DEL TO | DEL TRE | DEL FIRE | DEL FEM | DEL SEKS

Dette er første del av en firedelt serie. Del to publiseres på norsk 24. august. Del tre og fire vil forløpende oversettes for påfølgende publisering.

Den 20. august 1940, for åtti år siden, ble Leo Trotskij – den eksilerte medlederen av Oktoberrevolusjonen i 1917, og grunnleggeren av Den fjerde internasjonale – dødelig såret av en agent for Sovjetunionens hemmelige politi GPU. Den revolusjonære lederen døde 26 timer senere på et sykehus i Mexico City, tidlig kvelden den 21. august.

Mordet på Trotskij var resultat av en massiv politisk konspirasjon organisert av det totalitære byråkratiske regimet ledet av Stalin, hvis navn for all tid i historien vil være synonymt med kontrarevolusjonært forræderi, svik og grenseløs kriminalitet. Attentatet på Trotskij var klimaks i den politiske genocid-kampanjen regissert av Kreml, med formålet fysisk å utslette hele generasjonen av marxistiske revolusjonære og avanserte sosialistarbeidere som hadde spilt en sentral rolle i forberedelsen og lederskapet av bolsjevikrevolusjonen og etableringen av historiens første arbeiderstat. De tre skueprosessene som ble avholdt i Moskva mellom 1936 og 1938 – juridiske fabrikasjoner som besørget et pseudo-legalt dekke for drapene av så å si alle de viktigste lederne av Oktoberrevolusjonen – var bare den offentlige manifesteringen av en terrorkampanje som fortærte hundretuseners liv, og tildelte Sovjetunionens intellektuelle og kulturelle utvikling et knusende slag, så vel som den verdensomspennende kampen for sosialisme.

Drevet ut i eksil, fratatt sitt statsborgerskap av Sovjetunionen og boende på «en planet uten et visum», uten tilgang til noen av maktens konvensjonelle attributter, bare bevæpnet med en penn, og avhengig av støtten fra et relativt lite antall forfulgte kamerater over hele verden, var det ikke et menneske mer fryktet av jordas rådende makter enn Trotskij. Trotskij – grunnleggeren og lederen av Den fjerde internasjonale, «partiet av uforsonlig opposisjon, ikke bare i kapitalistland, men også i USSR» – utøvde en politisk og intellektuell innflytelse uten sin like blant noen av hans samtidige. Han tårnet over dem alle. I et essay med tittelen «Trotskijs plass i historien», skrev den karibiske sosialisten og intellektuelle historikeren C.L.R. James:

Under hans siste tiår var han [Trotskij] en eksilant, tilsynelatende maktesløs. Under de samme ti årene inntok hans rival Stalin makten, og forvaltet den som ingen mann i Europa siden Napoleon. Hitler har rystet verden og byr å ville bestride den som en koloss, så lenge han varer. Roosevelt er den mektigste presidenten som noen gang har regjert i Amerika, og Amerika er den mektigste nasjonen i verden. Likevel er den marxistiske vurderingen av Trotskij like sikker som Engels’ vurdering var av Marx. Trotskij sto, før hans periode ved makten, under den, og etter hans fall, bare som nummer to etter Lenin blant samtidens menn, og etter Lenins død var han det fremste av vår tids hoder. Denne vurderingen overlater vi til historien. [1]

Trotskijs status var bestemt ikke bare av det faktum at han med uforlignelig briljans analyserte verden som den faktisk var. Han personifiserte også den revolusjonære prosessen som skulle avgjøre verdens fremtid. Som han uttalte under en sesjon for Dewey-kommisjonen som i april 1937 holdt høringer for å etterforske Kremls beskyldninger mot Trotskij – og som til slutt fant at Moskva-rettssakene var fabrikasjoner – «Min politikk er ikke etablert for diplomatiske konvensjoners formål, men for utviklingen av arbeiderklassens internasjonale bevegelse.» [2]

Trotskij foraktet alle former for politisk sjarlataneri, som later som om det er enkle – dvs. ikke-revolusjonære – løsninger på de enorme historiske problemene som oppstår ut av kapitalistsystemets dødskamp. Revolusjonær politikk oppnår ikke sine mål ved å love mirakler. Han insisterte på at store sosiale fremskritt «utelukkende kan oppnås gjennom utdanningen av massene, gjennom agitasjon, gjennom å forklare arbeiderne hva de må forsvare og hva de bør omvelte». Denne dypt prinsipielle tilnærmingen til revolusjonær politikk dannet også grunnlaget for Trotskijs oppfatning av moral. Han skrev: «Bare de metodene er tillatelige, som ikke er i strid med revolusjonens interesser.» Overholdelsen av dette prinsippet plasserte Trotskij, om så bare betraktet fra et moralsk standpunkt, i absolutt opposisjon til stalinismen, som med sine metoder var fullstendig ødeleggende for den sosiale revolusjonens behov, og derfor for menneskehetens fremskritt. [3]

