Det brøt mandag kveld ut protester over hele Frankrike etter at Nasjonalforsamlingen mislyktes i å felle statsminister Elisabeth Bornes regjering for å ha pålagt president Emmanuel Macrons upopulære pensjonskutt uten en parlamentsavstemming. Voldelige sammenstøt mellom tungt bevæpnet politi og tusenvis av protesterende ungdommer og arbeidere fortsatte gjennom kvelden og utover natta i byer over hele Frankrike.
Bare 279 av Nasjonalforsamlingens deputerte stemte for mistillitsforslaget framlagt av den høyreorienterte parlamentarikeren Charles de Courson, og som ble støttet av Marine Le Pens nyfascistparti Nasjonal samling, Rassemblement national (RN), og av Jean-Luc Mélenchons parti Ukuelige Frankrike, La France insoumise (LFI). Dette stemmetallet var ni under det nødvendige flertallet av Forsamlingens 577 seter. Under de obskure og reaksjonære vilkårene i Artikkel 49, linje 3 (49.3) i Frankrikes Konstitusjon av 1958, er Macrons nedskjæringer dermed formelt nedfelt som lov, uten en parlamentarisk avstemming.
Disse begivenhetene utgjør en historisk avsløring av staten som kapitalistoligarkiets klassediktatur. Tre fjerdedeler av det franske folket er imot Macrons nedskjæringer, og to tredjedeler ser gjerne en generalstreik for å blokkere økonomien og forhindre reformenes adoptering. Men Forsamlingen trampet folkets vilje under føttene. Det er ingen parlamentarisk vei for å stoppe det franske folkets plyndring av en forankret styringsklasse som er fast bestemt på å kutte pensjonene med hundrevis av milliarder euro for å finansiere bankredningsaksjoner for de rike, og krig med Russland.
Avstemmingen var også en knusende avsløring av fagforeningsbyråkratiene og pseudo-venstre-partier som Mélanchons Ukuelige Frankrike, La France insoumise (LFI). I ukevis har de hevdet, på millioner av arbeideres og ungdommers protester, at bare deltakelsen i protester i store nok antall vil kunne overbevise Forsamlingen om å motsette seg Macrons nedskjæringer. Det forutsigbare resultatet i Nasjonalforsamlingen, som aldri hadde et flertall for å få vedtatt et mistillitsvotum mot verken Borne-regjeringen eller pensjonsreformene, avslører de politiske sjarlatanene som pushet disse illusjonene.
I stedet oppstår det en direkte konfrontasjon mellom arbeiderklassen og den kapitalistiske politi-stat-maskina, der protestene fortsetter å eskalere samtidig med tiltakende, håndgripelig frykt innen styringskretser. Streikaksjonene videreføres blant arbeidere i flytrafikken, på jernbanene og i raffineriene, der deres streik begynner å forårsake drivstoffmangel i det sørøstlige Frankrike. Det er også en voksende bevegelse blant lærere for å forhindre avholdelsen av de videregående skolenes avgangseksamen, le baccalauréat (le bac), i protest mot Macron.
En landsdekkende proteststreik og demonstrasjon er berammet for den 23. mars, og selv i offisielle media er det voksende spekulasjoner om at fagforeningene kanskje ikke vil være i stand til å holde tilbake en ukontrollert sosial eksplosjon av streiker og protester etter den datoen.
Mandag kveld, etter kunngjøringen om det mislykkede mistillitsvotumet i Forsamlingen, brøyt det for femte kveld på rad ut spontane protester, pågående siden Macron torsdag i forrige uke kunngjorde han ville anvende 49.3 og pålegge kuttene uten en parlamentarisk avstemming. Macron-administrasjonen lanserte igjen over hele landet brutale polititilslag mot protestene. Opprørspoliti bevæpnet med plastskjold, pistoler og angrepsrifler, avfyrte tåregass og gummikuler mot de protesterende demonstrantene og banket og slo dem brutalt, også kvinner, med batonger.
I Toulouse var det sammenstøt med politiet rundt stasjonen Jean-Jaurès, i Strasbourg rundt Kléber-torget, i Lille på Republikk-torget og i Lyon rundt Bellecour-torget. I Strasbourg avsperret og fanget politiet demonstranter inne i trange gater der de avfyrte flere salver av tåregass mot dem, som etterlot demonstrantene gispende og svimeslåtte i gasståka.
I Paris samlet demonstranter seg på forskjellige plasser og torg over hele byen, og ble gjentatte ganger angrepet av politiet, ikke minst på Vauban-plassen nær Nasjonalforsamlingen, deretter ved jernbanestasjonen St. Lazare og på Châtelet- og Bastille-torgene. Demonstranter som marsjerte fra Bastille-plassen ropte ut i talekor om Den franske 1789-revolusjonen, og sa: «Louis XVI fikk vi halshugget, Macron frykter vi kan starte på nytt.»
Store grupper med tungt bevæpnet politi stormet fram og tilbake på tvers av Paris-sentrum, og noen av polititroppene angrep også middagsgjester som tilfeldigvis befant seg på restauranter i nærheten av der protestene fant sted.
