I en fjernsynstale kringkastet onsdag ettermiddag forsvarte president Emmanuel Macron hans trekk for å innføre pensjonskutt som det opponeres mot av 80 prosent av det franske folket, uten en avstemming i det franske parlamentet, Nasjonalforsamlingen. Han lovet også å få vedtatt en ny immigrasjonslov som tar sikte på å framskynde deportasjoner og begrense retten til asyl.
Macrons tale avslørte fullstendig alle de, som lederne av Frankrikes fagforbund eller partiet Ukuelige Frankrike, La France insoumise (LFI), som argumenterte for impotent å bønnfalle Macron om ikke å iverksette loven han nettopp hadde innført. Selv om millioner av arbeidere streiket og protesterte på torsdag, er det åpenbart at Macron har til hensikt å gå jernskodd over grunnleggende sosiale og demokratiske rettigheter.
Talen hans, arrangert for et tidspunkt da få arbeidere kunne se den, bekreftet at det ikke er noen «demokratisk» vei videre i kampen mot Macron. Han tråkker på den offentlige opinion for å pålegge bankenes diktat, og avleder titalls milliarder euro fra pensjoner til bankredninger og militær oppbygging for krig med Russland. Hans handlinger har revet det «demokratiske» sløret av staten, og stiller til skue kapitalistoligarkiets nakne diktatur, som utarmer massene via presidentens dekreter og politivold.
Før hans fjernsynstale, der han snakket med medlemmer av hans eget parti Rennaissance, hevdet Macron provoserende at folket ikke har noen legitimitet til å utfordre hans regjering. Han sa: «Dersom du tror på den demokratiske og republikanske ordenen, trumfer ikke opptøyer folkets representanter, og folkemengder har ingen legitimitet mot folket, som har sin suverenitet uttrykt gjennom dets folkevalgte.»
Dette er en oppfatning av valg som enhver diktator kan si seg enig i. Ifølge Macrons argument betyr det å bli valgt til president at man fram til neste valg står fritt til å tråkke folkets vilje under føttene. Masseprotester med overveldende folkelig støtte må etter denne oppfatningen bøye seg for diktat fra presidenten og hans horder av tusentalls tungt bevæpnet opprørspoliti.
Under hans fjernsynsintervju opprettholdt Macron denne antidemokratiske forstillelsen, og hevdet latterlig at ved å kutte pensjoner og levestandarder forsvarer han demokratiet mot folket. «Reformen vil forfølge sin demokratiske vei», hevdet Macron om hans pensjonsnedskjæringer, og la til: «Denne reformen er nødvendig, det er ikke 36 løsninger. … jeg er beredt til å bli upopulær.»
Spurt om det er noe han angret på eller ville ha gjort annerledes, sa Macron at han angret «at han ikke lyktes i å overbevise folk om reformens nødvendighet».
Begrunnelsene Macron fremmet for hans nedskjæringer klarte faktisk ikke å overbevise befolkningen fordi de alle var løgner. Disse inkluderte framfor alt påstandene om at pensjonssystemet er konkurs, og at det ikke er flere penger å finne. Pensjonssystemet har i realiteten et balansert budsjett; om det ikke er mer penger til det, er det fordi Macron for resten av tiåret øker militærutleggene med nesten € 100 milliarder, samtidig som han etterlater hans milliardærsupportere, som eksempelvis Bernard Arnault, med en effektiv skattesats på null prosent.
Etter å ha innrømmet at befolkningen er overbevist om at hans nedskjæringer er destruktive, og er bittert imot statsminister Elisabeth Bornes regjering, lovet Macron å beholde Borne i vervet. Han lovet å gjennomføre en «tvungen marsj» på politikk som den drakoniske immigrasjonsloven.
Og til slutt forsvarte Macron seg mot pressekritikk av hans provoserende kommentar at han har mer demokratisk legitimitet enn synspunktene til mer enn tre fjerdedeler av det franske folket. Han sammenlignet arbeidere som streiker mot hans kutt med nynaziststyrkene som støttet daværende USA-president Donald Trumps forsøk på et putsch den 6. januar 2021 rettet mot Capitol-bygningen i Washington, eller med militæroffiserer som konspirerte for et kupp i fjorårets valg i Brasil.
Der han fordømte arbeidere som utøver deres konstitusjonelt beskyttede rett til å streike og protestere som «oppviglere», sa Macron: «Gitt at USA gikk gjennom det de gjorde i US Capitol, og at Brasil gikk gjennom det det gjorde, må vi si, ‘Vi respekterer, vi lytter’, men vi kan ikke akseptere verken oppviglere eller opprørske fraksjoner.»
