Årsrapporten fra Bank for International Settlements (BIS), verdens sentralbankers globale paraplyorganisasjon, besørger detaljer om et finansielt verdenssystem ridd av stadig dypere problemer, som hvert og ett av dem kan igangsette ei krise av målestokken for 2008-krasjet, eller enda større.

Et sentralt karaktertrekk ved analysen er at tiltak truffet av regjeringer og sentralbanker på ett tidspunkt, som da framstod som en rasjonell respons for å overvinne farer for den finansielle stabiliten, bare har skapt forutsetningene for utbruddet av enda mer alvorlig turbulens.

Rapporten, som ble utgitt rett før helgen, begynner slik: «Den globale økonomien har nådd et kritisk og farefullt skjæringspunkt. Beslutningstakere står overfor en unik konstellasjon av utfordringer. Hver av dem, sett isolert, er ikke ny; men deres kombinasjon på en global målestokk er det.»

Disse ordene, der de kommer fra sentralbankenes orakel, burde kanskje vært inngravert over dataskjermen til enhver journalist, spaltist og akademiker som har fordømt marxistbevegelsen for dens påståtte «katastrofepushing» og «overdrivelser» i dens avsløring av kapitalismens uløselige motsetninger.

Rapporten setter i sentrum for sin analyse kombinasjonen av høy inflasjon og stigende økonomiske sårbarheter – uten sidestykke i etterkrigsperioden – som følge av gjeldsøkningen, både offentlig og privat. Disse problemene har hver for seg oppstått tidligere, men aldri sammen. På 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet ble ikke høy inflasjon ledsaget av finansiell ustabilitet, og da finansielle farer utviklet seg, som i 2008, oppsto de i lavinflasjonære omgivelser.

Rapporten bemerker at den «ganske unike kombinasjonen av høy inflasjon og utbredte økonomiske sårbarheter ikke ganske enkelt er et lyn fra en klar himmel» og ikke bare et produkt av Covid-19-pandemien og krigen i Ukraina. Problemenes røttene går dypere da «gjeld og finansielle skjørheter ikke oppstår over natta; de vokser over tid.»

Der rapporten peker på disse anliggendene, uttaler den: «Utfordringene den globale økonomien nå står overfor gjenspeiler, i ingen liten grad, en viss ‹vekstillusjon›, født av det urealistiske synet om hva makroøkonomisk stabiliseringspolitikk kan oppnå... Det utilsiktede resultatet har vært tillit til en de facto gjeldsdrevet vekstmodell, som har gjort det økonomiske systemet mer skjørt og ute av stand til å generere robust og bærekraftig vekst.»

Gjeldsakkumuleringen begynte ikke i går, eller engang dagen før, men går nesten fire tiår tilbake, da den amerikanske sentralbanken foretok en avgjørende vending som respons på Wall Street-krasjet i oktober 1987.

Fed fastslo at dens oppgave fra da av ikke var å forhindre utviklingen av spekulative finansbobler, mange av dem finansiert med gjeld, men heller å engasjere seg i en oppryddingsoperasjon når de brast, ved å pumpe mer penger inn i finanssystemet for å tilrettelegge for at spekulasjonene kunne fortsette.

Dette førte til finanskrasjet i 2008 og deretter til markedsnedsmeltingen i mars 2020, da pandemien rammet. Regjeringer og sentralbanker responderte med redningsaksjoner for selskaper og ved å framskaffe billioner av dollar til finansmarkedene, av i all hovedsak gratis penger, som blåste finansoligarkiets formuer opp til stratosfæriske høyder.

Akkurat da finansmyndighetene trodde ustabiliteten hadde kommet under kontroll, brøyt den i mars ut igjen, med tre av de fire største bankkollapsene i USAs historie.

Rapporten bemerker at selv om den globale økonomien det siste året motsto den «sterke motvinden» bedre enn forventet, «begynte det å dukke opp tegn på belastninger. Helt spesielt, finansielt stress skaket finanssystemet og oppslukte både banker og ikke-bank-finansinstitusjoner, og førte til en kraftfull respons for å begrense smitte.»

«Belastningene deler en felles årsak: Systemet er under stress etter epoken med lave-for-lenge rentenivåer.»

Påkjenningene som nyligst har manifestert seg er langt fra over, som rapporten skisserer.

«Det er utbredte makrofinansielle sårbarheter i systemet. Offentlige og private gjeldsnivåer er historisk høye. Prisene på finansielle eiendeler, spesielle de for eiendom, har begynt å mykne på bakgrunn av overdådige verdivurderinger. Rentene må kanskje holdes høyere og i lengre tid enn hva finansmarkedene priser inn. Belastningene som har oppstått så langt reflekterer rentenivårisiko, men kredittapene er fortsatt i vente. Dette vil ytterligere teste finanssystemets motstandskraft.»

