Tirsdagens rettslige framstilling av ekspresident Donald Trump i et rettslokale på Manhattan bekrefter analysen presentert av World Socialist Web Site som sa anklagene mot Trump er Det demokratiske partiets politiske avledning, der partieet anvender en sexskandale for å tildekke de langt mer alvorlige lovbruddene Trump har begått, som 6. januar 2021 kulminerte i kuppforsøket.
Tiltalen bekjentgjort av Manhattan-påtalemyndighetens kontor hevder 34 forskjellige kriminelle tiltalepunkter, tre hver for 11 separate betalinger til Trumps tidligere advokat og fikser Michael Cohen. Cohen betalte faktisk de $ 130 000 i hysjpenger til pornoskuespillerinna Stormy Daniels, for å sikre at hun ikke skulle gå ut offentlig kort før 2016-valget med hennes beretning om et seksuelt stevnemøte med Trump i 2006.
Cohen ble i løpet av 2017 refundert de $ 130 000 han hadde lagt ut, så vel som $ 50 000 for en annen uspesifisert handling på Trumps vegne, sammen med $ 180 000 til dekning av skatteomkostninger han pådro seg der han rapporterte Trumps utbetalinger som hans egen advokatinntekt, og forøvrig en bonus på $ 60 000. Totalen kom på $ 420 000, som skulle betales i månedlige avdrag.
Saken som presenteres i tiltalen er ekstraordinært svak og kronglete, reint juridisk sett. Faktisk er det ingen tvil om hva Trump gjorde, og dette vil bli detaljert beskrevet av Cohen og andre vitner, og verifisert av sjekker, fakturaer og bilag. Hvert dokument behandles i tiltalen som en egen straffbar handling.
Men å betale noen for å tie om et seksuelt stevnemøte, eller kjøpe noens historie for ikke å publisere den, er ikke ulovlig. Det er heller ikke straffbart å lyve om ens personlige opptreden i løpet av valgkampen. Skulle enhver politiker som løy om slike ting bli tiltalt ville fengslene oversvømmes.
Forøvrig er, reint prinsipielt sett, kriminaliseringen av privat seksuell atferd fundamentalt reaksjonært, som også sexskandaler generelt, inkludert den nåværende furoren over betalingen av det media nå kaller «hysjpenger». Det er et faktum i det amerikanske liv at sexrelaterte påstander ofte framsettes, og at de beskyldte kan gjøre den praktiske kalkyen at det er billigere å betale saksøkeren, enten anklagene er sanne eller ikke, i stedet for å pådra seg de ublu kostnadene for et juridisk forsvar, for ikke å snakke om den negative publisiteten.
I den mest kjente tidligere saken som involverte en amerikansk president tilbød Bill Clintons advokater å betale Paula Jones $ 700 000 dollar, for å avklare og få lagt dødt hennes søksmål med hennes påstander om upassende opptreden. Hennes høyreorienterte Republikaner-advokater avviste de tilbudte pengene fordi de anvendte søksmålet for å legge ei menedsfelle for Clinton, som til slutt skulle føre til hans riksrettstiltale. Clinton kunne ikke anklages for å ha tilbudt å avklare Jones-søksmålet, fordi det ikke var noen forbrytelse. Først da han ble tvunget til å vitne under ed, og løy om hans relasjon til Monica Lewinsky, kunne fella slå sammen.
I Trumps tilfelle har Det demokratiske partiet, personifisert av rettsdistriktet Manhattans påtalemyndighet og aktor [District Attorney] Alvin Braggs, nå tatt i bruk de samme metodene, og de er ikke på noen måte mer progressive fordi deres mål er Trump i stedet for Clinton. Forsøket på å konstruere forbrytelser ut av ei rekke anklager der tiltalepunktene er forseelser [‘misdemeanors’], flere år etter at deres foreldelsesfrist utløp, er like tvilsomt som taktikken brukt mot Clinton.
Det er godt mulig Demokratene eller deres mediesupportere vil kjøre en reprise på de skitne metodene fra Kenneth Starr-«rapporten», og produsere en pornografisk beretning om Trumps relasjoner med pornofilmskuespillerinna Stormy Daniels og Playboy-modellen Karen McDougal. Det ville representere nok et forsøk på å forurense den offentlige bevisstheten. Samtidig ville det appellere til en betydningsfull og viktig del av Det demokratiske partiets base, som er mer opptatt av anliggender om kjønn og sex, enn de er av Trumps forsøk den 6. januar på å omvelte Den amerikanske konstitusjonen, og forbli i Det hvite hus til tross for at han tapte 2020-valget.
