Ukraina startet denne uka sin lenge planlagte offensiv mot russisk-okkupert territorium, og kastet pansrede kolonner, inkludert NATO-leverte hovedstridsvogner, mot forskansede russiske forsvarsstillinger.

Ifølge informasjon besørget av russiske embesrepresentanter, som ikke har blitt motsagt av den ukrainske regjeringen, har den innledende offensiven resultert i ei rekke militære fiaskoer for de ukrainske væpnede styrkene.

Det russiske forsvarsdepartementet ga ut opptak som viser kolonner av pansrede ukrainske kjøretøy, tilsynelatende under framrykking over åpent åkerlandskap uten luftdekke, og med katastrofale resultater. Opptakene viser også, ifølge den russiske regjeringen, ødeleggelsen av en tysk Leopard 2 stridsvogn.

Russlands forsvarsminister Sergei Sjoigu sa torsdag at ukrainske styrker forsøkte å iverksette et angrep nær Zaporizhzhia, men ble slått tilbake, og mistet 30 stridsvogner, 11 pansrede kampvogner og 350 soldater. Han sa Ukraina hadde mistet mer enn 1 000 soldater i løpet av 24 timer.

Seinere på dagen skrev New York Times at amerikanske embetsrepresentanter «bekreftet at framrykkende ukrainske tropper hadde lidd tap i de tidlige kampene», og innrømmet faktisk sannhetsgehalten i de russiske påstandene.

Den etterlengtede offensiven ble i flere måneder hyllet i amerikanske medier som et kommende vendepunkt i krigen. Bret Stephens fra Times håpet den ville bringe «et knusende og umiskjennelig nederlag» for Russland, mens David Ignatius i Washington Post sa at den ville «snu strømmen» i krigen, og proklamerte: «D-dagen gryr for Ukraina».

Gitt USA-NATO-maktenes tro på at offensiven ville tildele den russiske regjeringen et knusende nederlag var dens formål å sette scenen for det kommende NATO-toppmøtet 11. og 12. juli i Vilnius, Litauen.

Møtet i Vilnius var tenkt å bli et seierherrenes toppmøte, der Ukrainas suksesser på slagmarka skulle tjene som grunnlaget for ei hel rekke ultimata for Russland, inkludert en fullstendig tilbaketrekning ikke bare fra deler av Ukraina erobret under invasjonen i 2022, men også fra Krim-halvøya.

Disse forlangendene, framsatt av de mobiliserte NATO-styrkene, stinne av forhåndsposisjonerte våpen langs ei massivt utvidet grense mot Russland, skulle bli støttet opp med makttrusselen fra en styrkeposisjon, med det siktemål å påtvinge en seierherrens fred.

Skulle imidlertid Vilnius-toppmøtet finne sted under betingelser av store tilbakeslag og sågar offensivens sammenbrudd, som på nåværende tidspunkt framstår som mer sannsynlig, vil det bli anledningen for en massiv ytterligere eskalering av USA-NATO-involveringen i krigen.

Det som var tenkt som et seierherrenes toppmøte vil kunne vise seg å bli et toppmøte av desperate regjeringer beredt til å gå til de mest hensynsløse handlinger for å snu krigens utfall.

I tilfelle en militær fiasko for Ukraina vil NATO-maktene respondere med erklæringen at de vil implementere en flyforbudssone over Ukraina, som involverer NATO-krigsfly som angriper og skyter ned russiske fly, og utplasseringen av bakketropper fra NATO-medlemsland inne i Ukraina.

Det er i denne konteksten tidligere NATO-generalsekretær Anders Fogh Rasmussen sa at dersom NATO på det kommende toppmøtet ikke inngår en form for formell militær allianse med Ukraina, da vil NATO-medlemmer kunngjøre utplasseringen av deres egne bakketropper.

Om NATO ikke kan enes om en klar vei framover for Ukraina er det en klar mulighet for at enkelte land kan gå til egne handlinger. Vi vet at Polen er svært engasjert i å besørge Ukraina konkret bistand. Og jeg vil ikke utelukke muligheten for at Polen vil engasjere seg enda sterkere i denne sammenhengen på en nasjonal basis, og blir fulgt av de baltiske statene, kanskje inkludert muligheten for tropper på bakken.

Han fortsatte:

Jeg tror polakkene seriøst vil vurdert å gå inn og sette sammen en koalisjon av de villige, dersom Ukraina ikke får noe i Vilnius.

Biden-administrasjonen har tidligere utelukket slike handlinger, og erklærte de ville føre til «den tredje verdenskrig», og skape potensial for et kjernefysisk «Armageddon».

Men krigen antar nå for NATO, ikke mindre enn for Russland, en eksistensiell karakter. Den er helt sentral i Biden-administrasjonens globale strategi, der Russlands militære nederlag er nødvendig for å sette scenen for å ta på seg Kina.

Etter hvert som krigen har utviklet seg har NATO-medlemslandene gjentatte ganger krysset alle de «røde linjene» de selv satt seg opp. En nylig artikkel i magasinet Economist – der den siste utgaven helt og holdent er viet Ukrainas nåværende offensiv – forklarer betraktningene som ansporer den stadig større USA/NATO-involveringen i krigen. Der står det:

Amerikas generaler tror i økende grad det er mulig å påføre Russland et «strategisk nederlag». Over tid har de blitt mindre redde for kjernefysisk eskalering. Deres «kokt frosk»-strategi, med gradvis økning av konvensjonell militærhjelp, har til dels bidratt til å redusere denne risikoen. Og med nålestikkangrep mot Russland selv, gjennom angrep på grenseregionen Belgorod eller smådroneangrep på Kreml, søker Ukraina også å få avslørt tomheten i russiske trusler...

Dette målet er spesielt fristende for USAs militærplanleggere, fordi de lenge har fryktet utsiktene til å måtte utkjempe to kriger samtidig: med Russland i Europa og med Kina i Asia. Skulle trusselen fra Russland kunne reduseres betydelig, i det minste i noen år, ville det tillate mer ressurser å kunne rettes inn på å avskrekke Kina, som har blitt USAs mest presserende militære bekymring.

USA er stadig mer forpliktet til Russlands militære nederlag, og de går til stadig flere hensynsløse handlinger for å få til et slikt resultat.

Den russiske regjeringen har til dags dato ikke respondert på de stadig mer hensynsløse provokasjonene som utføres av NATO, fordi den søker å komme til en slags fredelig løsning av konflikten.

Men hver eneste av de «røde linjene» krysset av NATO tjener til ytterligere å intensivere presset på Putin-regjeringen innenfra det russiske politiske etablissementet, for å gjennomføre dens egen eskalering.

NATO-maktene går fram med en dyp hensynsløshet, der de engasjerer seg i ei rekke handlinger som truer ikke bare en massiv konvensjonell eskalering, men en atomkrig. Enten de lykkes eller taper på slagmarka er de forpliktet til et handlingsforløp med katastrofale konsekvenser for hele menneskeheten.

Fundamentalt sett er dette en krig på to fronter, ikke bare mot den største komponenten av den tidligere Sovjetunionen, som NATO-maktene søker å få dominert og underlagt seg militært, men mot arbeiderklassen hjemme. Det er nødvendig å forene arbeidere i alle land i kampen mot imperialistkrig, som et kritisk viktig element i kampen for sosialisme.