Ta opp kampen for grunnplanets kontroll! Bli med i Jernbanearbeidernes grunnplankomité, Railroad Workers Rank-and-File Committee, ved å sende en e-post til railwrfc@gmail.com, eller en SMS til (314) 529-1064, eller fyll ut skjemaet under artikkelen.

Grunnplankomitéen Railroad Workers Rank-and-File Committee lanserer en kampanje for å bygge støtte for railroaders, amerikanske jernbanearbeidere, fra arbeidere over hele landet, og i verden forøvrig. Vi oppfordrer innstendig alle våre arbeiderkolleger om å tilslutte seg vår kamp for å bygge solidaritetsbånd og enhet av arbeidere fra alle industrier og bransjer, for å sette oss i den beste posisjonen til å bekjempe truslene om Kongressens rettspåbud og fagforeningsbyråkratiets sabotasjehandlinger.

BMWED, fagforeningen for vedlikeholdsarbeiderne på jernbanesporene, kunngjorde i forrige uke nok en forlengelse av «status quo,» etter å ha konsultert arbeidsminister Marty Walsh – men ikke railroaders. I en uttalelse verdig George Orwell, spant fagforeningen denne utsettelsen som nødvendig for å «opplyse» Kongressen, der begge partiene faktisk allerede har utarbeidet antistreikelovgivning, men som fagforeningen hevdet var for «distrahert» av midtperiodevalgene til å kunne støtte railroaders.

I ei blank løgn insinuerte de at Kongressen først måtte vedta lovgivning for å tillate oss å streike, en påstand ikke engang Kongressen kommer med. Til slutt, etter måneder der apparatet i alle de 12 fagforeningene har splittet arbeidere etter fagyrker og tvunget dem til å stemme separat over identiske kontrakter, hevder de nå kynisk at utsettelsen vil bidra til å forene vedlikeholdsarbeidere med signalarbeidere og togmannskaper.

Men reell enhet er bare mulig gjennom en kamp for å mobilisere grunnplanets styrke mot apparatet, som er involvert i en konspirasjon med Kongressen og carriers [dvs. transportørene] for å pålegge oss utsalgskontrakten. For å få til dette må vi utnytte arbeiderklassens enorme latente støtte, aktivere den, organisere den og forberede oss for felles aksjoner.

Dersom Kongressen intervenerer for å krenke våre rettigheter og tvinger oss til å arbeide under denne kontrakten, da må arbeideres respons bli en generalstreik for å tvinge dem til å trekke seg tilbake. Dette er hva vi foreslår å anvende de neste ukene til å forberede for: Til å opplyse og bygge støtte fra våre reelle allierte, arbeiderklassen, ikke Kongressen.

Vi må bruke alle veier vi har til rådighet for å få til dette, ikke minst sosialmedier til både å distribuere uttalelser fra railroaders og til å samle støtteerklæringer fra andre arbeidere. Vi må rekke ut til de viktigste, strategiske fabrikkene og arbeidsplassene i våre områder – bilfabrikker, Amazon-lageranlegg, havneanlegg, sykehus, de videregående skolene osv., og snakke direkte med arbeiderne der, om vår situasjon, og besørge dem de praktiske virkemidlene for at de kan støtte oss.

Selskapspressen vil at alle skal tro at railroaders er overbetalte og selvsentrerte. Men i den grad arbeidere vet hva vi egentlig kjemper imot – massivt overarbeid, underbemanning, mangel på fritid, lønnsøkninger under inflasjonen, angrep på våre helsetjenesterettigheter – erkjenner de vår kamp som deres egen. Dette er anliggender som rammer arbeidere i alle bransjer, fra de lavtlønnede arbeiderne og til de mer «profesjonelle» i sektorer som helse- og utdanningsvesenet. De vil bli rasende over å høre at regjeringen er villig til å gå mot oss, med støtte fra våre egne fagforeninger.

Dette vil også tjene til å motvirke fagforeningsbyråkratiets bestrebelser for å så motløshet og fatalisme innen våre rekker. Kritisk viktig er at det vil det oppmuntre lokførere og [de sikkerhetsansvarlige] konduktørene, som for tiden stemmer over den Det hvite hus-meklede avtalen, til å avvise deres kontrakt, og effektivt sett legge dødt forsøket på å pålegge kontrakten gjennom berdagerske «kollektive forhandlinger».

