Unifor – av dens talsmenn kalt en «super-fagforening» – ble offisielt grunnlagt 31. august 2013, ved en sammenslåing av Canadian Autoworkers (CAW) og fagforeningen Communications, Energy and Paperworkers (CEP). Den sammensmeltede organisasjonen fikk et totalt medlemskap på mer enn 300 000, som gjorde Unifor til landets desidert største industrifagforening.

De velbetalte funksjonærene som forhandlet fram sammenslåingen, og pseudo-venstre-promotørene og det prokapitalistiske fagforeningsbyråkratiets apologeter hevdet Unifors fødsel markerte et nytt daggry for en «militant» fagbevegelse for «sosial rettferdighet». Et Unifor-program for å kreve inn kredittkortgebyrer, og potensielt kontingenter, fra en ny kategori av «medlemmer» på arbeidsplasser der fagforeningen ikke var den akkrediterte forhandlingsagenten, så vel som fra arbeidsløse, ble framhevet, som angivelig å demonstrere fagforeningens innovative tilnærming til fagorganisering, og hvordan den var beredt til å organisere arbeidsledige.

Virkeligheten var ganske annerledes. Som World Socialist Web Site den gang forutseende advarte [engelsk tekst], var grunnleggelsen av Unifor en «byråkratisk manøver». Den var innrettet på å «støtte opp fagforeningsapparatet under betingelser der fagforeningenes autoritet og innflytelse har blitt enormt erodert som følge av deres tiår med svik». WSWS fortsatte med å hevde at den nye fagforeningen «tilbyr ingenting mer for arbeiderne fanget inn i denne nye organisasjonen enn å fortsette med konsesjonsbelastede kontrakter, tempoopptrappinger, permitteringer og fagforeningsfunksjonærers smiskende samarbeid med selskapsledelser og big business-regjeringer».

Denne advarselen har i løpet av det siste tiåret blitt mer enn bekreftet. Unifor har framstått som en sentral støttepilar for den føderale Liberal-regjeringen som representerer big business, er krigsorientert og fører innstrammingspolitikk, og fagforeningen har bidratt til å tilrettelegge for et skarpt byks til høyre i offisiell canadisk politikk, og hatt tilsyn den ene konsesjonsfylte kontrakten etter den andre for sine medlemmene i bilindustrien, forskjellige produksjonvirksomheter, på jernbanene, og diverse servicenæringer.

Innstramminger for arbeidere, milliarder for militarisme og krig

Rundt 1 000 store og mange mindre viktige fagforeningsfunksjonærer samlet seg i midten av august i Halifax til Unifors «diamantjubileum», for en orgie av selv-gratulasjoner på konferansen Canadian Council. Men alle de bombastiske talene, glatte videopresentasjonene og de seine kveldsfestene på hotellenes barer og bufféer kunne ikke skjule det faktum at ettersom den kapitalistiske krisa forsterkes og arbeiderklassen drives ut i stadig breiere kamper, kommer arbeiderne inn i en frontal konflikt med byråkratene som leder Unifor, og forøvrig med hele fagforeningsapparatet.

Man trenger ikke lete lenge etter hvorfor. «Super-fagforeningens» 10 første år har etterlatt et heltrukket spor av bitre nederlag. Unifor-byråkratiet har hatt tilsyn med utsalg av kraftfulle kamper av raffineriarbeiderne i Regina, Dominion dagligvarearbeidere i Newfoundland, GM CAMI-arbeidere i Ingersoll [lenker til engelske tekster], flyarbeidere i De Havilland, saltgruvearbeidere i Windsor, Metro matvarelagre og nå dagligvarearbeidere i Toronto, for ikke å nevne runde etter runde med innrømmelser pålagt bilarbeidere av bilkonsernene Detroit Three, med Unifors samspill.

Unifor har vært medskyldig i, og har positivt forfektet splittende to-sjikt-ansettelser, og nå til og med arbeidsstyrker med tre ulike sjikt av kompensasjoner. Definerte pensjonsrettigheter har blitt oppgitt over hele fjøla, lønningene faller stadig lenger bak inflasjonen, arbeidsvilkårene forverres og i mange fabrikker er til og med åttetimersdagen en saga blott.

Arbeidere avviser på det sterkeste elendige kontrakter entusiastisk anbefalt og hyllet som «historiske» av deres fagforeningsfunksjonærer. Når byråkratene blir tvunget av sitt opprørske medlemskap til å sanksjonere streikeaksjoner, blir arbeiderne isolert på deres streikevakter inntil de «tar til fornuft», og mobbes til å akseptere kontrakter praktisk talt identiske med de tidligere avviste.

