Kampen mot de nye antistreikelovene må ikke overlates i hendene på [Storbritannias sentrale fagforbund] Trades Union Congress (TUC) og [de britiske] fagforeningslederne, ellers vil den mislykkes.

TUC har ikke organisert én eneste dag med streikeaksjoner mot den største trusselen mot arbeideres demokratiske rettigheter som noensinne er mønstret. Lovproposisjonen The Strikes (Minimum Service Levels) Bill [om streiker og minimumsnivåer på operative tjenester] ville kriminalisere så godt som alle de arbeidslivsaksjonene som for tiden gjennomføres mot Conservative-regjeringens og arbeidsgivernes brutale nedskjæringer.

Likevel har ingen fagforening – med medlemmer som i framtiden kan møte masseoppsigelser for å streike selv etter en lovlig avstemming om autorisasjon – organisert noen som helst aksjon mot lovproposisjonen. Flere av dem har derimot på skammelig vis koordinert de pågående tvistene over lønninger, arbeidsplasser og -vilkår for den halve millionen arbeidere som streiker i dag, 1. februar, samtidig som de unngår alt hva regjeringen kunne beskylde for å være en politisk streik.

Arrangørene av dagens aksjoner – [jernbanearbeidernes fagforeninger] Rail, Maritime and Transport (RMT) og ASLEF; [fagforeningen for offentlig ansatte embetsfunksjonærer] Public and Commercial Services Union (PCS); [fagforeningen for universitets- og høyskoleansatte] University and College Union; [Storbritanias største fagforening for lærere og skolepersonell] National Education Union (NEU); og [den skotske lærerfagforeningen] Education Institute of Scotland – bekymrer seg alle langt mer for å overholde den eksisterende antistreikelovgivning enn å opponere mot de nye lovene, som vil bli kodifisert og stå i lovbøkene innen sommeren.

Forøvrig deltar ikke i det hele tatt helsetjenestemedlemmene fra [sykepleiernes fagforening] Royal College of Nursing (RCN), [fagforeningen for offentlig ansatte] Unison, og GMB [Storbritannias største fagorganisasjon, med 460 000 medlemmer, som organiserer på tvers av alle yrkeskategorier].

I stedet viderefører fagforeningene frenetiske diskusjoner bak lukkede dører, der de bestreber seg for å få slutt på streikebølga, basert på råtne lønnsoverenskomster som er under inflasjonen, som ikke gjør noe for å beskytte arbeidsplasser og -vilkår, deriblant [lærerfagforeningen] NEUs mislykkede samtaler på mandag for å få deres streik kalt av.

[Transportarbeiderfagforbundet] RMTs Mick Lynch har bare kalt ut et lite antall lokførere samtidig som han har avgitt et endelig tilbud verdt mindre enn halvparten av inflasjonsraten, og som inkluderer betydelige tap av arbeidsplasser og ytterligere tempo-opptrappinger for tog-vakter og stasjonsbetjenter.

Ingen ytterligere kombinert aksjon blir foreslått, annet enn av NEU og PCS for den 15. mars, budsjettdagen, uten noen henvisning til antistreikelovene.

Paul Nowak, generalsekretær for [det sentrale fagforbundet Trades Union Congress] TUC, og andre fagforeningsledere har gjort det klart at så snart antistreikelovgivningen er vedtatt, vil de til punkt og prikke overholde dens bestemmelser, uansett hva det måtte koste arbeiderklassen. Alt de tilbyr fra det tidspunktet er forsikringer om at sir Keir Starmer har forsverget at en framtidig Labour-regjering vil oppheve lovgivningen.

Starmer foretrekker i stedet å basere seg på et organisert samspill mellom Labour, fagforeningene og arbeidsgiverne for å undertrykke arbeiderklassen. Han fortalte TUC-konferansen i oktober i fjor at han vil etablere et «Arbeidslivets strategiråd» [‘Industrial Strategy Council’] basert på «et reelt partnerskap mellom regjering, næringsliv og fagforeninger.»

Labour-nestleder Angela Rayner advarte regjeringen, da hun opponerte mot lovproposisjonen i Underhuset, for at i Frankrike og Spania, der slike antistreikelover er i kraft, «taper de langt flere streikedager enn i Storbritannia».

Starmers forgjengere, Tony Blair og Gordon Brown, bibeholdt alt av eksisterende antifagforeningslovgivning på plass, brøyt deres løfte om å nasjonalisere jernbanene og implementerte politiske retningslinjer som ikke var mindre høyreorienterte enn hva Tory-regjeringene til Thatcher og Major gjorde i perioden fra 1979 til 1997. Starmers Labour Party er på alle måter like fiendtlig innstilt til arbeiderklassen som hans ideologiske mentorer – han er forpliktet til innstramminger og krig, og er en erklært motstander av arbeidslivsaksjon.

