Det tyske historiske museet (Deutsches Historisches Museum, DHM) i sentrum av Berlin har for tiden stående en betydningsfull utstilling, Karl Marx og Kapitalisme. Den åpnet i begynnelsen av februar og er åpen t.o.m. 21. august.
«Om noen for 20 år siden hadde sagt Deutsches Historisches Museum snart skulle vise en utstilling med tittelen Karl Marx og Kapitalisme, ville det sannsynligvis ha provosert en hoderystende forbauselse», forklarte kurator Sabine Kritter ved utstillingens åpning.
Etter «fiaskoen for den reelt eksisterende sosialismen» (den misvisende betegnelsen anvendt på det tidligere stalinistiske Øst-Tyskland, Den tyske demokratiske republikk – DDR), var marxismen og Marx selv tilsynelatende over og ut, og ordet «kapitalisme» hadde blitt diskreditert til et polemisk stridsbegrep, påsto Kritter. Men mot bakteppet av den finansielle og økonomiske krisa i årene 2007 og 2008, voksende sosiale ulikheter og med den enorme konsentrasjonen av rikdom, «er det en livlig debatt om Marx’ teorier i den offentlige sfæren, men også innen samfunnsvitenskapene, innen feltet filosofi, og i den kulturelle sfæren».
Kritter sa at for mange mennesker er spørsmålet i dag om kapitalismen er i stand til å finne svar på disse presserende sosiale problemene. «Og det bringer Marx, som var den første som prøvde å finne ut av kapitalismens mekanismer og sammenkoblinger, tilbake til forgrunnen som en samfunnskritiker.»
Meningsmålinger som registrerer oppfatninger og formeninger om Karl Marx, presentert ved inngangen til utstillingen, vitner om den høye interessen. Rundt 43 prosent av de spurte, og 60 prosent av alle i aldersgruppa 16 til 22 år, er overbevist om at Marx’ kritikk av kapitalismen kan hjelpe dem til bedre å forstå det moderne økonomiske livs problemer. Når man besøker utstillingen blir man slått av hvor mange ungdommer som er tilstede.
Utstillingsarrangørene satte seg oppgaven å betrakte Marx ut fra hans egen samtid, og å forstå hans livsverk først og fremst i kontekst av det nittende århundre, som det står i forordet til utstillingskatalogen. Med dét utgangpunktet håpet de å få en bedre forståelse av hans innvirkning på det tjuende og tjueførste århundre. De lykkes hva angår det tjuende, men ikke med det siste, og nåværende – av grunner vi skal diskutere i andre halvdel av denne omtalen.
Selv om utstillingen er begrenset til ett stort utstillingområde besørger den et omfattende blikk på Marx’ liv, hans politiske og teoretiske arbeid, hans rolle som revolusjonær og på de dramatiske endringene som fant sted i hans livstid.
De ansvarlige har lagt stor vekt på, og tatt seg mye bry med å bringe temaet ut til et bredt publikum. De anvender ei rekke virkemidler for å oppnå dette: Fra korte tekster på tysk og engelsk, til portretter, skisser, malerier, interaktive installasjoner og reproduksjoner av gjenstander – eksempelvis en tidlig versjon av vevstolen «Spinning Mule», den spinnende vevmaskina som multipliserte arbeidsproduktiviteten – og til et brettspill kalt «Strikes», som Marx-familien pleide å spille.
Tallrike video- og audiopresentasjoner forsterker temaene. For de som har tilstrekkelig tid kan det leies en audioguide, som inneholder mer detaljerte kommentarer, så vel som originale sitater fra Marx’ forskjellige verk.
Utstillingen er inndelt i syv tematiske områder, innrammet av en prolog om stadiene i Marx’ liv og en epilog om hans mottakelse og historiske innflytelse.
«Fra religionskritikken til samfunnskritikken» omhandler 1840-tallet, da Marx, i tett samarbeid med Friedrich Engels, brøyt med unghegelianernes kritiske idealisme og med Ludwig Feuerbachs mekaniske materialisme, og de utviklet hans materialistiske oppfatning av historie, og perspektivet for proletarisk revolusjon, som de i 1848 briljant oppsummerte i Det kommunistiske manifest.
