Tirsdag så den andre landsdekkende protesten i Frankrike mot president Emmanuel Macrons plan om å uthule pensjonene ved å heve minstepensjonsalderen til 64, og forlenge innbetalingsperioden til 43 arbeidsår. Arbeidere på jernbanene og i storbyenes transittsystemer, i energiproduksjonen og på raffineriene, i tillegg til offentlig ansatte, gikk sammen ut i streik mot nedskjæringene. Demonstrantene fordømte også Macron-regjeringens breiere politikk, deriblant Frankrikes utvidende rolle i USA/NATO-krigen mot Russland i Ukraina.

Protestene hadde denne gangen breiere oppslutning enn de som ble holdt den 19. januar, da 2 millioner marsjerte i gatene. Ifølge fagforeningene som kalte ut den landsdekkende aksjonen deltok 205 000 i Marseille, 80 000 i Toulouse, 28 000 i Nantes, 25 000 i Nice og 18 000 i Toulon. I Rennes, der demonstrasjonsmarsjen telte 23 000, angrep politiet demonstranter med vannkanoner. Fagforbundet Confédération générale du travail (CGT) kunngjorde at 500 000 deltok i demonstrasjonsmarsjen i Paris, som var 100 000 flere enn den 19. januar.

Statsminister Elisabeth Borne, som før protesten kunngjorde at hennes heving av pensjonsalderen «ikke var til forhandling,» mobiliserte 11 000 politibetjenter over hele Frankrike, derav 4 000 i Paris.

Denne landsdekkende streiken er del av et bredere internasjonalt oppsving av streiker over hele Europa. Mandag marsjerte 12 000 arbeidere i protester i Brussel, samtidig som tyrkiske raffineriarbeidere satte i gang en «arbeid-etter-boka»-aksjon og spanske flygeledere også gikk ut i streik. Belgiske arbeidere på jernbanene og i transitt-trafikken, lærere og helsetjenestearbeidere, protesterte alle mot fallende reallønninger og mot inflasjonen, og forlangte bedre arbeidsvilkår.

Det var i dag, den 1. februar, ventet ytterligere streiker i Storbritannia, og også i Finland. De finske fagforeningene har foreslått lønnsøkninger på 5 prosent i flere bransjer, selv om inflasjonen er langt høyere, faktisk over 10 prosent, og streikene som begynner 1. februar skal fortsette ut måneden.

I Storbritannia var det forventet en-halv-million streikende i dag, onsdag 1. februar, der skolelærere, jernbanearbeidere, offentlig ansatte, universitetsforelesere, bussjåfører og sikkerhetsvakter alle går ut i streik. Den britiske statsministerens kontor No 10 Downing Street kunngjorde offentlig at onsdagen ville bli «veldig vanskelig».

Arbeiderklassen mobiliserer på tvers av Europa og forbi, som en internasjonal styrke mot problemer som ikke er nasjonale, men globale: Inflasjon, sosiale innstramminger, helsevesener i krise, og krig. I Frankrike var veksten i motstanden mot krig og militærutlegg spesielt tydelig på tirsdag, etter Macrons kunngjøring av et militærbudsjett på svimlende € 400 milliarder [NOK 4 363 milliarder].

Disse streikene reiser avgjørende spørsmål om politisk perspektiv: Hvordan kan arbeidere overvinne hindringene reist av de nasjonale pro-regjering-fagforeningsbyråkratiene, forene arbeiderklassen på tvers av landegrensene, og motsette seg de politiske retningslinjene som stammer fra fagforeningenes forhandlinger med Macron? Det er avgjørende viktig å forene arbeiderklassen mot NATOs hensynsløse eskalering av alliansens krig mot Russland i Ukraina, som det franske CGT-fagforeningsbyråkratiet offisielt har støttet.

Valérie, som jobber på en skole for funksjonshemmede barn, sa i Paris til WSWS at hun var skremt av at Macron og andre NATO-makter skal levere Ukraina stridsvogner, og hun frykter det vil provosere fram en global konflikt. «Det er sant at risikoen er reell,» sa hun. «Jeg er redd for alt dette. Men her er vi, jeg står opp om morgenen og sier til meg selv at jeg sliter for meg selv, jeg sliter for sønnen min, og for barna mine, vi sliter alltid.»

WSWS snakket med Maxime, som jobber i en bokhandel, og sa han kom for å protestere mot «Macrons pensjonskutt og for å slåss mot muligens å måtte jobbe to år til for pensjoner som uansett vil bli veldig små.» Han la til: «Og i tillegg, det å jobbe i en bokhandel er ikke et særlig høyt lønnet yrke. Når du er ansatt i en bokhandel må du klare deg uten å ha så veldig mye. Det eneste vi egentlig vet så langt, det er at vi blir fortalt at vi ikke kan gå av med pensjon før vi er 64. Faktisk, de fleste av oss vet at det vil bli mer som 67, 68 eller til og med 70.»