Lenins for tidlige død i januar 1924, da han bare var 53-år-gammel, var en politisk tragedie. Attentatet på Trotskij i en alder av 60 år var en katastrofe. Hans mord frarøvet arbeiderklassen den siste gjenlevende representanten for bolsjevismen, og den største strategen for sosialistisk verdensrevolusjon. Det teoretiske og politiske arbeidet Trotskij utførte i løpet av det siste året av sitt liv – et år dominert av utbruddet av andre verdenskrig – var avgjørende for å sikre Den fjerde internasjonales overlevelse, konfrontert med det som kunne ha vist seg å bli uoverstigelige vanskeligheter.

Trotskij ble myrdet på høyden av sine intellektuelle krefter. Til tross for at han følte at hans helse ble svekket, var det ingen tegn til svekkelse av hans politiske energi. Selv der han daglig produserte politisk analyse og polemiske essays, var Trotskij hard i arbeid med en Stalin-biografi, som til-og-med som et ikke-sluttført verk med rette kan beskrives som et litterært mesterverk.

Trotskijs forfatterskap det siste året av hans liv var ikke bare like briljant som fra tidligere perioder; Omfanget av hans analyse av begivenhetene i årene 1939 og 1940 strakk seg, hva angår varig relevans, langt inn i fremtiden. Ingen annen person av hans tid utviste et sammenlignbart grep på verdens tilstand, og hva den styrte mot.

Som et eksempel, Trotskij ble den 23. juli 1939 intervjuet av ei gruppe amerikanske journalister, bare seks uker før utbruddet av andre verdenskrig. De ivret etter å få vite hans vurdering av verdenssituasjonen. For journalistenes del snakket Trotskij på engelsk. Han begynte med å minnes at han hadde lovet en besøkende amerikansk professor å skulle forbedre sin engelsk, såfremt den amerikanske regjeringen ville innvilge ham et visum for å komme inn i USA. Trotskij observerte, at beklageligvis «synes de ikke å være interessert i min engelsk».

Selv om Trotskij ikke var tilfreds med sin egen beherskelse av det engelsk språk etterlater transkripsjonen av hans kommentarer ingen tvil om hans mestring av verdenssituasjonens kompleksitet. Han uttalte: «Det kapitalistiske systemet befinner seg i en tilstand av et fastlåst uføre». Trotskij fortsatte:

Fra min side, vel jeg ser ikke noe normalt, legalt, fredelig utfall av dette uføret. Resultatet kan bare skapes av en enorm historisk eksplosjon. Historiske eksplosjoner er av to slag – kriger og revolusjoner. Jeg tror vi vil få begge deler. De nåværende regjeringenes programmer, både de godes og de dårliges – om vi da antar at det også er gode regjeringer – programmene til forskjellige partier, pasifistiske programmer og reformistiske programmer, de synes nå, i det minste for en mann som observerer dem fra sidelinja, som barns lek på den skrånende siden av en vulkan, rett før et utbrudd. Det er det generelle bildet av verden i dag. [4]

Trotskij refererte deretter til den pågående Verdensutstillingen – New York World's Fair – der temaet var «World of Tomorrow» [Morgendagens verden].

Dere skapte en Verdensutstilling. Jeg kan bare vurdere den utenfra, av samme grunn som at min engelsk er så slett, men fra det jeg har lært om utstillingen fra avisene, er det en storslagen menneskelig skapelse fra synspunktet «Morgendagens verden». Jeg mener denne karakteriseringen er noe ensidig. Bare fra et teknisk synspunkt kan deres Verdensutstilling bli benevnt «Morgendagens verden», fordi dersom dere skulle ønske å vurdere morgendagens reelle verden, da burde vi se hundre militærfly over Verdensutstillingen, med bomber, noen hundretalls bomber, og resultatet av denne aktiviteten ville være verden av i morgen. Denne storslagne menneskelige skaperkraften på den ene siden, og denne forferdelige tilbakeståenheten på dét feltet som er aller viktigst for oss, det sosiale feltet – teknisk genialitet, og, tillat meg ordet, sosialt idioti – det er verden av i dag. [5]

