Tirsdagens avvisning av den framlagte utsalgskontrakten av medlemmer av kjeleprodusentenes fagforening, International Brotherhood of Boilermakers (IBB), var det nyligste slaget mot den nasjonale jernbaneavtalen meklet av Det hvite hus. IBB er den minste av de 12 fagspesifikke foreningene i jernbanebransjen, med bare 500 medlemmer, men de representerer imidlertid den tredje fagforeningen på rad som har avvist avtalen, som følger opp sporvedlikeholdsarbeidere i fagforeningen Brotherhood of Maintenance of Way Employes (BMWED) og signalarbeiderne i Brotherhood of Railroad Signalmen (BRS), som seint i forrige måned også avviste kontrakten.

Momentet for avtalens nederlag bygges åpenbart, der det nå er mindre enn ei uke igjen av avstemmingen til 60 000 lokførere og konduktører [sikkerhetsansvarlige ombord på godstogene], som har vært i sentrum for opposisjonen. Forøvrig ville en streik bare av de 500 IBB-medlemmene tilsvare en nasjonal streik av alle 120 000 railroaders, fordi arbeidere i andre faggrupper ville respektere streikevaktene.

Fagforeningsbyråkratiets vedvarende trusler om en kongresspålagt forordning og en kampanje av løgner og feilinformasjon, som har utsatt arbeidere for endeløse utsettelser og splittet dem etter faggrupper for å bryte deres enhet, har ikke klart å demme opp for opposisjonen. Arbeiderne er fast bestemte på å lansere en nasjonal jernbanestreik for å få slutt på kronisk overarbeid og usikre arbeidstidsplaner, underbemanning og angrep på deres reallønninger og rettigheter til helsetjenester.

Jernbanebyråkratiet opptrer imidlertid stadig mer skamløst i dets bestrebelser for å sabotere arbeidskampen. De har ganske enkelt ignorert medlemskapets avstemmingsresultat på 99 prosent for å autorisere streik, og har i syv fagforeninger banket gjennom kontrakten med knappe marginer, i avstemminger preget av vesentlige uregelmessigheter. På Det hvite hus’ forespørsel utsatte BMWED nok en gang sin selvpålagte streikefrist til den 9. desember, som resultat av en hemmelig avtale med jernbaneforhandlere.

For å berettige denne beslutningen henfalt BMWED til regelrett oppspinn, som er fornærmende for arbeidernes intelligens, deriblant løgna at arbeiderne ikke kan streike før Kongressen vedtar en lov som gir dem tillatelse – en påstand ikke engang Kongressen selv har framsatt. Fagforeningene beviser ved deres egne handlinger at de er kontrollert av et velbeslått apparat som opererer fullstendig uten ansvarlighet overfor grunnplanet, og som treffer enhver beslutning i samråd med the carriers [dvs. jernbanetransportørene] og Det hvite hus, ikke med arbeiderne.

En artikkel i går i Politico, som inkluderte omfattende intervjuer med fagforeningenes toppfunksjonærer, avslørte apparatets tiltakende desperasjon og raseri konfrontert med grunnplanets motstand. En funksjonær fortalte nyhetsnettstedet at situasjonen er «ute av kontroll,» mens flere andre klaget over «sosiale mediers» rolle – dvs. det faktum at arbeidere organiserer motstand mot kontrakten gjennom kommunikasjonsplattformer ikke underlagt byråkratiets sensur.

«Det vil være lekser lært når vi går inn i neste forhandlingsrunde, om hvordan vi … kontrollerer narrativet litt bedre,» sa en toppfunksjonær fra [det sentrale fagforbundet] AFL-CIO, før han tok seg selv i det, og la til: «Og dette mener jeg ikke på propagandamåten, jeg mener å sørge for at folk får reelle fakta.» Fagforeningsbyråkratiet har faktisk vært den primære kilden til feilinformasjon. Arbeidere kan ikke ta noe som kommer fra deres munn for pålydende.

Byråkratiet har de siste månedene kontinuerlig forsinket og utsatt alt til etter midtperiodevalgene. Dette ble tilsynelatende gjort i den tro at valgene ville besørge Washington et visst mål av stabilitet, og gi Kongressen et bedre fotfeste for å handle mot railroaders, som fagforeningene deretter kunne anvende til å presentere kontrakten som uunngåelig. Funksjonærene ville da få arbeiderne til å tro at deres valg er enten å stemme for å «godta» kontrakten, eller få den pålagt gjennom en forordning.

Men to ting har gått på tvers av deres kalkylerer. For det første mislyktes midtperiodevalgene fullstendig i å gjenopprette «normalitet» for Washington, og har i stedet bare åpnet en ny fase av den politiske krisa. Mer enn ei uke etter valgdagen er sluttresultatet fortsatt uavklart, men det vil besørge syltynne marginer i begge kamre, som setter scenen for parlamentarisk dysfunksjon. Selve avstemmingen var et uttrykk for befolkningens dype antipati mot begge partiene og helheten av det politiske etablissementet.

En erkjennelse av dette var utvilsomt en primær faktor bak BMWEDs utsettelse av fristen for streik, som ble annonsert dagen etter valgenene.

