Stanford University, en av verdens mest prestisjefylte utdanningsinstitusjoner, besørget 29. juni en plattform for Ukrainas nynazistbataljon Azov, i et arrangement tilrettelagt av Instituttet for slaviske språk og litteratur sammen med Stanfords ukrainske studentforening, Ukrainian Students at Stanford (USAS). Insignier assosiert med fascisme, som Azov-bataljonens offisielle logo, bevisst modellert etter nazistenes Wolfsangel-symbol, ble anvendt på campus for å promotere begivenheten.

Talerne var Arsenyi Fedosiuk, sersjant i Azov-bataljonen; hans kone Julia Fedosiuk, medgrunnlegger av Foreningen av Azovstals forsvareres familier, Association of Families of Azovstal’ Defenders; og Kateryna Prokopenko, grunnlegger og leder av Association of Families of Azovstal’ Defenders. Prokopenko er kona til Azov-kommandøren Denys Prokopenko, som ledet organisasjonen inntil han i fjor ble tatt til fange, og er kjent for stolt å vise fram de SS-beskjeggede Totenkopf-insigniene så vel som Wehrmachts Wolfsangel-symbol.

Denys Prokopenko var før han i 2014 meldte seg med i Azov medlem av White Boys Club, fotball-laget Dynamo Kyivs nynazistfanklubb. Klubbens Facebook-innlegg har inkludert bilder av graffiti med organisasjonens navn sammen med tallet «88», nynazistkoden for «Heil Hitler».

De samme Azov-medlemmene og familietilhengerne har også hatt møter med begge partiers medlemmer av Kongressen, så vel som representanter for Die Grünen i Tyskland.

Francis Fukuyama, en professor ved Stanford og en fellow ved Stanfords «Center on Democracy, Development and the Rule of Law», introduserte nynazistene. Fukuyama forsvarte Azov selv etter at arrangementet hadde skapt offentlig forargelse, og hevdet falskt: «De hadde sitt opphav blant ukrainske nasjonalister, men å kalle dem nynazister er å akseptere Russlands innramming av det de i dag representerer. Da de forsvarte Mariopol, var de fullt integrerte [i Ukrainas væpnede styrker] og de er helter jeg er stolt over å støtte.»

Dette er ei blatant løgn. Selv Stanfords eget Senter for internasjonal sikkerhet og samarbeid, Center for International Security and Cooperation (CISAC), erkjenner, i en profil sist oppdatert i 2022: «Azov Movement er et høyreekstreme nasjonalistisk nettverk av militære, paramilitære og politiske organisasjoner basert i Ukraina.»

Azov-bataljonen ble grunnlagt i 2014 av Andriy Biletsky, en fantast for hvitt overherredømme, som tok til orde for «verdens hvite nasjoners korstog mot de semittisk-ledede undermenneskene». Organisasjonen vrimler av fascister og rasister som idoliserer Stepan Bandera [engelsk tekst], som med hans Organisasjon av ukrainske nasjonalister (OUN-B) kollaborerte med nazistene under den andre verdenskrigen i gjennomføringen av Holocaust i Ukraina. Banderas styrker engasjerte seg også i det etniske massemordet av titusenvis av polakker. I dag er det over hele Ukraina reist monumenter over ham, og fascistslagordet «Slava Ukraini» (Ære til Ukraina) anvendes jevnlig av vestlige politikere. Stanfords ukrainske studentforening har tatt i bruk OUN-B-emblemet som deres offisielle logo, som under nazistene også ble anvendt for å utpeke offiserer for nazistenes ukrainske Hilfspolizei.

Rollen spilt av Francis Fukuyama  i å promotere disse nynazistene er avslørende. Fukuyama, som en tidligere rådgiver for Reagan-administrasjonen og seinere en supporter av Barack Obama, har lenge vært en ledende ideolog for den amerikanske styringsklassen. Han er mest kjent for hans proklamering om at stalinismens kollaps i årene 1989 til 1991 var «historen ende». Fukuyama erklærte i en artikkel i 1989 for Foreign Affairs at «endepunktet for menneskehetens ideologiske utvikling, og universaliseringen av det vestlige liberale demokrati» var nådd.

Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale insisterte [engelsk tekst] den gangen at så langt fra å markere «historiens ende», markerte sammenbruddet av de stalinistiske regimene i Øst-Europa og Sovjetunionen et nytt stadium i verdensimperialismens krise, og en ny periode med imperialistkriger og revolusjoner. Verdenskapitalismens grunnleggende motsetninger, som hadde gitt opphav til to verdenskriger, fascismen og Oktoberrevolusjonen i 1917, forble i full kraft, og det 20. århundre, så langt fra å være over, forble «uferdig».

Denne vurderingen er bekreftet i bøtter og spann. De 30 årene som etterfulgte Sovjetunionens ødeleggelse var en periode med uendelige imperialistkriger og sosial ulikhet som skøyt til værs. USA, angivelig det kapitalistiske demokratiets fyrtårn, har gjennomgått et fascistisk kuppforsøk. Imperialistmaktene fører nå en uerklært krig mot Russland i Ukraina, mens de forbereder seg på krig mot Kina i en ny imperialistisk omfordeling av verden. Ved stolt å dele en plattform med ukrainske nynazister som kjemper en krig på vegne av amerikansk imperialisme, har Fukuyama, den tidligere profeten for «det liberale demokratiets» triumf, blitt legemliggjørelsen av hans egen teoris fallitt.

Men det er et annet element ved denne begivenheten som berettiger analyse.

Møtet med Azov ble avholdt under sommerferien og var lite besøkt av studenter, og ble organisert av og for høyreekstreme krefter og elementer innen det amerikanske statsapparatet og for dem som har ønsker om å bli del av det. Stanfords ukrainske studentforening har tidligere vært vertskap for den ukrainske presidenten Zelenskyj så vel som Michael McFaul, en Stanford-professor og tidligere amerikansk ambassadør til Russland, og som i flere tiår har spilt en viktig rolle i amerikansk imperialismes operasjoner i Øst-Europa.

Selv om arrangementet åpenbart ikke ble organisert for å tiltrekke seg et stort publikum, vekket det derimot heller ikke noen seriøs opposisjon. Fakultetet ved Stanford, eller for den saks skyld andre universiteter, møtte ukrainske nynazisters og fascistinsigniers framtoningen med et kollektivt skuldertrekk. Stanford har ikke engang brydd seg med å besvare gjentatte henvendelser om universitetets holdning til Azov-arrangementet som prominent foreviste Wolfsangel-insigniet.

Dette er en spesielt sterk manifestering av et langt breiere fenomen. Ett-og-et-halvt-år inn i krigen i Ukraina, som har kostet hundretusenvis av menneskeliv, har ikke fakultetet organisert en eneste seriøs diskusjon på campus om krigens historiske og politiske opphav, langt mindre noe møte i opposisjon til krigen. NATO-funksjonærer og krigshisssere, såvel som Volodymyr Zelenskyjs ukrainske administrasjons embetsfunksjonærer har i stedet blitt paradert på amerikanske campuser [engelsk tekst]. En internasjonal antikrig-møteserie arrangert av IYSSE i vår ble møtt av ukrainske høyreekstreme nasjonalisters og statsapparatets systematiske forsøk på sensur.

En slik utvikling kan bare forklares basert på en analyse av klassekreftene som råder på campus, og det råtne intellektuelle klimaet som har blitt skapt av tiår med antimarxisme og promoteringen av postmodernistisk tankegods.

De siste tretti årene med uavbrutte imperialistkriger i utlandet og sosial kontrarevolusjon hjemme som fulgte slutten av Sovjetunionen, så også den stadig tettere integreringen av akademiske institusjoner, spesielt de såkalte «elite»-universitetene, inn i stats- og militærapparatet og Wall Street.

Stanford University er et primært eksempel. Universitetets forstanderskap består i vesentlig grad av hedgefondforvaltere og Wall Street-ledere, deribalnt Gene T. Sykes, adm. dir. i Goldman Sachs. Universitetet har også lenge vært notoriske for den høyreorienterte Hoover-institusjonen, som for tiden ledes av krigsforbryteren Condoleezza Rice, en nøkkelfigur i 2003-invasjonen av Irak.

