Storbritannias Conservative-regjering forbereder seg for å bruke de væpnede styrker mot en voksende streikebevegelse. I løpet av de neste ukene vil det bli holdt streiker av hundretusenvis av sykepleiere, ambulansepersonell, motorveiarbeidere, luftfartsarbeidere og offentlig ansatte, samtidig med pågående nasjonale streiker av postverk- og jernbanearbeidere.

Arbeidernes kamp i Storbritannia er et framskredent uttrykk for en utviklende bevegelse av arbeiderklassen internasjonalt. I alle land slåss arbeiderklassen tilbake mot forlangender fra regjeringer og selskaper om at de skal ofre deres levestandarder, arbeidsvilkår, pensjoner og arbeidsplasser. Dette forlangendet er for å muliggjøre understøtting av rekordprofitter og kanaliseringen av titalls milliarder pund, dollar og euro for å dekke kostnadene for redningen av big business under pandemien, og oppskaleringen av militærbudsjettene midt under USA og NATOs eskalerende krig mot Russland i Ukraina.

Det ble det holdt en generalstreik i Italia i forrige uke, den andre i år, som involverte arbeidere i alle bransjer, og inkludert jernbanearbeidere fra Trenitalia og Trenord. Det var i november generalstreiker i Belgia og Hellas, og en massestreik i Frankrike. Generalstreiken i Hellas var også den andre i år.

Belgiske jernbanearbeidere holdt i forrige uke en tre-dagersstreik, etterfulgt av raffineriarbeideres streiker i Frankrike og Nederland.

Nadhim Zahawi, styreleder for Tory-partiet, fortalte på Sky News’ fjernsynsprogram Sophy Ridge on Sunday, at regjeringen «har beredskapsplaner på plass. ... Vi ser på militæret, vi ser på en responsstyrke av spesialister ... oppsving-kapasitet.» Tropper vil kunne «kjøre ambulanser» og arbeide ved britiske grenser under streiker. Som et ekko av sommerens fordømmelse av streikende jernbanearbeidere som «Putins nikkedukker,» oppfordret Zahawi sykepleiere til ikke å gå ut i streik, for å «sende en veldig klar melding til Mr. Putin» at «Dette er ikke en tid» for Storbritannia til å «bli splittet».

Kabinettkontoret erkjente at rundt 2 000 militært personell og sivile embetsrepresentanter blir opplært til å støtte ei rekke tjenester i tilfelle streikeaksjoner. Downing Streets trusler ble framsatt i påvente av tirsdagens kunngjøring at mer enn 10 000 ambulansearbeidere går ut i streik 21. og 28. desember. Som alle arbeidere i det offentlige helsevesenet, National Health Service, blir de tilbudt en minimal lønnsavtale samtidig med inflasjonen som stiger til over 14 prosent.

Ambulansestreiken vil etterfølge streiken til rundt 100 000 sykepleiere, planlagt for 15. og 20. desember. Titusenvis av brannbekjempere stemmer for tiden over autorisering av streik, og resultatet vil bli kunngjort i januar.

Denne uka samles statsråder i Downing Street for en serie Cobra-møter, som tar for seg nasjonale nødssituasjoner eller vesentlige samfunnsuroligheter. Avisa Times rapporterte onsdag: «Ministrene holder samtaler i dag om å kalle inn personell fra de væpnede styrker til å kjøre ambulanser, etter at fagforeninger kalte ambulansepersonells første landsomfattende streikeaksjon på tre tiår.

«Helsedepartementet og forsvarsdepartementet holder diskusjoner i forkant av en potensiell formell forespørsel om hjelp, under protokollen om militær bistand til sivile myndigheter, eller Maca.»

BBCs politiske korrespondent Nick Eardley meldte onsdag på Twitter at da Downing Street ble «spurt om muligheten for å forby ambulansearbeideres streik,» var dette «ikke eksplisitt utelukket».

Statsminister Rishi Sunak fortalte parlamentet onsdag at han forbereder «nye tøffe lover» for å bekjempe streiker. Tabloidavisa Sun, eid av Rupert Murdoch, rapporterte i forrige uke at regjeringen planlegger å «haste gjennom et lovforslag mot streik» som «ville åpne en ny front i regjeringens krig med blant andre fagforeningene til arbeidere i helsevesenet, jernbanene og postverket». «Pakka kan inkludere å bruke leiebyråarbeidere til å fylle streikendes essensielt viktige roller, og gjøre det lettere for sjefer permanent å erstatte streikende.» Dette «ville være tillegg til lovgivning som for tiden går gjennom parlamentet, for å sikre et minimumsnivå av operative tjenester i sentrale bransjer, som jernbanene, på streikedager.»

