Den britiske regjeringen går fram med sitt autoritære tilslag mot arbeideres rett til å streike. Ministrene har til hensikt å bruke lovgivningen til å banke gjennom lønnskutt, tap av arbeidsplasser og hastighetsopptrappinger, samtidig med det største fallet i levestandarder på generasjoner, for å finansiere økte selskapsprofitter og en heving av militærutgiftene.

Det regjerende Conservative Party kunngjorde før jul planer om å innføre lovfestede minimumsnivåer for operative tjenester, Minimum Service Levels (MSLs), på jernbanene, som vil forlange at et visst antall ansatte forblir i arbeid under en streik. Torsdag kunngjorde regjeringen at dette frontalangrepet på demokratiske rettigheter vil bli utvidet til å omfatte arbeidere i åtte sektorer av arbeidslivet, deriblant lærere og sykepleiere.

Brannvesen, ambulanse- og jernbanetjenester vil bli pålagt et minimumsnivå for sikkerhet av regjeringen, etter en meningsløs «konsultasjon». Andre helsevesentjenester og transportsektoren, så vel som utdanningsvesenet, sektorene grensesikkerhet og avvikling av nukleære anlegg, vil bli pålagt minimumsbemanning dersom det ikke kan oppnås en «frivillig» avtale med fagforeningene. Dette er en snirklete omvei for å si at minimumsnivåer for operative tjenester vil bli obligatoriske også her.

Lovgivningen forventes behandlet i parlamentet «i løpet av de kommende ukene». Den er målrettet direkte mot arbeidere som for tiden enten er involverte i eller planlegger store nasjonale streiker.

I den samme uttalelsen inviterte regjeringen fagforeningene i offentlig sektor til direkte samtaler om lønnsavtaler for 2023/2024 – der den klart går videre fra de nåværende 2022/2023-avtalene, som er massivt under inflasjonen og stridsspørsmålene de nåværende tvistene utkjempes rundt. Uttalelsen angriper «inflasjonsmatchende lønntilbud».

Ifølge uttalelsen vil «Fagforeninger bli forpliktet til å følge denne lovgivningen, og vil risikere at arbeidsgiveren kommer med et rettspåbud for å forhindre streiken fra å finne sted, eller søker skadeerstatning i etterkant dersom de ikke overholder deres forpliktelser.» Toryene har allerede firedoblet skadeerstatningen for manglende overholdelse, som kan gjøres gjeldende for de største fagforeningene, til £ 1 million.

En forsiderapport i Times, publisert samme dag da uttalelsen ble bekjentgjort og i klar koordinering med regjeringen, avslørte: «Arbeidsgivere ville kunne saksøke fagforeninger, og fagforeningsmedlemmer som beordres til å arbeide under kravet om minimumsnivå for operative tjenester men nekter det vil kunne sies opp.»

En kilde sa til avisa: «Denne lovgivningen vil fjerne streikers juridiske immunitet, der fagforeninger ikke implementerer et minimumsnivå av operative tjenester. Streikene vil bli illegale. I siste instans kan folk bli sparket for kontraktsbrudd.»

Times rapporterte at tidligere luftede planer om å heve terskelen for stemmeresultat for autorisasjon av arbeidskamp kunne «falle bort i et forsøk på å strømlinjeforme lovgivningen, og framskynde dens passasje gjennom [parlamentets øvre kammer House of] Lords,» men en endelig avgjørelse er ikke truffet. Andre tiltak, inkludert «dobling av minimumsvarselsfristen for arbeidskamp fra 14 dager, og reduseringen av seksmånedersgrensa for gjennomføring av arbeidskamp etter en vellykket autorisasjonsavstemming» har også vært luftet.

Uansett den endelige utformingen, lovgivningen er en stor eskalering i klassekrigen som føres av Tory-regjeringen. Dette har global betydning. Regjeringsuttalelsen framhever spesifikt «land over hele verden, som Frankrike og Spania, har allerede på plass avtaler om minimumstjenester, for å forhindre at store deler av deres økonomier blir brakt til stillstand av arbeidskamp.»

Streikende franske oljeraffineriarbeidere ble i oktober i fjor rekvirert, med trusler om straff på seks måneders fengsel eller bøtelegging med £ 10 000. Måneden før konfronterte spanske Ryanair-ansatte disiplinærtiltak for å ha lagt ned arbeidet i strid med lover om minimumstjenester i flybransjen.

Millioner av arbeidere vil forlange en massiv, koordinert respons for å få stoppet disse planene. Men en slik bevegelse er nettopp det fagbyråkratiet for enhver pris vil unngå. De er klar over at de sitter på ei sosial krutt-tønne de har forsøkt å uskadeliggjøre, gjennom sabotasjen og utsalget av streikene de seks siste månedene – deriblant den allerede avsluttede nasjonale streiken til 40 000 telekommunikasjonsarbeidere – fagforeningsledernes frykt er at regjeringens kunngjøring vil sette fyr på disse tingene.

