«Vi sier ikke til verden: Stopp stridene deres, de er tåplige; vi vil gi dere det sanne kampslagordet. Vi viser bare verden hva den egentlig kjemper for, og bevissthet er noe den må anskaffe seg, om den så ikke vil.» [Karl Marx til Arnold Ruge, september 1843]
«Kritikkens våpen kan selvfølgelig ikke erstatte våpnets kritikk, materiell kraft må omstyrtes av materiell kraft; men teori blir også en materiell kraft så snart den har grepet massene.» [Bidrag til kritikken av Hegels juridiske filosofi, 1844]
«Den tyske frigjøringen er frigjøringen av mennesket. Hodet for denne frigjøringen er filosofi, hjertet er proletariatet. Filosofien kan ikke realiseres uten proletariatets avskaffelse, proletariatet kan ikke avskaffes uten at filosofien blir realisert.» [Bidrag til kritikken av Hegels juridiske filosofi, 1844]
«Det er ikke et spørsmål om hva den ene eller den andre proletaren – eller for den del hele proletariatet – for øyeblikket ser som sitt mål. Det er et spørsmål om hva proletariatet er, og hva – i henhold til dette væren – det er historisk tvunget til å gjøre.» [Den hellige familie, 1844]
«Sammen med grundigheten i den historiske handlingen, vil størrelsen på massen som handler øke.» [Den hellige familie, 1844]
«Historien til alle hittil eksisterende samfunn er historien om klassekamper.» [Det kommunistiske partiets manifest, 1847]
«La de herskende klassene skjelve for en kommunistisk revolusjon. Proletarene har ingenting å tape, annet enn sine lenker. De har en verden å vinne. ARBEIDERE I ALLE LAND, FOREN DERE!» [Det kommunistiske partis manifest, 1847]
***
1. Dette året markerer 200-årsjubiléet for Karl Marx sin fødsel – opphavsmannen til den materialistiske historieoppfatningen, forfatteren av Das Kapital – og sammen med Friedrich Engels, grunnleggeren av den moderne revolusjonære sosialistbevegelsen. Født 05.05.1818 i den prøysiske byen Trier, var Marx – for å sitere Lenin – «geniet som videreførte og fullbyrdet det nittende århundrets tre viktigste ideologiske strømninger, representert ved menneskehetens tre mest fremskredne land: klassisk tysk filosofi, klassisk engelsk politisk økonomi og fransk sosialisme kombinert med franske revolusjonære doktriner generelt.» [1]
2. Marx døde i London den 14. mars 1883 i en alder av 64 år. Innen da hadde han og Engels plassert utopiske sosialistiske apirasjoner på et vitenskapelig grunnlag og lagt grunnlaget for en revolusjonær politisk bevegelse av den internasjonale arbeiderklassen. Mellom 1843 og 1847, gjennomførte Marx en revolusjon i teoretisk tenkning som overvant både begrensningene i den overveiende mekaniske materialismen av det attende århundret og den idealistiske mystifiseringen i Hegels dialektiske logikk.
3. Ved å utvide den filosofiske materialismen til historiens og de sosiale relasjonenes doméne beviste Marx at nødvendigheten av sosialisme oppsto fra den lovmessige utviklingen av de iboende motsetningene i det kapitalistiske systemet. Han hevdet ikke å ha oppdaget klassekampen som en motiverende kraft i historien. Hans verdensendrende bidrag til forståelsen av historie – slik Marx selv forklarte det i 1852 – var: «1. å vise at eksistensen av klasser kun er knyttet til bestemte historiske faser i utviklingen av produksjon; 2. at klassekampen nødvendigvis fører til proletariatets diktatur; 3. at dette diktaturet selv bare utgjør en overgang til avskaffelsen av alle klasser og til et klasseløst samfunn.» [2]
4. Hadde Marx lagt ned sin penn etter å ha skrevet Det kommunistiske manifest, ville hans plass i historien likevel vært sikret. Men det som hevet ham til en verdenshistorisk størrelse var forfatterskapet av Das Kapital, som underbygget den materialistiske forestillingen om historie. I løpet av de 150 årene som har passert siden publiseringen av det første bindet i 1867, har flere generasjoner borgerlige økonomer viet sine profesjonelle liv til å motbevise Marx sitt verk. Forgjeves! Deres innsats forpurres ikke bare av kraften i Marx sin dialektiske metodikk og historiske innsikt, men enda mer av realiteten av den kapitalistiske krisen. Uansett hvor mye professorene måtte protestere, så «beveger» den kapitalistiske verden seg som Marx forklarte. Hvert angrep på Das Kapital følges uavlatelig av en ny praktisk demonstrasjon av de uløselige økonomiske og sosiale motsetningene i det kapitalistiske systemet.