Her er det utstilt, blant andre ting, ei håndskrevet side fra Marx’ verk Teser om Feuerbach (1845), der den ellevte sier: «Filosofene har hittil bare tolket verden på forskjellige måter; poenget er å endre den.»
Temaet «Jødisk frigjøring og antisemittisme» tar for seg antisemittismen i hans tid. Utstillingen beviser at Marx, som tidvis anvendte antijødiske stereotypier i hans tidlige skrifter «Om det jødiske spørsmål» og i private brev om Ferdinand Lassalle, ikke var en antisemitt, men tvert imot, konsekvent talte for jødenes politisk emansipasjon.
Temaet «Revolusjon og vold» fokuserer de to revolusjonene Marx selv deltok i – den borgerlige revolusjonen i 1848, som bredte seg på tvers av Frankrike og Tyskland og til ei rekke europeiske land, og Paris-kommunen i 1871. Som sjefredaktør for dagsavisa Neue Rheinische Zeitung spilte Marx i 1848 en ledende rolle på revolusjonens venstre fløy. I 1871 støttet og forsvarte han Paris-kommunen, som en ledende størrelse i International Workingmen’s Association.
Dette tematiske området er et av utstillingens mest interessante, da det gir en fornemmelse av det enorme momentet som massenes inngripen i politikken resultert i, og av omfanget av den kontrarevolusjonære volden som makthaverne responderte med.
Marx hentet seg kritisk viktige lærdommer fra begge revolusjonene. Fra revolusjonsårene 1848 og 1849, som resulterte i nederlag på grunn av de småborgerlige demokratenes feighet, konkluderte han med at det var avgjørende for arbeiderklassen å organisere seg uavhengig av dem, og å gjøre revolusjonen «permanent» ... «inntil alle mer eller mindre besittende klasser var fjernet fra makten». Fra Paris-kommunens nederlag konkluderte han med at arbeiderklassen ikke bare kunne ta over det borgerlige statsapparatet, men måtte bygge sitt eget styringsapparat. Begge konklusjonene blir knapt adressert i DHM-utstillingen.
Det tematiske området «Nye tekologier» besørger et innblikk inn i de teknologiske og økonomiske omveltningenes dynamikk, som fant sted på 1800-tallet, som – med utgangspunkt i England – dreiv millioner av bønder vekk landbruket og forvandlet dem til proletarer.
Marx var inneforstått med at kapitalismen, som et utbyttingssystem, også ødelegger de naturlige fundamentene, eller som han skrev på slutten av første bind av Kapitalen, «de opprinnelige kildene til all rikdom: Jorda og arbeideren». Dette vises i temaområdet «Natur og økonomi».
Temaet «Økonomi og krise» ser på Marx’ magnum opus, Das Kapital på tysk, og fokuserer økonomiske utviklingstrekk, spesielt Den store depresjonen i 1857, som Marx studerte i dybden samtidig som han arbeidet med Kapitalen.
Det tematiske området «Kamper og bevegelser» ser på Marx’ rolle som en aktiv politiker, spesielt hans arbeid i fronten for International Workingmen’s Association, som ble grunnlagt i 1864 og ble oppløst i 1876. Mot bakteppet av en rask vekst av arbeiderbevegelsen spilte Den første internasjonalen en viktig rolle i å tydeliggjøre politiske perspektiver, og skilte den sosialistiske arbeiderbevegelsen fra Mikhail Bakunins anarkisme, og andre småborgerlige strømninger.
Blant de viktigste utstillingselementene her er debatter mellom Marx, Bakunin og Lassalle, sammensatt av originale sitater. Lassalle betraktet seg som en sosialist, men i motsetning til Marx var han beredt til å støtte den borgerlige staten, og møtte til-og-med Tysklands kansler Otto von Bismarck for hemmelige samtaler. Beklageligvis kan disse argumenteringene bare høres gjennom én hodetelefon om gangen.