Som en beskrivelse av nåtidens «Verden av i dag» og en forutsigelse av «Morgendagens verden» – det vil si den verden som vil oppstå fra det nåværende tiårets kriser – ville det neppe være nødvendig å endre et eneste ord. Over hele verden, med regjeringer – som kombinerer grenseløs grådighet med grenseløs dumskap – ute av stand til å respondere med hverken kompetanse eller medmenneskelighet, blir spørsmålet reist: Hvordan vil denne krisen bli løst? Vårt svar er det samme som Trotskij ga: Løsningen vil komme i form av en «enorm historisk eksplosjon». Og akkurat som Trotskij forklarte i 1939, slike eksplosjoner er av to typer: kriger og revolusjoner. Begge er på agendaen.

Journalistene som utspurte Trotskij i juli 1939, ville også gjerne vite om han hadde noen råd å by den amerikanske regjeringen angående dens utøvelse av sin utenrikspolitikk. Ikke uten et visst spor av humor, repliserte Trotskij:

Jeg må si at jeg ikke føler meg kompetent til å gi råd til myndighetene i Washington, av samme politiske grunn som myndighetene i Washington ikke finner det nødvendig å gi meg et visum. Vi er i en annen sosial posisjon fra regjeringen i Washington. Jeg kunne gi råd til en regjering som hadde de samme mål som mine egne, ikke til en kapitalistisk regjering, og USAs regjering er, til tross for New Deal, etter min mening en imperialistisk og kapitalistisk regjering. Jeg kan bare si hva en revolusjonær regjering burde gjøre – en genuin arbeiderregjering i USA.

Jeg mener det første ville være å ekspropriere De seksti familiene. Det ville være et veldig godt tiltak, ikke bare fra et nasjonalt synspunkt, men fra synspunktet å avklare verdensanliggender – det ville være et godt eksempel for de andre nasjonene. [6]

Trotskij erkjente at dette ikke ville oppnås i den umiddelbart nærmeste fremtid. Arbeiderklassens nederlag i Europa og krigens nærhet ville forsinke revolusjon i USA. USAs inntreden inn i den kommende krigen var bare et spørsmål om tid. «Dersom amerikansk kapitalisme overlever, og den vil overleve i noen tid, vil vi i USA ha verdens mektigste imperialisme og militarisme.» [7]

Trotskij kom med nok en spådom i juli-intervjuet. Faktisk var det en omformulering av en politisk analyse av sovjetisk utenrikspolitikk han hadde fremmet de foregående fem årene. Med henvisning til fjerningen av den tidligere sovjetdiplomaten Maxim Litvinov fra stillingen som utenriksminister, og hans erstatning av Stalins nærmeste medskyldige i kriminalitet, hevdet Trotskij at endringen var «et hint fra Kreml til Hitler om at vi [Stalin] er beredt til å endre vår politikk, for å realisere vår målsetning, vårt mål, som vi presenterte for dere og Hitler for noen år siden, fordi Stalins mål i internasjonal politikk er en avklaring og avtale med Hitler.» [8]

Selv på dette sene tidspunkt var ideen om at Sovjetunionen ville alliere seg med Nazi-Tyskland ansett som absurd av praktisk talt alt av «ekspert»-opinion. Men som det hadde vært tilfelle så ofte tidligere bekreftet begivenhetenes gang Trotskijs analyse. Nøyaktig én måned etter Trotskijs intervju, den 23. august 1939, ble Ikke-aggresjonspakten mellom Stalin og Hitler undertegnet i Moskva. Den siste hindringen for Hitlers krigsplaner ble fjernet av Stalin. Den 1. september 1939 invaderte nazi-regimet Polen. To dager senere erklærte Storbritannia og Frankrike krig mot Tyskland. Tjue-fem-år etter utbruddet av første verdenskrig hadde den andre verdenskrigen begynt.

Etter gjentatte ganger å ha spådd Kremls dreining mot Hitler ble ikke Trotskij det aller minste overrasket over Stalins forræderi. Han advarte for at Sovjetunionen ville betale en forferdelig pris for Stalins kortsiktighet og inkompetanse. Diktatorens tro på at han hadde spart det sovjetiske byråkratiet fra krigens farer sammen med Nazi-Tyskland, skulle vise seg å være nok en katastrofal feilberegning.