5. Den siste av disse leksjonene, som utspilles til den dag idag, begynte med det globale krasjet i 2008. De essensielle kategoriene og konseptene i marxistisk politisk økonomi – som arbeidskraft, konstant og variabel kapital, merverdi, nedgangen i profittraten, utnyttelse, varefetisjisme, den industrielle reservehæren og proletariatets relative og absolutte utarming – er ikke bare nødvendige for en vitenskapelig forståelse av kapitalismen, men også for en grunnleggende forståelse av dagsaktuell politikk, økonomi og sosial utvikling.
6. Man kan være sikker på at tohundreårsmarkeringen for Marx sin fødsel vil bli preget av en rekke akademiske seminarer der professorer vil pirke rundt i Marx sine teorier. Mange av dem vil fokusere på hva de hevder å være hans feiltakelser eller unnlatelser. Det vil være noen, en liten minoritet, som vil hylle Marx sitt arbeid. Men den sanneste og mest objektive vurderingen av Marx sitt liv vil finne sted utenfor klasserommene.
7. Dette nye året 2018 – tohundreårsmarkeringen for Marx sin fødsel – vil fremfor alt karakteriseres av en enorm intensivering av sosiale spenninger og en eskalering av klassekonflikt rundt om i verden. I flere tiår, og spesielt siden oppløsningen av Sovjetunionen i 1991, har arbeiderklassens motstand mot kapitalistisk utnyttelse blitt undertrykt. Men de essensielle motsetningene i det kapitalistiske systemet – mellom en globalt gjensidig avhengig økonomi og det arkaiske borgerlige nasjonalstatssystemet; mellom et verdensomspennende nettverk av sosial produksjon, som involverer milliarder av menneskers arbeid, og det private eierskapet av produksjonsmidlene – nærmer seg nå det punktet hvor den videre undertrykkelsen av arbeiderklassens masseopposisjon mot kapitalismen er umulig.
8. Nivået på konsentrasjon av rikdom for et lite sjikt av befolkningen har nådd historisk usette dimensjoner. Dette er en global prosess. Verdens rikeste én prosent eier halvparten av verdens rikdom. [3] De rikeste 500 enkeltpersonene har, per desember 2017, en samlet formue på 5,3 tusen milliarder dollar – opp 1000 milliarder fra 2016. [4] I USA har tre mennesker – Jeff Bezos, Bill Gates og Warren Buffet – mer penger enn den nederste halvparten av befolkningen. I Kina økte 38 milliardærer sine personlige formuer med 177 milliarder i 2017. Til tross for USA og Vest-Europas pålagte økonomiske sanksjoner økte Russlands 27 milliardærer sin samlede formue med 29 milliarder dollar. Carlos Slim, Mexicos rikeste, økte sin formue til 62,8 milliarder, opp 12,9 milliarder fra året før.
9. Det særegne trekket ved disse massive formuene er at de er forbundet med den svimlende oppgangen på aksjemarkedene de siste 35 årene, og spesielt siden Wall Street-krasjet i 2008. Pengepolikken til amerikanske Federal Reserve med «kvantitativ lettelse» og de globale sentralbankenes «lavrentepolitikk» har ført til en nesten firedobling av Dow Jones Average i løpet av det siste tiåret. I 2017 var den eksplosive økningen i verdien av amerikanske aksjer forbundet med forventningen – som siden har blitt realisert – om en massiv skattelettelse for de rike.
