En innledende analyse av info-pakka med «høydepunkter» som Unifor presenterte for å pushe den tentative kontrakten de har inngått med Ford Canada, avslører at fagforeningsbyråkratiet prøver å påtvinge medlemskapet et elendig utsalg. Dette er en avtale alle arbeiderne må avvise.

Med bare én frontlastet lønnsheving som i det hele tatt er i nærheten av hva arbeiderne ønsker og trenger, og en stor skattepliktig signeringsbonus, prøver Unifor å bestikke bilarbeiderne til å akseptere en treårig avtale som vil sikre at Ford, GM og Stellantis kan gjennomføre deres overgang til produksjon av elektrodrevne kjøretøy (EV, electric vehicles) på arbeidernes bekostning.

Den foreslåtte avtalen opprettholder det forhatte sjiktslønnssystemet, pålegger en effektiv lønnsfrys over en treårskontrakt, med inflasjonen tatt i betraktning, og besørger Ford rammeverket for å slette arbeidsplasser av en stor skala, og presse ut arbeidere med høyere ansiennitet til pensjonisttilværelse for å erstatte dem med lavere betalte nyansatte.

Avtalen er ikke bare et utsalg for de canadiske Ford-arbeiderne, men også et dolkestikk i ryggen for bilarbeiderne i USA som streiker eller forlanger å bli med i streiken. Over en treårskontrakt vil den totale lønnsøkningen utgjøre 15 prosent. Det tilsvarer halvparten av lønnøkningen på 40 prosent over fire år som UAW-president Shawn Fain har forlangt under et enormt press fra grunnplanet.

Der det vanlige sporet følges med å sette lønninger, rettigheter og arbeidsplasser opp mot hverandre, fram og tilbake over grensa mellom Canada og USA, som de to nasjonalistiske fraksjonene av fagforeningsbyråkratiet har praktisert mot hverandre de fire siste tiårene, vil Fain anvende den «canadiske standarden», selv om han med all sannsynlighet vil unngå som pesten å innrømme det offentlig, i et forsøk på å banke gjennom et tilsvarende utsalg for de amerikanske bilarbeiderne. Han har allerede utelatt Ford fra hans «utvidelsen» av streiken som ble kunngjort fredag, som tyder på at en tentativ avtale er på trappene.

Innen timer etter utgivelsen av Unifors høydepunkter i den tentative avtalen med Ford, brøyt det ut høylytt forargelse blant arbeidere på sosiale medier. «Hørte Unifor i det hele tatt på noe medlemskapet ba om?» skrev en arbeider. «Vi burde allerede vært i streik med våre brødre i sør», skrev en annen. «Det er på tide å få betalt for vår verdi. Stem nei.»

Unifors toppfunksjonærer, som president Lana Payne og John D’Agnolo, sjef for forhandlingskomitéen med Ford, hevdet da avtalen først ble kunngjort sist tirsdag at den inneholder «historiske» og «transformative vinninger». Samtidig undertrykte de all faktisk informasjon om innholdet helt til lørdag morgen, som førte til et utbrudd av raseri fra grunnplanarbeidere.

Avtalen var resultat av Unifor-byråkratiets sabotering av Ford-arbeidernes forestående streik på tvers av selskapets virksomheter i Canada. Selv om arbeidere hadde stemt overveldende for å streike da deres kontrakt utløp mandag i forrige uke kl. 23:59, ble de beordret til å forbli i arbeid da Unifor-byråkratiet helt vilkårlig bestemte å forlenge kontrakten med 24 timer.

Det er åpenbart fra info-pakka med høydepunkter hvorfor Payne og hennes byråkratkolleger forholdt seg tause i flere dager om avtalens innhold. Ifølge fagforeningen vil den delen av arbeidsstyrken som for tiden tjener full lønnssats i løpet av avtalens løpetid motta totalt $ 30 202 som resultat av lønnsøkninger på 10 prosent det første året, patetiske 2 prosent i det andre og skarve 3 prosent i det tredje. Dette er småpenger sammenlignet med bilprodusentenes rekordprofitter, og utgjør en lønnsfrys når de stigende levekostnadene tas i betraktning. Den frontlastede lønnsøkingen på 10 prosent det første året vil ha liten initiell nytte for de 3 400 arbeiderne ved Ford Oakville, som vil være permitterte mesteparten av denne tiden, på grunn av ombyggingen av fabrikkanlegget, og i denne perioden går på bare 70 prosent av deres lønninger, under supplerende ledighetsbidrag. Bare de arbeiderne som fortsatt har ansettelse etter EV-overgangen vil dra full nytte av det.

