To millioner streiket eller marsjerte torsdag i protester som var kalt av fagforbundene, mot president Emmanuel Macrons pensjonsnedskjæringer. Meningsmålinger viser at rundt 80 prosent av befolkningen er imot kuttene, som vil heve minstepensjonsalderen til 64 år, med et minimum på 43 år for innbetalingstiden. Streikeoppfordringer ble bredt fulgt opp av arbeidere i jernbanene og storbyenes massetransittsystemer, av skoleansatte og arbeidere i elektrisitetsforskyningen og på raffineriene, og mer enn 200 protestmarsjer ble avholdt i byer over hele Frankrike.
Fagforbundene rapporterte at 400 000 deltok i marsjen i Paris, 140 000 i Marseille, 38 000 i Lyon, 60 000 i Bordeaux, 50 000 i Toulouse og Lille, og 55 000 i Nantes, 35 000 i Strasbourg. Dessuten så mange mindre byer store oppmøter som overrasket respektive politimyndigheter. Det var 25 000 i Orléans, 21 000 i Le Mans, 20 000 i Nice, 19 000 i Clermont-Ferrand, 15 000 i Tours, 13 000 i Pau, 10 000 i Chartres, 9 000 i Angoulême og 8 000 i Châteauroux.
Det kom til sammenstøt mellom politi og demonstranter i Lyon og i Paris, der 3 500 opprørspoliti var utkalt og, som under «gul vest»-protestene mot sosial ulikhet i 2018 og 2019, forsterket de politivaktene ved regjeringsbygninger.
Macrons nedskjæringer blir overveldende avvist. Midt i en bølge av streiker over hele Europa og internasjonalt mot innstramminger og inflasjon, oppstår det en eksplosiv konfrontasjon mellom arbeiderklassen og Macron-administrasjonen. Franske embetsfunksjonærer gikk faktisk på fjernsyn torsdag kveld for å skryte av at de ville banke gjennom Macrons nedskjæringer til tross for den overveldende motstanden i offentligheten.
Stanislas Guérini, minister for offentlige tjenester, sa til kanalen TF1 at Macron ikke vil endre kuttene som respons på protesten. «Det var mange mennesker i dag, vi burde ikke minimere det faktum,» sa Guérini, men han la til at kuttene var «resultatet av en sosial dialog» mellom fagforeningsbyråkratiene og staten. «Mobiliseringen endrer ikke våre planer,» konkluderte han.
«De rikes president» har som siktemål å kutte € 13 milliarder per år fra statens pensjonsutgifter, samtidig som EU-stater deler ut billioner av euro til banker og selskaper i massive redningsaksjoner, og bruker milliarder for stridsvogner og andre våpen til Ukraina, for å føre krig mot Russland.
Demonstranter som snakket med WSWS refererte også til den nylige Oxfam-rapporten om ulikheter produsert av kapitalistsystemet. Rapporten, som avslørte at to tredjedeler av all ny rikdom skapt siden 2020 har gått til samfunnets rikeste 1 prosent, bemerket også at Frankrikes 10 topp-milliardærer har økt deres samlede formue med € 189 milliarder siden 2020. Den franske milliardæren Bernard Arnaults formue, for tiden verdens rikeste mann, står nå på € 213 milliarder [NOK 2 288,9 milliarder].
En statistikk avslører de oligarkiske interessene Macron tjener: De € 13 milliarder han ønsker å kutte fra Frankrikes årlige pensjonsbudsjett er mindre enn profittbeløpet Arnault har lagt til sin personlige formue hvert år siden 2020, da hans formue var på € 79 milliarder.
Priscillia, som jobber som pleier, fortalte WSWS-reportere under protesten i Paris hvorfor hun avviser Macrons pensjonskutt: «Med arbeidets vanskeligheter er det helt umulig. Vi er ikke kontoransatte, vi er ikke statsråder, vi er helsetjenestearbeidere. Vi kan ikke holde ut til 64, det er bare ikke fysisk eller psykisk mulig. Jeg bruker kroppen mye for å løfte folk, selv om det er mekanisk assistanse så bruker vi vår fysiske styrke. Vi har allerede mange kolleger som er funksjonshemmet på grunn av det, og er på trygd.»
Hun understreket også hennes «avsky» over den løpske inflasjonen, som utarmer arbeidere i Frankrike og internasjonalt. «Alt er dyrt, og lønningene går ikke opp. Vi må følge nøye med på hva vi spiser, vi må kutte ut de små gledene som restaurantbesøk, det å gå ut, ta ferier.»
Om Macrons hensynsløse beslutning om å sende stridsvogner til Ukraina for krig mot Russland, sa hun: «Jeg bekymrer meg for hva som kan skje mellom Russland og Frankrike, og jeg bekymrer meg også for det franske folket.»
Priscillia snakket om henne sinne over kløfta mellom Arnault, som hvert år soper inn titalls milliarder euro, og arbeidere som sliter med å klare seg: «Det er avskyelig, det er oss, de fattige, som vil måtte betale for slike mennesker. I dag er det umulig å få endene til å møtes, dersom ikke begge i et par jobber. Som offentlig ansatt er det ekstremt vanskelig å finne et sted å bo. Vi tjener for mye for å kunne komme til en sosial bolig, men er for fattige til å ha råd på det private boligmarkedet.»
