Dette essayet ble tilsendt WSWS av Maxim Goldarb, lederen i Ukraina av partiet «Unionen av ukrainske venstrekrefter–For ny sosialisme», som opponerer mot NATO-krigen mot Russland og har blitt forbudt og forfulgt av Zelenskyj-regjeringen. WSWS motsetter seg utvetydig [engelsk tekst] den statlige undertrykkingen av hans parti og andre venstreorienterte partier i Ukraina, og har de siste månedene publisert flere artikler skrevet av Goldarb.

Nylig, og nesten hver dag, leser vi i de ukrainske nyhetskanalene eller hører og ser på fjernsyn om «forrædere av staten» som blir avslørt av Ukrainas sikkerhetstjeneste (SBU) eller Statens etterforskingskontor (GBR) og av påtalemyndighetene, fordi de er mistenkt for statsfiendtlig virksomhet og forræderi av staten. Som regel omfatter «forrædere» kjente offentlige personer, eller politikere som sier seg uenige i regjeringens politikk, kritiserer den, uttaler seg mot krigen og går inn for fred, og dermed avslører det nåværende regimets korrupte motiver og intensjoner. Mer sjelden er det vanlige statsborgere som blir avslørt som «statsforrædere», for absolutt små «lovbrudd»: Innlegg og likes på sosialmedier, uttalelser av deres oppfatninger i offentligheten, osv.

Med dette forfølger myndighetene flere målsettinger:

1) De avleder ukrainernes oppmerksomhet fra regjeringens feilkalkyler, feiltak, forbrytelser og mislykkede handlinger;

2) De skaper et bilde av «folkets fiender»;

3) De straffeforfølger politiske motstandere og rivaler;

4) De oppretter og kultiverer en altomfattende atmosfære av frykt, gjensidig mistillit og hat i det ukrainske samfunnet, basert på prinsippet «splitt og hersk».

Punktene 1, 2, og 4 over er framfor alt innrettet på å oppnå psykologiske resultater: Det er et forsøk på massebedrag av samfunnet, som kaster det ned i en avgrunn av frykt og mistillit, samtidig som det avleder den allmenne oppmerksomheten vekk fra virkeligheten. Punkt 3 tillater regjeringen å hanskes med sine motstandere ved å fjerne dem fra den politiske scenen, ved å kaste dem i fengsel, lemleste og til og med drepe dem, forfølge dem, ved å frata dem deres eiendom og næringsvirksomhet.

For de uinnvidde oppstår utvilsomt spørsmålet: Hvorfor blir motstandere av regjeringen og andre ofte anklaget basert på denne spesielle artikkelen i straffeloven, for denne spesielle forbrytelsen – forræderi? Svaret er som følger: Definisjonen av forbrytelsen «statsforræderi» i Artikkel 111 i Ukrainas straffelov er særdeles vag og abstrakt skrevet. Den besørger represjonsapparatet muligheten til å anklage alle og enhver, som presidenten eller hans team beslutter å plukke ut.

Det må huskes at den nåværende versjonen av denne loven ble skrevet og vedtatt av Verkhovna Rada-medlemmer fra president Zelenskyjs regjerende parti «Folkets tjener». Dermed er det ikke overraskende at den har vist seg å være nettopp en slik «multilateral» og vag lovartikkel, som kan tolkes på så vidt forskjellige måter, avhengig av oppgaven for hånd, eller instrukser mottatt ovenfra.

Tross alt må man være enig i at konseptet «en handling begått til skade for Ukrainas suverenitet, territorielle integritet og ukrenkelighet, forsvarsevne, stat, økonomi- og informasjonssikkerhet» kan tolkes på nesten alle mulige måter. Alle og enhver kan beskrives med disse ordene. Det viktigste og mest grunnleggende spørsmålet er imidlertid dette: Hvem i Ukraina har i dag rett til å anvende, tolke og evaluere denne loven? Det er definitivt ikke domstolene, men snarere spesialtjenestene og påtalemyndighetene, og begge av dem er helt avhengige av presidenten eller hans strukturer, som utnevner og fjerner dem. Etter å ha kommet til makten gjorde Zelenskyj alt for å påvirke utnevnelsen av alle ledere av rettshåndhevingssystemet, og for å plassere hans egne folk der. Nå, under krigen, har han klart å konsentrere all makt over rettssystemet i Ukraina i hans egne hender, selv om dette er fullt og helt i strid med bestemmelsene i den ukrainske Konstitusjonen.

Ledelsen for etterforskingsorganene – Det statlige etterforskingskontoret (GBR), Ukrainas hemmelige tjeneste (SBU), påtalemyndigheten, politiet og Kontoret for økonomisk sikkerhet (BEB) – og for den del hele rettssystemet, er nå fullstendig kontrollert av og ansvarlig overfor presidentens kontor. De blir faktisk alle utnevnt og fjernet av det.

