Registrer deg for SMS-oppdateringer om bilkontraktskampen ved å sende en SMS med teksten AUTO til tlf. nr.: (866) 847-1086. Bli med på det neste online-møtet i nettverket av bilarbeideres grunnplankomitéer – Autoworkers Rank-and-File Committee Network – for å diskutere forening av arbeidere for en totalstreik i bilindustrien. Registrer deg her for å delta.

Fagforeningsbyråkratiene på begge sider av grensa mellom Canada og USA gjør alt hva de kan for å sabotere kontraktskampene ført av nesten 170 000 bilarbeidere på tvers av Nord-Amerika.

I Canada forsøker Unifor-apparatet, landets største industrifagforening, på en blatant udemokratisk måten å banke gjennom en avtale som dekker 5 600 arbeidere ved Ford Motor Company.

Nesten to timer etter at deres kontrakt utløp kl. 23:59 på mandag kunngjorde Unifor helt vilkårlig en forlengelse med 24 timer, for å blokkere en streik. Tirsdag kveld hevdet Unifor så å ha oppnådd en tentativ avtale med «historiske» og «transformative vinninger», uten å besørge noen detaljer om hva disse påståtte «vinningene» var. Det skulle seinere vise seg at ledende medlemmer av forhandlingsteamet ikke engang hadde tatt seg tid til å lese gjennom avtalen i sin helhet før de ga den deres «enstemmige» godkjenning.

Med stadig mer opprørte arbeidere fortsatt holdt i mørket om vilkårene i den tentative avtalen, har Unifor planlagt ratifiseringsmøter på lørdag og satt søndag kl. 10:00 som siste frist for å stemme over den. Møtene blir avholdt på Zoom, i et gjennomskuelig forsøk fra byråkratiets side på å kneble dissens og forhindre arbeidere fra å møtes personlig for å diskutere utsalget de presenteres. Arbeiderne har også blitt advart om at dersom deres e-postadresser ikke er oppdaterte, vil de ikke kunne stemme, som betyr at de mest utbyttede arbeiderne med mer hektiske liv ikke vil motta deres varsler og dermed vil bli fratatt muligheten til å kunne stemme «nei».

Ford-arbeidere i Canada må avvise denne avtalen reint prinsipielt, gitt Unifors åpenlyse forsøk på å gjete dem til å akseptere en avtale som er et utsalg. Om kontrakten er så «historisk», hvorfor skjuler da fagforeningsbyråkratiet den fram til lørdag, for så å gi arbeiderne mindre enn 24 timer til å treffe en beslutning?

En avvising av Unifors bakromsavtale med Ford ville i vesentlig grad oppmuntre utviklingen av militant opposisjon fra arbeidere over hele Nord-Amerika. Men det ville bare være første skritt.

Fagforeningsbyråkratiene på begge sider av grensa demonstrerer at de jobber for selskapenes interesser, der de konspirerer mot arbeiderne med Trudeau-regjeringen i Canada og Biden-regjeringen i USA. For at arbeidere skal forene seg og sette ned foten mot denne sabotasjen, er det nødvendig med organisasjonsstrukturer under arbeidernes kontroll – grunnplankomitéer på fabrikkanleggene – som vil besørge arbeidere i Canada, USA, Mexico og andre steder et virkemiddel til å kommunisere med hverandre og koordinere tiltak internasjonalt.

Over grensa er United Auto Workers-president Shawn Fain i ferd med å lamme kampen i USA til 150 000 arbeidere fra Ford, General Motors og Stellantis, som forrige måned stemte overveldende for streikeaksjoner. UAW har kalt ut mindre enn 10 prosent av arbeidsstyrken på to-og-et-halvt fabrikkanlegg i falske «stand up»-streiker, som har som siktemål å isolere og demoralisere bilarbeiderne slik at de blir myknet opp for å akseptere et utsalg.

I stedet for å kalle ut alle medlemmene gjør UAW det mulig for selskapene å permittere arbeidere anlegg for anlegg, der arbeiderne blir holdt i mørket om de kvalifiserer for arbeidsledighetbidrag eller streikelønn. Og ved å la kontraktene for Big Three-bilarbeiderne utløpe i stedet for å forlenge dem, gir UAW selskapene frie hender til å sparke arbeidere for de minste overtredelser av reglementet, som del av UAWs strategi for å slite ned arbeiderne.