WSWS-reportere i Paris snakket også med Ludovic, som sa: «Jeg er en profesjonell brannbekjemper, jeg har et pensjonssystem, og nå får jeg vite at de vil ha meg til å jobbe to år til før jeg kan gå av med pensjon. Dette er fysisk arbeid, og jeg er sikker på at jeg ikke holder ut til slutten. … Med arbeid både natt og dag, holder vi 24 eller 48 timers skift, som betyr at denne jobbens fysiske krav fører til at vi har syv år kortere forventet levealder enn gjennomsnittet i Frankrike.»
Ludovic advarte for at Macrons pensjonskutt tar sikte på å få arbeidere til å jobbe til de dør. Han sa: «På brannstasjonen der jeg jobber for tiden, har jeg aldri sett en fest for en som pensjonerer seg. De to siste kollegene som ble borte, de dro rett til kirkegården før de fikk pensjonert seg. Jeg hadde en kollega som døde av et massivt hjerneslag ei uke etter at han innledet pensjonisttilværelsen, en annen døde av kreft. Yrket vårt er velkjent som farlig, på grunn av all den giftige røyken vi puster inn på våre oppdrag.
«Jeg begynte å jobbe i en alder av 19, jeg vil ha fritid når jeg pensjonerer meg, og ikke bare dø,» sa Ludovic, og understreket hans sinne over finansoligarkiets uanstendige berikelse: «Det er sykt at vi blir bedt om å gi opp ting, enten i vårt daglige liv eller i våre pensjoner, når disse menneskene får ubegrensede muligheter til å suge til seg rikdom.»
Catherine, en sosialarbeider, fortalte WSWS-reportere i Marseille at hun ønsker å slåss mot det systematiske angrepet det styrende etablissementet fører mot arbeidernes sosiale rettigheter. «Alt hva tidligere generasjoner bygget er nå under angrep,» sa hun.
Hun la til: «De ødelegger alle våre rettigheter: Arbeidsledighetsforsikring, velferdsutbetalinger, offentlige sykehus blir kjørt i senk, nå pensjonene. Dette må stoppes. Regjeringen deler ut milliarder til superrike selskaper og forlanger ingenting i gjengjeld, vi aner ikke hva det er de gjør. … Jeg jobber med folk som sliter, som spiser på suppekjøkken, som ikke varmer opp deres hjem og må pantsette det lille de fortsatt har. De er triste og nedtrykte, bekymret for deres egen og deres barns framtid. De er bekymret for å bli syke.»
Catherine understreket også den voksende mistilliten breie lag av arbeidere har til de korrupte forhandlingene mellom fagforeningsbyråkratiene og Macron-regjeringen: «Fagforeningene representerer ikke lenger arbeiderne, de har kompromittert seg. … Ja da, fagforeningene er i ferd med å våkne opp, men man kan ikke lenger ganske enkelt stole på fagforeningene, det er ikke lenger mulig. Vi blir angrepet fra alle kanter, vi må alle gjøre opprør sammen.»
Franske fagforbund, deriblant det stalinistiske Confédération générale du travail (CGT), det sosialdemokratiske Confédération française démocratique du travail (CFDT) og Force ouvrière (FO) møttes torsdag kveld og kunngjorde deretter en ny streikeautorisasjon for den 23. januar, og en ny landsdekkende én-dags protest den 31. januar. Fagforeningsbyråkratene, som er godt inneforstått med det eksplosive sosiale sinne i arbeiderklassen, er desperate etter å posere som Macrons motstandere, selv om de forhandlet fram kuttene med ham.
Arbeidere kan imidlertid ikke ha noen tillit til CGT-, CFDT- eller FO-byråkratiene. De isolerte jernbanestreiken mot disse pensjonskuttene i 2019/2020, som tillot Macron å få vedtatt kuttene i mars 2020. Han trakk seg bare tilbake da streikene vokste over hele Europa mot EUs passivitet mot Covid-19, av frykt for en ukontrollerbar sosial eksplosjon. Nå, med fagforeningsbyråkratienes medvirkning, kommer Macron tilbake for igjen å prøve å få pensjonskuttene igjennom.
Bitter erfaring viser at fagforeningsfasaden av «enhet» vil kollapse med eskaleringen av klassekampen mellom finansoligarkiet og arbeiderklassen, der fagforeningsbyråkrater bestreber seg for å støtte den kapitalistiske statsmaskina mot arbeiderne.
De beste allierte for arbeidere i Frankrike, som slåss mot globale problemer som inflasjon, krig, Covid-19-pandemien og sosial innstramming, er deres klassebrødre og -søstre i andre land. Det bryter ut streiker internasjonalt. I Storbritannia er det på gang en nasjonal streik av sykepleiere, sammen med oppfordringer om streiker innen transportsektoren og utdanningsvesenet, mens portugisiske lærere er i en landsdekkende streik. Etter hvert som sykepleier- og lærerstreiker brer seg i USA vokser kravene blant amerikanske jernbanearbeidere om en streik mot den drakoniske konsesjonskontrakten pålagt dem av Biden-administrasjonen.
Veien videre fram for arbeidere er å ta deres kamp ut av fagforeningsbyråkratenes hender, bygge et mektig nettverk av grunnplankomitéer som kan forene arbeidere på tvers av nasjonale skillelinjer, i en kamp for å få ned korrupte kapitalistregjeringer som Macrons, og knuse finansoligarkiets makt gjennom en kamp for sosialisme.