Det har brutt ut en massiv streikebevegelse i Europa, som trekker inn millioner av arbeidere fra alle hjørner av kontinentet. Det som utspiller seg er ikke en serie nasjonale fagforeningskamper som kan løses ved isolerte forhandlinger med den ene eller den andre kapitalistiskregjeringen. Det er mer å forstå som en internasjonal politisk kamp, ettersom arbeiderne i alle land stiller lignende krav og blir møtt med politiangrep og juridiske trusler fra regjeringer som er diskrediterte og bredt foraktet.

Der de proklamerer at det ikke han gis noen innrømmelser til massenes voksende forlangender, eskalerer Europas regjeringer av alle avskygginger – konservative, sosialdemokratiske eller grønne – hensynsløst NATO-krigen med Russland i Ukraina. De bruker hundrevis av milliarder euro og pund på deres militærstyrker og bevæpner det ukrainske regimet til tennene med stridsvogner, jetjagere, missiler og andre våpen. De setter i gang utbruddet av en tredje verdenskrig, med kostnader som i alle landene skal dekkes av arbeiderklassen.

Deres kriminelle karakter avsløres klart og tydelig av deres respons på jordskjelvkatastrofen i grenseområdene i Tyrkia og Syria. Til tross for denne sosiale katastrofen som har etterlatt millioner hjemløse og titusenvis døde, har de europeiske maktene, sammen med Washington, opprettholdt deres lammende sanksjoner mot Syria, et land allerede ødelagt av NATOs 12-år-lange krig for regimeskifte.

Det som oppstår over hele Europa er objektivt sett en revolusjonær situasjon. Alternativene er like skarpt tegnet som de var ved utbruddet av den første verdenskrigen, for over et århundre siden. Enten kaster kapitalistklassen Europa og verden ut i en global krig mellom atombevæpnede stater, eller arbeiderklassen tar makten ut av de krighissende styringselitenes hender.

Under den første verdenskrigen tok det nesten tre år før arbeiderklassen mønstret sin første store politiske motoffensiv mot krigen: Februarrevolusjonen i Russland i 1917 styrtet tsaren og førte til at arbeiderklassen kom til makten, ledet av Bolsjevik-partiet under Vladimir Lenin og Leo Trotskij, i Oktoberrevolusjonen i 1917. Men i dag lanserer derimot arbeiderklassen ei bølge av mektige kamper mens borgerskapet fortsatt prøver å trekke menneskeheten inn i en tredje verdenskrig.

Sentimentene som forflytter millioner inn i kamp har en gryende antikapitalistisk, antimilitaristisk og sosialistisk karakter. Etter mange tiår med statlige redningsaksjoner som har skyflet billioner av euro og pund over til de superrike, avviser arbeidere harmt orienteringer for innstrammingspolitikk som uthuler pensjoner og viktige sosiale tjenester, eller arbeidskontrakter som reduserer reallønningene midt under ei global inflasjonsbølge. De aksepterer ikke utarming for å lede massive mengder sosial rikdom over til en total krig med Russland.

I Frankrike har 3 millioner arbeidere gått til streik mot Macrons plan om å sløye titalls milliarder euro ut av pensjonene ved å heve pensjonsalderen. Denne motstanden vokste etter at Macron kunngjorde en 40 prosent økning av militærutleggene og leveranse av stridsvogner til Ukraina for krig med Russland, og slapp løs titusenvis av hans opprørspoliti for å angripe de streikende. Meningsmålinger viser 70 prosent motstand mot Macrons pensjonskutt og 60 prosent støtte for en sosial eksplosjon for å stenge ned økonomien og stoppe nedskjæringene – i realiteten en generalstreik mot Macron.

I Storbritannia har arbeidere på jernbanene, i postvesenet og i telekommunikasjonsbransjen, sykepleiere, førstehjelpere, skolelærere, høyskole- og universitetsforelesere og ansatte i embetsverket sluttet seg til ei streikebølge som nå har vart i syv måneder og omfatter millioner. Streiker fortsetter til tross for fagforeningsbyråkratiets vedvarende bestrebelser for å avslutte dem, og i møte med regjeringens planer om å kriminalisere streiker i nøkkelbransjer og -tjenester.

