Rundt regnet 3 millioner arbeidere gikk tirsdag 7. mars, ut i streik og tok til gatene i protestdemonstrasjoner i byer over hele Frankrike, med oppfordringer om å «blokkere økonomien» og tvinge fram en stopper for president Emmanuel Macrons pensjonsnedskjæringer. Denne massestreikebevegelsen, den største i Frankrike siden generalstreiken i mai-juni 1968, for 55 år siden, har en historisk karakter. Det er i emning en konfrontasjon med revolusjonære implikasjoner mellom arbeiderklassen og Macron-regjeringen.
Arbeidere i kritisk viktige bransjer ved kjernen av økonomien fulgte oppfordringene om å bringe økonomien til stillstand. Den offentlige sektor, jernbanene og kollektivtransporten, kraftstasjoner og raffinerier, så vel som bil- og luftfartsindustrien og skipsverftene, opplevde alle massive streiker. Studenter organiserte blokader ved universiteter i Paris, Lyon og Rennes, eller de sendte delegasjoner for å marsjere sammen med streikende arbeidere. Streikene fortsetter i dag, onsdag 8. mars, ved raffinerier og drivstoffdepot for å stenge av drivstoffleveranser til bensinstasjoner og få tvunget Macron til å kapitulere.
Det brygges opp et eksplosivt raseri i arbeiderklassen, langt utover selv de millionene som tirsdag marsjerte i gatene. Tre fjerdedeler av det franske folk opponerer imot Macrons nedskjæringer, som har som siktemål å avlede titalls milliarder euro fra pensjonene for å finansiere skattekutt for de rike og en militæroppbygging for € 413 milliarder, der Frankrike intensiverer landets deltakelse i NATO-Russland-krigen i Ukraina. Meningsmålinger viser at hele seks av ti franskmenn vil de streikende skal blokkere økonomien for å tvinge Macron til overgivelse.
Parti de l’égalité socialiste (PES), den franske seksjonen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) fremmer følgende krav:
1) Arbeiderklassen må få ned Macron-regjeringen. Macron trosser en overveldende offentlig opposisjon, og sløyer arbeidernes levestandarder samtidig som han han hensynsløst fyrer opp under krig mellom atomvåpenbestykkede stater. Regjeringen hans er ikke et demokratisk regime som kan reformeres, men det samvittighetsløse redskapet til et finansoligarki uforsonlig fiendtlig til massene.
2) Få slutt på USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina, som truer med å bryte ut i en total krig på tvers av hele Europa og verden, som kan involvere bruken av atomvåpen. Det å få satt en stopper for denne krigen er den essensielle forutsetningen for å få overført milliarder av euro fra massedrapsmaskineriet over til å betale for kritisk viktige sosiale behov.
3) Beslaglegg de enorme finansmidlene brukt på bankredningspakker som grovt har beriket finansaristokratiet, og besørger næring til internasjonal ødeleggende inflasjon. Disse redningspakkene har økt bare de franske milliardærenes formuer med € 200 milliarder, bare siden Covid-19-pandemien startet i 2020. Disse offentlige finansmidlene må imøtekomme kritisk viktige sosiale behov og nødvendigheter, og anvendes for å sette sentrale industrier under offentlig eierskap, for å besørge arbeidsplasser og overkommelige tjenester til den arbeidende befolkningen.
4) Framfor alt, spre massestreikeaksjoner over og forbi Frankrikes grenser, på tvers av Europa og internasjonalt, i et opprør mot de prokapitalistiske fagforeningsbyråkratiene. I en globalisert økonomi ledet av transnasjonale selskaper, der kapitalistiske styringseliter allerede har dratt Russland, Ukraina og alle NATO-maktene inn i en krig, kan ingen av arbeiderklassens essensielle forlangender imøtekommes ved mobilisering av arbeidere kun innen ett land.
Bevegelsen i Frankrike er et skarpt uttrykk for en objektivt revolusjonær situasjon som oppstår i hele Europa, der massestreiker sprer seg på tvers av hele kontinentet. Millioner av arbeidere tar til gatene i protest mot inflasjon og lønnsinnstramminger i Tyskland og Storbritannia, eller nedskjæringer i helsevesenet i Spania. Nasjonale jernbanestreiker er på gang i Belgia, Italia og i Hellas, der det etter den forferdelig togulykka som krevde 57 menneskeliv har utviklet seg en eksplosiv bevegelse mot den høyreorienterte Mitsotakis-regjeringen og hele styringselitens tiår-lange forfølgelse av EUs ødeleggende sparepolitikk og innstramminger.