BMWED og de andre fagforeningene presenterer til og med muligheten for kongressintervensjon som å være slutten på historien. De spinner til og med ville juridiske teorier, som der SMART-TD-president Jeremy Ferguson hevdet at den amerikanske Konstitusjonen forhindrer oss fra å streike. Dette er en oppskrift for regelrett overgivelse. Dersom våre forfedre, for hvem hver seier ble vunnet konfrontert med rettspåbud, antistreikelover og sågar utplasseringen av politi og delstaters militser, hadde fulgt byråkratiets rådgivning, da ville fagforeningene i utgangspunktet aldri blitt bygget. Vi ville fortsatt bo i selskapsboliger og tjent en dollar dagen.

Det ville være et feiltak å undervurdere våre fiender, men like mye et feiltak å overvurdere deres posisjon. Hvem er tross alt Kongressen til å erklære hva vi kan og ikke kan gjøre? Den er et organ som består av millionærer, mange med aksjer enten i jernbanene eller i hedgefondene som eier dem. Den er av Amerikas de mest upopulære institusjoner, med akseptratinger fra 10 til 20 prosent.

Kongressen har forøvrig nettopp kommet ut av midtperiodevalgene dypt splittet, der velgerne ikke ga noen av partiene et klart mandat. Dette var uten tvil en primær faktor bak utsettelsen, som ble kunngjort dagen etter valgene. Der de i utgangspunktet utvidet status quo til den 19. november, trodde de dumt nok at valgene ville gjenopprette en viss grad av stabilitet i Washington, som ville plassere dem på fastere grunn til å handle imot oss.

Vi kan ikke «presse» en Kongress som er kjøpt og betalt av selskaps-Amerika til å komme over på vår side, men heller ikke Kongressen er allmektig. Dette ble bevist av de nylige hendelsene bare et lite stykke unna. I provinsen Ontario i Canada trosset titusenvis av undervisere denne måneden en antistreikelov, enda mer omfattende enn lovutkastet som blir utarbeidet mot oss. De vant enorm støtte fra arbeidere i hele provinsen, og over hele Canada, og de tvang den upopulære provinsregjeringen til Doug Ford på bakfoten. Arbeidere ble også rasende over bestrebelser fra fagforeningene, som er like korrupte som deres amerikanske fettere, til å selge ut streiken. Fagforeningene var sågar på nippen til å bli tvunget til å varsle en generalstreik, eller risikere å miste kontroll over situasjonen.

Akkurt på det punktet da bevegelsen var på sitt sterkeste stupte fagforeningsbyråkratiet inn for å redde provinsregjeringen, og avbrøyt streiken i bytte mot å trekke antistreikelovene. Men erfaringen som helhet beviser, både i det positive og det negative, den kritisk viktige betydningen av grunnplanets uavhengig handling.

Forutsetningene for en bred bevegelse til forsvar av arbeidsplasser og levestandarder er større nå enn de har vært på flere tiår. Arbeidere over hele verden reiser seg opp mot, eller i strid med, pro-selskapsregimer.

I Frankrike lanserte raffineriarbeidere en streik i strid med den tidligere investeringsbankmannen og «de rikes president» Emmanuel Macron, og 300 000 arbeidere deltok i en én-dags sympati-generalstreik rundt om i landet. I Storbritannia har ei rekke streiker av jernbanearbeidere, havnearbeidere, transittarbeidere og andre, skaket regjeringen, som bidro til at statsminister Liz Truss måtte trekke seg. I India har i løpet av de to siste årene de største streikene i menneskehetens historie funnet sted, blant annet en generalstreik i 2020 med 250 millioner som deltok. På Sri Lanka, øylandet sørøst for India, tvang en massebevegelse mot inflasjonen av arbeidere og landsbygdfattige tidligere i år presidentens avgang, som deretter flyktet fra landet.

RWRFC vil gi ut mer informasjon om vår kampanjen i løpet av de kommende dagene. Men vi oppfordrer innstendig alle våre arbeiderkolleger som er interesserte til å melde seg med og engasjere seg nå. For å bygge kampanjen i ditt område, kontakt oss ved å sende en e-post til railwrfc@gmail.com eller med en SMS til (314) 529-1064.