Marx' mottakelse og innvirkning
På dette punktet faller utstillingen brått av. Epilogen om Marx’ «Mottakelse og innvirkning» føles som en kald dusj. Noen få bilder og plakater hengt i et lite hjørne, uten forklaring eller kontekst.
Bilder av Marx’ opprinnelige grav og et stort minnesmerke reist seinere er ifølge katalogen ment å dokumentere forskjellen mellom den «historiske» og den «idealiserte, monumentaliserte Marx av det tjuende århundre». Antikommunistiske plakater produsert av Hitlers (nazi-parti) NSDAP, og av Den kristelig-demokratiske union (CDU) representerer fiendtligheten mot marxisme.
Andre fotografier viser bilder fra demonstrasjoner i Angola, Cuba og Kina med plakater av Marx og Engels. Den tidligere venezuelanske presidenten Hugo Chavez er også vist med et bilde av Marx, så vel som en samling av Pol Pots Khmer Rouge-lederskap [Kambodsjas Røde Khmer] med portretter av Marx og Engels i bakgrunnen – som om massemorderen Pol Pot, som presset maoistisk stalinisme til dens ultimate konklusjon og hetset tilbakestående bønder opp mot arbeiderklassen og intelligentsiaen i byene, hadde noe som helst med Marx eller marxisme å gjøre.
Helt fraværende er imidlertid den viktigste begivenheten basert på Marx’ lære fra det tjuende århundre, Oktoberrevolusjonen i Russland i 1917. Og, som også var tilfelle i det stalinistiske Sovjetunionen, er det en gravens taushet om det tjuende århundres mest fremragende marxist, Leo Trotskij. Han tilhører åpenbart ikke historien om marxismens innvirkning, ut fra DHMs synspunkt.
Mens utstillingområdet «Epilog» er like springende som det er innholdsløst, går utstillingskatalogen mer intensivt inn på Marx’ innvirkning. Den inneholder en kakofoni av individuelle bidrag, alt fra interessante observasjoner til klønete antikommunisme, og til postmodernistisk tull og tøys som man glemmer like raskt som man leser det.
Litteraturviteren Patrick Eiden-Offe hevder, eksempelvis, at Marx’ «oppfatning av det ene proletariatet» som «kunne utropes til den verdensbevegende makten» var en «monumental fantasi». Dette til tross for at den internasjonale arbeiderklassen i dag teller milliarder, og er nært sammenflettet av den globale arbeidsdelingen og av digital kommunikasjon, og at internasjonal rikdom er konsentrert i hendene på noen få tusen milliardærer!
Princeton-historikeren Harold James kaller den «såkalte kollapsteorien» [til Marx] en «relikvie fra 1840-tallets revolusjonære aspirasjoner» som ikke viste noen tilknytning til resten av Kapitalen. Og det i møte med kapitalismens dypeste krise siden 1930-tallet, og finansmarkedets nedsmelting i 2008!
Den uunngåelige Gerd Koenen er heller ikke fraværende i katalogen. Koenen, som i likhet med ei rekke tyske historikere, journalister og politikere har utviklet seg sømløst fra en maoistisk stalinist til en rabiat antikommunist, bidrar med et angrep på Vladimir Lenin, som han anklager for urettmessig å ha «tilranet» seg Marx, og for å være ansvarlig for stalinismen.
På den andre siden er det også bidrag som det den serbisk-amerikanske økonomen Branko Milanović leverer, som hyller Marx og – til tross for mange inkonsekvenser – observerer at den «ureduserbare revolusjonære kjernen» i hans tenkning «alltid vil appellere til de mennesker som ønsker å endre tingenes eksisterende orden». Milanović skriver: «Ingen mengde ‘photoshopping’ kan forvandle den revolusjonære Marx til en lovlydig, forsiktig og moderat venstreorientert av i dag.» Han sier at så lenge kapitalismen eksisterer «vil Marx bli lest som dens mest skarpsindige analytiker».
De ansvarlige for utstillingen forsøker å berettige denne kakofonien ved å klandre Marx selv for det. «Som med Marx’ verk selv, var og er historien om hans innvirkning ambivalent,» skriver kurator Kritter og hennes akademisk rådgiver Jürgen Herres i katalogens «Introduksjon til utstillingen» – en påstand som går som en tråd gjennom katalogen og utstillingen.