I jakten på denne selskapsorienterte agendaen deltar Unifor i en serie permanente og ad hoc-tre-part-partnerskap med representanter for big business og regjeringen, for å underbygge selskapenes «konkurranseevne» og investeringer. Ett eksempel på dette er organet Canada Automotive Partnership Council, som inkluderer representanter fra Unifor, bilindustrigigantene og den føderale Liberal-regjeringen og provinsregjeringene i Ontario og Quebec.

Unifor har utviklet et nært politisk partnerskap med big business, Trudeaus krigsorienterte Liberal-regjering, og var fram til nederlaget i 2018-valget i Ontario, en forfekter for Liberal-regjering der i provinsen. Som Globe and Mail gjentatte ganger har bemerket, Ontarios tidligere Wynne Liberal-regjering forfulgte «innstrammings»-politikk enda mer hardhendt enn provinsens nåværende Tory-regjering, ledet av Doug Ford.

To år etter sammenslåingen spilte Unifor en ledende rolle i å bidra til å bringe Liberal Party til den føderale makten med 2015-kampanjen «Enhver annen enn Conservatives», som hyllet krigshisseren Justin Trudeau som en «progressiv» kandidat til statsministerposten. Unifor og fagforeningens første president Jerry Dias fungerte som en semi-offisiell rådgiver for Trudeau-regjeringen under reforhandlingen av Den nordamerikanske frihandelsavtalen (NAFTA), innrettet på å konsolidere ei amerikansk-dominert kontinental handelsblokk for Nord-Amerikas tvillingimperialistmakters forfølgelse av deres aggressive økonomiske, geopolitiske og militære ambisjoner rundt om i verden, mot deres viktigste rivaler, framfor alt Russland og Kina. Nå som Liberal Party har tilsluttet seg den USA-ledede krigen mot Russland, tjener Unifor, sammen med deres sosialdemokratiske allierte i Det nye demokratiske partiet (NDP), som en hovedkilde til støtte for Liberal-regjeringen.

Det er ingenting spesielt eksepsjonelt med Unifors historikk. Fagforeningsbyråkratiet som helhet har fulgt samme kurs, eksemplifisert av det nære samarbeidet mellom sentralfagforbundet Den canadiske arbeiderkongressen (CLC) og Trudeau-regjeringen. For tjenester levert styringseliten ble tidligere CLC-president Hassan Yussuff utnevnt av Trudeau til Senatet, Canadas øvre kammer i parlamentet.

Fagforeningsbyråkratiet tar til orde for en økonomisk «North America First»-proteksjonistisk strategi basert på en styrking av den canadiske kapitalismens tiår-lange-allianse med amerikansk imperialisme. Unifor og CLC-fagbevegelsen forfektet også styringsklassens tilbake-til-arbeid-kampanje under pandemien, som beskyttet selskapenes profitter samtidig som millioner av arbeideres og deres familiers liv og helse ble satt i fare.

Unifor-lederskapet har ikke så mye som hevet et øyenbryn over tverrpartipromoteringen av den USA-ledede stedfortrederkrigen i Ukraina, og Canadas stadig dypere forberedelser for krig mot Kina. Tvert imot har fagoreningen uttrykt helhjertet støtte til den føderale Liberal-regjeringens opprustingsprogram, der dens eneste innsigelse er at regjeringen burde basere seg mer på canadiske selskaper for store militærkontrakter, i stedet for våpenkjøp fra utlandet.

Trudeau-regjeringens strategidokument 2017 Defense Policy Review igangsatte en massiv 70 prosent økning av militærutleggene over de 10 påfølgende årene. Men selv det var ikke nok. Der Liberal Party har hoppet om bord på den nåværende NATO-krigsvogna har partiet hevet landets militære utgiftsforpliktelser til å tilsvare 2 prosent av BNP – mer enn $ 7 milliarder mer enn de $ 47 milliarder Ottawa årlig overfører til landets provinser for å finansiere helseprogrammet Medicare.

Unifors støtte for canadisk imperialisme og militarisme har vært blant fagforeningens kjennetegn siden den ble opprettet. Daværende Unifor-president Jerry Dias irettesatte under 2015-valgkampen så beryktet NDP-partileder Thomas Mulcair for hans milde kritikk av den canadiske regjeringsstøttede våpenkontrakten til Saudi-Arabia på $ 15 milliarder, der et General Dynamics-fabrikkanlegg i London, Ontario, forsyner det despotiske regimet med pansrede kjøretøy. Unifor, som teller arbeiderne ved anlegget blant sine medlemmer, beordret Mulcair til å holde kjeft om avtalen, som ble sluttført under Trudeaus Liberal-regjering. Saudi-regimet har anvendt kjøretøyene for å undertrykke intern dissens i landet, og rapporter tyder på at de også kan ha vært satt inn i Riyadhs brutale USA-støttede krig mot Jemen.

