Titusenvis av konduktører [de sikkerhetsansvarllige ombord på godstogene] og jernbanedepotarbeidere organiserte i fagforeningen SMART-TD stemte for å avvise den Hvite hus-meklede kontrakten og markerte en vesentlig milepæl i klassekampen. I USA, verdenskapitalismens sentrum, utvikles arbeiderklassens største bevegelse på flere tiår.

SMART-TD er den fjerde av de 12 jernbanefagforeningene som har avvist avtalen, og den desidert største av dem. Kontrakten er mønstret etter anbefalingene fra et meklingsråd oppnevnt av Det hvite hus. (Jernbanerbeidere organisert i International Association of Machinists [IAM] avviste kontrakten i deres første avstemming, men fagforeningen hevdet tidligere denne måneden at den ble vedtatt med knapp margin ved en ny avstemming.) Disse fire fagforeningene har til sammen et medlemskap på nesten to tredjedeler av de samlede 120 000 jernbanearbeiderne, som gjerne kaller seg railroaders

I en parallell kunngjøring mandag hevdet lokførernes fagforening, Brotherhood of Locomotive Engineers and Trainmen (BLET), en ratifisering av den samme avtalen med knapp margin.

Det reelle nivået av opposisjon mot avtalen er betydelig høyere enn den knappe marginen for avvisning, på 1 prosent. Avstemmingen fant sted etter to måneder med bevisste forsinkelser fra fagforeningsbyråkratiet, som prøvde å sikre kontraktens passasje ved å blø av dampen og presentere avstemmingen som et falskt «valg» mellom enten å akseptere avtalen eller få den pålagt av Kongressen. De som stemte «ja» gjorde det fordi de ikke hadde noen som helst tillit til at fagforeningsapparatet skulle organisere en kamp. Dessuten, som med så mange andre avstemminger fra jernbanefagforeninger de to siste månedene, rapporterte mange arbeidere til WSWS at de aldri mottok noen stemmeseddel.

Avstemmingen var en demonstrasjon av grunnplanarbeidernes trossende avvisning av fagforeningsapparatet, den amerikanske staten og jernbanetransportselskapene, the rail carriers, som alle støttet avtalen, og i flere uker har viet all deres energi for å sikre at den skulle gå igjennom. President Biden foretok faktisk en seiersrunde gjennom media, dagen etter at kontrakten ble oppnådd i september, der han hevdet han hadde avverget en nasjonal jernbanestreik.

Men railroaders nektet å forholde seg «som beordret». De er fast bestemte på ikke å trekke seg tilbake fra forlangender som ikke kan utsettes lenger, som omfatter betalt sykefravær og forutsigbare arbeidstidplaner som lar dem tilbringe tid sammen med deres familier. De er beredt på å gjennomføre en nasjonal streik for å slåss for det de trenger.

Avstemmingsresultatet er et stort slag både mot Biden-administrasjonens autoritet og for Det hvite hus selv, som institusjon. Biden har under dekke av å være den «mest fagforeningsvennlige presidenten i amerikansk historie,» med hans administrasjon ført en bevisst politikk for å anvende det korrupte fagforeningsapparatets tjenester for å forhindre utbrudd av streiker og dempe lønnsveksten, ved å håndheve kontrakter som er sub-standard. I jernbaneindustrien forsøkte Biden å gjenskape «suksessene» han oppnådde tidligere i år i raffineriindustrien, så vel som på Vestkysten, der 20 000 havnearbeidere siden juli har blitt holdt i arbeid uten kontrakt.

Railroaders utfordrer imidlertid mer enn bare den nåværende administrasjonens politikk. De er i kamp mot hele strukturen av «arbeidsrelasjoner» slik de har utviklet seg i løpet av de 40 siste årene, hvor det sentrale karaktertrekket har vært den fullstendige integreringen av fagforeningene med staten og selskapene. Fagforeningsbyråkratenes jobb, som de pliktoppfyllende og hensynsløst har utført, og som de har blitt rundhåndet belønnet for med selskapsaksjer for milliarder av dollar, har vært å bidra til å tvinge gjennom massive nedskjæringer og undertrykke all opposisjon fra arbeiderklassen.

Under dette rammeverket ble arbeiderklassens levestandarder kastet et århundre tilbake, mens ulikhet nådde de høyeste nivåer noensinne registrert. Nå gir dette rammeverket etter under stresset av flere tiår med oppdemmet sosialt sinne som ikke lenger kan bli utsatt.

Samtidig med den siste ukas avstemminger på jernbanene gikk 50 000 arbeidende studenter i California og New York City ut i streik med krav om massive lønnsøkninger for å dekke skyhøye husleier og levekostnader. De er medlemmer av fagforeningen United Auto Workers (UAW), der Will Lehman, en sosialist og Mack Trucks-arbeider, nå står til valg som UAW-president på en plattform for å avskaffe byråkratiet og etablere grunnplanets kontroll.

Siden jernbanekontrakten først ble foreslått i september har titusenvis av piloter og andre luftfartsarbeidere stemt for å avvise deres kontrakter, og for å autorisere streikeaksjoner. I likhet med railroaders er de underlagt jurisdiksjonen i antiarbeider-loven Railway Labor Act. Mens selskapspressen og fagforeningsbyråkratiet presenterer utsiktene til en nasjonal jernbanestreik som en «katastrofe» som ville skade «økonomien,» ville titalls millioner arbeidere ønske den velkommen og støtte den og ville ta den som et signal for å presse på for deres egne krav.