I Tyrkia gjærer det et eksplosivt raseri mot regjeringens og hele det politiske etablissementets medskyldighet i byggingen av substandard boligblokker, som har etterlatt titalls tusen om ikke hundretusener døde i forrige måneds tyrkisk-syriske jordskjelv. Samtidig som regjeringen bruker milliarder på krig, har den sågar mislyktes i å organisere en rettidig søk- og redningsaksjon for å finne jordskjelvofre.
Disse er ikke ei rekke fagforeningskamper som kan løses ved en forhandling med en eller annen nasjonal regjering. De er produkter av kapitalismens dødelige internasjonal krise. I alle land reiser arbeidere tilsvarende forlangender mot globale problemer, som inflasjon, innstrammingspolitikk, miljøforringelser, undertrykking og krig; overalt blir de møtt av diskrediterte kapitalistregjeringer med juridiske trusler eller polititilslag. Dette setter revolusjonære eksplosjoner i bevegelse, ikke bare i Frankrike, men over hele Europa og internasjonalt.
Å få ned Macron er ikke en oppgave som kan overlates til det franske politiske etablissement, som ville bringe inn et nytt parlamentarisk regime. Det må heller oppnås ved arbeiderklassens kamp for makt, for omveltingen av kapitalismen og EU, for å bygge De forente sosialistiske stater av Europa.
PES opponerer mot bestrebelser for å underordne arbeiderklassens initiativer til de nasjonale fagforeningsbyråkratiene. Partiet oppfordrer i stedet til dannelsen av grunnplankomitéer, uavhengige av byråkratiene, for å organisere og koordinere arbeiderklassens kamper og politiske handling i Frankrike og internasjonalt.
Dette setter PES i uforsonlig opposisjon til Frankrikes småborgerlige pseudo-venstre-partier. Alle tilpasser de seg eller støtter åpent USA-NATO-krigen, og bestreber seg for å få utsatt den kommende sosiale eksplosjonen, og om den ikke kan unngås å få blokkert en kamp for å få ned Macron. Samtidig som Philippe Martinez, sjef for det stalinistiske fagforbundet Confédération générale du travail (CGT), skryter av hans «høflighetssamtaler» med statsminister Elisabeth Borne, kommer Jean-Luc Mélenchon, partileder for Ukuelige Frankrike, La France Insoumise (LFI), med appeller til Macron om å holde et referendum om hans nedskjæringer, eller å holde nye valg.
Det pro-kapitalistiske perspektivet som animerer disse kreftene ble kort og konsist klargjort av Juan Chingo, en leder av utbryterfraksjonen Révolution permanente fra det pabloistiske Nytt antikapitalistisk parti, Nouveau Parti anticapitaliste (NPA).
Chingo erklærte, i et intervju sist helg på nettstedet Révolution permanente: «Situasjonen er ikke revolusjonær, den vurderingen er jeg enig i.»
Han oppfordret til å promotere demokrati under kapitalismen via en nasjonal konstitusjonell reform av fransk parlamentarisme. Han sa de må «utvikle elementer av et demokratisk program, som opprettelsen av et ett-kammerparlament, som vil være både lovgivende og utøvende.» Den underliggende målsettingen for dette forslaget er å hjelpe «massebevegelsen til å få erfaringer med borgerlig representativt demokrati», la han til.
Dette er ei politisk felle for arbeiderklassen. Det er ingen avtale å gjøre med Macron. Hva angår målet om å hjelpe arbeidere til å gjøre erfaringer med kapitalistisk representativt demokrati, er det reaksjonært og falskt av én vesentlig grunn: Det kapitalistiske styringsoligarkiet kan ikke representere folket mer demokratisk i 2023 enn det føydale aristokratiet kunne da Paris-befolkningen stormet Bastillen, ved innledningen til Den franske revolusjonen i 1789.
PES slåss for å bygge grunnplankomitéer av arbeidere og ungdom, som tar mål av seg å organisere arbeiderklassen uavhengig av byråkratene og pseudo-venstre-sjarlatanene som framstår som revolusjonære mens de støtter kapitalismen. Nødvendigheten av en slik politisk orientering kommer fra trotskistbevegelsens store erfaringer fra 1900-tallets revolusjonære kamper.