Bare uker før den sammenslåtte fagforeningens 10-årsjubileum besøkte nåværende Unifor-president Lana Payne og ei gruppe fagforeningsfunksjonærer fra Atlantic-regionen Irving-skipsverftene i Halifax, der de svermet over det «meningsfulle» bidraget skipsverftet leverer for styrkingene av Royal Canadian Navy. Deres besøk ble straks fulgt opp av en ytringskronikk fra lederen av Unifors lokalavdeling ved verftet, i den nykonservative avisa National Post. Shannon Sampson utbasunerte der hennes stolthet over å bidra til byggingen av Canadas nye flåte av krigsskip.

De nasjonalist-korporative røttene til Unifor-byråkratiets krigsorienterte antiarbeiderhistorikk

I front og sentrum for Unifors 10-årsfeiring var en forskansing på det reaksjonære nasjonalist-korporative perspektivet fagforeningen ble grunnlagt på. Payne, etterfølger etter den nylig vanærede Dias, brukte anledningen til å pushe fagforeningens kampanje «Kartlegging av vår egen kurs». Dette virulent nasjonalistiske slagordet, som bevisst tar sikte på å slå en kile inn mellom canadiske og amerikanske bilarbeidere utbyttet av de samme globalt opererende bilgigantene, er byråkratiets motto for de pågående kontraktsforhandlingene med Detroit Three’s virksomheter i Canada.

De globale bilselskapene, medregnet Detroit Three i Canada og USA, fører et stort angrep på arbeidere i arbeid på deres fabrikkanlegg. Bilindustribossene forlanger at overgangen til produksjon av elektrodrevne kjøretøy under utvikling, skal betales ved ytterligere å redusere arbeidskostnadene i fabrikkene. Men for første gang siden 1999 slåss denne gangen arbeiderne i Canada og USA samtidig om nye kontrakter. Den 14. september utløper kontraktene som dekker 150 000 medlemmer av United Auto Workers (UAW) ved Detroit Three-selskapene i USA. Fire dager seinere utløper kontraktene med de samme arbeidsgiverne for 18 000 Unifor-medlemmer i Canada.

Men i stedet for å mobilisere arbeiderne til en felles kamp mot Detroit Three-selskapene på begge sider av grensa, pumper Unifor ut den samme nasjonalistgifta som i generasjoner har hemmet bilarbeiderne. Dave Cassidy, Unifor-president for Stellantis-arbeidernes avdeling Local 444 i Windsor, adresserte det faktum at både canadiske og amerikanske bilkontrakter denne gangen kommer opp samtidig, og uttrykte seg på vegne av hele lederskapet der han tidligere i år fortalte journalister at fagforeningens strategi for å tilby flere innrømmelser enn amerikanske UAW ville opprettholdes.

«Vi går begge igang samtidig», sa Cassidy. «Faktum er, når det kommer til resultatet, jeg kan spille fint i sandkassa, helt til fakta kommer på bordet, at det står mellom oss og UAW – da tar jeg av meg hanskene.»

Payne og hennes diverse løytnanter samstemmer. Payne har hyllet 1985-splittelsen fra UAW og grunnleggelsen av Canadian Auto Workers (CAW) som «den beste avgjørelsen vi kunne ha tatt». Bilarbeidernes felles militante og grenseoverskridende kamper som på 1930- og 1940-tallet organiserte arbeiderne i én internasjonal fagforening som oppnådde betydelige vinninger, utgjør for disse byråkratene en historikk som må forbys og glemmes.

CAW ble grunnlagt i 1985 på grunnlag av et reaksjonært nasjonalistisk «made in Canada»-program som splittet de nordamerikanske bilarbeiderne, og forhindret arbeidernes felles kamp i opposisjon mot det høyreorienterte UAW-lederskapets innrømmelser og nedskjæringer av arbeidsplasser. Under betingelser av produksjonens globalisering besørget UAW- og CAW-byråkratienes splittelse av de nordamerikanske bilarbeiderne langs nasjonale skillelinjer, en gylden anledning for Big Three-bilselskapene for «vippesag»-kontrakter, og arbeidsplasser flyttet fram og tilbake over grensa mellom Canada og USA.

CAW baserte deres kollaborering med arbeidsgiverne på bilprodusentenes kostnadsfordeler, på grunn av en svak canadisk dollar og landets statlig finansierte helsevesen. Denne «fordelen» har siden blitt eliminert gjennom voldsomme lønns- og rettighetskutt i USA, som har ført til et intensivert «kappløp mot bunnen» der canadiske CAW/Unifor og den like råtne og korrupte amerikanske fagforeningen UAW har konkurrert om å tilby Detroit Three-selskapene de mest gunstige utbyttingsvilkårene.

