Leveransen av Storm Shadow-kryssermissiler til Ukraina, våpnene med den lengst rekkevidden Kiev så langt har mottatt, bekrefter Storbritannias rolle som den fremste provokatøren i NATO-krigen mot Russland.

Den ukrainske hæren er nå ikke bare i stand til å angripe Krim-halvøya – Russlands sentrale bekymring i krigen – men også dypt inn i det russiske fastlandet. Disse våpnene leveres under opptakten til en lenge forventet motoffensiv mot de russiske linjene.

Under disse omstendighetene er det bare Kremls tilbakeholdenhet som har forhindret at det bryter ut en direkte krig mellom Storbritannia og Russland, i deres frykt for utløsing av NATOs klausul om kollektivt forsvar.

Storbritannia har ledet an i NATOs eskalering på alle stadier av krigen. NATO-generalsekretær Jens Stoltenberg kunngjorde i forrige uke at krigen i Ukraina «ikke startet i 2022. Krigen startet i 2014», som daterte begynnelsen av NATOs «største forsterkning av vårt kollektive forsvar siden slutten av den kalde krigen», og til Maidan-kuppet sponset av amerikanske og europeiske makter for å innføre et antirussisk regime i Kiev.

Begivenhetene førte til Russlands annektering av Krim-halvøya og til utbruddet av borgerkrig i Ukraina over de østlige regionenes separasjonsbestrebelser. Situasjonen ble formelt adressert av Minsk-avtalene som ble framstilt som fredstiltak. Den tidligere tyske kansleren Angela Merkel innrømmet i desember i fjor at avtalene bare var et dekke «for å besørge Ukraina tid … til å bli sterkere».

Fra det tidspunktet var britisk imperialisme sentral for å gjennomføre et felles treningsprogram og for å oppruste den ukrainske hæren, samtidig som Storbritannia iscenesatte gjentatte antirussiske provokasjoner – mest bemerkelsesverdige var påstandene i 2019 om at Moskva hadde forgiftet dobbeltagenten Sergei Skripal og hans datter Julia med novitsjok.

Storbritannias krigsforberedelser

Storbritannia hadde allerede i løpet av de syv årene før den russiske invasjonen, under Operasjon Orbital, som ble innledet i 2015, skolert og trent 22 000 ukrainske tropper. Landet har siden opplært og trent ytterligere 14 000. I forkant av krigen ble tusenvis av britiske soldater utplassert i Øst-Europa på permanente oppdrag, eller for store NATO-kampøvelser.

Storbritannia har spilt en sentral rolle i NATOs aggressive posering fra Østersjøen til Svartehavet. Et britisk krigsskip seilte i juni 2021 inn i farvann som Russland gjør krav på nært Krim, i en hendelse som nesten resulterte i en direkte skuddveksling mellom britiske og russiske styrker.

Storbritannias handlinger har blitt ledsaget av uttalelser fra ledende figurer fra militæret og politikken, som tydeliggjør Storbritannias fiendtlige intensjoner mot Russland.

Forsvarsminister Michael Fallon fortalte i 2016 parlamentets forsvarskomité, Defence Select Committee, at Storbritannia ville være beredt til krig med Russland innen 2018. Samme året erklærte sir Nick Carter, sjef for generalstaben, at dette inkluderte «projiseringen av landkapasitet over avstander på opp til rundt 2 000 km... som en kopi av hva tyskerne gjorde så veldig bra i 1940». Carter refererte da til Nazi-Tysklands forberedelser for Operasjon Barbarossa – utslettingskrigen i 1941 mot Sovjetunionen, anerkjent som historiens mest brutale militærkampanje noensinne.

2021-strategidokumentet Integrated Review of Security, Defence, Development and Foreign Policy, advarte om den akutte trusselen reist av Russland, så vel som Kina, Iran og Nord-Korea, og fokuserte på å øke kapasiteten av kjernefysiske stridshoder med 40 prosent. I dokumentet «Forsvar i en konkurransepreget tidsalder» beskrev forsvarsdepartementet Russland som «europeisk sikkerhets største militære trussel, kjernefysisk, konvensjonelt og på sub-terskel nivå».

