Jerome Powell, styreder for US Federal Reserve, gjorde én ting klart i hans tale til sentralbankens årlige toppmøte i Jackson Hole, Wyoming, på fredag: USAs finansoligarki er fast bestemt på at arbeiderklassen skal bære kostnadene av den stadig dypere økonomiske krisa.
Der han talte mer rett fra levra enn hva han tidligere har gjort, lovet Powell at den amerikanske sentralbanken [Fed] ville opprettholde høyere rentenivåer, angivelig for å bekjempe inflasjonen, med økt arbeidsledighet og økonomisk «smerte» å forvente som konsekvenser. Det er allment forventet at Fed i september igjen hever styringsrentene fra 0,5 til 0,75 prosentpoeng.
«Det å få redusert inflasjonen vil sannsynligvis fordre en vedvarende periode med under-trend-vekst,» sa Powell. «Forøvrig vil det med stor sannsynlighet bli en viss oppmykning av betingelsene på arbeidsmarkedet. Mens høyere renter, lavere vekst og slakkere arbeidsmarkedsbetingelser vil få ned inflasjonen, vil de også medføre noe smerte for husholdninger og business.»
Bak Fed-styrelederens grå-tonede eufemismer står det en nådeløs klassepolitikk. Med «oppmykning av arbeidsmarkedsbetingelsene» beskriver Powell et bevisst og tilsiktet blodbad for arbeidsplasser, der høyere rentenivåer vil oppmuntre til masseoppsigelser og den uunngåelige katastrofen dette medfører for arbeidere og deres familier. Det vil bety svimlende økninger av fattigdom, sult, rusmisbruk, utkastelser [‘foreclosures’], hjemløshet og selvmord, under betingelser av en allerede akutt sosial krise.
Det er hevet over enhver tvil at arbeiderklassen er målskiven for «smerten» Powell refererer til.
Powell beklaget seg over et arbeidsmarked «ute av balanse» og med etterspørsel etter arbeidere, der han sa: «Arbeidsmarkedet er spesielt sterkt, men det er helt klart ute av balanse, med en etterspørsel etter arbeidere som i vesentlig grad overstiger tilbudet av tilgjengelige arbeidere.»
Dette kyniske argumentet – at en manko på arbeidskraft og overdrevent store lønnsøkninger er de viktigste pådriverne for inflasjon – trosser den mest grunnleggende økonomiske logikk. Dersom årsaken til høy inflasjon i USA var lønnsøkninger, da skulle arbeideres lønninger nå stige til et nivå sammenlignbart med, eller høyere enn inflasjonsnivået.
Arbeideres lønninger har i nominelle termer steget langt under inflasjonsraten, som ifølge [den føderale statistikketaten] Bureau of Labor Statistics, i løpet av det siste året resulterte i en nedgang i reallønninger på 3 prosent, og i noen delstater med så mye som 5 prosent.
Selv mangelen på arbeidskraft er i stor grad konsekvensen av styringsklassens katastrofale respons på Covid-19-pandemien, der masseinfeksjon stadig mer bevisst har blitt håndhevet i den kortsiktige profittjakta. Så mange som 4,1 millioner amerikanere har forlatt arbeidsstyrken, og er ute av stand til å arbeide på grunn av svekkende innvirkning av Long Covid, ifølge en analyse utgitt denne uka av Brookings Institute. [Den føderale folketellingsetaten] US Census Bureau har anslått at så mange som 16 millioner personer i USA lider av Long Covid.
I virkelighetens verden har storselskapers prishauking, ikke lønnsvekst, vært den primære faktoren som pådriver for inflasjon, som dokumentert i en studie utført av Economic Policy Institute basert på data i april. Selskapsprofitter fortsetter i mellomtiden å sette den ene rekorden etter den andre.
Profittmarginene for ikke-finansielle foretak har nådd et toppnivå for de siste 72 årene, ifølge data fra det amerikanske handelsdepartementet som ble utgitt torsdag, og nådde 15,5 prosent for første gang siden 1950. Profitter økte det siste året med 8,1 prosent, selv etter fratrekk for høyere kapitalkostnader for varelagererstatninger, på grunn av inflasjonen.
