Labor Day, USAs markering av arbeidersklassens dag, tilsvarende vår 1. mai, avholdes første mandag i september. Labour Day 2022 stiller arbeiderklassen overfor to valg. Det ene er kursretningen med AFL-CIO – The American Federation of Labor and Congress of Industrial Organizations – og Biden-administrasjonen, som planlegger å få arbeidere til å betale for imperialistkrig, tilrettelegging for spredningen av pandemien uansett dødstall, forårsake masseoppsigelser gjennom hevinger av styringsrentene og lavere lønninger, samtidig med eksploderende levekostnader.
Den andre kursretningen er utviklingen av arbeiderklassens uavhengige bevegelse. Den finner sted, reint objektivt sett, i form av avvisningen av utsalgskontrakter, utviklingen av ei internasjonal streikebølge, og en voksende fornemmelse på hver eneste arbeidsplass av at ting ikke kan fortsette som de er.
Men for å lykkes trenger denne framvoksende bevegelsen politisk retning og en strategisk selverkjennelse.
Den første kursretningen – den tapende kursen – går gjennom AFL-CIO og Det demokratiske partiet. President Biden reiser i dag til Pittsburgh hvor han skal feire hans angiverlige «arbeiderorienterte» politiske retningslinjer sammen med de korrupte og allment hatede toppfunksjonærene som leder [landets sentralorganisasjon] AFL-CIO, [metallarbeidernes fagforbund] United Steelworkers, [det føderale lærerfagforbundet] American Federation of Teachers (AFT), og andre fagforeninger og -forbund.
Biden erklærte, i en forhåndsuttalelse utgitt av Det hvite hus: «Fagforeninger har vært de amerikanske arbeidernes stemme, som ledet deres vei til makt som en vesentlig kraft i vårt samfunn. Fagforeninger kjempet for høyere lønninger og familiestøttende rettigheter, etablerte viktige stadarder for helse og sikkerhet, sikret en 8-timers arbeidsdag, utryddet barnearbeid, voktet mot diskriminering og trakassering, og forhandlet for hver arbeiders rettferdige andel av økonomisk velstand. De gir arbeidere medbestemmelse i kritiske beslutninger som påvirker deres liv og levebrød, og spiller en transformerende rolle i å forme vårt demokratis framtid ...»
Biden snur virkeligheten på hodet. Så langt fra å være en «stemme for amerikanske arbeidere» har medlemskapet i de offisielle fagforeningene falt til et rekordlavt nivå, med bare 10,3 prosent av alle arbeidere og 6,1 prosent av arbeidere i privat sektor organiserte i en fagforening. I løpet av de 40 siste årene har disse organisasjonenes fortsatte eksistens i stor grad vært betinget av den økonomiske og institusjonelle støtten fagforeningene har mottatt fra en seksjon av arbeidsgiverne og fra kapitaliststaten, som ser på dem som et kritisk viktig redskap for overvåkingen og utøving av en politifunksjon overfor arbeiderklassen.
Tidsperioden da fagforeningene «sloss for høyere lønninger» tilhører den fjerne fortid. I løpet av det siste året, der inflasjonen har steget til et toppnivå på fire tiår, mellom 8,5 og 9,0 prosent, og energikostnadene med 41,6 prosent, så den gjennomsnittlige fagorganiserte arbeider en lønnsøkning på bare 4,4 prosent. Det er mindre enn de 5,3 prosent ikke-organiserte arbeidere har hatt.
Bidens påstander om at fagforeningene har «forhandlet for hver arbeiders rettferdige andel av økonomisk velstand» motbevises av amerikanske arbeideres fire-tiår-lange nedgang i reallønninger, og av eksplosjonen av rikdommer til selskaps- og finansoligarkiet. Siden pandemien begynte har USAs 727 milliardærers samlede nettoformue økt med 70 prosent, eller tilsammen $ 1,71 billioner [NOK 17,12 billioner; dvs 17 120 milliarder]. Samtidig har fagforeningene, ledet av byråkrater med inntekter blant de øverste 5 prosentene av befolkningen, forhandlet fram kontrakter innen oljeraffinerier, skipsbygging, bildekkindustri, sykehuskjeder og den offentlig sektor. Disse lønnsøkningene, som USW-president Tom Conway skrøyt av, «bidro ikke til inflasjonspresset».
Hva angår fagforeningene som håndhever «livsviktige standarder for helse og sikkerhet», er faktum igjen at det motsatte er tilfellet. Gjennom hele pandemien har fagforeninger i AFL-CIO spilt den sentrale rollen i å tvinge arbeidere inn på utrygge fabrikker, skoler og andre arbeidssteder. Dette har bidratt til det massive tapet av mer enn 1 million amerikanere, og en historisk nedgang i forventet levealder i USA. Mens fagforeningene har skjult tallene har titusenvis av fagorganiserte omkommet i storbyenes transitt-transport, i helse- og pleietjenester, i detaljvarehandelen, i logistikktjenester, i kjøttprosessindustrien og i andre bransjer, derav et estimat på 8 000 yrkesaktive og pensjonerte lærere, bare i dette yrket [engelsk tekst]. Ytterligere millioner står overfor langvarige funksjonssvekkelser. Og disse forferdelige tallene kommer på toppen av de 5 000 arbeiderne – eller nesten 14 per dag – som årlig dør i ulykker på arbeidsplassen.