                                                                          *****

Krigsutbruddet utløste en politisk krise innen Den fjerde internasjonale, som ble det sentrale fokus for Trotskijs arbeid under det siste året av hans liv. Konsentrasjonen var ikke feilplassert: Hans respons til minoritetsfraksjonen i det amerikanske Socialist Workers Party (SWP) ledet av James Burnham, Max Shachtman og Martin Abern, var av fundamental betydning ikke bare i dens forsvar av marxismens teoretiske fundamenter og det historiske fremskrittet Oktoberrevolusjonen representerte til tross for det sovjetiske byråkratiets forbrytelser. Trotskijs polemikk forutså mange av de vanskeligste spørsmålene om revolusjonær strategi, program og perspektiv som skulle oppstå under og i kjølvannet av andre verdenskrig.

Signeringen av Stalin-Hitler-pakten, etterfulgt av den sovjetiske invasjonen av Polen i midten av september 1939, og av Finland (Vinterkrigen 1939 og 1940), fremprovoserte et ramaskrik blant brede lag av småborgerlige radikale intellektuelle og kunstnere i USA. Mange medlemmer av dette store og innflytelsesrike sosiale miljøet hadde klart å komme til rette med, og til-og-med støttet Stalins utsletting av den gamle garden av bolsjeviker under Terroren, og kvelningen av Den spanske revolusjonen. Forbrytelsene i årene fra 1936 til 1939 fant sted da det stalinistiske regimet fremdeles tok til orde for en internasjonal allianse mellom Sovjetunionen og de «vestlige demokratiene». Den innenlandske anvendelsen av denne orienteringen var stalinistiske partiers promotering av en allianse, på grunnlag av et kapitalistisk program, mellom arbeiderklassorganisasjoner og de politiske kapitalistpartiene («Folkefronten»). Stalins undertegning av pakten med Tyskland tildelte denne spesielle formen for klassesamarbeid et slag, på en fullstendig kynisk og opportunistisk måte. Det demokratiske småborgerskapets sinnsstemning snudde seg mot Sovjetunionen. I den grad den demokratiske intelligentsiaen ukritisk og helt feilaktig identifiserte stalinisme med sosialisme, antok vendingen mot Sovjetunionen en åpent antikommunistisk karakter.

Dette politiske skiftet ble reflektert i utviklingen av en opposisjonell tendens innen Socialist Workers Party og andre seksjoner av Den fjerde internasjonale. De viktigste lederne for denne tendensen innen SWP var Max Shachtman – som var et grunnleggende medlem av den amerikanske trotskistbevegelsen, og ved siden av James P. Cannon den mest innflytelsesrike størrelsen i SWP – og James Burnham, filosofiprofessor ved New York University. De insisterte på at definisjonen av Sovjetunionen som en degenerert arbeiderstat ikke lenger var akseptabel, som en konsekvens av Stalin-Hitler-pakten og Sovjetunionens invasjon av Polen. De hevdet at Sovjetunionen hadde utviklet seg til en ny form for utbyttende samfunn, der byråkratiet fungerte som en ny type styrende klasse ikke forutsett i marxistisk teori. Ett av begrepene minoriteten brukte for å beskrive sovjetsamfunnet var «byråkratisk kollektivisme». En følgekonsekvens av denne nye vurderingen var avvisningen av å forsvare Sovjetunionen i tilfelle krig med en imperialiststat, selv om motparten skulle være Nazi-Tyskland.

For Trotskij var ikke Shachtmans og Burnhams krav om at Den fjerde internasjonale måtte opphevet sin definisjon av Sovjetunionen som en degenerert arbeiderstat kun et spørsmål om terminologi. Trotskij spurte: Hva ville de praktiske politiske konsekvensene være av kravet at Sovjetunionen ikke lenger skulle defineres som en arbeiderstat?

La oss for et øyeblikk innvilge at byråkratiet er en ny «klasse» og at det nåværende regimet i Sovjetunionen er et spesielt system for klasseutbytting. Hvilke nye politiske konklusjoner flyter det fra disse definisjonene? Den fjerde internasjonale erkjente for lenge siden nødvendigheten av å omvelte byråkratiet via sliternes revolusjonære oppstand. Ingenting annet blir foreslått eller kan foreslås av de som forkynner byråkratiet å være en utbyttende klasse. [9]

Men endringen i definisjonen av Sovjetunionen som ble forlangt av SWP-mindretallet hadde implikasjoner som gikk langt utover bare en klargjøring av terminologi. Den etablerte definisjonen av Sovjetunionen som en degenerert arbeiderstat var knyttet til kravet om en politisk heller enn en sosial revolusjon. Underliggende for denne distingsjonen var overbevisningen om at omveltingen av det stalinistiske byråkratiet ikke ville innebære en endring av eiendomsrelasjonene som var opprettet på grunnlag av Oktoberrevolusjonen. Arbeiderklassen ville etter å ha knust det byråkratiske regimet og reetablert sovjetisk demokrati, bevare det økonomiske systemet basert på nasjonaliseringen av eiendom, oppnådd gjennom omveltingen av det russiske borgerskapet og eksproprieringen av kapitalistisk eiendom. Denne grunnleggende oppnåelsen av Oktoberrevolusjonen, det kritiske økonomiske grunnlaget for den påfølgende økonomiske og kulturelle utviklingen av Sovjetunionen, ville ikke bli forlatt.

