I dag, tirsdag 19. september, skal både Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj og USAs president Joe Biden tale til FNs generalforsamling i New York City, i et forsøk på å mobilisere støtte til USA-NATO-krigen mot Russland.

Deres opptredener kommer etter Ukrainas mislykkede «våroffensiv», som ikke har resultert i noen betydelige territorielle oppnåelser til tross for tap av titusenvis av ukrainske tropper. Zelenskyjs regjering kunngjorde mandag at den hadde avskjediget alle dens viseforsvarsministre, etter at landets forsvarsminister Oleksii Reznikov ble sparket i forrige måned.

Som et tillegg til konteksten av krise og desperasjon publiserte New York Times en rapport bare én dag før Zelenskyjs opptreden i FN, som tilbakeviser påstander om at et missilangrep på et ukrainsk marked den 6. september, som drepte minst 15 sivile, var en bevisst massakre utført av russiske «terrorister». Times rapporterte i stedet at katastrofen var resultat av et angivelig utilsiktet ukrainsk missilangrep – mistenkelig sammenfallende i tid til å korrespondere med utenriksminister Antony Blinkens ankomst til Ukraina samme dag.

Masseavskjedigelsen av helheten av de ledende rekkene i det ukrainske forsvarsdepartementet er så godt som en åpen innrømmelse av at motoffensiven mislyktes. Zelenskyj blir videre fløyet inn til Washington for nødssamtaler. Det er åpenbart at Biden-administrasjonen responderer på det militære tilbakeslaget ved å eskalere krigen. Den krever at Kongressen vedtar ytterligere $ 21 milliarder i våpen og bistand til Ukraina, på toppen av de mer enn $ 150 milliarder allerede allokert. Den er også i ferd med å sende langtrekkende missiler, som kan angripe dypt inne i Russland.

Amerikanske medias dekning bruker mer og mer direkte et språk for åpen krig mot Russland. «Hvordan å føre finanskrigen mot Russlands økonomi», sto det i en lederartikkel i Washington Post.

New York Times’ Thomas Friedman, en av USAs ledende krigspropagandister, oppfordret i en artikkel fredag til at USA snarest opphever eventuelle gjenværende begrensninger på intervensjon. Han skrev: «Ukraina må å påføre Putins hær så mye skade som mulig, så raskt som mulig».

«Det betyr at vi må massivt og raskt levere de våpen Ukraina trenger for å bryte gjennom Putins linjer sørøst i landet. Jeg snakker om hele sulamitten: F-16-er …; MGM-140 Army Tactical Missile Systems, som kan angripe dypt bak russiske linjer – alt ukrainerne raskt og effektivt kan bruke.»

Friedman konkluderte med at «sikring av rettferdighet i krig krever nesten alltid aggressorens totale nederlag og okkupasjon».

Friedman uttrykte USAs mål åpent, og erklærte: «Ukraina er et land som forandrer hele spillet for Vesten» fordi «landets integrering inn i EU og NATO en dag i framtiden ville utgjøre et maktskifte som kan konkurrere med Berlinmurens fall og tysk gjenforening».

Reuters rapporterte i forrige uke at Biden-administrasjonen gjør forberedelser for å sende Ukraina det langrekkende ATACMS-missilet, i stand til å ramme hundrevis av kilometer bak de russiske frontlinjene, og sette selv den russiske hovedstaden Moskva i fare for angrep med NATO-våpen.

Ei gruppe av Det republikanske partiets senatorer utstedte sist fredag en uttalelse der de oppfordret Biden-administrasjonen til å sende Ukraina ATACMS-missilsystemet.

«Vi skriver for å oppfordre deg til umiddelbart å sende MGM-140 Army Tactical Missile Systems (ATACMS) til Ukraina,» skrev senatorene. «Ytterligere forsinkelser vil bare ytterligere undergrave amerikanske nasjonale sikkerhetsinteresser og forlenge denne konflikten.»

De fortsatte: «Det nylige ukrainske angrepet på marinehavna Sevastopol, ved bruk av det britiske langtrekkende våpenet Storm Shadow demonstrerte effektiviteten på slagmarka av slike våpen.»

Brevet refererte til Ukrainas angrep i forrige uke på to russiske krigsskip i tørrdokk ved havna i Sevastopol. Mens ukrainske embetsrepresentanter tidligere ikke umiddelbart har innrømmet å ha utført angrep inne i Russland, skrøyt de av deres ansvar for angrepet i forrige uke.

Enda viktigere er at de åpent innrømmet å ha anvendt de NATO-leverte missilene for å utføre det, der en offisiell representant sa til Sky News at «det var Storm Shadow», med henvisning til det langtrekkende missilet levert av Storbritannia tidligere i år.

USAs utenriksminister Antony Blinken støttet sist uke effektivt sett Ukrainas anvendelse av langtrekkend missiler levert av NATO for å angripe inne i Russland, der han erklærte at det er «opp til dem å treffe avgjørelser om hva som kan være mest effektivt når det gjelder å gjenopprette deres territorielle integritet».

Det er et klart forløp i denne utviklingen. Selv om de ukrainske stedfortrederstyrkene lider den ene militære katastrofen etter den andre eskalerer USA sitt direkte engasjement i krigen, der påskuddet om at de ikke fører en krig mot Moskva i økende grad forlates.

Som en indikasjon på hva som bak kulissene faktisk diskuteres advarte Finlands president Sauli Niinistö, i et intervju publisert søndag i New York Times, for faren for en kjernefysisk opptrapping av krigen.

Niinistö advarte: «Vi er i en veldig sensitiv situasjon. Selv små ting kan endre andre ting mye, og dessverre til det verre. Dét er risikoen ved en slik storskala krigføring.» Han konkluderte: «Risikoen for at atomvåpen kan komme til anvendelse er enorm.»

Det USA bestreber seg for å presentere som selvsikkerhet er faktisk i virkeligheten desperasjon. Amerikansk imperialisme bestreber seg for å bevare sitt globale hegemoni og den amerikanske dollarens dominans i det globale økonomiske liv, konfrontert med en stadig dypere økonomisk og sosial krise, en posisjon den oppfatter som stadig mer truet av Kinas framvekst.

Den stadig dypere militære krisa skaper press for USA til å gripe direkte inn for å avverge en katastrofe. Nå som NATO-våpen brukes til angrep inne i Russland, hvor mye mer spillerom har USA til å kunne eskalere? Det neste trinnet er utplasseringen av tropper fra USA og NATO, og til og med utplassering – eller anvendelse – av atomvåpen i konflikten.

Denne katastrofen kan, og må avverges. Stemningen for utviklingen av en massestreikebevegelse i den amerikanske og canadiske bilindustrien peker på den sosiale kraften som må mobiliseres for å stoppe imperialistenes pådriver for krig. Krigen er i bunn og grunn en «krig på to fronter», ikke bare mot landene USA søker å få dominert og underlagt seg, men også mot arbeiderklassen hjemme, som styringsklassen forsøker å disiplinere og undertrykke som del av USAs overgang til krigsproduksjon.

Den sentrale oppgaven i kampen mot krig er å forene arbeidernes sosiale krav med kampen mot den amerikanske imperialismens rovdyrutenrikspolitikk.