styreformer, uttalte han: «Og dersom vi trenger å få slutt på en politisk strid og kunne fortsette å arbeide i enhet, da er det strukturer i staten som er i stand til å sette en stopper for den, og besørge samfunnet alle de nødvendige svarene.»
Zelenskyjs kunngjøring er nok en spiker i kista for NATOs krigspropaganda mot Russland over Ukraina, som media har framstilt som en krig til forsvar for «demokrati» og det ukrainske folkets rettigheter. Dette kommer nå nesten nøyaktig en måned etter at Israel begynte sitt genocid mot det palestinske folket i Gaza, som blir utført med amerikanske bomber og militæretterretning, og har krevd livene til mer enn 10 000 mennesker, rundt halvparten av dem barn. Akkurat som imperialistmaktenes støtte til ukrainske nynazister og det autoritære Zelenskyj-regimet, gjør de åpent genocidale politiske orienteringene i Gaza en hån av NATOs krigspropaganda og påstander om en angivelig kamp for «demokrati» i Ukraina.
Kanselleringen av valgene kommer midt i ei dyp militær og politisk krise for Zelenskyj-regimet. Sommerens «motoffensiv», som NATO hadde forberedt for over måneder, med våpenleveranser for titalls milliarder dollar, inkludert med tunge stridsvogner, og trening og skolering av titusenvis av ukrainske tropper, har endt i en militær fiasko og titalls tusener tapte liv. Som et tegn på stigende folkelig misnøye og motstand mot krigen, fant de første protestene mot krigen sted [engelsk tekst] i slutten av oktober i byer over hele Ukraina, der det ble krevd at menn måtte komme hjem fra fronten.
Til og med New York Times, i avisas statskontrollerte dekning, erkjente nylig at krigstrettheten brer seg blant troppene. Avisa refererte borgermester Andriy Tkatsjyk i en vest-ukrainsk landsby, som sa: «Gutta ved fronten er fysisk og psykisk slitne. Veldig slitne. Denne krigen vil vare lenge.»
Valery Zaluzhnyi, Ukrainas hærsjef og en erklært beundrer av den ukrainske fascisten Stepan Bandera, skisserte i et intervju med The Economist en usedvanlig dyster vurdering av krigens tilstand. Han uttalte: «Akkurat som i den første verdenskrigen, vi har nådd det teknologinivået som setter oss i en stalemate [o. anm.: fastlåst tilstand].» Ifølge en nylig rapport fra NBC, brukes begrepet «stalemate» nå også privat av noen offisielle amerikanske militærrepresentanter. Gitt Russlands langt større befolkning og industrielle kapasiteter innen våpenproduksjon, antas Russland å ha en økende militær fordel etter hvert som krigen trekker ut.
Der han uttalte seg til The Economist, advarte Zaluzhnyi: «Den største risikoen med en utmattende skyttergravskrig er at den kan trekke ut i årevis, og slite ned den ukrainske staten.» Han trakk en parallell til den første verdenskrigen, som i øst endte med Bolsjevikenes maktovertakelse i Russland i 1917, og etableringen av sovjetmakt i store deler av det som nå er Ukraina, og han advarte implisitt om de revolusjonære konsekvensene av et nederlag for NATOs stedfortrederhær i denne krigen.
Zaluzhnyi utdypet denne vurderingen i et lengre essay der han uttalte at både en svært langvarig konflikt, og utplasseringen av enda mer avanserte og dødelige våpen nå var uunngåelig. Han bemerket at selv med en dramatisk økning av NATOs våpen- og ammunisjonsproduksjon, «gitt den økte intensiteten av det gjennomsnittlige daglige forbruket av missiler og artilleriammunisjon, er det ikke mulig å samle disse virkemidlene i de nødvendige volumer.» Han påpekte også at det i mange tilfeller tar mange måneder, og til og med år, å få produsert den typen våpen, missiler og ammunisjon som det var behov for.
