Roger Waters, den anerkjente musikeren og aktivisten, medstifter av gruppa Pink Floyd og dens kreative drivkraft fra 1968 til 1984, turnérer for tiden med sin konsert og multimedieinstallasjon This Is Not a Drill på tvers av Nord-Amerika. Minst én million forventes å delta på forestillingene.

Turnéen, som 23. juli stoppet innom Detroit, anvender Waters’ omfattende kunstneriske katalog til å fordømme hensynsløsheten forevist av styringseliten i USA og rundt om i verden. Praktisk talt hver av sangene er rettet mot vår tids presserende anliggender: Imperialistkrig, fascisme, nasjonalismens gift, flyktningers tragiske situasjon, ofre for statsundertrykking, global fattigdom, sosial ulikhet, angrepet på demokratiske rettigheter, og faren for nukleær utslettelse.

En slik begivenhet, så uvanlig og viktig, fordrer spesiell vurdering, framfor alt fordi den hever til et høyt og presserende nivå, i store antall menneskers faktiske erfaring, saksanliggendet og problemet relatert kunst og politikk i en periode av uforlignelig krise.

Konserten i Detroit var en bemerkelsesverdig musikalsk, visuell og intellektuell opplevelse. This Is Not a Drill inkorporerer mange av de minneverdige sangene fra Pink Floyd’s katalog fra da Waters fortsatt var ved roret, men blir aldri en nostalgitripp. Waters vil faktisk ikke at hans publikum skal «glemme deres problemer for ei stund». Hans hovedanliggende gjennom hele kvelden var å forsikre at sangene samsvarte med pågående sosiale og politiske utviklingstrekk.

En mindre kjent sang fra Waters’ soloarbeid, «The Powers That Be» (1987), framføres på en tordnende måte satt opp mot opptak av politiskytinger og militære bombeangrep. Bildene kulminerer i et tekstlig minnesmerke over nesten to dusin ofre for politivold i USA og andre land. Publikums harme protester steg i volum for hver av dødsmeldingene.

For den skoldende antikrigsangen «The Bravery of Being Out of Range» fra 1992 inkorporerer Waters bilder av hver av de amerikanske presidentene siden Ronald Reagan, med beskrivelser av deres morderiske utenrikspolitikk, og påføyd hvert enkelt av bildene står det «War Criminal». For Joe Bidens del er Waters’ bemerkning «Just Getting Started». Ved sangens crescendo – med det minneverdige refrenget «Old timer, who are you gonna kill next?» – omsluttes publikum av en plutselig rød audiovisuell eksplosjon, ment å formidle fornemmelsen av å bli skutt på av en militærdrone eller et krigsfly.

På slutten av den marerittaktige sangen «Run Like Hell» fra 1972 forvandles de animerte bildene til videoopptak fra et amerikansk militærhelikopter som skyter missiler mot et boligområde. Teksten forklarer at dette er faktiske opptak av 10 sivile og journalister som ble drept i Irak i 2007. Den tillegger at videoen ble «modig lekket av Chelsea Manning» og «modig publisert av Julian Assange». Installasjonen utsmykkes deretter med ordene «Free Julian Assange» og «Lock Up The Killers», som genererer noe av kveldens høyeste jubel fra publikum.

Forestillingen avsluttes på en høy og urovekkende tone, rikelig utstrukket. Waters’ band framfører først et medley av sanger fra det legendariske 1972-albumet Dark Side of the Moon – «Us and Them», «Any Color You Like» og «Brain Damage». Det stadig stigende refrenget for hver er satt til de gradvis multipliserende bildene, til slutt hundrevis av dem, av mennesker fra hele verden. Dette er portretter av et bredt spekter av mennesker – ungdommer som er krigsofre, industriarbeidere, mødre, syke barn, de hjemløse. Det er en human og forenende bilde-collage, som når sitt klimaks i et gigantisk panorama ved avslutningen av «Brain Damage». Dette er en påminnelse fra Waters om hvor mye det er å tape i verden.

Denne medleyen ble umiddelbart etterfulgt av den mindre kjente, men kraftfulle «Two Suns in the Sunset» (1983). Waters introduserer sangen med referanser til de nåværende farene for atomkrig,

der han tydelig peker på den USA-NATO-framprovoserte krigen mot Russland i Ukraina, som involverer verdens største atomvåpenbestykkede makter. Initielle pastorale og lyst animerte bilder av en person som kjører på landsbygda endrer karakter på skremmende vis. Vi ser at «lysstyrken» kommer fra ei atombombes soppsky, som i det visuelle forbrenner store menneskemasser.