Olje- og gassgigantene har stått i første rekke for innhøstingen under denne bonanzaen, der de fem største selskapene hentet inn profitter på $ 55 milliarder bare i løpet av andre kvartal i 2022, der de profitterer på den USA-initierte stedfortrederkrigen mot Russland i Ukraina. Siktemålet for amerikansk imperialisme og dens allierte er å få arbeiderklassen til å betale for deres rovkriger i utlandet. I Storbritannia er energiprisene satt til å stige med 80 prosent denne høsten, med energiregninger forventet opp til £ 3 549 i året, rundt NOK 40 560, og til så mye som £ 6 600 innen våren [NOK 75 425], med katastrofale implikasjoner for arbeiderfamilier.
De selskapsinnordnede fagforeningene har på deres side jobbet døgnkontinuerlig for å pålegge selskapenes forlangender om lønnsøkninger under inflasjonsnivået, høyere egenandeler for tilgang til helsetjenester, og lengre arbeidsdager. Thomas Conway, president for metallarbeidernes fagforening United Steelworkers, skrøyt tidligere i år av den «ansvarlige» kontrakten fagforeningen tvang olje- og gassarbeidere til å akseptere, og berømmet den for ikke å bidra til «inflasjonspresset», der han etterplapret den bedragerske påstanden at lønnsøkninger er pådriveren for høyere priser.
Feds rentehevinger begynner allerede å få deres tiltenkte effekt, og utløser nå ei bølge av masseoppsigelser, deriblant 38 000 i teknologisektoren per midten av august. Stillingsnedskjæringer brer seg nå mer bredt over hele økonomien. Sykehus- og helsetjenestesystemer sløyer stadig flere posisjoner og reduserer deres tjenester, rapporterte Kaiser Health News på fredag, til tross for at helsetjenestekjedene under pandemien mottok massive redningspakker for milliarder av dollar.
Oppsigelsene begynner å akselerere selv om mange deler av økonomien allerede trues av katastrofe og regelrett kollaps, på grunn av underbemanning og brutalt lange arbeidsdager, som i helsetjenestebransjen og på jernbanene.
Powell hentydet gjentatte ganger i hans tale til tidligere Fed-styreleder Paul Volcker, som han tidligere har presentert som hans intellektuelle nordstjerne. Volcker, som ble utnevnt av Demokraten president Jimmy Carter, og ble beholdt av Republikaneren president Ronald Reagan, overvåket et program for økonomisk «sjokkterapi» på 1970- og begynnelsen av 1980-tallet, der han økte styringsrentene til tosifrede nivåer for å indusere massearbeidsledighet og få brutt ryggen på de militante arbeiderkampene som hadde dominert det foregående tiåret. Volcker erklærte i 1982: «Levestandarden til den gjennomsnittlige amerikanske arbeider må senkes.»
Nå i dag blir arbeidere fortalt av Biden-administrasjonen, det politiske etablissementet og selskaps- og finanseliten at de må ofre – og akseptere en lavere levestandard – under påskudd av «de nasjonale interesser» og for kampen mot angivelig «russisk aggresjon».
Men historien viser igjen og igjen at forlangendet om «delte oppofrelser» fra styringsklassens og dens representanters side ikke er annet enn en svindel og et bedrageri, innrettet på å berike finansoligarkiet på bekostning av arbeiderklassen, og for å øke dens utbytting.
Responsen på styringsklassens sparepolitikk med innstramminger og krig må bli et bevisst politisk program som representerer arbeiderklassens interesser, som forener arbeidernes kamper i alle deler av industrien og næringslivet, og på tvers av nasjonale grenser. Inneværende år har allerede sett et utbrudd av klassekamper internasjonalt, som trekker inn stadig større sjikt, fra produksjonsarbeidere til havnearbeidere og trailersjåfører, piloter og ombordpersonell, sykepleiere og lærere, og andre.
Den brede støtten til kampanjen Will Lehman fører for høstens valg til [International] president for bilarbeiderfagforeningen United Auto Workers (UAW), viser det enorme potensialet for et progressivt utløp for denne bevegelsen som er under utvikling i arbeiderklassen. Lehman, en Mack Trucks-arbeider og sosialist, har forklart at han stiller i UAW-valget for å organisere en grunnplanbevegelse nedenfra, for å ta makten tilbake fra fagforeningsbyråkratiet.
Arbeidernes framvoksende kamper mot de skyhøye levekostnadene, og mot konsekvensene av kapitalismens krise må ta opp det sosialistiske og internasjonale perspektivet Lehman forfekter, for at arbeidernes behov og interesser – ikke finansoligarkiets – bestemmer hvordan samfunnets ressurser organiseres.