Statsforræderi er forøvrig en spesielt alvorlig forbrytelse, og Artikkel 111 har ei strafferamme på inntil 15 års fengsling, mens straffeprosessloven tillater arrestasjon av en mistenkt i henhold til denne artikkelen uten noen rett for den beskyldte til kausjon eller løslatelse.

Enhver fornuftig jurist fra et demokratisk land ville utvilsomt reise bekymringen: Men for å bevise en persons skyld i en så alvorlig forbrytelse, må det være åpenbare og ugjendrivelige bevis samlet utelukkende på legal måte, slike ting som materiale fra operasjonelle aktiviteter (f.eks. avlytting, lesing av korrespondanse, overvåking, video- og lydopptak av samtaler, møter, handlinger, fysiske bevis, rapporter fra kvalitative agenter, osv.). Og bare på grunnlag av alt slikt bevismateriale i sum, og dets omfattende evaluering i retten, skulle det være mulig å få en rettferdig og objektiv rettslig avgjørelse om den siktedes skyld eller uskyld. Og en slik jurist ville ha absolutt rett...

Men med ett forbehold. I juristens land kan det i deres rettssystem være nødvendig å bevise grundig for en dommer den anklagede persons skyld for å kunne stille ham for retten. I Ukraina foreligger det ikke, siden begynnelsen av krigen, noen slik nødvendighet. Ingen i det hele tatt. Alt som trengs er ganske enkelt å arrestere og sette myndighetenes motstander, offeret, i varetekt og det er dét. Så, i arresten blir den siktede konfrontert med uutholdelige betingelser: Vedkommende utsettes for tortur og mishandling, utpressing og overgrep, og det på ubestemt tid. Saken etterforskes så, det vil si langsomt, veldig langsomt, og selv om den skulle komme opp for retten, sitter den pågrepne fortsatt i varetekt. Dette er hva som skjer i dag. Hele verden kjenner til den forferdelige situasjonen venstreorienterte aktivister og antifascister utsettes for, som brødrene Alexander og Mikhail Kononovitsj, publisisten og bloggeren Dmitrij Skvortsov, advokat og menneskerettighetsaktivist Elena Berezjnaya, velkjent for hennes antifascistiske holdninger, og mange andre offentlige personer som har gitt uttrykk for opposisjonelle synspunkter.

Men, vil leseren spørre: Er det ikke umulig bare å pågripe og kaste en person inn bak lås og slå, for så å anklage vedkommende for en av de alvorligste forbrytelser mot landet, akkurat som Gestapo en gang gjorde i Nazi-Tyskland, uten selv den minste juridiske begrunnelse? Det er faktisk mulig. I dag er dette fullt mulig i Ukraina. Men, for å besørge den pågående fullstendige lovløsheten i det minste et visst inntrykk av legitimitet har påtalemyndighetene (SBU, Statens etterforskingskontor og aktoratets kontor) lært seg – pass opp! – å gjennomføre «ekspertgranskinger» av en persons ord og uttalelser, deres kommentarer og innlegg på sosialmedier.

For dette formålet tar ansatte i påtaleorganene ord og uttalelser fra enhver motstander av den nåværende regjeringen – enten det er innlegg på sosiale medier, uttalelser på fjernsyn eller en artikkel i ei avis – og oppretter og gjennomfører en spesiell rettslingvistisk granskning, der den sakkyndige lingvisten besvarer følgende spørsmål, stilt vedkommende av etterforskingsorganet:

1) Er det noe svertende rettet mot Ukraina i disse ordene?

2) Er det noe i dem som indikerer at personen indirekte eller direkte støtter fienden?

3) Er det en kausal relasjon mellom disse ordene og eventuelle påfølgende konsekvenser?

Og så videre. Som leseren vil forstå, alle ord, posisjoner, uttalelser kan selvfølgelig kalles «svertende», ganske enkelt fordi den sakkyndige lingvisten opererer basert på svært relative og subjektive vurderinger, og en subjektiv oppfatning. Og hovedspørsmålet i en slik problemstilling er å finne den «riktige» eksperten, som vil evaluere offerets ord og uttrykk «på rett måte» for regimet, for deretter å skrive den «nødvendige» ekspertrapporten.

Hvor kommer denne eksperten fra? Hvordan er denne ekspertrapporten skrevet? Og her blir det spesielt interessant for de som enda ikke har støtt på det nåværende systemets intrikate tannhjul for forfølgelsen av dissens i Ukraina. En del av den sakkyndige gjennomgangen kan foretas i statlige institutter for rettshåndhevelse, der den sakkyndige lingvisten får pålegg fra instituttets direktør, for så å oppfylle ordren, og følgelig skriver det som er nødvendig. Fordi eksperter i Ukraina nå ikke bærer ansvar for noe som helst, de kan skrive hva de vil.

