Om ett enkelt ord skulle anvendes for å oppsummere sentralbankfolkets konklave, som i helga ble avholdt i Jackson Hole, Wyoming, måtte det bli det Leo Trotskij anvendte for å karakterisere de borgerlige politikerne på slutten av 1930-tallet – «forvirring».
På den tiden ble styringsklassene konfrontert med innvirkningene av historiens dypeste økonomiske depresjon, samtidig som verden bykset i retning krig. Det er selvfølgelig mange forskjeller mellom den gang og nå, men den nåværende situasjonen er like alvorlig, om ikke mer, fordi alle av kapitalistsystemets motsetninger har forsterket seg i løpet av perioden siden da.
Financial Times (FT) bemerket i sin rapport om årets Jackson Hole-toppmøte at finansverdens offisielle representanter og økonomer hadde vekslet inn fjorårets angst for inflasjon og sentralbanktroverdighet «mot frykten for at omveltningene forårsaket av pandemien og krigen i Ukraina har åpnet portene for en ny æra for den globale økonomien».
Men, som deres overveielser avslørte har den globale kapitalismens angivelige voktere ingen reell anelse om denne krisas fundamentale dynamikk, og langt mindre hvordan å hanskes med den.
Jerome Powell, styreleder for US Federal Reserve, holdt en hovedtale fredag morgen der han sa sentralbankfolket «navigerer etter stjernene, under overskyede himler».
Han utdypet ikke nærmere, men da Christine Lagarde, president for Den europeiske sentralbanken, talte seinere på dagen pekte hun på de stigende usikkerhetene beslutningstakerne står overfor.
Hun ga uttrykk for fornemmelsen av forundret forvirring, der hun sa: «I denne tidsalder av skiftinger og brudd, hvor vi enda ikke vet om vi vender tilbake til den gamle verden, eller er på vei inn i en ny, hvordan kan vi være trygge for at beslutningstaking for politikkutformingen forblir robust?»
Hun besørget ingen svar i hennes tale, og konkluderte: «Det foreligger ingen forhåndseksisterende spilleplan for situasjonen vi i dag står overfor – og derfor er det vår oppgave å utarbeide en ny.»
Lagarde indikerte tre områder med vesentlige endringer. Arbeidsmarkedet har blitt transformert av pandemien, og er nå «historisk stramt på tvers av de framskredne økonomiene».
Det har funnet sted en dyp transformasjon av energimarkedene, som resultat av akselererende klimaendringer og skyvet i retning fornybar energi.
«For det tredje, vi står overfor et dypere geopolitisk skille, og en global økonomi som fragmenteres inn i konkurrerende blokker. Dette blir ledsaget av stigende nivåer av proteksjonisme, der land rekonfigurerer deres forsyningskjeder for å tilpasse seg nye strategiske mål,» fortsatte hun, og bemerket at «i løpet av det siste tiåret har antallet iverksatte handelsrestriksjoner blitt tidoblet».
Som det er breit erkjent var 1930-årenes oppdeling av verden i rivaliserende og konkurrerende handelsblokker en viktig medvirkende årsak til utbruddet av den andre verdenskrig i 1939.
Det er mange prosesser som uttrykker den globale kapitalistordens stadig dypere sammenbrudd, som ei rekke andre bidragsytere refererte til.
Økonomen Barry Eichengreen fra University of California leverte, i det som ble beskrevet som en breit diskutert presentasjon, en advarsel om nivået på offentlig gjeld, der han sa at hvor ønskelig en reduksjon enn måtte være, det var politisk og økonomisk umulig å få gjort det.
Pierre-Gourinchas, sjeføkonom for Det internasjonale pengefondet (IMF), sa til Financial Times at han var bekymret for om regjeringer hadde kapasitet til å besørge noen økt politisk budsjettstøtte i tilfelle et nytt sjokk skulle skake den globale økonomien.
«Jeg tror ikke de kan det, igjen», sa han. «Vi har ingen forsikringspolise mer. Vi er helt på randen.»
Økonomen Carmen Reinhard, som har arbeidet både i IMF og Verdensbanken, fortalte FT at rundt 60 prosent av de fattigste landene var i, eller nært, gjeldsnød i «et sjokkutsatt, fragmentert miljø».
«Dette kan bli selv-opprettholdende. Med svakere finansielle betingelser, om man blir rammet av et sjokk har man ikke da evnen til å respondere særlig mye, og med det en svakere gjenoppretting.»