Evolusjonen av Unifor og UAW til bilbossenes juniorpartnere er del av en universell prosess, forankret i produksjonens globalisering. Utviklingen av en globalt integrert produksjon undergravde fullstendig de gamle byråkratiske arbeiderorganisasjonene, som var forankret i den nasjonale økonomien og det nasjonale arbeidsmarkedet. Under betingelser der transnasjonale konsern kunne flytte deres produksjon til praktisk talt hvilket som helst land i deres jakt etter billigere arbeidskraft, bestrebet fagforeningene seg, grundig byråkratiserte som de allerede var, for å forsvare deres økonomiske og institusjonelle interesser ved å presse medlemmene til å jobbe hardere for mindre.

Ved å underbygge investorprofitt og sikre arbeidsgivernes «globale konkurranseevne», det vil si lønnsomhet, har fagforeningsbyråkratiene forsøkt å overtale konsernene til å fortsette å «gjøre forretninger» med dem, og opprettholde et minstemål av produksjon innenfor de nasjonale grensene. Med overgangen til produksjon av elektrodrevne biler blir denne prosessen brakt til et nytt nivå, der både Unifor og UAW heier på overleveringen av titalls milliarder dollar i statlige tildelinger til de allerede svært så profitable bilprodusentene, med den absurde påstanden at dette er den eneste måten å kunne «forsvare arbeidsplasser».

Fagforeningene har i løpet av de fire siste tiårene til og med opphørt å fungere som arbeiderklassens defensive organisasjoner. De er ytterst fiendtlig innstilte til enhver form for klassekamp, som bevist av det faktiske opphøret av streiker; de har omfavnet økonomisk nasjonalisme; og har integrert seg stadig mer fullt med selskapsledelsen og staten.

På dette grunnlaget har de mest motbydelige formene for korrupsjon utviklet seg i relasjonene mellom fagforeningslederskapet, selskapsbossene og statsrådene. Dias’ fall og undergang, som hadde godtatt kickbacks [‹kompensasjoner›] for å markedsføre Covid PPE-sett [‹Personal Protective Equipment›; smittevernutstyr] og domfellingen av flere UAW-presidenter sør for grensa for å ha mottatt bilselskapenes bestikkelser, er bare noen av denne prosessens mest iøyenfallende eksempler.

Svaret på disse utviklingstrekkene ligger i at arbeiderne bygger nye organisasjoner for klassekamp, og baserer deres kamper på en internasjonalt orientert sosialistisk strategi. I opposisjonen mot de transnasjonale konsernene og styringselitenes jakt på stadig større profitter på verdensbasis, gjennom krig og intensivert utbytting, må arbeiderne forene deres kamper på tvers av landegrensene og kontinentene og utfordre samfunnets underordning til big business’ diktater, ved å slåss for hva arbeidere trenger, ikke hva selskapene hevder de har råd til.

Dette krever byggingen av grunnplankomitéer på hver eneste fabrikk og arbeidsplass, for å ta kontrollen vekk fra det nasjonalistiske og pro-korporative fagforeningsbyråkratiet, og føre makten over i hendene på arbeiderne på fabrikkgulvet.

Disse komitéene må utvikle kommunikasjonslinjer med arbeidere på tvers av landegrensene, og skape grunnlaget for forent samhandling av arbeiderne i Canada, USA, Mexico og internasjonalt, for forsvar av arbeidsplasser, lønninger og arbeidsvilkår, og i opposisjon til krig og innstramminger.

Det organisatoriske rammeverket og det politiske lederskapet nødvendig for en slik kamp, utvikles av Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC). Bilarbeidere i USA har allerede begynt å bygge deres egne komitéer i opposisjon til UAW-byråkratiet, som der i flere tiår har presidert over konsesjonskontrakter, samtidig som å meske seg på bilkonsernenes bestikkelser og kickbacks.

Bevegelsen for å organisere arbeidere uavhengig av alle fagforeningsbyråkratiene vokser, samtidig med arbeideres generelle opprør over hele kloden, mot stadig mer brutale angrep på deres levestandarder. Unifors hensynsløse pålegging av selskapselitens diktater, og dens vedvarende støtte til krigsorienterte regjeringer i løpet av de 10 første årene av sin eksistens, besørger mer enn nok grunnlag for at canadiske arbeidere tilslutter seg det globale opprøret mot fagforeningsbyråkratiet og ta opp kampen for å mobilisere arbeiderklassen som en uavhengig politisk kraft i kamp for arbeidernes makt.