USAs utenriksminister Antony Blinken lanserte av full hals en fordømmelse av Julian Assange, i en tale han holdt lørdag i Brisbane, Australia. Blinken brennmerket WikiLeaks-grunnleggeren som en kriminell, og gjorde det klart at Biden-administrasjonen fortsetter sine bestrebelser for å få utlevert Assange fra Storbritannia, for å rettsforfølge ham under den drakoniske amerikanske spionasjeloven.

Replikkene hadde karakter av et ekstraordinært utbrudd. Men det var ganske tydelig at Blinken ikke improviserte, eller bare kom med sleivete kommentarer.

Blinkens kommentarer var de mest eksplisitte om Assange-saken fra en amerikansk toppembetsrepresentant siden Biden-administrasjonen tiltrådte tidlig i 2021. Tidligere har standardlinja vært, også fra Blinken, å unndra seg å besvare spørsmål om Assange. Forsøket på å tiltale ham er, ifølge den beretningen, et anliggende for justisdepartementet, som er helt uavhengig av administrasjonen.

Blinken droppet den fiksjonen. Han besørget et presist sammendrag av den amerikanske påtalemyndighetens hovedargumenter, der han la fram alle løgnene som har vært anvendt for å styre WikiLeaks-utgiveren dit de vil ha ham.

Valget av sted for denne intervensjonen var ikke tilfeldig. Blinken bestemte seg for å komme med sine første kommentarer om saken i Australia, der Assange er statsborger og har brei støtte. Uttalelsen var en bevisst og provoserende irettesettelse av enhver antydning om at de stadig dypere amerikansk-australske tilknytningene skulle resultere i en letting av trykket i den USA-ledede forfølgelsen av Assange, eller sågar hans frihet.

Kommentarene rundet av narrespillet at den australske Labor-regjeringen på en eller annen måte presser på for Assanges frihet, gjennom lunkne uttalelser om at «nok er nok» og at saken har «vart for lenge». Labor besørger i stedet USA alt de vil ha i transformasjonen av Australia til en base for offensive operasjoner i hele regionen Det indiske hav-Stillehavet. Assange skal utleveres og tiltales for å ha avslørt USA-ledede krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan.

Der Blinken brøyt sin taushet og bestrebet seg for å få inn et svingslag mot Assange avslørte han substansen i det amerikanske påtaleforsøket: Like deler ærekrenkende bakvaskelser og autoritarisme.

Blinken sa han kunne «forstå australieres bekymringer og synspunkter» relatert Assange. Bildet av en velmenende mafia-don rinner en i hu.

Men, som med gangsterbosser forøvrig, det er alltid en brodd i halen. Det er «viktig at våre venner her forstår våre bekymringer om denne saken».

«Mr. Assange ble i USA anklaget for svært alvorlig kriminell opptreden i forbindelse med hans angivelige rolle i at de største mengder gradert informasjon i vårt lands historie ble kompromittert,» erklærte Blinken. «Handlingene han er påstått å ha begått risikerte svært alvorlig skade for vår nasjonale sikkerhet.»

At informasjon blir «kompromittert», slik beskrevet av militære og etterretningsbyråer, er i journalistikken kjent som at den «lekkes». Slike lekkasjer har vært grunnlaget for seriøs rapportering helt siden de moderne mediers opprinnelse.

Hva angår påstanden at Assange «risikerte svært alvorlig skade for vår nasjonale sikkerhet» er den åpenbare replikken: Og hva så? Påstanden at enhver journalist er ansvarlig for å beskytte «nasjonal sikkerhet» ved å skjule sann og nyhetsverdig informasjon fra befolkningen, og antagelig tyste på lekkeren, er rett ut av manualen til ethvert diktatur som noen gang har eksistert.

At Assange er en australsk statsborger som alltid bedreiv hans journalistiske arbeid utenfor USA, gjør hevdelsen av amerikansk regjeringskontroll av pressen enda mer vidtrekkende. Blinkens doktrine er en der den amerikanske staten er den ultimate dommeren av all journalistikk, reportasje og kommentar, bokstavelig talt hvor som helst i verden.