I Tyrkia, hvor det har funnet sted mer enn 100 spontanstreiker mot de stigende levekostnadene, og hvor helsetjenestepersonell har gått til generalstreiker det siste året, er den sosiale harmen blant de arbeidende massene på vei mot en revolusjonær eksplosjon. Det faktum at jordskjelvet, der det allerede er bekreftet mer enn 20 000 dødsofre i 10 byer med et samlet innbyggertall på 13 millioner, lenge var forutsagt, uten at noen som helst tiltak ble iverksatt, og ofrene i stor grad har blitt overlatt til deres egen skjebne, gir næring til masseraseriet over hele landet.

I Tyskland vokser antall og størrelse av streikene mot den ødeleggende effekten inflasjonen har på reallønninger, forverret av avkuttingen av russisk energieksport til Europa. To-og-en-halv million lærere, postarbeidere, sykehus- og renovasjonsarbeidere, transportarbeidere og andre offentlig ansatte er involvert i «varselstreiker» samtidig som det pågår kontraktsforhandlinger som involverer store lønnsnedskjæringer. Det er en overveldende folkelig motstand mot det politiske etablissementets plan om fullstendig å remilitarisere Tyskland for krig med Russland.

Mønsteret gjentar seg over hele Europa, med Storbritannias høyreorienterte avis Daily Mail som raser mot «kaoset,» der «arbeidslivsaksjoner har et grep på Europas økonomier». I Italia går denne måneden flyselskaps- og flyplassarbeidere, jernbanearbeidere, lærere og lokaltransportarbeidere til arbeidslivsaksjoner. I Spania har flygeledere, flyselskapsarbeidere, helsetjenestpersonell, Amazon-ansatte og lærere gått ut i streik. I Portugal er det streiker på det høyeste nivå på ti år, deriblant aksjoner fra jernbanearbeidere, leger og lærere.

Av spesiell betydning er handlingene iverksatt i land etter land av arbeidere i helse- og utdanningsvesenet og i transportbransjen, som ble tvunget til å lide hovedbyrden av sykdom og død forårsaket av europeiske regjeringers avvisning av enhver vitenskapelig politikk for å undertrykke spredningen av Covid-19.

Styringsklassens panikk og frykt, forårsaket av massenes stigende krav, er en vesentlig drivkraft bak dens opptrapping av krigen med Russland. Der den fullstendig har mistet hodet foretar den en desperat og hensynsløs satsing på at eskalering av krigen vil tillate den, i det minste midlertidig, å undertrykke klassekampens vekst.

Motstanden mot krig er i stedet i ferd med å bli en avgjørende faktor i sosiale og politiske protester, og en åpen politisk konfrontasjon mellom kapitalistene og arbeiderne. Denne måneden så anslagsvis 50 000 mennesker demonstrere i Danmarks hovedstad København, mot planene om å skrinlegge en helligdag for å bidra til å finansiere en heving av militærutleggene. Igjen og igjen klager streikende over hele Europa over at det ikke er penger til lønninger og sosiale tjenester som folkehelse og pensjoner, men ingen ende på økninger av krigsbudsjettet.

I det første året av den første verdenskrig insisterte Bolsjevik-lederen Vladimir Lenin, den gang en tilsynelatende isolert politisk eksilant i Sveits, på at utbruddet av verdenskrig også skapte de objektive betingelsene for sosialistisk verdensrevolusjon. Han var i uforsonlig opposisjon til de europeiske sosialdemokratene som støttet verdenskrigen og benektet at en revolusjon var mulig. Lenin indikerte at en revolusjonær situasjon er karakterisert av

de tre følgende vesentlige symptomene: (1) Når det er umulig for styringsklassene å opprettholde deres styre uten en klar endring…; (2) Når de undertrykte klassenes lidelse og besyv har blitt mer akutt enn vanlig; (3) Når det, som en konsekvens av de ovennevnte årsakene, er en betydelig økning i massenes aktivitet... over til uavhengig historisk handling.