Den andre og mer avgjørende faktoren er den massive veksten av klassekampen, som i seg selv er en fundamental driver for den politiske krisa og ustabiliteten. Railroaders motstand henter styrke fra det faktum at den er del av hele arbeiderklassens bredere bevegelse.

• Mandag, samme dag som IBB-avstemmingsresultatet ble offentliggjort, gikk 50 000 hovedfagstudenter [‘graduate students’] som arbeider i utdanningssystemet University of California (UC) ut i streik, med krav om lønninger og ytelser som holder tritt med inflasjonen;
• I fagforeningen United Auto Workers (som UC-studentene er medlemmer av), vinner Will Lehman, kandidat på valg for UAW-president, en bilarbeider og sosialist, betydelig støtte på en plattform for å avskaffe byråkratiet, og sette arbeiderne i kontroll;
• Titusenvis av piloter på tvers av de største flyselskapene har de siste ukene stemt for å avvise utsalgskontrakter, eller å autorisere streikeaksjoner. Tirsdag ble en landsdekkende serie med informasjonsstreikevakter holdt av flyselskapenes bakke- og ombordpersonell. Arbeidere i lufttransporten er, akkurat som railroaders, underlagt jurisdiksjonen i den forhatte Arbeidsloven for jernbanene, Railway Labor Act (RLA), som sterkt begrenser deres muligheter til å streike;
• Raseri og frustrasjon bygges også opp blant 20 000 havnearbeidere på Vestkysten, som har blitt holdt i arbeid i flere måneder etter at deres kontrakt utløp, gjennom samarbeidet mellom fagforeningen ILWU med havneoperatørene og Det hvite hus, under en «ingen streik»-avtale tilsvarende «status quo»-forlengelsene i jernbanebransjen;
• Vesentlige arbeidskamper er rett over horisonten. Neste år utløper de nasjonale kontraktene for bilarbeidere ansatt av Ford, GM og Stellantis, og for 250 000 UPS-logistikkarbeidere.

Utviklingstrekkene i USA er del av en verdensomspennende bevegelse. Arbeidere har lansert streiker på franske oljeraffinerier, britiske jernbaner og havneanlegg og i andre sentrale bransjer. Forrige uke lanserte utdannere i Ontario i Canada en streik tvers over hele provinsen, som vant betydelig støtte fra arbeidere over hele landet.

Det er et enormt potensial for en forent arbeidskamp av railroaders og arbeidere i andre sentrale bransjer. Trusselen om kongresshandlinger eller andre forsøk på å nekte arbeidere den grunnleggende demokratiske retten til å streike må besvares med en kamp for å mobilisere hele arbeiderklassen til forsvar for railroaders.

For styringsklassen er langt mer på spill enn bare en kontrakt, da hele strategien til Biden-administrasjonen faktisk er å anvende fagforeningsbyråkratiet til å legge lokk på klassekampen. Bidens påstander om å være den mest «arbeidervennlige presidenten i amerikansk historie» betyr at han ønsker å benytte seg av tjenestene til et fagforeningsapparat som for lenge siden integrerte seg fullstendig med selskaps-Amerika og staten.

Men både regjeringen og fagforeningsbyråkratiet er dypt hatet av og isolert fra arbeiderklassen. Arbeidernes gjennombrudd mot denne «forente fronten» i hvilken som helst bransje kan dessuten raskt oppmuntre arbeidere over hele landet til å presse på for deres egne krav. Dette, enda mer enn innvirkningen på «økonomien» – det vil si profittene – er hva styringsklassen frykter angående en jernbanestreik, og hvorfor de ikke vil stoppe for noe i deres bestrebelser for å forhindre den.

Railroaders konfronterer besluttsomt målbevisste motstandere. Kongressen, til tross for resultatene fra midtperiodevalgene, forbereder bak lukkede dører fortsatt antistreikelovgivning, og fagforeningsbyråkratiet vil ikke stoppe for noe for å forråde railroaders. Resultatet av lokførerenes og konduktørenes avstemminger er på ingen måte sikkert, og erfaringen med IBEW-avstemmingen viser at fagforeningene ikke engang vil holde seg for gode for regelrett stemmesvindel for å «vedta» dypt hatede kontrakter.

Men nylige hendelser bevitner arbeiderklassens enorme styrke, så vel som skjørheten i institusjonene styringsklassen så lenge har basert seg på for undertrykkingen av arbeidernes opposisjon.

Dette fordrer imidlertid uavhengig organisering og ledelse. Kampen for å mobilisere og forene arbeiderklassen mot deres felles fiender er uatskillelig fra kampen for å frigjøre dem fra fagforeningsapparatets kvelertak. Dette betyr framfor alt etableringen av grunnplankomitéer, demokratiske strukturer som legger kontrollen med kampen over i arbeidernes hender, og besørger dem virkemidler til å motarbeide beslutninger som krenker medlemskapets vilje.

Denne kampens logikk strekker seg videre til en generell kamp mot selve profittsystemet, som er uforenlig med på progressiv basis å kunne løse selv et enkeltstående sosialt problem. Det grunnleggende spørsmålet som reises er: Hvem styrer samfunnet? Arbeiderne må ta makten over i egne hender og omstrukturere det økonomiske liv på grunnlag av sosiale behov, ikke privat profitt. Dette er programmet for sosialisme.