Lovgivingen om minimumsnivåer for tjenester, Minimum Service Levels (MSL), vil kreve at jernbanefagforeninger garanterer minst 20 prosent av tog i drift under streiker, ellers konfrontere ei bot på £ 1 million.

Dette angrepet på arbeideres rettigheter er forøvrig en universell respons fra styringsklassen internasjonalt. USAs president Joe Biden signerte i forrige uke til lov, på vegne av hans Demokrat-administrasjon, en diktatorisk lovproposisjon vedtatt av Kongressen for å pålegge en nasjonal jernbanekontrakt som er avvist av titusenvis av jernbanearbeidere, og som forbyr streikeaksjoner.

Lovgivning om minimumsnivåer på operative tjenester er allerede mye brukt over hele Europa, og har vært spydspissen i en dreining til direkte statsundertrykking for å håndheve brutale innstramminger, helt siden den globale finansnedsmeltingen i 2008.

Dette så i 2010 Spanias Sosialistparti-regjering tvinge 2 200 flygeledere tilbake til arbeid under våpen, for å knuse en spontanstreik. Væpnede soldater sto over flygelederne med trussel om umiddelbar pågripelse skulle de legge ned arbeidet.

Nå i sommer ble arbeidere i spanske flyselskaper og i metallprosesserende industri utsatt for ordrer om minimumsnivåer på operative tjenester fra Spanias koalisjonsregjering av Sosialistpartiet (PSOE) og Podemos, og Ryanair innførte et minimumskrav for tjenester som forhindret mange luftfartsarbeidere fra å legge ned arbeidet på lovlig vis. Ungarns ytrehøyre-regjering innførte i forrrige måned minimumsnivåer på operative tjenester, og forhindret de fleste lærere fra å bli med i pågående streiker.

Macron-regjeringen i Frankrike rekvirerte i oktober streikende raffineriarbeidere, for å tvinge dem tilbake i arbeid og bryte en kraftig streikeaksjon som rammet økonomiens arterier.

Tory-regjeringen er avhengig av fagforeningsbyråkratiet, der den bereder grunnen for en statsoffensiv mot Storbritannias arbeiderklasse, og at byråkratiet utdyper sine pågående bestrebelser i utøvelsen av rollen som arbeidslivets politimyndighet og undertrykker forlangender om bredere streikeaksjoner.

Fagforeningsledere har i flere måneder gjort alt hva som står i deres makt for å isolere og begrense arbeidernes streiker i jernbanene, postverket, telekombransjen og på universitetene, og forhindre dem fra å slå seg sammen i en generalstreik. Byråkratiet i fagforeningen Communication Workers Union (CWU) sa seg i forrige uke enig med bransjegiganten British Telecom om en lønnsoverenskomst godt under inflasjonnivået, for 40 000 arbeidere, med det siktemål å få slutt på én av de fire pågående nasjonale streikene. Det holdes kontinuerlige samtaler mellom regjeringen og fagforeningene for jernbanene, utdannings- og helsevesenet, i håp om å kunne pålegge en lignende råtten avtale.

Trusselen om antistreikelovgivning er ikke rettet mot byråkratiet, men sikter derimot på å forsyne det med ammunisjon til bruk mot fagforeningsmedlemmer på grunnplanet. [Det sentrale fagforbundet] Trades Union Congress (TUC) og dets tilknyttede fagforeninger har i løpet av de fire siste tiårene nektet å utfordre de mange antistreiketiltakene pålagt av påfølgende Tory-regjeringer, deriblant forbud mot sekundæraksjoner som gjør en generalstreik illegal. Fagforeningene ville respondere på anvendelsen av de væpnede styrker og påleggingen av MSL-ordrer med å insistere på at loven må etterfølges, og streikeaksjoner avbrytes.

Arbeidere konfronterer i fagforeningsbyråkratiet motstandere som er dedikert til undertrykkingen av klassekampen. Uten deres bestrebelser for inneslutting og sabotasje ville balansen av klassekrefter mellom titalls millioner arbeidere og borgerskapet blitt så radikalt endret at verken hæren eller hvilket som helst antall undertrykkende lover ville vært nok til å redde profittsystemet.

Den viktigste oppgaven for arbeidere i alle land der de slåss mot kapitaliststatens offensiv, er å ta kontrollen over deres kamper vekk fra fagforeningsbyråkratiet og tilbakeføre den til fabrikkgulvet. Arbeiderne må bygge deres egne kamporganisasjoner, grunnplankomitéer, som er demokratisk valgt og handler uavhengig av fagforeningsbyråkratiets kvelende grep.

Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) har grunnlagt Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) (IWA-RFC) – for å besørge disse aksjonskomiteene veiledning og koordinering.