Torsdag var den første nasjonale aksjonsdagen organisert av fagforeningsbyråkratiene i Frankrike etter at president Emmanuel Macron lyktes i å banke hans pensjonskutt gjennom i Nasjonalforsamlingen utenen parlamentarisk avstemming. Macron tråkket på motstanden fra nesten 80 prosent av befolkningen, som avviser hans nedskjæringer. Mer enn 3,5 millioner mennesker marsjerte torsdag i gatene over hele Frankrike, der arbeiderklassens raseri eksploderer mot denne utilslørte hevdelsen av diktatorisk makt.
Det er ingen «demokratisk» vei framover for arbeiderklassen innenfor rammeverket av kapitaliststaten, og det er ingen overenskomst å slutte med Macron. Han var vel inneforstått med at hans innføring av pensjonsnedskjæringene ville produsere et utbrudd av raseri, og mobiliserte i stedet den største politiutplasseringen hittil for å angripe protestene. Med 5 000 elitetropper av tungt bevæpnede opprørspoliti utplassert bare i Paris, brøyt det ut sammenstøt og branntilløp i byer over hele Frankrike.
Det var rekordstore protester i Marseille (245 000), Toulouse (120 000), Bordeaux og Lille (begge 100 000) og i Lyon (50 000), ifølge fagforeningskilder. Mange mindre byer så også rekordhøy deltakelse, som i Brest, Caen og Nice (40 000), Saint-Etienne (35 000), Rouen (23 000) eller Laval (9 600). I Paris anslo fagforeningene at 800 000 mennesker var på gatene og protesterte i forskjellige sammenkomster.
Politiet hadde åpenbart mottatt instruksjoner om å angripe de marsjerende langt mer aggressivt enn selv på tidligere aksjonsdager. I byer over hele landet blokkerte de systematisk videre bevegelse av marsjer og stormet enkeltsektorer av protesmarsjene, der de provoserte fram sammenstøt som ble mer intensive i løpet av kvelden. Torsdag kveld meldte innenriksdepartementet om 177 arrestasjoner, og at 149 av politiets eller militærpolitiets tropper var såret, i landet som helhet.
Politiet i Bordeaux skøyt tåregass og stormet protestmarsjen tidlig under demonstrasjonen, og sammenstøtene spredte seg over sentrum av byen. På kvelden marsjerte ei gruppe demonstranter mot rådhuset og satte fyr på hovedinngangen.
Marsjerende i Marseille dro til det nærliggende drivstoffdepotet i Fos-sur-Mer, for å vise deres støtte til de streikende ved drivstoffdepotet, og raffineriarbeidere som går til landsdekkende arbeidskamphandlinger. Politiet stilte var der med en tung tilstedeværelse, som omringet Fos-anlegget. Der drivstoffmangelen nå brer seg over Frankrike, og spesielt i sørøst, slår regjeringen hardt ned på streikene og prøver å få servert arbeiderne individuelle rekvisisjonsordrer for å tvinge de streikende tilbake i arbeid jobb. Det å trosse en rekvisisjonsordre kan straffes med seks måneders fengsel og ei bot på € 10 000 [NOK 112 840].
Havnearbeidere fra Le Havre, Frankrikes nest største havneanlegg etter Marseille, har plassert shippingcontainere på tvers foran inngangen til CIM-drivstoffdepotet i Normandie og sperret det av, for å bistå de streikende arbeidere til å unngå å bli pålagt rekvisisjonsordrer.
I Rouen har det blitt åpnet en etterforskning etter at en av politiets sjokkgranater, som ble skutt mot ei gruppe streikende lærere, reiv av en del av ei kvinnes hånd.
I Rennes gikk politiet til verks med to vannkanoner, og de avfyrte tåregass på gater og torg over hele byen. Nathalie Appéré, byens borgermester/byrådsleder fra Parti Socialiste (PS), sendte Macron et åpent brev som gjenspeiler den frykten som vokser innen sjikt av styringklassen for at han skal miste kontrollen. Hun sa: «Dag etter dag gjentas volden på våre gater, vi er vitner til scener av kaos. Dag etter dag mobiliseres politiet i store antall. Men det er ikke lenger nok til å beskytte byen vår. ... Min oppfordring er til Republikkens president: Du har makten til å stoppe denne nedadgående spiralen.»
Lignende poeng ble framført av Jean-Luc Mélenchon, partilederen for Ukuelige Frankrike, La France insoumise (LFI), som er alliert med det sosialdemokratiske Parti socialiste (PS) og det stalinistiske Franske kommunistpartiet, Parti communiste francaise (PCF). Han stilte i torsdag kveld på skjermen i fjensynskanalen TF1 TV, og tryglet Macron om å avvæpne situasjonen ved å besørge statsbyråkratiet tid og anledning til å studere hans nedskjæringer.
Mélenchon sa: «Monsieur Macron, trekk tilbake dine kutt og overfør saken til Det administrative rådet for sosial sikkerhet. Fra 2027 til 2029 vil pensjonsbudsjettet være i balanse, så er det snakk om å dele ting opp? Folk trenger ikke å jobbe to år til.»
