Bakvaskelser og svertinger av Roger Waters renner over som Niagara. Musiker-aktivisten har blitt angrepet på grunn av hans motstand mot den USA-ledede krigen i Ukraina, hans kritikk av den israelske regjeringens behandling av palestinerne, og hans klare og sterke politiske antietablissementsynspunkter som helhet. Styringselitene bestreber seg febrilsk, gjennom deres korrupte mediekanaler, for å få ødelagt Waters og intimidert andre artister, utøvere og intellektuelle fra å snakke ut. Dette er et desperat og systematisk angrep på ytringsfrihet og på kunstneres rett til fritt å ytre seg.

Biden-administrasjonen la tirsdag sin tyngde til. Det amerikanske utenriksdepartementet hevdet i en usignert e-post at Waters har «en lang historikk for å anvende antisemittiske metaforer» og at en nylig konsert i Tyskland «inneholdt bildebruk som er dypt støtende for jødiske mennesker, og som bagatelliserte Holocaust».

E-posten var en skriftlig oppfølging av poengterte spørsmål stilt mandag på en pressebriefing i utenriksdepartementet. En journalist spurte utenriksdepartementets forvirrede og uforberedte talsmann om Biden-administrasjonen var enig i den «utrolige forvrengningen» involvert i kommentarer om Waters fra Deborah Lipstadt, USAs spesialutsending for å bekjempe antisemittisme.

Lipstadt hadde på hennes side uttrykt sin enighet med kommentaren til EU-kommisjonens Katharina von Schnurbein, som hevdet det ikke er noe «mer antisemittisk enn å anvende Anne Frank som rekvisitt på en tysk scene, der han spradet rundt i en naziuniform og angrep jøder». Lipstadt fordømte, helt ignorant, Waters for «hans avskyelige Holocaust-forvrengning».

Selvfølgelig, som enhver ærlig person vet – eller enhver som bryr seg om å finne ut – har Waters i 40 år framført en versjon av hans antiautoritære verk The Wall, hvorav en del er der han utgir seg for å være en fascisttype som angriper «skeive» og «røde» og «jøder», og truer med å drepe dem alle. Det teatralske verket er et klart uttrykt, satirisk angrep på bigotteri, rasisme, antisemittisme og antikommunisme.

I bestrebelsene for å få ødelagt Waters er imidlertid ingen forvrengning eller løgn for nedrig eller absurd.

Skittkastingen fyller en viktig politisk funksjon, og den må undersøkes og imøtegås.

Det amerikanske utenriksdepartementet, med alle sine enorme ressurser og sin dødelige makt, har nå gitt sitt offisielle godkjenningsstempel på påstandene mot Waters om antisemittisme. Dette er en høyst alvorlig advarsel. Eksemplet Julian Assange bør ikke gå tapt for noen.

Hykleriet stinker til himmels. Det er umulig her å gå gjennom dette regjeringsagenturets historikk og dets vennlige relasjoner til militærdiktaturer, fascistiske og semi-fascistiske regimer, mange av dem offisielt assosiert med antisemittisme eller rasisme, deriblant Francos regime i Spania og Salazars i Portugal, apartheidregimet i Sør-Afrika, «hvit terror»-regjeringer på Taiwan og i Sør-Korea, utallige drapsregimer i Sør- og Mellom-Amerika – lista er for omfattende.

Der vi ganske enkelt fokuserer på det tidsaktuelle, Biden-administrasjonen finansierer og dirigerer en krig mot Russland i allianse med den fascistbefengte ukrainske staten og dens militær. Det er ikke engang helt relevant å snakke om «nynazister» – i mange tilfeller er dette mennesker som ser ei ubrutt linje av kontinuitet mellom dem selv og nazikollaboratørene fra Stepan Banderas Organisasjon av ukrainske nasjonalister (OUN), og deres lignende.

Lipstadt oppnådde respekt og berømmelse ved å motsette seg Holocaust-fornektere som David Irving, og nedkjempet i 2000 hans injuriesøksmål for en engelsk domstol. Dessuten fordømte Lipstadt den tyske historikeren og Hitler-apologeten Ernst Nolte, som på 1980-tallet var først ute i hans forsøk på å rehabilitere nazismen, der han hevdet naziregimets historiske forbrytelser var en forståelig respons på bolsjevismens barbari i USSR.

Men i dag er Lipstadt en helhjertet supporter av USA-NATO-krigen mot Russland.

Hennes utvilingsforløp eksemplifiserer det råtne sviket begått av et helt sosialt sjikt, av deres tidligere akademiske skolering og prinsipper. De er nå alle engasjert i bagatellisering og legitimering av fascistene som utførte Holocaust.

Lipstadt befinner seg i allianse med figurer som forsvarer Ukraina-krigen, som Waters motsetter seg, og som anvender Noltes argumenter, nå litt mer forsiktig framsatt. Som eksempelvis Paul Krugman fra New York Times, som WSWS på onsdag formulerte det, nå argumenterer for at «alt hva OUN gjorde under den andre verdenskrig var den helt forståelige responsen fra ukrainske frihetskjempere på sovjetisk undertrykking». Krugman «gjenreiser de høyreorienterte apologetene for tysk nazismes historiske forfalskninger».