På det umiddelbare spørsmålet om sentralbankers renteinnstramminger, angivelig kuren for høyere inflasjon, var det ingen grad av sikkerhet, til tross for de siste måneders lavere inflasjonsrater.
Ben Broadbent, viseguvernør for Bank of England (BoE), sa det var «usannsynlig» at inflasjonen ville forsvinne like raskt som den hadde kommet, og at rentene «trolig vil måtte forbli i restriktivt territorium ei god stund enda».
Men, som han indikerte i en paneldiskusjon, de viktigste sentralbanksjefene har ingen reell anelse om hva det er som skjer.
«Det er en risiko for at vi har underdone dette [og] at vi må gå lenger» fordi inflasjonsproblemet «ganske enkelt er større enn vi trodde. Det er også en risiko for at det vi allerede har gjort akkurat ikke nok, likevel var for mye.»
En av deltakerne, Kristin Forbes, professor fra Massachusetts Institute of Technology, framhevet beslutningstakeres forvirring, i et intervju med Wall Street Journal, der hun sammenlignet sentralbankfolket med ei gruppe som klatrer opp et fjell der stien forsvinner bortafor tregrensa.
«Man vet hvor man vil. Man vet hvor toppen er, men det er ikke flere merkesteiner, og man må føle seg fram. … Det er brattere. Det er mer steinete.»
Og blant de steinete hindringene hun ikke satte navn på er den store økonomiske oppbremsinga i Kina – den viktigste bidragsyteren til global vekst siden 2008-finanskrisa, innvirkningen av høyere renter på aksjemarkedet og finanssystemet, den truende krisa i kommersiell eiendom, forsøkene fra ei rekke store land på å redusere deres avhengighet av den amerikanske dollaren, og den tiltakende politiske uroen i USA, eksemplifisert av den faktiske transformasjonen av Det republikanske partiet til en fascistisk organisasjon, for å nevne noen av dem.
Og framfor alt, anliggendet av arbeiderklassens utviklende globale oppsving, som høyrenteregimet er innrettet mot, i et forsøk på å knuse dens lønnskrav. Samtidig som Jackson Hole-toppmøtet fant sted stemte 97 prosent av de amerikanske UAW-bilarbeiderne for å autorisere streik, og satte scenen for et oppgjør ikke bare med bilselskapene, men med helheten av kapitalistklassen og regjeringen.
Denne bevegelsen ble ikke diskutert åpent, men var hele tiden tilstedeværende, som ei svart sky, i Jackson Hole-overveielsene, og uten tvil spesielt i dem holdt bak lukkede dører.
I den grad det ble reist offentlig gjorde Powell det klart i hans tale at det så langt ikke har blitt gjort nok for å bremse opp økonomien, for å hanskes med det «stramme» arbeidsmarkedet, og Lagarde understreket fra hennes side nødvendigheten av å forhindre en krig-pris spiral.
«Vi er oppmerksomme på tegn på at økonomien kanskje ikke avkjøles som forventet,» sa Powell.
Uansett deres forvirring, styringsklassene har faktisk et perspektiv: Det at selve profittsystemets framtid betinger, med alle nødvendige midler, å knuse arbeiderklassen.
Men deres forvirring har en dyp politisk betydning. Anliggendet arbeiderklassen står overfor er ikke bare utviklingen av de mest militante kampene mot styringsklassene, så avgjørende den enn er.
Som det ble sagt i kampen mot de føydale monarkiene, blir man ikke kvitt kongen da er han der fortsatt.
Arbeiderklassen må derfor utnytte disse regjerende sjiktenes representanters ekstreme ideologiske krise til å fremme kampen for et uavhengig sosialistisk perspektiv for å få avskaffet profittsystemet.
Kapitalistklassen har i lange tiår hvilt ideologisk på påstanden at bare den besitter den nødvendige kunnskapen og ekspertisen for å styre samfunnets skjebne, og at profittsystemet er den eneste mulige formen for sosioøkonomisk organisering.
Denne fiksjonen blir hver dag avslørt, der dette programmets virkelighet blir stadig tydeligere avslørt, i form av krig, de arbeidende massenes utarming og utviklingen av autoritære og regelrette fascistiske styreformer.
For å fremme sine kamper må arbeiderklassen erkjenne at den er bæreren av den høyere samfunnsformen, internasjonal sosialisme, og må påta seg byggingen av det eneste partiet som kjemper for dette perspektivet, Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – the International Committee of the Fourth International (ICFI).