Forsøk på å sensurere Roger Waters, den velkjente og aktede 79-år-gamle musikkartisten og medstifteren av Pink Floyd, fortsatte på den britiske etappen av hans avskjedsturné This Is Not A Drill.

Politikere fra Labour Party har ført an i forlangender om at Waters’ konserter måtte avlyses.

Christian Wakeford MP, valgt som Conservative MP for Bury South, Greater Manchester før han i fjor meldte overgang til Labour, oppfordret i Underhuset til kansellering av Manchester-showet den 10. juni.

Han hevdet bakvaskende at Waters i Berlin hadde «anvendt navnet Anne Frank for å oppildne til splittelse, der han opptrådte kledd som en SS-soldat og brukt Davidsstjerna på en gigantisk oppblåsbar gris, for å insinuere at jøder styrer verden».

Der Wakeford bemerket at Waters hadde blitt fordømt av Manchesters jødiske representasjonsråd, Jewish Representative Council (JRC) – organet som i fjor var involvert i heksejakta på en lokal museumssjef, der det ble påstått at «å hevde at Israel er et koloniforehavende er antisemittisk» [engelsk tekst] – appellerte han nå til Tory MP Penny Mordaunt, Leader of the House, om å si seg enig i at «slike konserter ikke har noen plass i vårt samfunn, og ikke burde finne sted».

Mordaunt svarte: «Dette Huset har gjort store anstrengelser, spesielt de siste årene, for å sikre at antisemittismens svøpe blir adressert og utryddet fra vårt land», og la til: «Jeg skal sørge for at alle relevante departementer blir orientert om den ærede Gentleman’s bekymringer.»

I London sendte Labour-borgermester/byrådsleder Sadiq Khan representanter til operatøren av arenaen O2 «for å uttrykke bekymringene og anliggendene reist av det jødiske samfunnet», og ga støtte til en sionistisk pressgruppes oppfordring om å avlyse showene som skulle finne sted der den 6. og 7. juni.

Waters har blitt gjort til gjenstand for en systematisk trakasseringskampanje basert på løgner og intimidering. Det var gjentatte forsøk på å avlyse hans seks show i Tyskland basert på falske beskyldninger om antisemittisme. Da disse bestrebelsene mislyktes ble det åpnet kriminaletterforskning av Berlin-politiet på anklager om «oppildning til hat».

For den tyske og den britiske styringsklassen er Waters’ «forbrytelser» at han gjentatte ganger har uttrykt opposisjon mot den framprovoserte USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina – som han har blitt svertet for som en propagandist for Putin – og hans uttalte støtte til det palestinske folket i deres møte med staten Israels kriminelle angrep på dem, som han blir fordømt som antisemitt for.

Waters har konsekvent fordømt Putin-regimet for dets militæroperasjon i Ukraina, men har standhaftig påpekt amerikansk imperialismes hegemoniske mål som pådrivere for en konflikt som truer med å eskalering til en nukleær utsletting.

Hans tidligere kolleger har tilsluttet seg bakvaskingskampanjen. Polly Samson, kona til Pink Floyds gitarist David Gilmour, tvitret i februar at Waters var en «Putin-apologet» og «antisemittisk til din råtne kjerne». Gilmour beskrev angrepet som «påviselig sant». Han og Nick Mason, hans bandkollega og tidligere Pink Floyd-medlem, har begge blitt trukket inn i pro-krig propagandakryssilden til støtte for høyreorientert ukrainsk nasjonalisme og den USA-støttede NATO-provokasjonen mot Russland. Det er derfor verdt å merke seg at Mason forble tilstrekkelig kritisk orientert til at han signerte et opprop mot forsøket på kansellering av Waters’ show i Frankfurt.

Loading Tweet ...

Tweet not loading? See it directly on Twitter

Bakvaskelsene rettet mot Waters er nedrige og ondsinnede. Waters’ hele liv og karriere har vært berørt av farene for en tredje verdenskrig, og informert av forlangender om slutt på produksjon og spredning av atomvåpen. I de nåværende showene, der han introduserer antikrig-sangen Two Suns in the Sunset, sier han: «Vi er nærmere en nukleær konfrontasjon enn noen gang før.»

Waters, som er barn av den andre verdenskrig (født 1943), har alltid vært akutt var for gjenkomsten av undertrykking og politisk reaksjon, gjennom hele hans tid med Pink Floyd (han sluttet i 1985) og siden. Pink Floyds album The Wall (1979), med dets skildring av en avhengslet rockstjerne som hallusinerer om fasciststevner, var en instinktiv og dyptfølt reaksjon mot gjenkomsten av det ytre høyre.