Den konvensjonelle visdommen, pumpet ut av utallige litterære journaler og musikktidsskrifter, undervist på alle kunst og drama-colleges, vil ha det til at kunst og politikk, akkurat som olje og vann, har best av ikke å blandes. Diverse advarende eksempler fra fortiden produseres jevnlig for å intimidere unge artister, for å innprente i dem dårskapen av sosialt engasjement. Og, enda mer generelt, den rådende oppfatningen er at det estetiske element er en ting som eksisterer i, og for seg selv, en verdi som har lite eller ingenting å gjøre med de store massene av menneskers liv og bekymringer, som om kunstneren som skaper en estetisk form og publikumet som nyter den er tomme maskiner, den ene for å skape form og den andre for å sette pris på den.

Den offisielle versjonen vil ha det til at skulle artisten har sterke synspunkter, da må han eller hun holde dem for seg selv. Og mange artister og musikere lever dessverre opp til disse forestillingene. Waters er imidlertid ikke en av dem. Hele konsertturnéen er med klar hensikt en bevisst tilbakevisning av slike ideer. En åpningsmelding på multimedieinstallasjonen sier det sånn: «Om du er en av disse ‘Jeg elsker Pink Floyd, men kan ikke fordra Rogers politikk’-folka, da er det kanskje best for deg to fuck off to the bar right now.» Hvor passende og velformulert! Faktisk, hvordan kan kunst i vår tid, med sine uovertrufne uroligheter og lidelser, være betydelig om den ikke var i besittelse av protestelementet? Hva ville den ha å si sitt publikum? Kunstneren som aksepterer den falske dikotomien mellom kunst og politikk, som kjenner sin «rettmessige plass», vil ende opp ikke å bety mye for noen som helst, og vil såvisst ikke vedvare.

De rådende makter erkjenner faren. Selv om This Is Not a Drill har mottatt noe gunstig nyhetsdekning er det en åpenbar mangel på rapportering i hovedstrømsmedia. Waters fordømte nylig Toronto-mediene, etter at de avsto fra å besørge noen betydelig dekning av hans to kvelder med opptreder i byen. Kritikerne foretrekker deres musikk uten den forargede ubehageligheten.

Beslutningen om å ignorere Waters’ opptredener i Toronto må henge sammen med hans motstand mot USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina. Musikeren har inntatt et prinsipielt standpunkt til konflikten. Samtidig som han var sterkt imot den reaksjonære russiske invasjonen kommenterte Waters at en «lang og uttrukket oppstand i Ukraina ville være flott for gangsterhaukene i Washington. Det er hva de drømmer om.»

Det er umulig ikke å la seg bevege av Waters’ sosialt engasjerte og historisk informerte musikalske framføring, av sammensmeltingen av seriøst kunstarbeid og skarpsindig politisk analyse. Waters presenterer ikke et systematisk utviklet politisk perspektiv, langt mindre programmet til en bestemt tendens. Det som kommer til uttrykk i This is Not a Drill er dypfølt forargelse mot urettferdighet, mot krig, mot offisielt hykleri og løgner.

Waters, i en alder av 78, er i besittelse av energien og ånden til en person halvparten av hans alder,

og er ikke ute og gjennomfører en nostalgiturné. Andre artister på hans alder fortsetter å reise rundt og spille deres gamle hits, der de angivelig tjener til livets opphold. De aller fleste av dem – spesielt dem som hadde sin kunst forankret i kampene mot Vietnamkrigen og for borgerrettighetene på 1960-tallet – mistet deres raseris glød for mange tiår siden. De sluttet deres sosiale og kunstneriske fred med samfunnet. De må fortsette å framføre deres originalmateriale, for de har ikke noe nytt og viktig å si. Det verste av alt er at de kanskje til-og-med har fått en Kennedy Center Honor, skammens «brede regnbuefargede bånd», hengt rundt deres hals av amerikanske presidenter med hender dryppende av blod.

Waters, på den annen side, er ikke en «legende», i betydningen en relikvie. Han forblir en levende, arbeidende, tenkende kunstner. Han er fortsatt engasjert og presser seg fortsatt framover. Hans arbeid er en seriøs kunstners respons på sin tids betingelser.

Den tre-timer-lange forestillingen var en tour de force, som involverer mestermusikeres deltagelse. Waters beviser i praksis ved hver en forestilling under denne turnéen sannheten i Leo Trotskijs påstand at «en protest mot virkeligheten … utgjør alltid en del av et virkelig kreativt stykke arbeid» og at enhver ny tendens i kunsten – og en slik bilde-installasjon-konsert må være å betrakte som en «ny tendens» – «har begynt med opprør».

Waters er en seriøs, og derfor også urokkelig ærlig kunstner, dristig i sine oppfatninger om verden. Hans slående kunstnerskap og hans opposisjon mot det eksisterende sosiale systemet er sammenvevd, de gir begge hverandre næring. Dette er ikke en kunstig «venstre-isme» podet på en konstruert og overfladisk «radikalisme» som er nøye med å unngå å tråkke over de aksepterte grensene. Waters absorberte for veldig lenge siden «opprør» i bein og marg, og han fortsetter å leve og puste det. Han inspirerer publikum til å tenke kritisk, føle forargelse mot det som eksisterer, og til å tro at en ny og bedre verden kan og må skapes.