Rentene skal forbli høye og vil kunne heves ytterligere, til tross for en viss reduksjon av inflasjonen, og undertrykkingen av lønningene vil tilta fordi finanskapitalens voktere fortsatt vurderer arbeidsmarkedet å være for «stramt».

Det var budskapet levert fredag av to av verdens sentrale sentralbankere, Jerome Powell, styreleder for den amerikanske sentralbanken US Federal Reserve, og Christine Lagarde, president i Den europeiske sentralbanken ECB, på åpningsdagen av banksymposiet i Jackson Hole, Wyoming.

Powell sa i hans hovedtale at selv om inflasjonen hadde kommet ned fra toppnivået «er den fortsatt for høy», og at Fed ville fortsette å opprettholde en «restriktiv» politisk orientering.

«Det å få inflasjonen vedvarende ned tilbake til 2 prosent forventes å kreve en periode med økonomisk under-trend vekst, samt en viss oppmykning i betingelsene på arbeidsmarkedet,» sa han.

Lagarde var enda mer eksplisitt på anliggendet lønninger. Hun sa sentralbankfolket måtte være «ekstremt oppmerksomme på at større volatilitet i relative priser ikke kryper inn i inflasjonen på mellomlang sikt, gjennom lønninger som gjentatte ganger ‹jager› etter prisene».

Det vil si, bekymring nummer én er arbeideres kamp bare for å lindre kuttene i deres levestandarder på grunn av den høyeste inflasjonen på fire tiår, som må undertrykkes ved hjelp av en strammere pengepolitikk med sikte på å bremse opp økonomien, og til og med indusere en resesjon om det skulle anses nødvendig.

Powell rettet også oppmerksomhet på nivået for økonomisk vekst, og sa: ««Vi er oppmerksomme på tegn på at økonomien kanskje ikke avkjøles som forventet», og pekte på nylige «robuste» målinger om forbruksutlegg – en klar indikasjon på at Fed anser det nødvendig at det undertrykkes.

«Ytterligere bevis på vedvarende over-trend vekst kan sette ytterligere framgang med inflasjonen i fare, og kan berettige ytterligere innstramminger av pengepolitikken,» sa han.

Han sa den såkalte «rebalanseringen» av arbeidsmarkedet, det vil si, en reduksjon av antallet ledige stillinger i forhold til antall arbeidssøkende, hadde fortsatt «men fortsatt er ufullstendig».

«Rebalanseringen» har «lettet lønnspresset» og lønnsveksten har fortsatt å bremse opp, om enn gradvis, og oppbremsingen måtte fortsette, i siste instans til en rate forenlig med 2 prosent inflasjon.

«Vi forventer at denne rebalanseringen i arbeidsmarkedet vil fortsette. Bevis for at stramheten i arbeidsmarkedet ikke lenger avtar, vil også kunne kreve en pengepolitisk respons,» sa han.

Powell indikerte at det er usikkerheter, gamle og nye, som kompliserer oppgaven med å «balansere risikoen for tilstramming av pengepolitikken for mye, mot risikoen for å stramme til for lite».

Å gjøre for mye, advarte han, kan «gjøre unødvendig skade på økonomien».

Hovedanliggendet her er ikke nivået av økonomisk produksjon – Fed vil at økonomien skal bremses. Sentralbanken er heller ikke bekymret over økt arbeidsledighet, dét er ett av målene for å lette på «stramheten» i arbeidsmarkedet.

Feds overordnede bekymring er innvirkningen av stigende rentenivåer, og effekten av tidligere rentehevinger når de strømmer gjennom bank- og finanssystemet, og innvirkningen på rentenivåsensitive sektorer som kommersiell næringseiendom.

Det amerikanske finanssystemet har siden fjorårets symposium opplevd et vesentlig sjokk, der tre av de fire største bankkollapsene i USAs historie inntraff i mars, som direkte resultat av Feds rentehevinger. Men det henviste ikke Powell til, kanskje i den tro at noen ting er bedre usagt.

Fed og andre finansmyndigheter kom uforsikrede velstående og selskapsinnskytere til unnsetning, og reiste spørsmålet om hvorvidt det er en implisitt garanti fra statens agenturer over hele fjøla.

Siden krisa i mars har kredittvurderingsbyråer nedgradert ei rekke bankers rating. Sist uke reduserte Standard and Poor’s ratingen for fem amerikanske regionalbanker, med henvisning til «tøffe driftsbetingelser», etter Moody’s beslutning tidligere denne måneden om å kutte ratingen for 10 mellomstore banker, og ytterligere seks er til vurdering.

Samtidig er avkastningsrenter [‹yields›] på 10-årige statsobligasjoner [‹Treasury bonds›], som er referansenivå for renter på tvers av hele økonomien, på deres høyeste siden før 2008-finanskrisa.

Boliglånsrenter for nye boligkjøpere har steget til mer enn 7 prosent, der de var 3 prosent for bare to år siden, og det brygger ei krise i sektoren kommersiell næringseiendom på grunn av høyere renter og redusert etterspørsel etter kontorlokaler på grunn av økte antall personer som jobber hjemmefra.

Lagarde var noe mer ekspansiv i hennes bemerkninger om de «strukturelle endringene» i økonomien, hovedtema for årets symposium. I likhet med Powell rettet hun oppmerksomheten på endringer i arbeidsmarkedet, med arbeidere i en sterkere posisjon for å hente inn deres reallønnstap.

Lagarde pekte også på et annet vesentlig skifte i de økonomiske omgivelsene. Det er et «dypere geopolitisk skille, og en global økonomi som fragmenteres inn i konkurrerende blokker. Dette blir ledsaget av stigende nivåer av proteksjonisme, der land rekonfigurerer deres forsyningskjeder for å tilpasse seg nye strategiske mål.»

Selv om mye av denne «omstillingen» er forbundet med USAs økonomiske krig og militære pådriver mot Kina, er den ikke begrenset til bare det.

Som Lagarde bemerket: «Antallet handelsrestriksjoner er i løpet av det siste tiåret tidoblet, mens industripolitikk med strategier som tar sikte på å hente industrioperasjoner tilbake innenlands og til allierte naboland nå multipliseres.»

Dette hadde enda ikke ført til de-globalisering, sa hun, men disse endringene, spesielt innen feltet energi, «har bidratt til den skarpe stigningen i inflasjonen de to siste årene».

Det var en underliggende samstemthet i begge presentasjonene. Hva angår arbeiderklassens anliggende, ble både Powell og Lagarde ledet av et sikkert klasseinstinkt: De stigende kravene om lønnsøkninger og opprettholdelsen av levestandarder må med alle nødvendige midler undertrykkes.

Men på spørsmålet hvordan å «styre» den globale kapitalistøkonomien og dens utallige og stadig dypere motsetninger – pandemiens innvirkninger, ødeleggelsene forårsaket av klimaendringer, finansiell ustabilitet og stigende gjeldsnivåer, effekten av økte militærutlegg, bare for å nevne noen få anliggender – der var det en eim av forundring.

Som Lagarde formulerte det: «I denne tidsalder av skiftinger og brudd, hvor vi enda ikke vet om vi vender tilbake til den gamle verden, eller er på vei inn i en ny, hvordan kan vi være trygge for at beslutningstaking for politikkutformingen forblir robust?»

Eller, som Powell bemerket ved avslutningen av hans bemerkninger: «Vi navigerer etter stjernene, under overskyede himler.»