Dette er dobbelt feilaktig.
For det første, det er knapt noen annen tenker som utviklet og utdypet sitt verdensbilde så klart, rettlinjet og konsekvent som Marx. Hans tenkning gjennomgikk en evolusjon, men det er noe helt annet og fundamentalt forskjellig fra «ambivalens».
Marx’ tenkning endret seg skarpest og raskest i årene fra 1843 til 1848, da han – i nært samarbeid med Engels – brøyt med den hegelianske idealismen og utviklet de grunnleggende trekkene i det verdenssyn han holdt seg til gjennom hele livet. Han utvidet filosofisk materialisme til å omfatte historie og sosiale relasjoner, og beviste at sosialisme av nødvendighet er resultat av den lovstyrte utfoldelsen av det kapitalistiske systemets indre motsetninger.
Marx begrenset seg ikke til å erkjenne at historie var en historie om klassekamp. Det hadde andre før ham oppdaget. Marx beviste at eksistensen av klasser var knyttet til visse historiske faser i produksjonsutviklingen, at klassekamp nødvendigvis førte til proletariatets styre, og at dette i seg selv bare utgjorde overgangen til avskaffelsen av alle klasser, og til et klasseløst samfunn.
Marx forble gjennom hele sitt liv tro mot sin maksime, utviklet i debatten med Feuerbach, om at det ikke var nok å tolke verden på forskjellige måter, men at poenget var å endre den. Han så «i vitenskapen historiens store vektarm, en revolusjonær kraft i ordets sanneste betydning», som Engels påpekte ved Marx’ grav. «Kampen for frigjøringen av klassen av lønnsarbeidere fra det moderne kapitalistiske produksjonssystemets lenker, det var hans sanne kall.»
Det er i karakteren av Marx’ revolusjonære verdensbilde, som ser samfunnet i konstant endring, og på den vitenskapelige kunnskap som en uendelig prosess for å trenge inn i den objektive verden, å være i kontinuerlig utvikling. Det finnes knapt en politisk eller sosial begivenhet, en økonomisk utvikling eller en vitenskapelig oppdagelse som Marx ikke fulgte nøye med på, og brukte som grunnlag for ytterligere utdyping av hans synspunkter. Det kommer også tydelig fram i utstillingen.
Ett av katalogens bedre bidrag, skrevet av den amerikanske historikeren James M. Brophy, forsvarer Marx mot anklagen om «eurosentrisme». Han beskriver interessen Marx la for dagen i hans studier av Den amerikanske revolusjonens historie, hvordan han fulgte USAs politiske og økonomiske utvikling, hyllet avskaffelsen av slaveriet som en «verdensbegivenhet», og på et veldig tidlig tidspunkt forutså framveksten av USA som den ledende kapitalistmakten.
Den progressive erkjennelsen av en verden i endring, som allerede nevnt, er noe helt annet enn uavklart tvetydighet. Det å hevde at Marx’ «ambivalente innvirkning på historien» – det vil si det faktum at politiske skikkelser så forskjellige og noen ganger så dypt reaksjonære som Stalin, Mao, Pol Pot og Chavez alle pyntet seg med hans sitater og bilder – skyldes den påståtte «ambivalensen» i Marx’ verk er et høydepunkt av forfalskning. I stedet for å forfølge spørsmålet om hvorvidt disse skikkelsene påkalte Marx korrekt, eller om de forvrengte og misbrukte ham, blir den store innovatøren og pioneren klandret for alle de seinere forfalskningene av hans livsverk.
Lenin, Stalin og Trotskij
Denne historiske løgna kulminerer i påstanden, også framsatt av Herres og Kritter, at «Lenin og seinere Stalin» forvandlet «Marx til grunnleggeren av et helhetlig system – vitenskapelig sosialisme». Dette er det velkjente og fullstendig falske forsøket på å sette likhetstegn mellom Lenin, lederen av verdenshistoriens første seirende proletariske revolusjon, med dens påfølgende graver, Stalin.