Den eksplosive konflikten mellom arbeiderklassen og kapitaliststaten vil ikke bli løst av den franske statsadministrasjonen, uansett Mélenchons argumenter. Langt breiere klassekrefter har kommet inn i kampen. Macron, etter å ha skrytt offentlig i hans fjernsynsintervju onsdag ettermiddag at han er villig til å bli upopulær, leder finansoligarkiets og opprørspolitiets klassekrig mot arbeiderne. Og arbeiderne, etter å ha reist seg mot Macrons diktatoriske tiltak på pensjonene, trer inn i en direkte konfrontasjon med kapitaliststaten.
I Paris stormet politiet demonstranter i hovedmarsjen tidlig på ettermiddagen. Sammenstøt med demonstranter fortsatte over hele Paris sentrum utover kvelden, og opprørspolitiet stengte helt av Operatorget i løpet av kvelden, der de sperret av og fanget inn et stort antall demonstranter. Mobile team fra militærpolitiet dukket også opp fra metrostasjonen for å skyte tåregass inn i folkemengden, som responderte med talekor som ropte ut: «Alle hater politiet.»
For første gang under protester mot Macron satte opprørspolitiet i Paris også inn angrepshunder mot protesterende demonstranter.
Enkelte rapporter tyder på at de vedvarende gatekampene med et stort antall mennesker begynner å tære på opprørspolitiets krefter. Noen enheter ble sett stående og hvile ut på gatene; i ett tilfelle mistet separate enheter den generelle koordinasjonen og skøyt tåregass på hverandre.
I Paris snakket WSWS med Maia, en videregåendeskoleelev, om Macrons innføring av kuttene uten parlamentarisk avstemming, til tross overveldende folkelig opposisjon. Hun sa: «Vi er ikke i et demokrati. Vi har protestert mange ganger siden starten. Så nå betyr dette at de hver gang dikterer lovene deres, og de er ikke redde for å tape valg, så de kan gjøre hva som helst. Det blir for enkelt.»
Fanny og Ninon, to universitetsstudenter, fordømte også Macrons pålegging av kuttene uten en avstemming: «Det er skammelig, det er et angrep på demokratiet. ... Ikke på noe tidspunkt har folket blitt lyttet til, det har blitt behandlet med forakt. Man har følelsen av at det eneste som plager ham er at søppelet ikke blir samlet opp» på grunn av renovasjonsarbeidernes streik.
Ninon snakket om det voksende raseriet blant ungdommen, etter hvert som kapitaliststaten systematisk stenger av alle veier i det eksisterende politiske systemet for massene til å ta til orde for politikk i deres interesser.
Hun sa: «Det har vært flere år at vi har gått i protestdemonstrasjoner, vi føler det er nødvendig. Hver gang har vi hatt det samme inntrykket av forakt på den ene siden, og av et enormt raseri som lenge har eksistert på den andre. Vi bruker alle de demokratiske midler vi har til rådighet, og de fungerer ikke, så nå reises det flere spørsmål. Vi spiller etter det spillets regler, men de på den andre siden, de gjør ikke det.»
Fanny påpekte forbindelsen mellom Macrons antidemokratiske politikk og formuene på € 100 milliarder ansamlet av Frankrikes ledende milliardærer. Hun sa: «Spør du meg, burde det være ulovlig. Det er umulig å ansamle så mye penger uten på et eller annet tidspunkt å ha utbyttet noen. Dette er astronomiske summer; det er virkelig helt sykt.»
Torsdag kveld møttes fellesalliansen av fagforeninger som hadde kalt for torsdagens protest, for å melde et opprop for nok en nasjonal aksjonsdag, denne satt til den 28. mars. Disse byråkratiene, med ledere som er i diskusjoner med Macron om pensjonsnedskjæringene og planleggingen av protester, er livredde for at de skal miste kontrollen over protestene og streikene. De har ingen intensjoner om å slåss for å felle Macron, men kaller til aksjoner for å prøve å holde kontroll over protestene i ei gryende, objektivt sett revolusjonær krise.
Arbeidere og ungdom kan ikke stå opp mot Macron innenfor den politiske tvangstrøya som disse byråkratiene har pålagt dem. Det er avgjørende nødvendig å organisere arbeiderklassen i aksjonskomitéer på grunnplanet, uavhengige av fagforeningsbyråkratiene, som kan koordinere streiker, protester og aksjoner til forsvar av arbeiderne mot politi-stat-undertrykkingen, ikke bare i Frankrike, men over hele Europa og internasjonalt. Dette er direkte relatert til spørsmålet om hvilken strategi og perspektiv man skal anvende mot Macrons politi-stat regime.
Da det ikke er noen avtale å oppnå med Macron, er veien videre en kamp for å overføre makt fra kapitaliststatens diskrediterte institusjoner til de uavhengige kamporganisasjonene arbeiderklassen bygger, i en sosialistisk revolusjon som slåss for å bygge De forente sosialistiske stater av Europa.