På Republikanernes side av dette opptoget var Manhattan-rettsframstillingen nok en anledning for Trump og hans følge til å opptre som de gangsterne de er. Donald Trump jr. la ut et bilde på sosiale medier av dommer Juan Merchans datter. Trump selv erklærte, i bare store bokstaver, at dommeren «HATER MEG». Han la ut et bilde av dommerens kone, og hevdet også hun hater ham. Han la også ut et bilde av seg selv fektende med et baseball-balltre, side om side med et bilde av aktor Bragg. Dette er gjennomskuelige bestrebelser for å oppildne til vold, etter modell av det brutale angrepet på Paul Pelosi, ektemannen til Nancy Pelosi, Demokratenes ledende representant i Huset.
Dommer Merchan irettesatte begge parter i saken med milde formaninger om å unngå språk som bare hadde en tendens til å oppildne, men Trump gjentok hans hån av dommeren og hans familie i bemerkninger fra hans eiendom i Mar-a-Lago tirsdag kveld.
Trump har allerede nyttiggjort seg anklagene for å mønstre støtte blant kongressrepublikanere og til og med fra hans rivaler i Republikanernes 2024-presidentnominasjon. Han utnytter Demokratenes fokus på anklager om at han forsøkte å rigge 2016-presidentvalget – først gjennom den uredelige Mueller-etterforskningen om påstått russisk valginnblanding, og nå gjennom anklager om Trumps betaling til Stormy Daniels – for å avlede oppmerksomhet fra hans eget ansvar for hans forsøk på å omstøte resultatene av 2020-valget gjennom hans supporteres voldelige angrep på US Capitol.
Det er absolutt ingenting progressivt eller demokratisk ved Demokratenes kyniske besluttsomhet for å anvende de mest reaksjonære metodene for å spille ut deres konflikt med Trump, som i vesentlig grad kretser rundt utenrikspolitikk, og spesielt krigen mot Russland i Ukraina. De to sakene som Demokratenes påtalemyndigheter i New York og Washington har ført til torgs er utbetalingen til Stormy Daniels og Trumps fjerning av graderte dokumenter fra Det hvite hus til hans eiendom i Mar-a-Lago etter at han forlot embetvervet.
Disse to påtalemyndighetenes handlinger samsvarer med bekymringene til to av Det demokratiske partiets viktigste politiske støttebaser. Sexskandalen appellerer til identitetspolitikk-krigerne, mens saken om dokumentoppbevaringen taler til militær-etterretningsapparatets bekymringer.
Den tredje vesentlige komponenten i Demokratenes «koalisjon», Wall Street, mottok deres egen hyllest fra Manhattan-aktor Alvin Bragg. Han erklærte på hans pressekonferanse at hans kontor tok forfalskningen av forretningsdokumenter svært alvorlig, på grunn av New York Citys sentrale rolle i verdens finanssystem.
Man må le høyt av denne hyllesten av ærligheten fra ormebolet på Wall Street. Hver en fasett av kapitalistkorrupsjon, forfalskning og direkte plyndring er konsentrert i bydelen Manhattan. Den var hjem for Bernie Madoff, Michael Milken og mange andre milliard-dollar-svindlere, og for enda større svindlere som fortsatt går fri fordi, med én kommentators ord, de er «too big to jail».
Trumps respons på rettsframstillingen var å forskanse seg på hans fascistappeller. Han gjentok hans fordømmelse av den «Soros-støttede» aktoren, en referanse til den jødiske milliardæren som har støttet Det demokratiske partiets kandidater, og en åpen appell til antisemittisme. Han foreslo at justisdepartementets juridiske spesialrådgiver Jack Smith, som fører tilsyn med både dokumentsaken og 6. januar-etterforskingen, en gang hadde hatt et «annet navn», nok en appell til xenofobi og bigotteri.
Dette er de to alternativene presentert av det selskapskontrollerte to-parti-systemet: et Republikansk parti raskt på vei mot fascisme, og et Demokratisk parti fokusert på imperialistkrigen mot Russland i Ukraina og på eskalerende spenninger med Kina, som i begge tilfeller risikerer utbruddet av en kjernefysisk verdenskrig.