Deres besluttsomhet for å unngå en konfrontasjon ble presentert tidligere denne uka i en serie intervjuer gitt av Paul Novak, den nyinnsatte generalsekretæren for [det sentrale fagforbundet] Trade Union Congress (TUC). Han sa til Financial Times at den eneste responsen som ville mønstres ville være en «juridisk utfordring». Nowak avviste oppfordringer om å oppheve forbudet mot sympatistreiker pålagt av Margaret Thatcher, og sa til Mirror: «Det handler ikke om å gå tilbake til 80-tallet.»

Jo nærmere regjeringen kommer til gjennomføringen av dens planer, jo mer desperat strekker fagforeningsbyråkratiet ut hånda. Nowak valgte ordet «ubrukelig» for å beskrive den nye lovgivningen, og gjentok deretter hans invitasjon til statsminister Rishi Sunak om å «ta imot mitt tilbud om å komme til bordet, for å forbedre årets lønnstilbud og avslutte de nåværende tvistene».

Sharon Graham, generalsekretær for fagforbundet Unite, oppfordret Sunak til å «komme på banen, opptre som en leder og begynne forhandlinger». Fagforeningen GMB [som blant andre organiserer ambulansearbeidere] erklærte seg «alltid beredt til å diskutere». Pat Cullen, leder for [sykepleierfagforeningen] The Royal College of Nursing, lovet å «møte med ministre,» og bønnfalte: «Bare forhandlinger om vår tvist kan avverge denne månedens planlagte handling.» Hun og Jon Richards, assisterende generalsekretær for Unison, lovet å «se nøye på hva regjeringen offentliggjør neste uke» og å «undersøke disse forslagene, og vurdere hvordan de skal respondere, inkludert enhver relevant juridisk utfordring».

Kampanjen Enough is Enough, ledet av transportarbeiderfagforeningen Rail, Maritime and Transport, Communication Workers Union og University and College Union, avslørte torsdag at en underskriftskampanje lansert for å protestere mot den foreslåtte lovgivningen om minimumstjenester har fått oppslutning av mer enn 100 000 personer. Men til tross for bølga av motstand mot lovgivningen og mot den bredt forhatte regjering som håndhever den, foreslår ikke Enough is Enough noen massemobilisering av arbeiderklassen – inkludert at det kalles til umiddelbare streiker – for å bekjempe den. Kampanjen ga ut en pressemelding som ganske enkelt erklærte: «Enough is Enough planlegger å følge opp underskriftskampanjen de kommende ukene med lokale møter, demonstrasjoner og protester over hele Storbritannia.»

Fagforeningsledernes hovedoppfordring er at Toryene skal stole på dem for å utøve deres politifunksjon og få undertrykt arbeiderklassen, heller enn å basere seg på statundertrykking, som vil møte besluttsom opposisjon. Det de ønsker er et korporativt arrangement, der utsalgsavtaler for arbeidere inngås mellom arbeidsgivere, regjeringen og fagforeningene, i forhandlinger ført bak lukkede dører – med akkurat nok fikenblader besørget for å glatte ut for passasje.

Dette er den politiske orienteringslinja Labour forfekter overfor styringsklassen. Partiederen sir Keir Starmer og hans nestleder Angela Rayner var som én med TUCs Nowak, og Rayner kalte regjeringens forslag for «ugjennomførbare og lite seriøse».

Hennes kommentarer fulgte Starmers, og lød: «Jeg tror ikke denne lovgivningen kommer til å fungere. Jeg er ganske sikker på at de har hatt en vurdering som forteller dem at det sannsynligvis vil gjøre en dårlig situasjon enda verre.»

Starmer uttalte i en tale på torsdag, der han presenterte Labours egne høyreorienterte planer for regjeringsembetet, det felles målet som forener Labour, fagforeningene og Toryene, og han stilte spørsmål ved om de nye lovene ville «bringe en slutt på arbeidslivskonflikter».

Toryene føler imidlertid at de ikke kan stole på at fagforeningsbyråkratiet opptrer med tilstrekkelig besluttsomhet mot deres medlemmer, uten at det smelles med pisken. De har til hensikt å få mest mulig ut av sabotasjen av streikebølga byråkratiet for øyeblikket fører, i håp om å demoralisere arbeiderne med sporadiske, ineffektive og ukoordinerte handlinger, samtidig som de oppildner deler av middelklassen som de håper vil bli frustrerte over forstyrrelsene forårsaket av arbeidskamper ført uten klar plan for seier. Dette var strategien fulgt av deres ideologiske mentor på 1980-tallet. De håper at nederlag påført arbeiderklassen på denne måten først vil bringe en slutt på streikebølga, for at de deretter skal kunne utkjempe neste generalvalg under slagord om å få «orden» og stabilitet.

Stilt overfor denne drakoniske agendaen, to hardnakkede antiarbeiderklassepartier og et forrædersk fagforeningsbyråkrati, må arbeidere i alle arbeidslivets sektorer snarest organisere deres egen uavhengige respons, gjennom grunnplankomitéer – demokratisk kontrollerte av arbeiderne selv, og i stand til å koordinere den nødvendige massekampen mot regjeringen og dens medskyldige.