En objektiv revolusjonær situasjon oppstår, der arbeiderklassen i Frankrike forflytter seg inn i en direkte konfrontasjon med den kapitalistiske statsmaskina. Dette finner sted midt under ei bølge av streiker mot sparepolitikk, innstramminger og inflasjon som mobiliserer millioner av arbeidere over hele Europa, i Tyskland, Storbritannia, Portugal, Hellas, Belgia, Nederland og videre utover. Det kritisk viktige spørsmålet som reises, der klassekampen fortsetter å vokse, er på grunnlag av hvilket perspektiv kampen mot Macron kan føres.
Dersom veien til «demokratisk» parlamentarisk opposisjon er stengt da betyr det at arbeiderklassen blir presset inn på veien til sosialistisk revolusjon. Det betyr for det første å måtte ta kampen ut av hendene på fagforeningsbyråkratier og pseudo-venstre-partier som binder arbeiderklassen til den kapitalistiske statsmaskina via perspektivet om «sosial dialog» med Macron, og at arbeiderklassen i stedet bygger sine egne kamporganisasjoner på grunnplanet, på et perspektiv om å slåss for arbeidernes makt.
De forvirrede og paniske uttalelsene fra offisielle fagforeningsfunksjonærer og pseudo-venstre-politikere, som i går pushet illusjoner om Macron, bekrefter at de ikke bestreber seg for å lede en bevegelse av arbeiderklassen mot den kapitalistiske statsmaskina, men for å avspore den.
«Jeg tror vi er i ei styringskrise og at vi stuper ut i et ukjent politisk terreng», erklærte Sandrine Rousseau, parlamentariker for De grønne (Les Verts), på fjernsynskanalen FranceInfo. Hun la til at Frankrike er «på tampen av Den femte republikk» som ble etablert i 1958. Rousseaus allierte i den Mélenchon-ledede valgalliansen Ny folkelig økologisk og sosial union, Nouvelle Union populaire écologique et sociale (NUPES), forfekter imidlertid et perspektiv om å forhandle avtaler med Macron eller andre krefter på den politiske høyresiden.
I likhet med Fabien Roussel, partileder for det stalinistiske Franske Kommunistpartiet, Parti communiste français (PCF), appellerte den offisielle LFI-representanten François Ruffin impotent til Macron om å «passivisere landet» og «ikke kunngjøre» pensjonskuttene han har banket gjennom uten avstemming.
Det stalinistiske fagforbundet Arbeidets hovedkonføderasjon, Confédération générale du travail (CGT), utstedte en uttalelse der de erklærte at det mislykkede mistillitsvotumet «med bare noen få stemmer for lite, endrer imidlertid ingenting! ... Ingenting kan stoppe arbeidernes, de arbeidsløses, ungdommens og pensjonistenes besluttsomhet for å avvise pensjonsnedskjæringer som alle anser som uberettigede, urettferdige og brutale.» CGT oppfordret arbeidere til å delta i proteststreiken den 23. mars «og etter det, om det skulle vise seg nødvendig».
Bemerkelsesverdig er at Mélenchon ikke på noe tidspunkt under denne krisa har kalt for å mobilisere de nesten 8 millioner personene som stemte på ham under fjorårets presidentvalg. Hans velgere inkluderte flertall i arbeiderklasseområdene i de fleste av Frankrikes største byer. Han kom ikke med noen slik appell, og brydde seg ikke engang om å fremme hans eget mistillitsvotum til Forsamlingen, og bestemte seg i stedet for å støtte det framsatte «tverrparti»-mistillitsvotumet fra den høyreorienterte parlamentarikeren de Courson.
Mandag kveld pushet Mélenchon igjen illusjoner om at én-dagsprotester ville overbevise Macron om å trekke hans nå fastlagte lov, og erklærte: «Fordi prosessen med parlamentarisk mistillit ikke har fungert, har tiden kommet til å gå over til folkelig mistillit. Jeg uttrykker ønsket om at denne mistilliten skal uttrykke seg massivt, over alt og under alle omstendigheter, og at den tillater oss å tvinge denne loven tilbake … Det er gjennom sosialdemokratiets metoder vi må endre denne beslutningen. Folket må bli involvert, og det er hva det vil bli.»
Påstander om at ingenting har endret seg etter de siste ukenes eksplosive hendelser holder ikke vann. Macrons antidemokratiske pålegging av pensjonsnedskjæringer konfrontert med overveldende folkelig motstand, Nasjonalforsamlingens kapitulasjon for denne framgangsmåten, og henfallet til en massiv anvendelse av politivold har vedvarende diskreditert Frankrikes kapitalistiske politistat. Arbeiderklassen blir nå involvert, ikke med «sosialdemokratiske» metoder, men i en kraftfull og mektig, gryende oppstandsbevegelse.
Denne bevegelsen vil ikke finne noen annen vei framover enn å bygge opp sine egne kamporganisasjoner, uavhengige av fagforeningsbyråkratiene, og overføre statsmakten fra den reaksjonære kapitalistiske politi-stat-maskina til disse arbeiderorganisasjonene, i en sosialistisk revolusjon.