Logikken flyr ut vinduet, for som Leo Trotskij argumenterte: «Når folk søker lenge nok, og spesielt om de er bevæpnet med makt, da finner de til slutt noe. … Når det gjelder en trussel mot deres materielle interesser, da setter de utdannede klassene i gang alle fordommene og all forvirringen menneskeheten drar bak seg i sitt vogntog.»

Roger Waters har blitt offeret for en medielynsjing fordi hans fiendtlighet mot maktene som rår finner gjenklang hos millioner av mennesker, og spesielt blant unge mennesker. Han er en av de få i hans generasjon som ikke har forrådt, med den amerikanske trotskistlederen James P. Cannons ord, «kunstnerens hellige plikt til å holde speilet opp til livet, og gjenspeile det sannferdig».

Waters refererer i en nylig videouttalelse til «avskummet» som bestreber seg for å få forbudt hans kommende konserter i Storbritannia. «Det er helt vanvittig», forklarer Waters. «Dersom vi skriker ut løgna høyt nok, ‹Roger Waters er en antisemitt, da vil vi få det til. Vi får folk til å tro det.› Skjemme ham, ødelegge ham. ... Gjenta løgna deres, det forblir bare ei ondsinnet løgn.» Musikeren erkjente imidlertid at «jeg er virkelig opprørt ... over alle grenser» av svertigen, som er «dypt, dypt fornærmende».

Han bemerket at angrepene, «ikke bare fra et personlig perspektiv», er «en uhyrlighet». De benekter alt hva det britiske samfunnet hevder å dreie seg om, demokrati, «fair play». Han reiser bust, som han er fullt berettiget til, over «tanken på at jeg ikke skulle bli tillatt å uttale meg».

Den berømte musikeren beskriver hvordan han på alle hans konserter refererer til ofre for undertrykkelse fra den gitte lokaliseringen. I Amerika pekte han derfor på ofre for politidrap, som George Floyd. I Tyskland hyllet han Anne Frank, det unge offeret for nazistene, sammen med Sophie og Hans Scholl, giljotinert i 1943 av Hitler-regimet for deres antifascistiske aktivitet.

Som vi bemerket i juli 2022, under den nordamerikanske etappen av Waters nåværende turné, det store flertallet av artistene på hans alder «mistet deres raseris glød for mange tiår siden. De sluttet deres sosiale og kunstneriske fred med samfunnet. De må fortsette å framføre deres originalmateriale, for de har ikke noe nytt og viktig å si. Det verste av alt er at de kanskje til-og-med har fått en Kennedy Center Honor, skammens ‹brede regnbuefargede bånd›, hengt rundt deres hals av amerikanske presidenter med hender dryppende av blod».

Waters «forblir en levende, arbeidende, tenkende kunstner. Han er fortsatt engasjert og presser seg fortsatt framover. Hans arbeid er en seriøs kunstners respons på sin tids betingelser.»

Svertekampanjen mot én enkelt musiker gjenspeiler den amerikanske regjeringens og dens alliertes intense nervøsitet. Styringsklassen er skrekkslagen for at antikrigoppfatninger kan fenge og bli smittsomme. Waters’ konsertturné har blitt overvært av hundretusener av mennesker og hans fordømmelser av det nåværende systemet og dets forbrytelser har blitt mottatt med stående applaus, også i Tyskland der myndighetene uten hell forsøkte å få kansellert hans konserter.

Waters har millioner av følgere. Hva om andre kunstnere og intellektuelle fulgte etter? Etablissementet føler bakken smuldrer under deres føtter. Selvsagt langer det ut, prøver å tråkke ned det som er progressivt i samfunnet, i blod og skitt.

Det offisielle narrativet blir det allerede stilt spørsmål ved, og det opponeres mot det av masser av arbeidende mennesker over hele verden. Støtten til krigen er konsentrert i et lite sosialt sjikt i den øvre middelklassen, som har deres rabiate hat mot Russland historisk forankret i den kalde krigens antikommunisme. Russland skal ikke tilgis for landet historiske tilknytning til Oktoberrevolusjonen, bolsjevismen og sosialismen, til tross for restaureringen av kapitalismen.

Politisk bakvaskelse av denne typen undergraver og slår til slutt tilbake på baktaleren. Det er et tveegget sverd. Arbeidere og unge mennesker vil begynne å spørre seg: Hva betyr det at påstandene om Waters kommer fra de samme kildene som er mest fiendtlige og hatefulle mot oss? Regjeringer som presiderer over fattigdom og sosial ulikhet, som lar en pandemi drepe millioner, som forfølger endeløse kriger, som truer med å ødelegge enhver demokratisk rettighet. Media som fordømmer arbeidere som late, ungdommen som uansvarlig, streikende som farlige for økonomien, de fattige som ansvarlige for deres egen elendighet.

Waters er en modig, prinsippfast motstander av imperialistkrig og undertrykking. Det er arbeiderklassens jobb å adoptere ham som sin allierte og forsvare ham, og det er det bare arbeiderklassen som kan gjøre.