Mer generelt er «nasjonal sikkerhet» kodeord for interessene til imperialismen, dens militære agenturer og regjeringer.

Blinken hevdet at Assanges handlinger hadde vært «til fordel for våre motstandere». De samme innvendinger som ovenfor gjelder denne uttalelsen. Men det absurde i anklagen understrekes av publiseringene USA bestreber seg å straffeforfølge Assange for.

Den amerikanske hærens krigslogger fra Afghanistan og Irak var signifikante fordi de viste at amerikansk imperialisme var engasjert i massive drap av sivile, tortur og andre krigsforbrytelser. Mappene om fangene i Guantánamo Bay var av betydning fordi de demonstrerte at den amerikanske regjeringen illegalt pågrep uskyldige sivile, inkludert barn og de svært eldre, som del av deres «krig mot terror»-slepenot. Og de amerikanske diplomatkablene åpenbart av WikiLeaks avslørte USAs interferens, kuppkonspirasjoner, innblandinger i valg og andre kriminelle handlinger over hele verden, inkludert mot landets formelle allierte, Australia.

De sentrale mottakerne som hadde nytte av alle disse publiseringene var verdens folk. Det inkluderer, i første rekke, folket i Irak og Afghanistan, der deres kriminelle behandling i hendene på verdens mektigste militære endelig ble avslørt. Men det omfatter også den amerikanske befolkningen, som med et overveldende flertall forsvarer demokratiske rettigheter og har en instinktiv fiendtlighet mot mobbende militarisme.

Ingen amerikansk administrasjon eller embetsrepresentant, det være seg Demokrat eller Republikaner, har erklært at krigsforbrytelsene avslørt av WikiLeaks ikke burde ha funnet sted. De har heller ikke resultert i rettsprosesser. Innvendingen er ikke at disse grusomhetene fant sted, men at verdens befolkning ble informert om dem.

Blinken gjentok, uunngåelig, påstanden at Assange hadde «satt navngitte menneskelige kilder i alvorlig fare, utsatt dem for alvorlig risiko for fysisk skade, alvorlig risiko for internering». Om dét så var tilfelle, ville det ikke motsi eller svekke Assanges rettigheter til ytringsfrihet og pressefrihet, etablert både i folkeretten og under Den amerikanske konstitusjonen.

Men påstanden holder ikke vann, og er faktisk falsk. Som en konsekvens av utleveringshøringene initiert av USA er det nå offentlig tilgjengelig en enorm mengde bevismateriale, inkludert vitnesbyrd fra autoritative journalistiske vitner, at Assange omhyggelig redigerte de relevante publiseringene. Han fjernet egenhendig tusenvis av potensielt sårbare navn fra krigsloggene fra Irak og Afghanistan, og appellerte til det amerikanske utenriksdepartementet om å samarbeide i en redigeringsprosess før den trinnvise offentliggjøringen av diplomatkablene. Den forespørselen ble summarisk avvist.

Den amerikanske regjeringen og militæret har dessuten erkjent at det ikke er noe som tyder på at noe individ, hvor som helst i verden, kom til skade som følge av WikiLeaks-publiseringene. Dette ble innrømmet under de amerikanske rettshøringene mot Chelsea Manning, den modige lekkeren av dokumentene, for nesten et tiår siden. Dette er grunnen til at Blinken anvendte den kyniske unnvikelsen med å referere til «risiko for skade», ikke faktisk skade.

Blinkens kommentarer representerer at hansken er kastet. Med Assanges ankemuligheter i Storbritannia så godt som uttømt, understreker de at det haster med en massekamp mot utleveringen, som Biden-administrasjonen nå åpenbart går fram for. En slik kamp må baseres på å trekke visse lærdommer, framfor alt om hvem som er ansvarlig for Assanges forferdelige situasjon.