I tillegg er det også «utpekte» eksperter som det statlige rettshåndhevingssystemet har hjulpet til å oppnå deres nødvendige lisens fra Ukrainas justisdepartement, som tillater dem å gjennomføre lingvistiske granskinger. De er på det statlige rettshåndhevingssystemets lønnsliste og mottar en veldig anstendig lønn, som de ganske enkelt «fastslår» den ekspertisen systemet trenger for. Om det ønskes en elendig ekspertrapport, vil de følgelig skrive en som er elendig; om det ønskes en god en, da vil de skrive en god en. Deretter blir konklusjonene i denne ekspertrapporten lagt til grunn for å reise anklager og for å innlede tiltale av en person: Vedkommende blir først beskyldt, så satt på ei liste over ettersøkte, for deretter å bli pågrepet, arrestert, fengslet, og prosessen går så sin gang.

Dette er hvordan Metropolitan Pavel, soknepresten i Kiev-Petsjersk Lavra, det viktigste ortodokse klosteret i Ukraina, ble behandlet, og dette er hvordan mange andre har blitt behandlet, fra opposisjonelle medlemmer av parlamentet Verkhovna Rada, til offentlige personer, politikere, ledere av politiske partier forbudt av Zelenskyjs regjering, og andre «statsforrædere». Dette er hvordan den nåværende regjeringen behandler dem den anser som sine fiender, men ikke har noen bevis for skyldighet mot.

Reflekter et øyeblikk over hvor oppriktig dum og forskrudd anklagen lyder om statsforræderi mot det tidligere Verkhovna Rada-medlemmet, eier av en fjernsynskanal president Zelenskyj stengt ned: Han hadde opprettet en fjernsynskanal der antistatlige oppfatninger kom til uttrykk! Er det mulig å tro at en samvittighetsfull, intelligent, reell lingvistisk ekspert har gjennomgått totaliteten av terabyte av lageret informasjon, har gjennomgått flere år med opptak fra fjernsynskanalens tusenvis av reportasjer med politikere, aktivister, offentlige personer, journalister, eksperter, spesialister, seere, og har sjekket og veid opp mot hverandre milliarder av ord og ytringer og taler? Og at den samvittighetsfulle lingvistiske eksperten på dette grunnlaget kunne komme til at denne fjernsynskanalen hadde en statsfiendtlig, forrædersk politikk? Selvfølgelig ikke. Det er bare absurd. Og likevel, i Ukraina utarbeidet de i all minnelighet en absolutt ubelagt ekspertrapport for denne saken. Og på grunnlag av denne rapportens beskyldende konklusjoner ble en tidligere folkevalgt representant i nasjonalforsamlingen beskyldt for statsforræderi og ført opp på lista over etterlyste.

Samlet sett har det i løpet av det siste ett-og-et-halvt-år blitt åpnet mer enn 1 500 straffesaker i Ukraina under Artikkel 111 om «høyforræderi». Det åpnes med andre ord i snitt fra to til tre straffesaker under denne lovartikkelen hver eneste dag.

For å gjenta: Konklusjonene etterforskingsorganet (i vårt land er dette faktisk påtalemyndigheten) kommer fram til i samsvar med loven, betyr ingenting for en domstol, og er ikke bevis på en persons skylddighet. Inntil saken behandles i retten spiller ingen bevis noen rolle i det hele tatt. Det er kun bevisene som framlegges i retten eller som etterforskes av dommeren selv under rettssaken som har noen betydning. Men for å beskylde noen for en forbrytelse må etterforskings- eller påtalemyndigheten i det minste samle inn noen data som på en eller annen måte bevitner riktigheten av etterforsknings- eller påtalemyndighetens oppfatning om en persons skyldighet. Det er her denne iboende svikefulle granskingen av en persons angivelig antistatssynspunkter kommer inn.

Dette betyr ikke nødvendigvis at den tiltalte vil bli dømt og funnet skyldig. Snarere vil, tvert imot, en vanlig domstol finne dem uskyldige og deres skyld ikke bevist. Men dette vil åpenbart ikke finne sted med det første, og absolutt ikke før dagens regime endres. Og hvem av dagens politiske fanger vil overleve for å se det finne sted, det er dessverre et åpent spørsmål ...

Er informasjon som distribueres om fred, og som tar til orde for fred, antiukrainsk informasjon? For den nåværende regjeringen, «krigens parti», og for de som ønsker at denne krigen skal fortsette, og som tjener penger på den, og for hvem krigen betyr en forlengelse av deres politiske løpbane, er svaret et ubetinget Ja.