Minoritetens posisjon tok utgangspunkt i antakelsen at det ikke var noe igjen fra Oktoberrevolusjonen verdt å bevare. Derfor var det ingen grunn til å opprettholde forsvar av Sovjetunionen i Den fjerde internasjonales program.

Trotskij tok opp et annet kritisk saksanliggende. Dersom byråkratiet representerte en ny klasse, som i Sovjetunionen hadde etablert en ny form for utbyttende samfunn, hva var da de nye formene for eiendomsrelasjoner som var unikt identifisert med denne nye klassen? Relatert til hvilken ny fase av økonomisk utvikling, utover kapitalisme og sosialisme, var «byråkratisk kollektivisme» et historisk legitimt og til-og-med nødvendig uttrykk? Den fjerde internasjonale fastholdt at byråkratiet uberettiget hadde tilegnet seg den politiske makten, som den utnyttet for å skaffe seg privilegier basert på nasjonaliseringen av eiendom oppnådd gjennom arbeidernes revolusjon i 1917. Den diktatoriske makten byråkratiet utøvde under Stalins ledelse var resultat av degenereringen av Sovjetstaten under spesifikke politiske betingelser. Disse var hovedsakelig den russiske kapitalistøkonomiens historiske tilbakeståenheten før 1917, som bolsjevikene arvet, og den langvarige politiske isoleringen av Sovjetunionen som konsekvens av revolusjonære bevegelsers nederlag i Europa og Asia, i kjølvannet av bolsjevikenes makterobring i Russland.

Skulle disse betingelsene vedvare – det vil si dersom isoleringen av Sovjetunionen skulle vedvare som konsekvens av arbeiderklassens nederlag og kapitalismens langsiktige overlevelse i imperialismens viktigste sentre – da ville arbeiderstatens eksistens opphøre. Men, insisterte Trotskij, utfallet av denne prosessen ville ta form av likvideringen av nasjonalisert eiendom og gjenopprettelsen av kapitalistiske eiendomsrelasjoner. Det resultatet ville innebære omdanningen av en mektig seksjon av byråkrater til en rekonstituert kapitalistklasse, som ville utnytte deres politiske makt til å tilrane seg statseiendeler. Trotskij hadde advart for at dette resultatet var en reell mulighet, som bare kunne forhindres gjennom den politiske revolusjonen – i sammenheng med sosialistisk revolusjon i de fremskredne kapitalistlandene.

Denne inngående granskningen av argumenteringen om den relevante terminologiske definisjonen av Sovjetunionen gjorde det mulig for Trotskij å identifisere de vidtrekkende historiske og politiske implikasjonene av endringene i programmet, som ble reist av SWP-opposisjonen:

Det historiske alternativet, ført til sin konsekvens, er som følger: Enten er Stalin-regimet et avskyelig tilbakeskritt i omdanningsprosessen av det borgerlige samfunn til et sosialistisk samfunn, ellers er Stalin-regimet det første stadium av et nytt utbyttende samfunn. Dersom den andre prognosen skulle vise seg å være korrekt, da vil selvfølgelig byråkratiet utvikle seg til å bli en ny utbyttende klasse. Uansett hvor tyngende dette andre perspektivet måtte være, dersom verdensproletariatet faktisk skulle vise seg ute av stand til å oppfylle oppdraget det er pålagt av utviklingsforløpet, da vil ingenting annet gjenstå enn å erkjenne at den sosialistiske revolusjonen, basert på de indre motsetningene i kapitalistsamfunnet, ender som en Utopi. Det er selvinnlysende at et nytt «minimum»-program ville påkreves – for å forsvare slavenes interesser i det totalitære byråkratiske samfunnet.