Lenins analyse setter et århundre seinere et skarpt lys på den objektivt sett revolusjonære karakteren av krisa som er under veis i Europa. Det europeiske borgerskapet kan ikke lenger styre på den gamle måten, som det gjorde i perioden etter de stalinistiske byråkratienes gjenoppretting av kapitalismen i Øst-Europa og deres oppløsing av Sovjetunionen i 1991.

Det europeiske borgerskapet har siden 1991 ført NATO-kriger i utlandet – i Irak, Jugoslavia, Afghanistan, Libya, Syria, Mali og videre – og gjennomført uopphørlige innstramminger hjemme. Det har fullstendig forkastet den reformistiske forkledningen det tok i bruk i perioden etter at Sovjetunionen nedkjempet Nazi-Tyskland i den andre verdenskrig, og promoterer i dag åpent fascistiske partier og politi-stat-former for styre. Det er et groteskt parasittisk finansaristokrati, med rikdom betinget av uopphørlig militæreskalering i utlandet og spekulative vanvidd på børsene drevet fram av sosiale nedskjæringer og tildelinger av offentlige penger for bankredninger hjemme.

Covid-19-pandemien var et trigger event, en utløsende hendelse i verdenshistorien, og brakte klassekonflikter som har utviklet seg over flere tiår opp til et kvalitativt nytt toppnivå av intensitet. Styringselitens papirformuer ble enormt blåst opp av en ny runde med bankredningsaksjoner, men klassen ble diskreditert på grunn av sin ufølsomme likegyldighet til massedød og lidelse. Den har respondert med et skarpt skifte til høyre, oppildning av en suicidal krig med Russland og opptrappingen av militær-politi-represjon av protester hjemme.

For arbeiderklassen betydde pandemien en drastisk intensivering av lidelse og nød. To millioner mennesker døde i Europa av Covid-19, mens den plutselige tilførselen av kontanter fra massive nye bankredningspakker utløste en inflasjonsspiral. Den internasjonale bølga av kamper arbeiderklassen har lansert over hele Europa mot konsesjonskontrakter og «sosial dialog» mellom nasjonale fagforeningsbyråkratier og styringsklassene utgjør dens inntreden i uavhengig historisk handling.

Eksplosivt sosialt raseri besørger næring til arbeiderklassens kontinentdekkende streikebevegelse, som er et framskredent uttrykk for et voksende globalt utbrudd av klassekampen. Det avgjørende spørsmålet er å utvikle i arbeiderklassen bevisstheten om at dens kamp mot arbeidsgiverne eller de nasjonale regjeringene er del av en objektivt sett samlet, internasjonal offensiv av arbeiderklassen mot kapitalismen.

Arbeidende mennesker, som skaper rikdommen i dagens globalt integrerte massesamfunn, har rett til å bestemme over hvordan denne rikdommen skal anvendes, og må knuse finansaristokratiets diktat over økonomien for å imøtekomme essensielle sosiale behov og stanse den hele tiden utvidende krigen. Utviklingen av en slik forståelse blant framskredne sjikt av arbeiderklassen vil legge grunnlaget for å forene disse kampene i en kamp mot imperialistkrig og for sosialisme.

Å få stoppet krigen og få en slutt på innstramminger krever byggingen av mektige, internasjonale kamporganisasjoner på arbeidsplasser og skoler, uavhengige av fagforeningsbyråkratiet. Hver en streik som bryter ut bekrefter det faktum at fagforeningsbyråkratiet arbeider for å underordne arbeidere til dets egen omgang med arbeidsgiverne og kapitaliststaten, og dets forsvar av kapitalistklassens krigspolitikk i hvert et land. Det er kun med nye kamporganisasjoner arbeiderklassen kan slå seg sammen internasjonalt, mot bankenes innstrammingskrav og mot NATO-krigen mot Russland.

Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – den trotskistiske verdensbevegelsen, oppfordrer til og slåss for å bygge Den internasjonale arbeiderlliansen av gunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank and File Committees (IWA-RFC) – som en essensiell komponent i kampen mot innstramminger og krig. Dette initiativets aktualitet blir stadig tydeligere etter hver som klassekampen utvikler seg i retning av utbrudd av generalstreiker over hele Europa.

De enorme politiske oppgavene som arbeiderklassens bevegelse står overfor setter på dagsordenen byggingen av ICFI som dens internasjonale politiske lederskap.

Selv den største generalstreiken vil ikke stoppe kapitalismens stup ut i en tredje verdenskrig og dens uopphørlige sosiale angrep og undertrykking av arbeiderklassen. Arbeiderklassen må bli bevæpnet med den klare forståelsen at alle kreftene i det politiske etablissementet møter den som målbevisste fiender. Krisa kan ikke løses ved å prøve å velge inn flere venstreorienterte kapitalistregjeringer, men bare gjennom kampen for å overføre makten til organisasjonene bygget av arbeiderklassen i dens egen kamp, for å etablere arbeidermakt og sosialisme over hele Europa og internasjonalt.

Hvorvidt i regjering eller opposisjon er de tidligere reformistiske partiene, som Sosialdemokratene i Tyskland og Storbritannias Labour Party, hardnakkede forsvarere av innstramminger og krig. Heller ikke de pseudo-venstre-politiske etterkommerne av tilhengere av Stalins falske teori om «sosialisme i ett land,» eller småborgerlige overløpere fra trotskismen, representerer noe alternativ.

Det velstående middelklassemiljøet av krefter som Die Linke (Venstrepartiet) i Tyskland; Jean-Luc Mélenchon med hans parti La France insoumise (Ukuelige Frankrike) og Nouveau Parti anticapitaliste (NPA; Det nye antikapitalistiske partiet) i Frankrike; Podemos i Spania; og Syriza («Koalisjonen av Det radikale venstre») er avslørt av sin historikk. Ved makten i Hellas la Syriza fra seg partiets løfter til velgerne om å få en slutt på innstramminger, og kuttet i stedet pensjoner og sosiale utlegg, og bygget konsentrasjonsleirer for flyktninger. Podemos, som i dag er ved makten, bevæpner den ukrainske nynazistiske Azov-bataljonen, tildeler bankene redningspakker og sender ut opprørspoliti for å angripe streikende trailersjåfører og metallarbeidere.

Jeremy Corbyn og hans pseudo-venstre-supportere, feid inn i ledelsen av Storbritannias Labour Party, nektet å føre noen kamp mot partiets høyrefløy og ga lederskapet tilbake til den åpent erklærte motstanderen av streik og den rabiate krigsforbryteren Keir Starmer. Krefter som Mélenchon og Die Linke har vunnet millioner av stemmer ved valg, henholdsvis i Frankrike og Tyskland, men har stringent unngått enhver appell for å mobilisere et massesentiment mot krigen.

Alternativet til dette høyreorienterte, pro-krig miljøet er ICFIs forsvar av marxisme og perspektivet for Permanent revolusjon som lå til grunn for Oktoberrevolusjonen. Dette alternativet besørger det politiske og historiske grunnlaget for arbeiderklassens kamp for å ekspropriere finansaristokratiet, styrte kapitalismen og bygge De forente sosialistiske stater av Europa.

ICFI i Europa og internasjonalt vil respondere på den eskalerende krigen og den revolusjonære krisa ved å intensivere kampen for marxistisk revolusjonær bevissthet i arbeiderklassen. Det gjenstår en avgrunn mellom bevegelsens målestokk og objektive revolusjonære potensial, og den gjenværende innflytelsen i arbeiderklasen fra fiendtlige klassekrefter, som må overvinnes gjennom målbevisst kamp. Vi vil slåss for å forvandle arbeiderklassens voksende revolusjonære bevegelse til en bevisst bevegelse for sosialisme. Dette betyr å bygge ICFI og organisasjonens seksjoner som de nye massepartiene for sosialistisk revolusjon.