De som kommer tilbake i Oakville etter EV-overgangen vil med all sannsynlighet ikke være arbeiderne med høyere ansiennitet og følgelig de med høyest lønn. Den tentative avtalen inkluderer 556 pensjonspakker på $ 50 000, som Ford kan tilby ved individuelle produksjonsfasiliteter på tidspunkt de selv kan bestemme. Dette antallet tilsvarer rundt 10 prosent av Ford Canadas nåværende arbeidsstyrke på 5 680. Som en ytterligere indikasjon på hvor ivrige Ford er etter å skyve ut de høyere betalte erfarne arbeiderne og få dem erstattet med nyansatte, som vil starte på nederste trinn i flersjiktslønnssystemet, tilbys det noen beskjedne pensjonsøkninger, som imidlertid bare vil gjelde for arbeidere som går av med pensjon før den 1. oktober 2023.

Det er langt fra klart hvor mange arbeidere som vil kalles tilbake til Oakville etter ombyggingen. Den foreslåtte lokalavtalen framforhandlet av Local 707 spesifiserer ikke hvor mange jobber som vil bli tilbudt, bare med det vage løftet inkludert at nåværende arbeidere har rett til å søke på ledige stillinger.

Den tentative avtalen vil, skulle den bli vedtatt, institusjonalisere det breit foraktede lønnssystemet med flere sjikt, for arbeidere ansatt som del av EV-overgangen. Lønnsprogresjonsperioden reduseres fra åtte til fire år, der en nyansatt bare tjener 70 prosent av gjeldende sats det første året. Dette vil sikre at den utålelige situasjonen videreføres der arbeidere som utfører samme jobben på produksjonslinja arbeider for vesentlig forskjellige lønninger. Unifors høydepunkter skryter av at i kontraktens år tre skal nyansettelser og midlertidig ansatte (TPT-er) tjene CAD $ 31, som tilsvarer USD $ 23.

Arbeidere må huske regelen om at jo større signeringsbonus, desto mer råtten er den tentative avtalen. Bonusen på $ 10 000 som viftes for arbeiderne som har lidd under innvirkningene av voldsom inflasjon og de siste årene bare periodisk produksjonsaktivitet på grunn av delmangler, er kun tilgjengelig for heltidsansatte arbeidere i full produksjon. De midlertidige deltidsansatte (TPT) vil motta mindre enn halvparten, dvs. en bonus før skatt på $ 4 000.

Den bitre frukten av denne tentative avtalen er resultatet av Unifor-byråkratiets råtne nasjonalisme og korporatisme, som er til fullt skue gjennom hele høydepunktdokumentet. Det begynner med å hevde: «Canadiske bilarbeidere har en stolt historie. I nesten 40 år har vi kjempet for gode jobber med høye lønninger, rettigheter og arbeidsstandarder, som gjenspeiler våre medlemmers prioriteringer.»

For hva det angår Unifor-lederskapet begynte canadiske bilarbeideres kamp-«historie» først i 1985, da Bob White ledet en reaksjonær nasjonalistisk splittelse fra UAW for å grunnlegge Canadian Auto Workers (CAW). De er fast bestemt på å slette ut fra arbeidernes minner de lange tradisjonene for felles kamp som ble etablert med Oshawa-streiken i 1937 – som kom bare uker etter at sit-down-streiken i Flint, Michigan, åpnet døra for at canadiske bilarbeidere fikk smidd en fagforening – og Windsor-bilarbeidernes blokade av Ford i 1946.

De dekker også over det faktum at CAW/Unifor-byråkratiet så langt fra å slåss for «gode jobber med høye lønninger, rettigheter og arbeidsstandarder» har brukt de fire siste tiårene til å gjøre det stikk motsatte. Selve dannelsen av CAW var basert på å tilby selskapene større profitter ved å utnytte den billigere canadiske dollaren og det statsfinansierte helsevesen for å besørge selskapene billigere lønnskostnader enn i USA. Resultatet var at hver eneste forhandlingsrunde produserte en konkurranse mellom de to fraksjonene av fagforeningsbyråkratiet i USA og Canada, og mot de hensynsløst utbyttede arbeiderne i Mexico, om hvem av fraksjonene som kunne tilby de største innrømmelsene for å polstre bilgigantenes bunnlinjer.