Men foreligger det så uomtvistelige, eller til-og-med imponerende objektive data som i dag skulle tvinge oss til å gi avkall på utsiktene til den sosialistiske revolusjon? Det er hele spørsmålet. [10]

Det som sto på spill var derfor den historiske legitimiteten for hele det sosialistiske prosjektet. Var Stalins allianse med Hitler, kombinert med utbruddet av den andre verdenskrig, de uomtvistelige bevis for at arbeiderklassen ikke var i stand til å oppfylle den historiske oppgaven den er tildelt i marxistisk teori? Dermed dreide totaliteten av konflikten med Burnham og Shachtman – og for den del, med alle de mange sjikt av demoraliserte småborgerlige intellektuelle som de talte for – seg om arbeiderklassen faktisk var en revolusjonær klasse, slik det var fastlagt av Marx og Engels i deres utvikling og utdypning av den materialistiske oppfatningen av historien. Responsen levert av Trotskij til dette historiske saksanliggendet, som har dominert det politiske og intellektuelle liv de siste åtti årene, er nesten i seg selv tilstrekkelig til å etablere hans status som det tjuende århundres mest dyptloddende og langsiktige politiske tenker, bare sidestilt av Lenin. Derfor er det relevant å sitere denne passasjen i sin helhet:

Det kapitalistiske samfunnets krise, som i juli 1914 antok en åpen karakter, produserte helt fra krigens første dag en skarp krise i det proletariske lederskapet. I løpet av de 25 årene som har passert siden den tid har proletariatet i de fremskredne kapitalistlandene enda ikke skapt et lederskap som kunne heve seg til nivå av vår epokes oppgaver. Russlands erfaring bevitner imidlertid at en slik ledelse kan skapes. (Som selvfølgelig ikke betyr at den vil være immun mot degenerering.) Spørsmålet står der med andre ord som følgende: Vil den objektive historiske nødvendigheten på sikt skjære sin vei inn i arbeiderklassens fortroppers bevissthet; det vil si, i løpet av denne krigens forløp, og de dype sjokk den nødvendigvis må foranledige, vil det bli dannet et genuint revolusjonært lederskap i stand til å føre proletariatet til erobring av makten?

Den fjerde internasjonale har svart bekreftende på dette spørsmålet, ikke bare gjennom teksten i sitt program, men også gjennom selve det faktum at organisasjonen eksisterer. Alle de forskjellige typene av desillusjonerte og skremte representanter for pseudo-marxisme tar tvert imot utgangspunkt i antakelsen at lederskapets fallitt bare «gjenspeiler» proletariatets manglende evne til å oppfylle sitt revolusjonære oppdrag. Ikke alle våre opponenter uttrykker denne tanken klart og tydelig, men alle av dem – ultra-venstreorienterte, sentrister, anarkister, for ikke å nevne stalinister og sosialdemokrater – skyver ansvaret for nederlagene fra seg, og over på proletariatets skuldre. Ingen av dem indikerer under nøyaktig hvilke betingelser proletariatet vil være i stand til å få gjennomført den sosialistiske omveltingen.

Om vi så vedgår som en sannhet at nederlagenes årsak er forankret i proletariatets sosiale egenskaper, da må det moderne samfunns stilling måtte erkjennes håpløs. Under betingelser av en råtnende kapitalisme vokser proletariatet hverken tallmessig eller kulturelt. Det er derfor ingen grunn til å forvente at det en eller annen gang vil heve seg til nivå for de revolusjonære oppgavene. Helt annerledes presenterer saken seg for den som har avklart i sitt sinn den dyptgående antagonismen mellom den organiske, dypt forankrede, uoverkommelige trangen i de slitende massene til å rive seg fri fra det blodige kapitalistiske kaoset, og det utrangerte arbeiderlederskapets konservative, patriotiske, totalt borgerlige karakter. Vi må velge én av disse to uforsonlige tendensene. [11]

Hverken Shachtman eller Burnham hadde forsøkt å gjennomarbeide deres perspektivers konsekvenser. De var ikke engang i stand til å forutsi deres eget høyreorienterte og pro-imperialistiske politiske utviklingsforløp, enn si forutse verdenshistoriens kursretning. Deres politiske tenkning ble styrt av den mest vulgære pragmatisme, som besto av å improvisere politiske responser på grunnlag av dag-til-dag inntrykk av «levende begivenheters virkelighet», uten å prøve å få plassert begivenhetene de reagerte på inn i den essensielle verdenshistorisk konteksten. Trotskij rettet oppmerksomhet på deres politiske eklektisisme.