This Is Not A Drill har, som WSWS-anmeldere har bemerket, en kraftfull framføring av hans 1987-sang The Powers That Be. Akkompagnert av hylende sirener og lyden av skudd vises bilder av væpnede politienheter og fascistbøller, sammen med noen av deres ofre. Disse inkluderer Sophie Scholl og Anne Frank, myrdet av nazistene, vist sammen med ord som forklarer at de ble drept for «å være jødiske». Et annet bilde viser, til hans sverteres forargelse og hat, ansiktet til Al Jazeera-journalisten Shireen Abu Akleh, som ble myrdet av Israels forsvarsstyrker for «å være palestinsk».

Helt forutsigbart opprørte dette de ansvarlige for den morderiske politikken og deres forsvarere. Da forsøkene på å få avlyst showene i München, Frankfurt og Berlin mislyktes ble Waters utsatt for en kampanje som forskanset seg på bakvaskelsene om antisemittisme ved å beskylde ham for å bagatellisere Holocaust og sympatisere med nazisme under en framføring av sangen In the Flesh (fra The Wall).

En etterforskning har begynt sentrert rundt det at han ikledde seg et «nazi-type» kostyme under denne framføringen. Som Waters har påpekt: «Portretteringen av en avhengslet fascistdemagog har vært en presentasjon i mine show siden ... 1980.» Ikonografien var en vesentlig del av Alan Parkers 1982-filmversjon av The Wall.

Denne historikken gjør Samsons og Gilmours angrep, helt spesielt, desto mer avskyelig. På hvilket tidspunkt bestemte Gilmour seg for at Waters støttet, og ikke angrep, fascisme? Da de sammen spilte inn The Wall? Da de turnerte med albumet i 1980 og 1981? Da Alan Parker filmet albumberetningen i 1982? Da albumet hadde solgt mer enn 30 millioner eksemplarer? Da Gilmour hadde en gjesteopptreden i Waters’ solo-turné med albumet i 2011?

Waters har opptrådt med stort personlig mot og tapperhet som respons på denne heksejakta. Han responderte på «ond tro-angrepene» på hans Berlin-show fra «de som ønsker å sverte meg og få meg til å tie fordi de er uenige med mine politiske synspunkter og moralske prinsipper». Han skrev at elementene i forestillingen som er utpekt for angrep, «helt åpenbart er en uttalelse i opposisjon til fascisme, urettferdighet og bigotteri i alle dens former», og bestrebelser for å framstille dem annerledes «er uoppriktige og politisk motiverte».

Hans kraftfulle uttalelse fortsatte:

«Jeg har tilbrakt hele mitt liv med å snakke ut mot autoritarisme og undertrykking uansett hvor jeg ser det. Da jeg var barn etter krigen ble Anne Franks navn ofte nevnt i vårt hus, hun ble en permanent påminnelse om hva som skjer når fascisme får fritt løp. Mine foreldre sloss mot nazistene i den andre verdenskrigen, og min far betalte den ultimate prisen.

«Uansett konsekvensene av angrepene mot meg, jeg vil fortsette å fordømme urettferdighet og alle de som begår den.»

Han fortalte publikum på hans show i Birmingham at den britiske høyreorienterte pressen prøver å ødelegge ham for å støtte menneskerettighetene i Palestina. Han fordømte en «øksejobb» i «f****** Telegraph» der de prøvde å «rive ballene av meg». «De prøver å kansellere meg, akkurat som de kansellerte [tidligere Labour-partileder] Jeremy Corbyn og [WikiLeaks-grunnlegger] Julian Assange,» sa han til publikum. Han sa i full trossing: «Jeg vil ikke la meg kansellere! Spesielt når alt av det er løgn. Jeg slåss imot, Mr Telegraph!»

Han avsluttet sine bemerkninger med å takke publikum, og sa, nesten på gråten: «I’m f******* dying here.»

Utenfor den politiske gjengsamlingen av Labour, Tory og sionistskurker, har bakvaskingskampanjen mot Waters liten tyngde. Hans turné har derimot vist hans massive folkelige tilhengerskare, og en utbredt sympati og støtte for hans prinsippfaste standpunkter.

Dette demonstreres av pressedekningen som er tvunget til å erkjenne ham som en betydelig kunstnerisk størrelse. Hans show ble beskrevet som «kraftfullt og provoserende» av den skotske avisa Herald, «majestetisk», men bare «dersom du kan ignorere utblåsingene» fra Times.

Kanskje den mest betydningsfulle omtalen var fra Telegraph’s egen sjefsmusikkritiker Neil McCormick, som satte som tittel på hans 5-stjernersanmeldelse av Birmingham-showet, «En agitator på sitt beste, som viser at Storbritannia ikke kan kansellere det sublime».

McCormick skrev: «Alle som har fulgt Waters’ karriere vet at han ikke er en skapfascist, og faktisk, uten tvil det stikk motsatte, han er en ekstremistisk peacenik-agitator som turnérer verden rundt og iscenesetter enorme rockshow som støtter synspunkter mot, vel, ‹autoritarisme, undertrykking, fascisme, bigotteri og urettferdighet i alle dens former›, som Waters formulerte det.»