Bidens henvisning til åtte-timers dagen er et hån og en fornærmelse. Fagforeningene sanksjonerer jevnlig arbeidsdager på 10, 12 og enda flere timer per dag, seks eller syv dager i uka. Jernbanearbeidere, som ikke har betalte sykedager, er i utgangspunktet i beredskap 24/7. Etter slike utmattende og farlige arbeidstider, vil noen arbeidere få en sårt tiltrengt hvile på Labor Day, mens de nyter noen sjeldne og sårt tiltrengte timer med deres familier – om de da ikke må jobbe. USA er den eneste framskredne økonomi i verden som ikke har et føderalt mandat for betalte ferier eller helligdager, og rundt én av fire amerikanske arbeidere har ingen.
Ifølge Biden gir fagforeningene «arbeiderne medbestemmelse i kritisk viktige beslutninger som påvirker deres liv og levebrød, og spiller en transformerende rolle i å forme vårt demokratis framtid». Arbeidernes demokratiske rettigheter blir faktisk rutinemessig tråkket på av fagforeningsbyråkrater som skjuler og tilbakeholder informasjon, ignorerer enstemmige avstemmingsresultater for streikeaksjoner, og banker igjennom selskapsorienterte kontrakter med trusler og fylling av stemmeurner.
Fagforeningene har de siste ukene samarbeidet med Biden-administrasjonen for å pålegge et de facto forbud mot streik fra 28 000 havnearbeidere på Vestkysten, fra 110 000 jernbanearbeidere og hundretusenvis av lærere og sykepleiere, på tvers av hele landet.
Det aller viktigste er at fagforeningene har vært helt tause om Bidens tale torsdagskvelden i uka som var, der han advarte om faren for diktatur som utgjøres av Trump, hans fascistiske supportere og flertallet av Det republikanske partiet. «Trump og MAGA-Republikanerne,» sa Biden, promoterer «en ekstremisme som truer selve fundamentet for vår Republikk». De «respekterer ikke Konstitusjonen» og «anerkjenner ikke folkets vilje» eller «aksepterer resultatene av et fritt valg».
I likhet med Biden er alt fagforeningene har å si om denne eksistensielle trusselen det å stemme på Demokratene i midtperiodevalgene. Faktum er at fagforeningene og Det demokratiske partiet har brukt de fire siste tiårene på å angripe arbeiderklassens jobber, levestandarder og sosiale rettigheter, samtidig som de har promotert nasjonalisme og militarisme. Dette har gitt Trump og Republikanerne anledningen til å utnytte folkelig misnøye for deres egne reaksjonære formål.
I hvert eneste saksanliggende arbeiderklassen står overfor har fagforeningene stilt opp sammen med styringsklassen. Angående Covid har de hjulpet til med å spre viruset. Angående USAs stedfortrederkrig mot Russland, og eskaleringen av handelskrigstiltak og en militær omringing av Kina, støtter fagforeningene det. Angående inflasjonen går fagforeningene inn for lønnskutt. Angående fascisme er de tause. De underordner arbeiderklassen Det demokratiske partiet selv om det eskalerer krigen mot arbeiderklassen og truer med å drive økonomien inn i en resesjon, for å slå tilbake arbeidernes forlangender om lønnsøkninger som kan holde tritt med de stigende prisene.
Biden skryter av at han er den «mest fagforeningsorienterte president i USAs historie». Med dét mener han hans administrasjon gjør alt hva den kan for å støtte opp det diskrediterte og forhatte arbeiderbyråkratiet, i håp om at det kan holde tilbake den stigende bølga av sosial opposisjon og få påtvunget den arbeidsdisiplinen som trengs for å føre krig i utlandet og klassekrig hjemme.
Bidens agenda er korporatismens agenda, det vil si, den stadig tettere integreringen av fagforeningene med selskapsledelsen og staten.
Utviklingen av en bevegelse av klassekamp fordrer på hvert et punkt byggingen av uavhengige organisasjoner, grunnplankomitéer, som forener alle seksjoner av arbeiderklassen, i USA og internasjonalt, mot det korporatistiske fagforeningsapparatet. Denne kursretningen, i motsetning til nederlagets vei gjennom Demokratene og AFL-CIO, er kursretningen for den internasjonale arbeiderklassens vei til seier.
Det høyeste uttrykket for dette voksende arbeiderklasseopprøret er kampanjen ført av Will Lehman, en Pennsylvania Mack Trucks-arbeider og sosialist som stiller som kandidat til valget for president for bilarbeiderfagforeningen United Auto Workers (UAW). Lehman har mottatt kraftfull støtte fra bilarbeidere, lærere, jernbanearbeidere og andre deler av arbeiderklassen, for hans oppfordring om å avskaffe arbeiderbyråkratiene og overføre makt til arbeidere på grunnplanet.
Lehman har oppfordret til dannelsen av grunnplankomitéer på hver eneste fabrikk og arbeidsplass, og til koordineringen av kamper på tvers av nasjonale grenser gjennom byggingen av Den Internsjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC).
Arbeiderklassens uavhengige organisering må kobles til byggingen av et sosialistisk lederskap i arbeiderklassen. Det er ikke et eneste problem som arbeidere står overfor – utbytting og ulikhet, faren for fascisme og diktatur, imperialistkrig – som kan løses innenfor rammeverket av kapitalistsystemet.
Veien framover er kampen for sosialisme, og å forbinde veksten av klassekampen i USA og over hele verden med byggingen av Socialist Equality Party (SEP) og Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – som arbeiderklassens revolusjonære lederskap.