Hoover-institusjonen har historisk sett vært et sentralt knutepunkt [engelsk tekst] for å ptomotere høyreorientert historisk revisjonisme og forfalskninger. Mest bemerkelsesverdig er at den vært vertskap for workshops med høyreekstreme akademikere som Jörg Baberowski fra Berlins Humboldt Universitet [engelsk tekst], som siden har framstått som en sentral størrelse i akademikeres internasjonale bestrebelser for å minimere nazismens forbrytelser. En annen deltaker på Hoovers workshops var Robert Service [engelsk tekst], forfatteren av en hack-biografi om Leo Trotskij som systematisk forfalsker revolusjonærens liv og verk og anvender uhemmet bruk av gamle stalinistiske og antisemittiske bakvaskelser.

ICFI og WSWS har i flere tiår gjennomført en systematisk kampanje for å avsløre og tilbakevise disse historieforfalskningene. Men selv før krigen begynte møtte verken disse åpenlyst politisk motiverte løgnene om Leo Trotskijs rolle og Oktoberrevolusjonens historie, eller Jörg Baberowskis pro-naziforfalskninger og Yale Universitys Timothy Snyders systematiske legitimering av tysk og østeuropeisk fascismes forbrytelser, med noen svært viktige unntak, noen seriøse innsigelser fra historikere.

Den postmodernistiske avvisningen av en objektiv og vitenskapelig studering av historie og promoteringen av diverse irrasjonelle og subjektivistiske oppfatninger har i vesentlig grad bidratt til et intellektuelt og politisk klima som har muliggjort denne oppblomstringen av skamløs høyreekstrem historisk revisjonisme og fascistisk tenkning. Men underliggende for disse endringene i betydelige deler av den akademiske intelligentsiaen har vært reelle materielle interesser.

Den samme sosiopolitiske utviklingen som i løpet av de siste tiårene betydde krig og sosial nød for millioner av arbeidere, ble ledsaget av en betydelig økning i sjikt av middelklassens sosiale status, inkludert i akademias øvre sjikt. Der de ugjør de øvre 10 eller til og med øvre 5 prosent av inntektsklassen, anser disse sjiktene deres sosiale privilegier knyttet til bevaringen av kapitalisme, og mer spesifikt, promoteringen av amerikansk imperialismes interesser.

Disse sosiale prosessene var det materielle grunnlaget for den enorme forflytningen til høyre for de deler av middelklassen som dominerte fortidens antikrigbevegelser. Sammen med deres motstand mot imperialistkrig, så begrenset som den kan ha vært, har de droppet ikke bare enhver form for kritisk tenkning, men også enhver meningsfull opposisjon mot fascisme.

Siden krigens begynnelse har det i dette sjiktet vært en nesten fullstendig intellektuell kollaps, som skamløst har stilt opp bak amerikansk imperialismes krigsmål og propaganda. I pro-NATO-medienes krigspropaganda har de historiske forfalskningene, kokt sammen av akademikere, blitt systematisk anvendt for å hvitvaske amerikansk imperialismes «nye gamle venner» i krigen mot Russland: De ukrainske fascistene. New York Times siterer jevnlig Azov-kommandører som primærkilder i sin løgnaktige «dekning» av krigen. Avisa har også effektivt sett adoptert det høyreekstreme revisjonistiske historienarrativet, og går så langt som å hevde at Sovjetunionens Røde armé lanserte den andre verdenskrig.

Det faktum at nynazister nå paraderes på ledende akademiske institusjoners campuser i USA må sees som et alarmerende tegn på omfanget av høyreskiftet både i borgerskapet og betydelige deler av middelklassen og akademia. Seriøse intellektuelle, studenter og unge mennesker må trekke vidtrekkende konklusjoner av denne utviklingen. Kampen mot imperialistkrig og fascisme kan bare utvikles basert på arbeiderklassen, og en målbevisst kamp mot alle former for historieforfalskning. Dette krever en tilbakevending til marxismens tradisjoner, som i dag er nedfelt i trotskistbevegelsen, Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) og dens ungdomsorganisasjon, IYSSE.