Etter at Ukraina-krigen brøyt ut i februar 2022 kunngjorde en talsperson for statsminister Boris Johnson at Storbritannia iverksatte tiltak «for å få ned Putin-regimet». General Patrick Sanders, den nye hærsjefen, erklærte at «den britiske hæren må være beredt til å delta i krigføring på sitt mest voldelige».

Årets oppdaterte strategidokumentet, The Integrated Review Refresh 2023, introduseres med statsminister Rishi Sunaks erklæring: «Det som har endret seg er at vår kollektive sikkerhet nå er iboende tilknyttet resultatet av konflikten i Ukraina.»

Storbritannia leverte i 2022 Ukraina militær bistand for £ 2,3 milliarder [NOK 30,72 milliarder], med en forpliktelse til å matche dette tallet i 2023. Tusenvis av britiske tropper har blitt sendt til Øst-Europa for å delta i NATO-øvelser som involverer titusenvis av soldater med avanserte våpen. Britiske spesialstyrker har blitt utplassert til Ukraina [engelsk tekst], som bekreftet i lekkede Pentagon-filer.

Russland har også beskyldt Storbritannia for å ha sabotert Nord Stream-gassrørledningen i det skjulte.

Storbritannias viktigste offentlige rolle siden krigsutbruddet har vært som en outrider, dvs. en framskutt peiler, for de amerikanske og europeiske NATO-maktene, og var det første landet som forsynte Ukraina med nye våpentyper. Storbritannia ledet også an, før forsørgingen av langdistansemissiler, med leveransen av hovedstridsvogner, og sendte en skvadron Challenger II. Dette ble fulgt opp av Tyskland som sendte Leopard-stridsvogner, og som tillot andre land å levere dem fra deres våpenbeholdninger. USA sa seg deretter enig i en forsendelse av Abrams-tanks.

Bare dager etter bekreftelsen av forsendelsen av Storm Shadows-missilene, nå også akseptert av Frankrike, anvendte Storbritannia et besøk av den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj til å erklære en «jetjager-koalisjon» som har som målsetting å sikre Ukraina moderne F-16-jagerfly.

Den britiske imperialismens krise

Storbritannias ledende rolle i krigen, som så langt overgår både Frankrike og Tyskland, er paradoksalt nok drevet av landets økonomiske og geopolitiske svakhet, som det har forsøkt å oppveie gjennom en «spesiell relasjon» til USA.

Socialist Equality Party (Storbritannia) besvarte i sin kongressresolusjon fra 2022, «Mobiliser arbeiderklassen mot imperialistkrig» [engelsk tekst], løgna om at krigen i Ukraina er resultat av Russlands angivelig uprovoserte invasjon, og forklarte: «Krigen mot Russland er videreføringen og intensiveringen av USAs pådriver for globalt hegemoni, som ble initiert med den første invasjonen av Irak i 1990 og 1991, og intensivert etter oppløsingen av Sovjetunionen i desember 1991», inkludert kriger og intervensjoner mot Serbia, Afghanistan, igjen Irak, Libya og Syria.

Resolusjonen fortsatte:

Britisk imperialisme deltok som hovedpartner i hvert av disse blodbadene. Storbritannia har lenge fungert som Washingtons fremste allierte i Europa. Men siden Brexit har denne alliansen blitt et stadig viktigere imperativ i britisk imperialismes bestrebelser for å projisere sine globale interesser. Med Brexit, som Washington opponerte mot, tapte Storbritannia sin plass i EU som den fremste forkjemperen for amerikanske interesser på kontinentet, og spesielt for å opponere mot tyske og franske forsøk på å bygge en europeisk militær kapasitet uavhengig av NATO. Dette har nødvendiggjort en fordobling av Londons bestrebelser for å bevise sin nytte for Det hvite hus og Pentagon. Britisk imperialisme, midt i en uforlignelig kollaps av landets verdensposisjon, klamrer seg så tett på USA som mulig i håp om en del av krigsbyttet.»