Maxime fordømte de enorme summene Macron bruker på krig og på politiet, og den skyhøye personlige formuen til verdens rikeste mann, Bernard Arnault (€ 213 milliarder). «Det er så mye penger til hæren, for politiet og for sikkerhetsstyrkene,» sa han. «Men på den annen side, når du begynner å snakke om å heve arbeidernes lønninger, hjelpe mennesker, da er det ingenting tilgjengelig – selv om verdens rikeste mann nå er en franskmann. I løpet av Macrons to valgperioder har det vært enorme, stadig fornyede utdelinger til selskapene, mens arbeidere får å betale regninga.»

Maxime sa han håpet protesten vil provosere fram en sosial eksplosjon. Han sa: «Jeg mener at bevegelsen mot pensjonsnedskjæringene bringer sammen så mange frustrasjoner over alt som har skjedd siden Macron ble valgt, og faktisk, til og med før det. Vi håper det vil vise seg å bli en katalysator for andre bevegelser også, som de «gule vestene» i deres tid var, som førte til andre protester, som mot sikkerhetsloven og alt det der.»

WSWS møtte også videregåendeelever som protesterte mot hevingen av pensjonsalderen. Én av dem sa: «De ønsker å få pensjonene til å komme veldig seint for alle, selv om noen jobber er mye tøffere eller mer kompliserte enn andre. Og så det er åpenbart at noen vil dø før de går av med pensjon, og vi vil ikke dø før pensjonisttilværelsen. Det vi vil er å kunne nyte livet og pensjonere oss tidlig nok til at vi kan fortsette med resten av våre liv.»

Jihan, en videregåendeelev, understreket viktigheten av å forene skoleelevene med arbeiderklassen: «Jeg synes det er veldig bra at elever fra videregående skoler føler seg involvert. Det er bedre å våkne opp og bekjempe denne urettferdigheten. Rett etter endt videregåendeskole skal vi ut i arbeidslivet eller vi må skaffe oss en jobb for å kunne finansiere studiene våre, så skoleelever og studenter er veldig tett med arbeiderne.»

WSWS-reportere dekket også protesten i byen Amiens i Nord-Frankrike, som igjen var større enn den 19. januar, med 18 000 demonstranter og mange ungdommer. Reporterne snakket med Augustine, en videregåendeelev, som sa: «Vi protesterte foran skolen vår for å få folk til å komme til Amiens. Vi er her for å støtte våre eldre. Macrons hærbudsjett er et politisk valg truffet for å støtte kriger for systemets del.»

Rémi, en historiestudent ved Jules Verne Universitetet, fordømte «betingelsene arbeidere møter i denne perioden med inflasjon,» og han fortsatte med å si: «Situasjonen blir bare verre og verre. Vi må stoppe disse ubrukelige utleggene som de til militærbudsjettet. Under pandemien har de uopphørlig beriket bossene. Nå har folk problemer med å skaffe seg nok å spise.»

Tre studenter fra samme universitet, der de studerer statsvitenskap, sa Macrons kutt var «illegitime,» og Louise kommenterte: «Macron gjør ungdommers liv usikre. Vi vil gjerne kunne nyte vår ungdomstid uten å måtte bekymre oss for hva som vil skje med oss om 50 år. Men vi har ingen framtid under dette systemet. Militærbudsjettene er virkelig skremmende. Dette er ikke tiden for slike tiltak, når vi sliter for våre liv.»

Mathieu sa til WSWS: «Vi er morgendagens arbeidere, men vi blir spyttet på. Årene våre på skolen teller ikke med i innbetalingstiden for pensjonering. Vi ser helsetilstandene våre foreldre er i når de går av med pensjon ved 60. Det vil være det samme for oss! Vi kjemper imot det, men regjeringen tar ikke hensyn til meningene til folk i gatene.»

Det avgjørende spørsmålet er foreningen av arbeidere internasjonalt mot NATOs imperialistkrig og den sosiale innstrammingspolitikken diktert av finansoligarkiet. Macrons klassekrig-politikk tar framfor alt sikte på å frigjøre hundrevis av milliarder euro som er nødvendige for å kunne finansiere NATOs plyndringskriger. Arbeiderklassens kamp mot krig og innstramminger må smis som en bevisst, internasjonal antikrig-bevegelse i arbeiderklassen og blant ungdommen.

Dette innebærer først og fremst å ta kampen ut av fagforeningsbyråkratienes hender, som forhandler med Macron og andre NATO-regjeringer, og å bygge opp grunnplankomitéer, uavhengige av fagforeningsbyråkratiene og deres politiske allierte. Bare slike organisasjoner, tilknyttet et sosialistisk perspektiv for å ta makten på arbeidsplassene, stoppe krigen og bringe ned slike reaksjonære regjeringer som Macrons, kan beseire den klassekrigen som nå føres mot arbeiderne.