I de fremste rekkene står Australias Labor-regjering og alle dens representanter. Blinken kom med hans kommentarer side om side med den australske utenriksministeren Penny Wong. Hun tok ikke til orde mot ei eneste av hans løgner eller baktalelser.

Wong hadde først respondert på en journalists spørsmål om Assange. Hun gjentok regjeringeslinja om at «saken har dratt ut for lenge» og sa «vårt ønske [er] at den skal bringes til en konklusjon.» Disse kommentarene var fullt og helt kompatible med Blinkens uttalelser. Også USA vil at saken skal «bringes til en konklusjon», gjennom Assanges raske utlevering, en fabrikkert nasjonal sikkerhetsrettssak og permanent fengsling.

Wong sa Australia «ikke er en part» i de «juridiske prosessene» som involverer Assange, det vil si utleveringsforsøket, så landet kunne ikke «gripe inn i dem».

Denne linja, i den grad det er noe som helst sannhetsgehalt i den, er en unnvikelse av det sentrale punktet. Australske regjeringer har ofte forsvart forfulgte statsborgere i utenlandske jurisdiksjoner. Om det er juridiske hindringer for en slik intervensjon tar saken en politisk og diplomatisk form, blant annet gjennom offentlige fordømmelser av forfølgelsen, krav om at den opphører og trusler om konkrete tiltak dersom det ikke skjer, eksempelvis sanksjoner.

Men Wong, og regjeringen som helhet, brukte weekenden til smisking for Blinken og forsvarsminister Lloyd Austin.

Det ville være et feiltak å se Blinkens kommentarer som et slags tilbakeslag for Labor-regjeringen. Den ønsket aldri Assange løslatt. Dens lunkne poseringer har utelukkende vært motivert av bekymring over den utbredte offentlige støtten for Assange.

Det er verdt å minne om at i årene 2010 og 2011, da WikiLeaks publiserte dokumentene som Assange da ble anklaget for, var den australske regjeringens respons, om noe, enda mer rabiat og hysterisk enn fra dens amerikanske motstykke.

Statsminister Julia Gillard beskyldte falskt Assange for å ha brutt australske lover, før hun ble korrigert av det australske føderale politiet. Så prøvde hun illegalt å strippe ham for hans pass. Denne sistnevnte handlingen var del av omfattende kollaborering mellom regjeringen og amerikanske myndigheter, inkludert med etterretningsbyråene som var spydspiss for offensiven mot Assange.

Gillard var, selvfølgelig, en Labor-statsminister. De fleste av de prominente medlemmene av den nåværende regjeringen, medregnet Wong og statsminister Anthony Albanese, var prominente representanter for Gillard-administrasjonen. De har nå vært involvert i heksejakta på Assange i mer enn et tiår.

Labor er et parti for krig og big business, som fører tilsyn med et tilslag mot demokratiske rettigheter innenlands, der målskiva er sosial og politisk opposisjon fra den arbeidende befolkningen og voksende antikrigsentimenter. Formålet med Assanges videreførte forfølgelse er å intimidere andre journalister og opponenter til taushet. Villskapen Assange avslørte avtar ikke, men akselererer med de framskredne forberedelsene på gang av begge regjeringene for å slippe løs langt verre, inkludert muligheten for atomkrig, mot Kina.

Stedet for Blinkens uttalelser understreker igjen denne relasjonen mellom krig og angrepet på Assange. Blinken var i Australia for årlige ministersamtaler. Årets iterasjon har ytterligere forvandlet Australia til et knutepunkt for disse krigsplanene, inkludert gjennom et utvidet missilprogram, en hemmelig avtale om krig i verdensrommet, og tiltakende «rotasjoner» av amerikanske styrker gjennom landet.

Alt av dette gjør det klart at kampen for Assanges frihet ikke bare er en kamp mot Biden-administrasjonen, men også mot den australske regjeringen. En slik kamp er uatskillelig fra kampen for å bygge en internasjonal antikrig-bevegelse av arbeiderklassen, rettet mot kilden til konflikt, selve kapitalistsystemet.