Dette snur virkeligheten på hodet. Trumps kuppforsøk i USA fant sted da den sittende presidenten forsøkte å blokkere Kongressens bekreftelse av hans valgnederlag i 2020, og tråkket valgresultatet under føttene. Brasils militære embetsrepresentanter forsøkte også et Trump-type putsch, i tett samarbeid med daværende president Jair Bolsonaro, etter at valgresultatet gikk ham imot.
Det er Macron, som bruker hans embetes privilegier og hans kontroll over Frankrikes massive politi-stat-maskin, som også prøver å trampe på folkets vilje, og ikke de titalls millioner arbeidere i Frankrike som motsetter seg at deres pensjoner og levestandarder sløyes.
Klassespenningene fortsatte raskt å vokse under oppløpet til torsdagens én-dagsprotest mot pensjonskuttene. Og Macron fortsatte hans utplassering av tungt bevæpnet opprørspoliti for å angripe demonstranter, og nå også for å angripe streikene til arbeiderne ved landets raffinerier og renovasjonsarbeiderne i Paris, som streiker mot hans kutt.
Veien videre for arbeiderklassen i denne konfrontasjonen med kapitaliststaten og Macron er å ta streikekampene ut av hendene på krefter som fagforeningsbyråkratiene og pseudo-venstre-siden, som binder arbeiderne til den kapitalistiske statsmaskina på det uredelige grunnlaget at det er demokratisk. Den feige og ryggradsløse responsen fra det franske politiske etablissementet på Macrons tale viser at de er bankerotte og organisk knyttet til den kapitalistiske statsmaskina.
LFI-partileder Jean-Luc Mélenchon sa Macron hadde handlet med «de sedvanlige tegn på forakt» for offentligheten. Mélenchon beskyldte Macron for å «leve utenfor alt av virkelighet», og spurte: «Hvordan er det mulig, der landet stuper inn i ei blindgate, … å lyve med en slik arroganse?»
Én grunn til at Macron kan lyve med en slik arroganse er at han er trygg for at Mélenchon og hans allierte ikke vil gjøre noe seriøst forsøk på å mobilisere motstand mot ham. Under presidentvalget i 2022 fikk Mélenchon nesten 8 millioner stemmer, deriblant flertall i arbeiderklassedistriktene i nesten alle av Frankrikes største byer. Nå, med to tredjedeler av det franske folk som støtter en generalstreik for å stoppe Macron, kunne en kampanje fra LFIs side for en generalstreik raskt få felt Macron-regjeringen.
Men Mélenchon har avstått fra å komme med slike appeller og prøver i stedet å gjete arbeiderne inn bak fagforeningsbyråkratiet og dets impotente perspektiv om å søke forhandlede oppgjør med den kapitalistiske statsmaskina.
Philippe Martinez, lederen av byråkratiet i det stalinistiske fagforbundet Arbeidets generalkonføderasjon, Confédération générale du travail (CGT), insisterte onsdag tafatt at hans fagforbund ikke skulle bære skyld for handlinger arbeiderne kunne gå til mot Macron-regjeringen i raserie over hans uttalelser. Martinez sa: «Disse kommentarene vil vekke sinne. Han tok ikke hensyn verken til våre advarsler eller vårt sinne. … Fagforeningsorganisasjonene ba ham invitere oss til samtaler. Vi påpekte den eksplosive situasjonen.»
Macron nektet å invitere fagforeningsledere, søyt Martinez, og han har «ikke tatt i akt arbeidernes besluttsomhet».
Martinez og andre høytstående CGT-byråkrater har ikke klart å appellere til arbeidere for en breiere mobilisering til forsvar for raffineri- og renovasjonsarbeidere under angrep av Macrons politi.
Veien framover for arbeidere er å ta kontrollen med kampene over i egne hender, ved å organisere seg i grunnplankomitéer som er uavhengige av fagforeningsbyråkratiene. Dette er avgjørende viktig for raskt å kunne sette i gang streikeaksjoner, koordinere solidaritetsaksjoner og forsvare arbeidere som blir angrepet av politi-stat-maskina, og kunne mobilisere det enorme og raskt voksende raseriet som bygges i arbeiderklassen mot Macron, krig og kapitalistsystemet.
Det å føre en slik kamp vellykket betinger å knytte massestreikene i Frankrike til eksplosjonen av klassekamper som utspiller seg over hele Europa og internasjonalt, i en revolusjonær kamp for sosialisme. Macron har igjen gjort det klart at det ikke er noe å forhandle med ham eller med bankene om. Det kritisk viktige anliggendet er å få overført statsmakt fra den bankerotte kapitaliststaten over til arbeideres kamporganisasjoner, i en sosialistisk revolusjon i Frankrike og internasjonalt.