Lenin – sammen med Trotskij, Rosa Luxemburg og noen få andre – var blant Marx’ mest kreative studenter, som forsvarte hans læres revolusjonære ånd mot en eldre generasjon som hadde sluttet deres fred med kapitalismen og i den første verdenskrigen åpent vekslet side. De som leser Lenins verk blir alltid overrasket over den nitidige omsorg han la for dagen relatert Marx’ og Engels’ skrifter.
Lenin forsto mer klart enn noen annen av hans samtidige, ved å trekke på lærdommene Marx selv hadde trukket fra Paris-kommunens nederlag, betydningen av den subjektive faktoren, av perspektiv og lederskap i sosialistisk revolusjon. Derfor insisterte han på et parti der opportunistiske strømninger ikke hadde noen plass – i motsetning til praksisen for eksempel i Det tyske sosialdemokratiet.
Lenins analyse av imperialisme var en genial utdyping av Marx’ analyse av kapitalisme. Bolsjeviklederen oppfattet den første verdenskrigen som formen for selve «sammenbruddet» Marx så lenge hadde forutsagt. Imperialisme legemliggjorde det «høyeste stadiet av kapitalisme» der mange av tendensene Marx analyserte hadde nådd deres konklusjon. Monopoler hadde erstattet den frie konkurranse, finanskapitalen dominerte over industrikapitalen, verden var delt mellom stormaktene, og kunne bare med makt oppdeles på nytt.
Lenin konkluderte dristig med at krigen samtidig hadde skapt de objektive betingelsene for den proletariske revolusjon. På dét baserte han Bolsjevikpartiets utsyn og perspektiv, som beviste deres riktighet bare tre år seinere ved å lede arbeiderklassen til makten i Russland.
Her møtte Lenins geni det Trotskij representerte, som også ved å trekke på Marx, var den første som innså at Den russiske revolusjonen i det tjuende århundre ikke bare kunne følge mønsteret til de europeiske revolusjonene i det nittende århundre: Først en borgerlig-demokratisk revolusjon og så, tiår seinere, en sosialistisk en.
Gitt kapitalismens framskredne natur på verdensbasis og svakheten til det russiske borgerskapet, som fryktet arbeiderklassen langt mer enn den tsaristiske reaksjonen, kunne revolusjonens demokratiske oppgaver bare løses av en arbeidernes regjering støttet av bondestanden. Så snart arbeiderklassen var ved makten måtte den imidlertid forflytte seg til sosialistiske tiltak for å kunne sikre sitt styre. Sosialisme, for dens del, kunne bare oppnås på en verdensskala. Revolusjonen hadde følgelig en «permanent» karakter.
Stalin angrep disse fundamentene for Oktoberrevolusjonen, utviklet av Lenin og Trotskij, rett på. Kort tid etter Lenins død i 1924, kunngjorde han den nasjonalistiske doktrinen om å bygge «sosialisme i ett land», som var i uforsonlig motsetning til teorien om permanent revolusjon, og som var i direkte motsetning til alt Marx, Engels og Lenin noen gang hadde sagt eller skrevet.
Stalin talte for et sovjetbyråkrati som vokste seg sterkere i staten og partiet, et byråkrati som så nasjonalisert eiendom som grunnlaget for sine privilegier, og var stadig mer fiendtlig innstilt til revolusjon. Stalin-regimet utviste i årene som fulgte Trotskijs tilhengere fra partiet, og forviste dem i eksil. Til slutt, under Den store terroren i årene 1937 og 1938, myrdet regimet alle unntatt noen få av Lenins og Trotskijs våpendragere. Hundretusener ble ofre for terroren. Stalin fikk flere kommunister drept enn Hitler. I 1940 ble også Trotskij myrdet av en stalinistisk agent.
Internasjonalt førte de politiske retningslinjene Stalin påla Kommunistpartiene rundt i verden til ødeleggende nederlag som ytterligere isolerte Sovjetunionen, og med det styrket byråkratiet – i Kina i 1927, i Tyskland i 1933 og i Spania i årene 1936 til 1938, for å nevne de viktigste. I 1943 oppløste Stalin Den kommunistiske internasjonale [o. anm.: Den tredje internasjonale, Komintern].