Utvidelsen av streiken til Ford-arbeidere i Canada ville innvirke betydningfullt på selskapets virksomhet, som er avhengig av produksjonsfasilitetene i Windsor for rundt 30 prosent av motorene som trengs for F-serien trucks, Fords mest lønnsomme kjøretøy. UAW-president Fain, som utvilsomt har forsikret Biden-administrasjonen at han skal få banket gjennom utsalgskontrakter, har forsøkt å unngå enhver seriøs innvirkning på Big Three-selskapenes bunnlinjer, med de begrensede streikene. Han sier nesten ingenting om kampen i Canada. Dette er et bevisst forsøk på å holde amerikanske arbeidere uvitende om og isolert fra kampen ført av deres brødre og søstre over grensa.

Fagforeningsbyråkratiene i Canada og USA er tett integrerte gjennom et korporatistisk system av partnerskap med bilprodusentene og deres respektive regjeringer. I Canada er Unifor en ledende forfekter for økonomisk proteksjonistisk politikk under banneret «North America First», som styringsklassene i Ottawa og Washington anvender for å forberede for krig mellom stormaktene. Styrkingen av ei nordamerikansk proteksjonistisk handelsblokk, gjennom konsolideringen av forsyningskjeder for viktige råvarer er også nøkkelen til bilprodusentenes overgang til produksjon av elektrodrevne kjøretøy. Bilarbeidere vil bli pålagt kostnadene for denne overgangen dersom bossene og deres fagforenings-«partnere» får deres vilje.

Unifor og UAW tjener også som sentrale støttepilarer for styringselitens klassekrigpolitikk, som inkluderer at arbeidere pålegges innstramminger og den dramatiske eskaleringen av militærutgifter. Mens UAW forsøker å kvele bilarbeidernes kamp besøker Ukrainas president Zelenskyj Det hvite hus for et møte med Biden, for å diskutere eskaleringen av USA/NATO-krigen mot Russland.

Under betingelser der de siste månedene har sett utviklingen av de største streikebølgene på flere tiår over hele Nord-Amerika, kan ikke regjeringene i Washington og Ottawa tolerere framveksten av en grenseoverskridende bevegelse som kan bli en direkte utfordring for deres forlangender at arbeidere skal ofre gjennom lønns-«begrensninger» og innstramminger for å betale for krig.

Unifors og UAWs besluttsomhet for å kvele og undertrykke bilarbeidernes kamp er den siste i en serie av svik som strekker seg tilbake de fire siste tiårene. Helt siden den reaksjonære nasjonalistiske splittelsen i 1985 av de canadiske bilarbeiderne fra UAW, har både amerikanske og canadiske fraksjoner av byråkratiet satt bilarbeiderne opp mot hverandre i et kappløp mot bunnen, hva angår lønninger, vilkår og arbeidsplasser.

Unifor-president Lana Payne har åpenlyst frydet seg over denne tradisjonen under den nåværende kampen, der amerikanske og canadiske bilarbeidere for første gang på flere tiår forhandler kontrakter samtidig, og som objektivt plasserer dem i en mektig posisjon til å starte en felles kamp. Hun tok i bruk slagordet «stake ut vår egen kurs», som har som målsetting å overbevise canadiske bilarbeidere at de ikke har noe til felles med deres amerikanske kolleger. Hun har også hyllet 1985-splittelsen som å representere «framskritt».

Realiteten er at de angivelige «venstre» og «progressive» argumentene som ble anvendt for å berettige splittelsen har fungert som et dekke for byråkratiets korporativistiske antiarbeiderstrategi, som har bestått i å bruke den billigere canadiske dollaren og landets statlig finansiert helsevesen for å tilby de globalt mobile bilselskapene lavere arbeidskostnader enn i USA. Resultatet var at arbeidere på begge sider av grensa ble tvunget til å konkurrere mot hverandre om hvem som kunne tilby de største innrømmelsene.

Bilarbeidere må handle for å stoppe dette kombinerte Unifor/UAW-utsalget!

Ford-arbeiderne som blir bedt om å stemme over en tentativ avtale der de effektivt sett av Unifor blir pålagt bind for øynene og knebles, må avvise den.