Kamper i Frankrike har har mange ganger i historien fungert som ei revolusjonær varselklokke for arbeidere internasjonalt. Den franske generalstreiken i mai-juni 1936 var den siste store anledningen arbeiderklassen hadde til å kunne avverge utbruddet av den andre verdenskrig via revolusjon; generalstreiken inspirerte deretter under krigen millioner av arbeidere som lanserte streiker og væpnede opprør mot fasciststyret på tvers av det nazi-okkuperte Europa. Den franske generalstreiken i mai-juni 1968 utløste ei internasjonal bølge av kamper som i Europa brakte ned høyreorienterte regjeringer i Hellas, Portugal, Storbritannia og Spania.
Men franske arbeidere har også mange ganger i historien akkumulert bitre erfaringer med politiske svik av revolusjonære anledninger. Arbeidere lot det revolusjonære initiativet gli ut mellom fingrene og falle i hendene på arbeiderbyråkratier allierte med kapitalistpartiene. Fagforeningsbyråkratiene solgte ut arbeiderkamper for å få avverget revolusjon. Dette har ført til katastrofale nederlag.
Folkefronten, mellom det borgerlige Radikalt parti, sosialdemokratene og det stalinistiske Kommunistpartiet, blokkerte i 1936 den første offensiven ved å tilby arbeidere innrømmelser i Matignon-overenskomstene. Deretter lanserte de en militæroppbygging og en kontrarevolusjonær svertekampanje mot Trotskij. Folkefront-regjeringen slo også hardt ned på streiker som brøyt ut mot Matignon-overenskomstenes rammeverk. Dét banet vei for en ny verdenskrig, Frankrikes nederlag i 1940, og det franske politiske etablissementets etablering av et nazi-kollaborerende regime.
CGT-byråkratiet og det stalinistiske Kommunistpartiet (PCF) arbeidet i 1968 i ukevis for å få slutt på generalstreiken, og sammen med kapitaliststaten i Grenelle-overenskomstene få organisert et utsalg. Sammen med forskjellige pabloistrenegater fra trotskisme støttet de det nystiftede Sosialistpartiet (PS) til François Mitterrand, den borgerlige eventyreren og tidligere nazi-kollaboratøren. PS viste seg imidlertid, nesten umiddelbart etter at det i 1981 inntok makten, å være et redskap for innstramminger og nykoloniale kriger i Afrika og utover. Dette er partiet Macron – og også Mélenchon, som foreslo seg selv som Macrons statsminister – til slutt oppsto fra.
Trotskij forklarte i 1935 nødvendigheten av å bygge aksjonskomitéer på grunnplanet, for å forhindre slike svik av byråkratiene. Basert på erfaringene med arbeiderkomitéer (sovjeter) som i 1917 grep makten i Oktoberrevolusjonen i Russland, oppfordret han til dannelsen av slike komitéer før generalstreiken i 1936. I oppropet «Committees of Action, Not People’s Front» opponerte han mot alliansen mellom stalinisme, «venstre»-sosialdemokrater som Marceau Pivert og det kapitalistiske Radikalt parti. Han skrev:
Det reformistene og stalinistene frykter framfor alt er å skremme De radikale. Enhetsfrontens apparat spiller helt bevisst rollen som dis-organisator i relasjon til massenes sporadiske bevegelser. Og de «venstreorienterte» av typen Marceau Pivert, de tjener til å skjerme dette apparatet fra massenes indignasjon. Situasjonen kan bare reddes ved å hjelpe og bidra til at de kjempende massene skaper et nytt apparat, i selve kampens prosess, som imøtekommer øyeblikkets behov. Aksjonskomitéene er ment for nettopp det formålet. … Den første betingelsen for dette er en klar forståelse av Aksjonskomitéens overordnede betydning som det eneste virkemiddel for å kunne bryte ned parti- og fagforeningsapparatets antirevolusjonære opposisjon.
Disse linjene gir gjenklang 88-år-seinere, der Europa og verden vakler på randen av en ny verdenskrig, og eksplosivt raseri mot kapitalismen brygger blant arbeidere internasjonalt. De revolusjonære mulighetene for å stoppe krig, heve levestandarder og skape et sosialistisk samfunn er enorme. Men for å kunne handle på dette potensialet oppfordrer vi til utvidelsen av Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers’ Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – og byggingen av seksjoner av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – som arbeiderklassens revolusjonære trotskistiske fortropp, i kampen for sosialisme og De forente sosialistiske stater av Europa.