Opposisjonslederne skilte sosiologien fra dialektisk materialisme. De skilte politikk fra sosiologi. I politikkens sfærer skilte de våre oppgaver i Polen fra vår erfaring fra Spania – våre oppgaver i Finland fra vår posisjon på Polen. Historie blir forvandlet til en serie eksepsjonelle hendelser; politikk blir forvandlet til en serie improvisasjoner. Vi har her, i den fulle forstand av begrepet, oppløsingen av marxisme, oppløsingen av teoretisk tenkning, oppløsingen av politikk til dens enkelte bestanddeler. Empirisme, og dens fosterbror impresjonismen, dominerer fra topp til bunn. [12]

I forløpet av denne polemikken introduserte Trotskij spørsmålet om dialektisk logikk inn i diskusjonen, på en måte som så visst overrasket Burnhan og Shachtman. Trotskij var selvfølgelig klar over det faktum at Burnham avfeide dialektikk som en meningsløshet; at han foraktet Hegel, som den pompøse filosofiprofessoren dumt beskrev som «menneskelig tenknings århundrer-døde erke-rotekopp». [13] Hva angår Max Shachtman hadde han ingen spesiell interesse for filosofiske sammenhenger, og erklærte seg å være agnostiker om forholdet mellom dialektisk materialisme og revolusjonær politikk. I denne situasjonen var det ingenting kunstig eller lunefullt med Trotskijs «filosofiske dreining».

Utviklingen av et vitenskapelig perspektiv, nødvendig for arbeiderklassens politiske orientering, krevde et nivå av analyse, av en kompleks, selvmotsigende og derfor raskt skiftende samfunnsøkonomisk og politisk situasjon, som ikke kunne oppnås på grunnlag av formell logikk, utvannet med pragmatisk impresjonisme. Fraværet av vitenskapelig metode, til tross for alle hans pretensjoner om filosofisk ekspertise, fant et grovt uttrykk i måten Burnhams analyse av det sovjetiske samfunnet og dets politikk var blottet for historisk innhold, og i stor grad var basert på impresjonistiske beskrivelser av fenomener synlige på overflaten av samfunnet. Burnhams pragmatiske forståelse av komplekse samfunnsøkonomiske og politiske prosesser var teoretisk verdiløs. Han kontrasterte den eksisterende Sovjetunionen med det han mente ideelt sett skulle være en ekte arbeiderstat. Han søkte ikke å forklare den historiske prosessen og konflikten mellom sosiale og politiske krefter, i nasjonal og internasjonal skala, som lå til grunn for degenereringen.

Han ble behørig refset av Trotskij:

Vulgær tenkning opererer med begreper som kapitalisme, moral, frihet, arbeiderstat, osv., som faste abstraksjoner, der det forutsettes at kapitalisme er lik kapitalisme, moral er lik moral, osv. Dialektisk tenkning analyserer alle ting og fenomener i deres kontinuerlige forvandling, samtidig som man fastlegger i de materielle betingelsene for disse endringene den kritiske grensa, som når den passeres «A» opphører å være «A», en arbeiderstat opphører å være en arbeiderstat.

Den grunnleggende feilen ved vulgær tenkning ligger i det faktum at den ønsker å nøye seg med bevegelsesløse avtrykk av en virkelighet som består av evig bevegelse. Dialektisk tenking tillegger begreper, ved hjelp av nærmere tilnærminger, korreksjoner, konkretisering, en rikdom og fleksibilitet; Jeg vil til-og-med si en saftighet som til en viss grad bringer dem nært opp til levende fenomener. Ikke kapitalisme generelt, men en gitt kapitalisme på et gitt utviklingsstadium. Ikke en arbeiderstat generelt, men en gitt arbeiderstat i et tilbakeliggende land under imperialistbeleiring, osv.

Dialektisk tenkning er relatert til vulgær tenkning på samme måte som en kinofilm er relatert til et stillbilde. Kinofilmen hverken forbyr eller utelukker stillbildet, men kombinerer ei rekke av dem i henhold til bevegelsens lover. Dialektikken benekter ikke syllogismen, men lærer oss å kombinere syllogismer på en slik måte at vi får brakt vår forståelse nærmere den evig omskiftende virkeligheten. Hegel etablerte i sin Logikk ei rekke lover: endringen av kvantitet til kvalitet, utvikling gjennom motsetninger, konflikten mellom form og innhold, avbruddet av kontinuitet, endringen av mulighet til uunngåelighet, osv., som er like viktige for teoretisk tenkning som den enkle syllogisme for mer elementære oppgaver. [14]

Trotskij tilhørte den sjeldne kategorien virkelig store forfattere som søkte og var i stand til å uttrykke de mest dyptloddende ideer i tilgjengelig språkdrakt. Men han oppnådde ikke klarhet på bekostning av intellektuell dybde. Snarere er klarheten en manifestering av hans mestring av de essensielle teoretiske saksanliggendene.