Denne situasjonen har oppstått fordi de politiske tiltakene som ble truffet av regjeringer og sentralbanker på ett tidspunkt, for å lindre ei krise og forhindre finansiell nedsmelting, mens de har besørget en umiddelbar løsning, bare har skapt forutsetningene for krisas utbrudd i en høyere form.

BIS erkjenner dette, til en viss grad, med introduksjonen av konseptet en «region av stabilitet identifisert som settet av finanspolitiske og monetære kombinasjoner som er konsistente med makroøkonomisk og finansiell stabilitet».

Men konseptet har ingen analytisk verdi fordi «regionens» grenser karakteriseres som difuse og utydelige. Med andre ord, de som har ansvaret for reguleringen av kapitalistøkonomien har ingen reell anelse om hvilken effekt deres nødstiltak vil ha på lengre sikt.

Som rapporten sier det: «En politisk orientering som kan virke stabiliserende på kort sikt, kan over tid, utilsiktet skrumpe inn regionen og føre de politiske orienteringene ut mot grensa. Det økonomiske systemet kan synes stabilt i lang tid inntil, plutselig er det ikke det.»

Denne siste formuleringen er gjentatt flere ganger i rapporten, og understreker det sentrale problemet ville-være regulatorene står overfor. Problemet ligger ikke i deres mangel på datakraft eller informasjon, men er forankret i selve kapitalistsystemets karakter.

Det private eierskapet til produksjons- og finansmidlene betyr at økonomiske og finansielle prosesser fungerer som en mektig kraft bak ryggen til markedsaktører, gigantiske selskaper, banker og finanshus. Innenfor deres operasjoner er det en viss grad av bevisst kontroll, men utenfor i den breiere økonomien og i finanssystemet der råder det anarki, som til tross for alle bestrebelser for å regulere det, gjentatte ganger bryter ut i form av ei krise.

Mens BIS-analytikerne er berøvet alle løsninger for å begrense og kontrollere profittsystemets motsetninger og dets iboende anarki, ledes de av et sikkert klasseinstinkt, og tiår med erfaring når det kommer til hva som må gjøres – arbeiderklassen må tvinges til å betale.

Dette er nedfelt i de to retningslinjene som rapporten skisserer. For det første, den sier: «Den monetære politikkens prioritet er å bringe inflasjonen tilbake til målet.»

Som det har blitt stadig klarere i løpet av det siste året, «kampen mot inflasjon» er rettet mot å bremse økonomisk vekst, om så i den grad at det induseres en resesjon, for å undertrykke arbeiderklassens lønnskrav. Denne politiske orienteringen må videreføres selv når, som rapporten erkjenner, lønnsøkningene er langt under inflasjonsnivået, og en av hovedårsakene til inflasjonen er selskapers profittutskvising.

«Selv om den nominelle lønnsveksten ikke har vært eksepsjonelt sterk, så langt», står det i rapporten, «burde ikke dette besørge for mye trøst. ... Det er en viss innhenting i kortene, spesielt gitt arbeidsmarkedenes styrke.»

Med andre ord, mens arbeiderklassens lønnskamper har vært i en viss grad begrenset og holdt igjen av alle lands fagforeningsbyråkratier, kan det hende at den situasjonen ikke vedvarer, og at det følgelig fordres en rambukk av rentehevinger.

Den andre arma av den politiske orienteringen rettet mot arbeiderklassen er nedskjæringer i de offentlige utgiftene. Som vanlig er med slike rapporter er dette utformet i et språk som tar sikte på å tilsløre og skjule det essensielle klasseinnholdet.

«Budsjettpolitiske orienteringers prioritet er å konsolidere», heter det i rapporten, som peker på veksten i statsgjelden, opp til historiske høyder.

Under betingelser der alle store regjeringer utvider deres militærbudsjetter betyr dette dype kutt i sosiale utlegg rettet til arbeiderklassen. Kuttene ville også virke for å bremse økonomien, og dermed pålegge et nedadgående press på lønnskravene, og med det redusere nødvendigheten for brattere rentehevinger, som påvirker finanssystemet negativt.

Rapporten sier: «Konsolidering ville besørge kritisk støtte i inflasjonskampen. Det ville også redusere nødvendigheten for monetære politisk orienteringer for å holde rentene høyere i lengre tid, og dermed redusere risikoen for finansiell ustabilitet.»

BIS-rapporten gjør det klart at for alle erklæringene om finanssystemets «stabilitet» og «evne til gjenoppretting» blir systemets underliggende historiske krise bare dypere. Det er ingen utsikter til noen form for gjenoppretting av «normalitet» fordi, som den historiske dokumentasjonen viser, og som rapporten selv erkjenner, tiltak truffet på ett tidspunkt for å redde finanssystemet, har bare skapt forutsetningene for enda større ustabilitet.

Det er bare to alternativer. Enten er styringsklassene i stand til å påtvinge profittsystemets historiske krise på arbeiderklassens rygg, og får kastet den ut i sosial forødelse, eller arbeiderklassen besørger, bevæpnet med et internasjonalistisk og sosialistisk program, en endelig stopp for kapitalismen.