Fagforeningene hevder til og med at splittelser i regjeringen kan stoppe antistreikelovforslaget, og oppfordrer arbeidere til å appellere til Tory-parlamentsmedlemmer! Lynch skrev i et e-post-rundskriv til hans RMT-medlemmer: «Noen Tory-MPer begynner å vakle ... og har begynt å gi uttrykk for bekymringer om lovforslaget. Vi må nå ut til MPer... La oss splitte Tory-partiet på dette lovforslaget.»

Toryene har brakt inn denne lovgivningen fordi de frykter at fagforeningene ikke vil være i stand til å kontrollere arbeiderklassen under slagene fra det brutale angrepet som nå planlegges. Trusler om skadeerstatningskrav på £ 1 million for streiker som blir dømt ulovlige vil bli anvendt av fagforeningsbyråkratiet til å insistere på at ingenting kan gjøres.

Ikke bare skal arbeidere få å betale for milliardene overlevert til pandemiprofitørene, og for ei eskalerende økonomisk verdenskrise, men dette må utføres under betingelser der den britiske, europeiske og amerikanske arbeiderklassen blir slept inn i en skytekrig med Russland i Ukraina.

Stridsvogner leveres allerede av USA, Storbritannia, Tyskland og andre land. Disse vil bli etterfulgt av jagerfly og en flyforbudssone, som vil direkte involvere NATO-tropper. Titusenvis er allerede utstasjonerte over hele Nord- og Øst-Europa, inkludert ved Russlands grenser i Baltikum.

Krig i utlandet betyr klassekrig hjemme. Det er ingen folkelig støtte for en NATO-krig mot Russland, og den uunngåelige veksten av opposisjon må undertrykkes. I tillegg, som den ledende militære tankesmia Royal United Services Institute erklærte, de enorme kostnadene ved en slik krig kan bare besørges gjennom ødeleggelsen av helsevesenet og andre essensielle sosiale tjenester, som gjør slutt på etterkrigstidens «fredsutbytte».

Dette er grunnen til at Toryene også bringer inn lovgivning for å kriminalisere politiske protester.

Det kan ikke stoles på noen del av Labour- og fagforeningsbyråkratiene for å motsette seg dette. Dette inkluderer Jeremy Corbyn – som ikke tilbyr noe annet enn endeløse floskler om «solidaritet» mens han nekter å opponere mot Starmer – og den håndfull Labour-venstreindivider med deres lojalitet som er først, sist og alltid til det pro-imperialistiske Labour Party, ikke til arbeiderklassen.

Arbeidere må føre denne kampen selv, i direkte opposisjon til fagforenings- og Labour-byråkratiet.

Socialist Equality Party (SEP) oppfordrer arbeidere til å adoptere et nytt program for sosial og politisk kamp, til forsvar for fundamentale demokratiske rettigheter og mot sparepolitikk og innstramminger, den morderiske politiske orienteringen med «Covid for alltid,» og pådriveren til krig.

Arbeidere må ta deres skjebne over i egne hender. Vi oppfordrer til byggingen av grunnplankomitéer som opererer uavhengig av fagforeningsbyråkratiet, for å planlegge felles handling blant de breieste delene av arbeiderklassen, i en kamp for å mobilisere generalstreiken for å få ned Tory-regjeringen, som så mange arbeidere forlanger.

Dette reiser rett på sak spørsmålet om hvilket parti som skal erstatte dem i regjeringsembetet. Labour er ikke noe reelt alternativ, og blir av millioner av arbeidere heller ikke ansett som det. Stilt overfor et mulig generalvalg er en hyppig respons at det ikke er noen å stemme på.

Derfor må det bygges et nytt parti som genuint representerer arbeiderklassen!

Det må forlanges et generalvalg. Toryene har ingen rett til å regjere. SEP-kandidater vil i ethvert valg bringe anliggendene som ligger til grunn for den nåværende krisa ut i åpent lende, som Toryene og Labour konspirerer for å begrave under et berg av pro-business og pro-krig-propaganda. Vi vil forfekte saken for streiker, masseprotester og organiseringen av en generalstreik – for å stoppe krigen, tvinge fram ei Zero-Covid-retningslinje og for å bygge støtte for et sosialistisk alternativ til kapitalismen.

Arbeidere kan ikke motsette seg Tory-regjeringens offensiv, som de facto har støtte fra alle opposisjonspartiene, uten å adoptere en internasjonal strategi basert på å forene arbeidere over hele verden mot de brutale nedskjæringene som pålegges i alle land, og den eksistensielle trusselen om en tredje verdenskrig utkjempet med atomvåpen.

Britiske arbeidere må rekke ut til de millioner av franske arbeidere som nå protesterer og streiker mot milliarder av euro i pensjonskutt, og den forhatte «de rikes president» Macrons heving av pensjonsalderen; arbeidere i Belgia, Hellas og Italia som gjentatte ganger har mønstret én-dags generalstreiker, og andre i hele Europa. Dette vil smi en ustoppelig kraft i stand til å ta på seg og nedkjempe de krigshissende regjeringene og de globale konsernene, bankene og det finansielle oligarkiet de alle tjener.

De som er enige i dette sosialistiske perspektivet må bli med i SEP og ta opp denne kampen.