10. Berikelsen av de på toppen i kapitalistoligarkiet fortsetter samtidig med utarmingen av verdens brede befolkningsmasse. Ifølge en rapport publisert av Credit Suisse: «Ved den andre enden av spekteret råder verdens 3,5 milliarder fattigste voksne hver over mindre enn 80.000 kroner. Samlet forvalter disse menneskene, som utgjør 70 prosent av verdens befolkning i arbeidsfør alder, bare 2,7 prosent av verdens rikdom.» [5]
11. Denne groteske ulikheten i formue er ikke bare en uheldig og reparerbar blemme på overflaten av moderne kapitalisme. Den ekstreme ulikheten er det fullendte uttrykket for det eksisterende sosiale systemets fallitt. Blant alle de presserende sosiale behovene i dagens massesamfunn for utdanning, bolig, omsorg for eldre, universell og høykvalitets helsetjenester, utviklingen av avanserte massetransportsystemer, beskyttelse av det truede globale økosystemet, osv. – blir ufattelig store ressurser sløst bort på å tilfredsstille de obskøne og hjerneløse innfallene til de superrike og deres avkom. Ressurser som burde distribueres til å bygge skoler, rimelige boliger, vannrenseanlegg og sykehus, eller for å finansiere muséer, orkestre og andre viktige kulturinstitusjoner, blir sløst bort på herskapshus, yachter, smykker og utallige andre vulgære utskeielser.
12. De moderne kapitalistiske styringselitene har selv blitt en absolutt hindring for den progressive utviklingen av det menneskelige samfunn. Veksten av deres personlige rikdom har antatt den grimme karakteren av en kreftsvulst som fremkaller populær avsky og varsler systemets fall. Dagens tilstand er irrasjonell, nettopp i den betydningen av ordet som Engels anvendte for å beskrive det franske monarkiet i opptakten til den revolusjonen som skulle feie aristokratiet fra makten:
I 1789 hadde det franske monarkiet blitt så uvirkelig, det vil si så berøvet all nødvendighet, så irrasjonelt, at det måtte ødelegges av Den store revolusjonen – den Hegel alltid snakker med den største entusiasme om. I dette tilfellet var monarkiet derfor uvirkelig og revolusjonen den virkelige. Og i løpet av utviklingen blir derfor alt som før var ekte uvirkelig, og mister sin nødvendighet, sin eksistensberettigelse, sin rasjonalitet. Og opp for å erstatte den dødsdømte virkeligheten kommer en ny, levedyktig virkelighet – på fredelig vis hvis den gamle besitter nok sunn fornuft til å gå til sin død uten kamp; med tvang hvis den motsetter seg denne nødvendigheten. [6]
13. Det krever ingen stor politisk innsikt å forutsi at foretaks- og finansoligarkene ikke vil stoppe for noenting i forsvaret av sin rikdom. Som de er vant til å pålegge samfunnet sin vilje, vil de reagerere mot ethvert tegn på folkelig motstand med voldelig undertrykkelse. Alikevel, det er ingen store dagsaktuelle politiske og sosiale problemer – inkludert massearbeidsledighet, fattigdom, sosial ulikhet, økende angrep på grunnleggende demokratiske rettigheter, voksende fare for en økologisk katastrofe, hemningsløs imperialistisk militarisme og trusselen om atomkrig – som kan løses innenfor rammen av kapitalisme. Faktisk ville ethvert seriøst forsøk på å gjennomføre sosiale reformer for å imøtekomme skrikende behov som et minimum kreve ekspropriasjon av store privatformuer og en vidtrekkende omfordeling av rikdom. Så lenge kapitalistklassen holder statsmakten, er derimot slike reformer umulige. Følgelig vil arbeiderklassens kamp for å forsvare sine interesser, som Marx forutså, føre til sosial revolusjon.