Så betydningsfullt som dette ville være, situasjonen på jernbaneskinnene er bare en del av en bredere utvikling, og bare ett av et hvilket som helst antall potensielle «vippepunkter». Neste år utløper også kontrakter for bilarbeidere – der grunnplanets opposisjon i 2019 framtvang en nasjonal streik ved GM – og for 250 000 UPS-arbeidere, der Teamsters-byråkratiet i 2018 bare var i stand til å banke gjennom en avtale ved å overstyre et flertall av «nei» stemmer.

Dette er del av en internasjonal bevegelse. Begynnelsen av året så massive protester mot inflasjon i det sørasiatiske øylandet Sri Lanka, som tvang regjeringen til å gå av. I de framskredne kapitalistlandene har jernbane- og havnearbeidere gjennomført streiker i Storbritannia, trailersjåfører i Sør-Korea, raffineriarbeidere i Frankrike og utallige andre. For to uker siden gjennomførte titusenvis av utdannere i Ontario, Canada, en streik over hele provinsen i trossing av en antistreikelov.

Etter hvert som denne bevegelsen bygger seg opp blir staten tvunget til å gripe direkte inn mot arbeiderklassen, og demonstrere at den ikke er en nøytral arena, men et instrument for klasseherredømme. Nesten umiddelbart etter at mandagens avstemmingsresultater ble kunngjort gjenopptok handelsgrupper på jernbanene deres oppfordringer til Kongressen om å gripe inn for å pålegge avtalen. Kongressen befinner seg nå i en «lame-duck»-sesjon, mindre enn to måneder før Republikanerne tar kontroll over Representantenes hus etter midtperiodevalgene. Begge partiene har imidlertid signalisert deres tverrpartistøtte til handling mot railroaders.

Denne prosessen er universell. Vedvarende streiker i Storbritannia var en vsesentlig faktor for Tory-statsminister Liz Truss’ fall, til fordel for hennes ikke-valgte erstatter Rishi Sunak, en superrik hedgefondforvalter. I Frankrike har «de rikes president» Emmanuel Macron utplassert opprørspoliti mot streikende, og på Sri Lanka er den nye ikke-valgte presidenten Ranil Wickremesinghe forpliktet til et program for IMF-innstramminger.

Fagforeningene gir ikke etter for press der de er konfrontert med motstand nedenfra, men forskanser deres forsvar med staten. I Ontario avbrøyt de kanadiske fagforeningene lærerstreiken akkurat på det tidspunktet da støtten ble bygget opp for en generalstreik for å tvinge provinsregjeringen til å trekke seg fra dens antistreiketrusler. I mellomtiden, sør for grensa, blir kongressintervensjon koordinert direkte med selve byråkratiet, som forsinket streikefristene til etter midtperiodevalgene for å kjøpe kongressen tid, mens arbeidsminister Marty Walsh og avtroppende House Speaker Nancy Pelosi i forrige måned ble invitert til [jernbanearbeiderfagforeningen] BLETs landsmøte.

Kongressen og fagforeningene håper utvilsomt at avtalen fortsatt kan bli skjøvet gjennom uten å måtte ty til Kongressens åpne intervensjon. Fagforeningene har forskjøvet eventuelle streikeaksjoner ut til etter den 9. desember, i henhold til hemmelige avtaler inngått med rail carriers uten samtykke fra railroaders. Byråkratiet vil kunne tolke den knappe marginen for avvisning som at de skal være i stand til å få avtalen gjennom i en ny avstemming, slik de gjorde i IAM. Uansett hvordan det er gjennomarbeidet, med nøye innspill fra Washington, vil dette fortsatt være et regjeringspåbud i alt annet enn navnet.

Hva som skjer videre avhenger ikke bare av hva Kongressen og byråkratiet gjør, men hva arbeiderne gjør. De kan ikke tillate at denne kampen forblir kvalt av byråkratiet. De må ta saken over i egne hender, ved å utvide arbeidet til grunnplankomitéen Railroad Workers Rank-and-File Committee (RWRFC), som har ledet motstanden mot fagforeningsapparatet.

RWRFC er grunnlaget for å motarbeide handlinger som bryter med railroaders’ vilje, og appellere om bredest mulig støtte i arbeiderklassen. Ethvert forsøk på å påtvinge en kontrakt uten arbeidernes samtykke, eller gjennom en falsk avstemming, er et grunnleggende angrep på rettighetene til alle arbeidere og enda et skritt i retning av diktatur i USA. Dette må motarbeides av alle arbeidere.

Kamplinjer blir trukket opp. På den ene siden står kapitalistregjeringene, de store selskapene og fagforeningsbyråkratiet. På den annen siden står arbeiderklassen, majoriteten av verdenssamfunnet, som skaper alt av verdens rikdommer og er forent på tvers av nasjonale grenser av felles interesser tuftet på selve det globale produksjonssystemet.

Arbeidere har mektige fiender, men de er mektigere. Problemet er imidlertid å vite hvordan man anvender denne makten. Framfor alt, det jernbanekampen har avslørt er at arbeidere er i en kamp, ikke bare mot individuelle selskaper, men mot selve profittsystemet basert på utbytting.

Jernbanearbeidere: Ta opp kampen for grunnplanets kontroll! Bli med i grunnplankomitéen Railroad Workers Rank-and-File Committee ved å sende en e-post til railwrfc@gmail.com, eller sende en SMS til (314) 529-1064.