Mens Ford, GM og Stellantis opererte og fortsetter å operere med en global produksjonsplan, arbeider Unifor og UAW uopphørlig for å injisere nasjonalismens gift inn i bilarbeiderne for å splitte dem fra hverandre. I løpet av de fire siste tiårene har dette resultert i innføringen av lønnsstrukturer med to og flere sjikt, skrotingen av ytelsesbaserte pensjoner for de nyansatte, og den enorme utvidelsen av midlertidige ansettelser (TPT) på begge sider av grensa.

Ford Canada-arbeidere må kombinere en definitiv «nei»-avstemming i helga, med en avvising av denne skitne nasjonalismen. Den presserende nødvendige oppgaven er å forene deres kontraktskamp med de 150 000 arbeiderne fra Detroit Three-selskapenes virksomheter i USA, med GM- og Stellantis-arbeidere i Canada, og med bilarbeiderne i arbeid på disse selskapenes mexicanske fabrikkanlegg. For å komme dit, må kontrollen over kontraktskampen tas vekk fra byråkratiet, gjennom byggingen av grunnplankomitéer på hvert eneste fabrikkanlegg for å legge makten over i hendene på arbeiderne på fabrikkgulvet.

Som WSWS Autoworker Newsletter erklærer i en uttalelse [engelsk tekst] utstedt på lørdag, med tittelen «Stem ‹nei› til Unifors Ford Canada-kontraktsutsalg! Bygg grunnplankomitéer for å slåss for en streik på tvers av hele Nord-Amerika mot Detroit Three-selskapene!» Uttalelsen hevder: «Ekstremt gunstige betingelser eksisterer for grunnplanarbeiderne fra Ford og på tvers av Detroit Three-selskapenes nordamerikanske operasjoner, for å få satt en stopper for byråkratiets tiårlange forræderi. En nei-avstemming fra Ford Canada-arbeiderne denne helga vil bli ønsket velkommen av bilarbeidere over hele Canada og USA, som et tegn på at motstanden er i ferd med å utvikle seg mot Unifor-byråkratiets strategi for utsalg. Støtten for en forent og enhetlig kamp av alle bilarbeidere vokser, som vist av framveksten av Nettverket av bilarbeideres grunnplankomitéer – Autoworkers Rank-and-File Committee Network – i USA, som forener grunnplankomitéer fra flere Detroit Three-anlegg...»

«Aktiveringen av arbeiderklassens enorme sosiale makt til støtte for bilarbeidernes kamp beror framfor alt på grunnplanarbeidernes egne initiativ. Hos Ford må en «nei»-stemme i helga, med sist stemmefrist kl. 10:00 søndag, og kombineres med innkallingen til krisemøter med tilstedeværende oppmøte på [fagforeningsavdelingene] Local 707 og Local 200, for å bryte gjennom den byråkratiske bestrebelsen til Unifor-apparatet på å kneble arbeiderne. Det må vedtas resolusjoner som forlanger en totalstreik, som inkluderer arbeiderne fra GM og Stellantis, for å utvikle en felles kamp med de streikende amerikanske bilarbeiderne. Uavhengige komitéer ledet av pålitelige grunnplanarbeidere, som har deres arbeidskollegers tillit, må etableres på hvert eneste Ford Canada-anlegg. For å koordinere en kamp på tvers av hele Nord-Amerika må de tilslutte seg Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – som besørger det organisatoriske rammeverket og det politiske lederskapet som trengs for å mobilisere bilarbeidere som del av en uavhengig politisk bevegelse av arbeiderklassen mot bilgigantenes nådeløse pådriver for selskapsprofitter, og for å vinne anstendig betalte, sikre arbeidsplasser for alle.»

Vi oppfordrer alle bilarbeidere som vil ta opp denne kampen til å kontakte oss, ved å fylle ut skjemaet nedenfor, eller ved å sende en e-post til: autorankandfilecanada@gmail.com