Anglo-russisk fiendtlighet og antikommunisme

Det er også dypere historiske interesser og gamle regnskap som er involvert. Relasjoner mellom Russland og Storbritannia har vært fiendtlige i århundrer, til tross for periodiske betydelige allianser som forkjempere for europeisk reaksjon, deriblant under de franske revolusjonskrigene (1792 til 1802), som ble ført for det politiske målet å bekjempe spredningen av Frankrikes republikanisme.

Antirussiske sentimenter ble næret mest akutt av Krim-krigen (1853 til 1856), da Storbritannia og Frankrike støttet Det osmanske riket i å beseire Russland, og de ble forsterket under konflikten «Det store spillet» om kontroll over Sentral-Asia i den siste delen av det nittende århundre.

Storbritannia og Russland befant seg i allianse med Frankrike i Trippel-ententen (1907) bare på grunn av den enorme geostrategiske trusselen reist for britene av tysk imperialisme, som i 1914 førte til utbruddet av den første verdenskrig.

Den viktigste årsaken til anglo-russisk fiendtlighet på 1900-tallet var Oktoberrevolusjonen i 1917, ledet av Lenin, Trotskij og Bolsjevik-partiet. Storbritannia ledet de allierte intervensjonshærene for kontrarevolusjon (fra mars 1918 til oktober 1919) og besørget mer enn halvparten av de involverte troppene, som kom fra Storbritannia, USA, Italia, Serbia, Canada og Frankrike. Klassekampen i Storbritannia, framfor alt under generalstreiken i 1926, fôret gjennom 1920- og 1930-årene inn i de voldsomme antirussiske sentimentene innen styringskretsene.

Det nye utbruddet av tysk militarisme og imperiale ambisjoner under den andre verdenskrigen presset Storbritannia under Winston Churchill inn i en allianse med Sovjetunionen under Josef Stalin. Men så snart krigen var avsluttet gjenoppsto de gamle fiendskapene med full styrke.

Churchill, som beriket verden med begrepet «Jernteppet», under en tale han holdt i Fulton, Missouri, i mars 1946, hadde i 1945 oppfordret Washington til å fortsette krigen, nå mot Sovjetunionen. «Operation Unthinkable» var sentrert om et foreslått angrep av britiske, amerikanske, polske og tyske nazistyrker, den 1. juli 1945, mot Den røde armé. Operasjonen ble aldri implementert fordi USA var fokusert på krigen mot Japan, samtidig som Churchill i juli 1945 ble drevet ut fra embetet i generalvalget som feide Labour til makten.

Churchill møtte 29. april 1951, som leder av opposisjonen og på høyden av Korea-krigen, den tidligere amerikanske hæroffiseren Julius Ochs Adler, der han foreslo at Stalin, så snart han selv igjen var statsminister, skulle stilles et ultimatum og trues med å «atombombe én av 20 eller 30 av hans byer», etterfulgt av «om nødvendig, flere».

Til tross for kapitalismens restaurering i 1991, og Putins russisk-nasjonalistiske regimes karakter som er i fullstendige opposisjon til Bolsjevismen, er det umulig fullt ut å forstå omfanget av Storbritannias fiendtlighet til Russland uten å ta i betraktning den britiske styringsklassens historiske arv av antikommunisme og bitterhet mot Den russiske revolusjonen som inspirasjon til de antikoloniale kampene, et hat den har vært gjennomsyret av fra fødselen. Dette er en impuls som i siste instans er forankret i klassemotsetninger; hatet mot arbeiderklassen og sosialisme, også delt av den øvre middelklassen, så dyptfølt at det driver styringseliten til å vurdere krig med en atomvåpenmakt som kan gjøre slutt på den menneskelige sivilisasjon.

Labour og Toryene: Ett eneste parti for krig

Der Storbritannia blir dratt til randen av krig med Russland, har det ikke vært noen folkelig diskusjon om konsekvensene, først og fremst takket være samstemmigheten mellom Toryene og Labour Party. Sir Keir Starmer leder den ene halvdelen av ett eneste, forent parti for krig, som sitter på begge sider av Underhuset.

På deres siste partikonferanse vedtok Labour-delegater et forslag innmeldt fra fagforbundet GMB, som oppfordret partiet til å støtte besørgingen av militær, økonomisk, diplomatisk og humanitær bistand til Ukraina, og til at partiet skulle støtte en økning av finansieringen til britisk forsvarsproduksjon, og skulle støtte en langsiktig strategi for å «takle Putin og diktatorer rundt om i verden», og for at partiet skulle støtte en økning av finansieringen av britisk forsvarsproduksjon.