Zaluzhnyi erkjente at det var usannsynlig at hæren i nær framtid kunne oppnå et «gjennombrudd», og uttalte effektivt sett at de hundrevis av milliarder dollar NATO allerede har pumpet inn i den ukrainske hæren har vært fullstendig utilstrekkelige. Han advarte for at situasjonen innebar «betydelig risiko for både Ukrainas væpnede styrker og for staten som helhet». Der han antydet at krigen, nettopp på grunn av den militære krisa, ville kreve utplasseringen av stadig flere dødelige våpen og en ytterligere eskalering, skrev han at situasjonen «gjør det nødvendig å lete etter nye og ikke-trivielle tilnærminger, for å bryte den militære pariteten med fienden».
Zelenskyj, åpenbart nervøs både av Zaluzhnyis offentlige uttalelser og rapporter om at NATO-diplomater lufter utsikter til potensielle forhandlinger med Russland, mistet besinnelsen i et intervju med NBCs Meet the Press søndag, der han insisterte han ikke var beredt til å forhandle med «f***-terroristen Putin». Han avviste også eksplisitt Zaluzhnyis vurdering at krigen hadde nådd en «stalemate».
Konflikten mellom Zaluzhnyi og Zelenskyj har ulmet i lang tid, og Zaluzhnyi har gjentatte ganger angrepet Zelenskyj offentlig. Hærsjefen er en av de mest framtredende og innflytelsesrike figurene i landet, og var ansett som Zelenskyjs mest sannsynlige hovedrival i det neste presidentvalget.
Så, én dag etter hans intervju med Meet the Press, kunngjorde Zelenskyj at presidentvalget var avlyst. Også på mandag kom nyheten om at Zaluzhnyis assistent og nære venn Hennadii Tsjestiakov ble drept av en eksplosiv enhet i hans hjem. Ifølge russisk presse åpnet Tsjestiakov bursdagsgaver, der en av dem inkluderte ei pakke med vestlige håndgranater. Da han viste den til sin sønn, skal han ha aktivert en av granatene. Hans 13-år-gamle sønn ble også alvorlig skadet. I Ukraina spekulerer mange på om Zelenskyj, eller sjikt nært ham, sto bak «bursdagsgaven». Ukrainas innenriksminister uttalte seinere at boksen hadde blitt gitt Tsjestyakov av en av hans kolleger i hæren.
Tsjestiakov slutter seg til ei raskt voksende liste over ledende statlige og militære embetsrepresentanter som har dødd i år, langt vekk fra slagmarka, og under tvilsomme omstendigheter. I begynnelsen av 2023 ble et dusin høyt plasserte embetsfunksjonærer i innenriksdepartementet [engelsk tekst], hvorav flere spilte sentrale roller i hærledelsen, drept i ei helikopterulykke. Zelenskyj har også engasjert seg i gjentatte og stadig mer omfattende utrenskinger av forsvarsdepartementet, og sparket nyligst forsvarsministeren Oleksii Reznikov.
Den eskalerende krigføringen innen det ukrainske statsapparatet og i styringsklassen utspiller seg etter hvert som amerikansk imperialismes krig mot Russland utvides i både omfang og intensitet. Ved å støtte Israels genocid på palestinerne i Gaza og provosere fram en breiere krig i Midtøsten, og da framfor alt med Iran, åpner USA også en ny front i krigen mot Russland. USAs invasjon av Irak i 2003 og NATO-bombingen av Libya i 2011, så vel som USAs militære engasjement i borgerkrigen i Syria, som har pågått siden 2011, var allerede innrettet, i det minste delvis, på å undergrave russisk innflytelse i Midtøsten og Nord-Afrika. Nå metastaserer alle disse krigene i tiltakende grad til en fullverdig global konflikt, og det som er igjen av alle kapitalistregjeringenes «demokratiske» maske faller av.