Om Stalin og byråkratiet allikevel påkalte Marx og Engels, bygde monumenter over dem og hevet marxisme til nivå av en statsideologi, gjorde de det fordi de, som en parasittisk utvekst på arbeiderstaten, ikke hadde noen egen ideologi. Akkurat som de tilranet seg makten i arbeiderstaten, tilranet de seg også marxismen, rensket den for dens revolusjonære innhold og forvandlet den til en styringsideologi. Av den grunn ville Marx ha bekjempet dem med all hans makt.
Utstillingsarrangørene unngår disse spørsmålene, siden de ville ha ført dem ut i potensielt eksplosivt terreng, og brakt dem i konflikt med dagens myndigheter.
Til dels har de ganske enkelt erklært Marx å være en «tenker av det nittende århunde» med liten samtidsrelevans. Det er synspunktet til den amerikanske historikeren Jonathan Sperber, som utviklet det første konseptet for utstillingen. I forordet til hans 2013-biografi om Marx, hevdet Sperber at «synet på Marx som en samtidsrelevant tenker med ideer som formet den moderne verden» er utdatert. Det er kanskje «mer nyttig å forstå Marx som en tilbakeskuende figur som projiserer den første halvdelen av 1800-tallets omstendigheter inn i framtiden, heller enn en sikker og forutseende tolker av historiske trender.»
Andre, som kurator Kritter, erkjenner relevansen av Marx’ arbeid, men forstår det ikke som et helhetlig og koherent verdensbilde, et sosialistisk perspektiv, eller en veiledning til politisk handling, men snarere som en samling isolerte bemerkninger, observasjoner og innsikter om ulike temaer som fortsatt er av interesse i dag.
Trotskij tilbakeviser og blåser denne tolkningen i lufta. Dét er grunnen til at hans navn ikke kan nevnes i utstillingen eller katalogen. Men alle som ønsker å forstå «Marx’ mottakelse og innvirkning» i det tjuende århundre kan ikke unngå personen Trotskij. Hans mesterverk, Den forrådte revolusjon (1936), er den dag i dag den beste marxistiske analysen av stalinisme. Spesielt Trotskijs skrifter om Storbritannia, Kina, Tyskland, Frankrike og Spania gir dyp innsikt inn i arbeiderbevegelsens problemer, Kominterns forræderske rolle under Stalin, og årsakene til Hitlers og Francos seire.
Trotskij, som Marx, lot det ikke bli med bare å tolke «verden på forskjellige måter». Venstreopposisjonen mot stalinismen, som han ledet politisk, og Den fjerde internasjonale, som han bidro til å grunnlegge i 1938, fortsatte kampen for sosialistisk verdensrevolusjon fra Den første, Den andre og Den tredje internasjonales bidrag, og bygde på deres enorme arv.
Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) og dens seksjoner, Socialist Equality Parties, legemliggjør i dag den marxistiske bevegelsens kontinuitet. World Socialist Web Site, utgitt av ICFI, er den eneste publikasjonen på planeten som daglig undersøker politiske begivenheter fra et marxistisk synspunkt, trekker politiske konklusjoner fra dem, og slåss for et sosialistisk perspektiv i den internasjonale arbeiderklassen.
Perspektivet for den sosialistiske verdensrevolusjon, som Marx etablerte, har i dag en brennende relevans. Kapitalismen har ingenting igjen å tilby, bortsett fra sosial ulikhet, autoritære styreformer, krig og miljøødeleggelser. Arbeidere overalt begynner å gjøre opprør mot den.
Vi anbefaler enhver som er interessert i marxisme og søker en sosialistisk vei ut av den kapitalistiske krisa, å besøke utstillingen på Det tyske historiske museet. Den gir et verdifullt innblikk i marxismens historiske framvekst. Men et besøk på utstillingen bør bare bli en introduksjon til en dypere studie av marxismen – det tjuende århundres strategiske lærdommer, som analysert i skriftene til Trotskij og ICFI – en regelmessig lesning av WSWS, og en aktiv deltakelse i arbeidet til Socialist Equality Party.