Det er også verdt å merke seg at denne passasjen avslører et slående sammenfall av Trotskijs og Lenins oppfatninger av dialektisk logikk. I hans Conspectus of Hegel’s Science of Logic (som omfatter en del av Lenins notatbøker om filosofi publisert i bind 38 av bolsjeviklederens Samlede verk), der Lenin i sine kommentarer om Hegel skrev:

Logikk er vitenskapen om kognisjon [erkjennelse]. Det er kunnskapsteorien. Kunnskap er menneskets refleksjon av naturen. Men dette er ikke en enkel, ikke en umiddelbar, ikke en fullstendig refleksjon, men prosessen av en serie abstraksjoner, danningen og utviklingen av begreper, lover, osv., og disse begrepene, lovene, osv. (tanke, vitenskap = «den logiske Ideen») omfavner betinget, omtrentlig, den universelle lovstyrte karakteren av evig bevegende og utviklende natur. Her er det faktisk, objektivt sett, tre deltakende medlemmer: 1) natur; 2) menneskelig erkjennelse = den menneskelige hjerne (som det høyeste produktet av denne samme natur), og 3) formen for refleksjonen av naturen i menneskets erkjennelse, og denne formen består nettopp av begreper, lover, kategorier, osv. Mennesket kan ikke forstå = reflektere = speile naturen som en helhet, i sin fullstendighet, i sin «umiddelbare totalitet», men kan bare i evighet komme nærmere dette, og skaper seg abstraksjoner, begreper, lover, et vitenskapelig bilde av verden, osv., osv. [15]

I april 1940 brøt minoriteten med SWP og opprettet deres «Workers Party». Burnham forble i dette partiets rekker bare litt mer enn én måned. Den 21. mai sendte han sitt avskjedsbrev til organisasjonen han hadde grunnlagt sammen med Shachtman, der han kunngjorde sin totale og absolutte avvisning av sosialisme. Der han trakk de endelige konklusjonene av sin avvisning av dialektisk materialisme, skrev Burnham: «Av alle viktige oppfatninger som har vært assosiert med marxistbevegelsen, enten i dens reformistiske, leninistiske, stalinistiske eller trotskistiske varianter, er det praktisk talt ingen jeg aksepterer i dens tradisjonelle form.» [16] Da han fikk vite om opposisjonens teoretikers desertering, skrev Trotskij til sin advokat (og SWP-medlem) Albert Goldman: «Burnham erkjenner ikke dialektikk, men dialektikken slipper ham ikke ut av sitt nett. Han er fanget som ei flue i en spindelvev.» [17]

Etter at han snudde ryggen til Workers Party forflyttet Burnham seg raskt til den ekstreme høyresiden av borgerlig politikk, ble en talsmann for forebyggende atomkrig mot Sovjetunionen, og ble, ikke lenge før sin død i 1987, tildelt Medal of Freedom [Frihetsmedaljen] av president Ronald Reagan. Shachtmans videreutvikling var mer langstrukken. Hans «Tredje leir» ble definert av slagordet «Hverken Washington eller Moskva». Til slutt droppet Shachtman sitt forbud mot støtte til Washington og ble en talsmann for Den kalde krigen ført av USA, som til slutt innebar hans fulle støtte for invasjonen i Svinebukta i 1961, og senere samme tiåret, for bombingen av Nord-Vietnam.

Fortsettelse følger

Fotnoter:

[1] «Trotsky’s place in History,» in C. L. R. James and Revolutionary Marxism: Selected Writings of C.L.R. James 1939-49, ed. Scott McLemee and Paul Le Blanc (Chicago, 2018), s. 93

[2] The Case of Leon Trotsky (New York, 1968), s. 291

[3] Leon Trotsky «The USSR in War,» In Defence of Marxism (London, 1971), s. 21

[4] «On the Eve of World War II, Writings of Leon Trotsky 1939-40 (New York, 1973), s. 17

[5] Ibid, s.17 og 18

[6] Ibid, s. 25

[7] Ibid, s. 26

[8] Ibid, s. 19 og 20

[9] In Defence of Marxism, s. 4

[10] Ibid, s. 11

[11] Ibid, s. 14 og 15

[12] Ibid, s. 114 og 115

[13] Ibid, s. 236

[14] Ibid, s. 65 og 66

[15] Lenin Collected Works, Volume 38 (Moscow: 1961), s. 182

[16] Ibid, s. 257

[17] Ibid, s. 224