David Lammy og John Healey, henholdsvis Labours skyggeministre for porteføljene utenriks og forsvar, skrev i magasinet Foreign Policy: «Den neste Labour-regjeringen vil sikre at Storbritannia er NATOs ledende europeiske nasjon. Vi vil i løpet av de 100 første dagene bruke en ‹NATO-test› på store forsvarsprosjekter, for å sikre at vi er på vei til fullt ut å oppfylle våre forpliktelser overfor alliansen, og gjennomgå alle eventuelle kapasitetshull.»

Disse krigshisserne ble overrakt ledelsen av Labour Party av Jeremy Corbyns vellykkede kampanje for å blokkere et trekk fra partiets medlemskape for å sparke ut blairistene da han hadde ansvaret. Corbynistene har siden enten tiet om krigen i Ukraina, eller de har, i likhet med hans skyggefinansminister John McDonnell, stilt på rekke bak britisk imperialisme og NATO.

Krig og klassekamp

Storbritannia er framfor alt drevet ut på krigsstien av de akutte sosiale spenningene og et utbrudd av klassekamp hjemme.

Storbritannias økonomiske krise og streben etter global posisjon dikterer en brutal offensiv mot arbeiderklassen, sløyingen av lønninger, påleggingen av hastighetsintensivering i arbeidslivet og ødeleggingen av sosiale tjenester under betingelser av den verste levekostnadskrisa siden den andre verdenskrig. Militarisme og krig krever i sin tur stadig mer drakoniske angrep, der [den 192-år-gamle forsvarstankesmia] Royal United Services Institute (RUSI) hyller «slutten på fredsutbyttet» slik at Storbritannias militærutlegg må prioriteres over den «voksende andelen av nasjonalinntekten viet til [det offentlige helsevesenet] NHS og statspensjonene».

SEPs kongressresolusjon fra 2022 bemerket:

Den katastrofale innvirkningen faller på et samfunn som allerede er revet fra hverandre av ekstreme nivåer av sosial ulikhet og omfattende utarming. Den britiske styringsklassen vender seg til krig der den er stilt overfor en voksende opposisjonell bevegelse i arbeiderklassen, som et virkemiddel for å håndheve en falsk «nasjonal enhet», med regjeringens gjentatte oppfordringer om oppofrelser for å berettige massive hevinger av prisen på drivstoff, mat og andre livsnødvendigheter.

Resultatet har vært ei streikebølge som har pågått siden i fjor sommer, med mer enn 2,8 millioner tapte arbeidsdager i vintermånedene, det høyeste nivået på tre tiår, og med mer enn en halv million dager bare i mars. Fagforeningsbyråkratiets sabotasje og svik i kampene ført av arbeidere i NHS, i utdannings- og postvesenet og på jernbanene, har vært avgjørende for fagorganisasjonenes opposisjon og politifunksjon, til prisen av å undergrave fagforeningslederne i millioner av briters øyne. Men regjeringen forflytter seg til stadig mer naken statsrepresjon, eksemplifisert ved den nye loven om minimumstjenester under streiker, Minimum Services Levels Bill, som 22. mai blir lov.

Den britiske imperialismens krigspolitikk finner sin eneste opposisjon i arbeiderklassen, som får deres liv ødelagt og står overfor utsikter til død av et ufattelig omfang.

Men, som SEPs 2022-resolusjon advarte:

Selv om det blant britiske arbeidere er en enorm opposisjon mot krig, mangler denne opposisjonen et program, perspektiv og lederskap. Oppgaven til Socialist Equality Party er å utvikle en forståelse innen arbeiderklassen og dens fortropp for den uløselige sammenhengen mellom krig i utlandet og utbytting og undertrykking hjemme, og i denne prosessen bygge et revolusjonært lederskap i arbeiderklassen.

Bare med dette perspektivet kan arbeidere og unge mennesker internasjonalt slåss for å få en slutt på galskapen av krig med Russland.