14. Den russiske arbeiderklassens erobring av statsmakten i oktober 1917 bekreftet den materialistiske historieoppfatningen og det politiske perspektivet utviklet av Marx og Engels i Det kommunistiske manifest. Men Oktoberrevolusjonen var ikke bare det spontane resultatet av en objektiv historisk prosess. Arbeiderklassens seier var avhengig av ledelse av et marxistisk politisk parti som baserte seg på en internasjonal revolusjonær strategi. Uten det lederskapet kan ikke den sosialistiske revolusjonen oppnå seier, uansett hvor stor det kapitalistiske samfunnets krise måtte være. Ved Den andre kongressen for Kommunistinternasjonalen i 1920 advarte Lenin delegatene om at det var ingen «absolutt håpløse» situasjoner for den herskende klassen.
Forsøket på å «bevise» «absolutt» håpløshet på forhånd er tomt pedanteri eller sjonglering med konsepter og ord. Kun erfaring kan gi et reelt «bevis» for dette eller lignende spørsmål. Den borgerlige orden gjennomgår nå en eksepsjonell revolusjonær krise over hele verden. Vi må nå «bevise» gjennom de revolusjonære partienes praksis at de er tilstrekkelig bevisst, at de har tilstrekkelig organisasjon, bånd til de utnyttede massene, beslutsomhet og forståelse til å benytte seg av denne krisen for en vellykket og seirende revolusjon. [7]
15. Lenins advarsel ble tragisk bekreftet. I årene og årtiene som fulgte Oktoberrevolusjonen, var det ingen mangel på revolusjonære situasjoner som åpnet muligheten for at arbeiderklassen tok makten. Til tross for to ødeleggende verdenskriger, folkelige masseopprør over hele verden og utallige episoder av alvorlig økonomisk ustabilitet og totalt sammenbrudd, kan kapitalismens overlevelse i det tjuende århundre i siste instans tilskrives mangelen på arbeiderklassens nødvendige revolusjonære politiske ledelse.
16. Med utbruddet av Den første verdenskrigen gikk de sosialdemokratiske partiene i Den andre internasjonale over til imperialismens side, aksepterte programmet om «nasjonalt forsvar» og forrådte det revolusjonære etterkrigs-oppsvinget i arbeiderklassen. Innenfor Sovjetunionen førte veksten av det stalinistiske byråkratiet til ødeleggelsen av Den tredje (kommunistiske) internasjonale. Det stalinistiske programmet «sosialisme i ett land», som ble avduket i 1924, førte til at Den tredje internasjonale ble underordnet den sovjetiske statens nasjonale interesse som den ble bestemt av det styrende byråkratiet.
17. Transformasjonen av sosialdemokratiske og stalinistiske partier til imperialismens politiske agenturer førte til ødeleggende nederlag for den internasjonale arbeiderklassen på 1920- og 1930-tallet. De verste av disse nederlagene var ødeleggelsen av Det kinesiske kommunistpartiet i 1927, nazistenes seier i 1933 med knusingen av sosialistbevegelsen i Tyskland, og sviket av den spanske revolusjonen med makterobringen til Francos fascistregime (1936-39).
18. I 1938 grunnla Leo Trotski Den fjerde internasjonale. Dette var kulminasjonen av hans politiske kamp, som kan dateres tilbake til 1923, mot det stalinistiske regimets nasjonalistiske forvrengning av sosialisme, undertrykking av arbeiderdemokrati, og oppgivelsen av programmet for sosialistisk verdensrevolusjon. I grunnlagsdokumentet til Den nye internasjonalen identifiserte Trotski «krisen for revolusjonært lederskap» som det sentrale problemet med overgangen fra kapitalisme til sosialisme.
19. Åtti år senere, i en ny periode med eskalerende global krise i det kapitalistiske systemet og arbeidsklassens voksende militans, må spørsmålet reises: Hva er utsiktene for løsning på krisen for revolusjonært lederskap? Er det mulig for Den fjerde internasjonale å vinne lojaliteten til de avanserte delene av arbeiderklassen, den sosialt bevisste ungdommen og de mest progressive elementene blant intelligentsiaen og lede arbeiderklassens massekamper til seier for den sosialistiske verdensrevolusjonen?
20. Svaret på dette spørsmålet krever at studiet av lederskapsproblemet settes i en bredere historisk sammenheng.
21. Nok et jubileum vil feires i år: Femtiårsmarkeringen av mai-juni-1968-begivenhetene, masse-generalstreiken som bragte det kapitalistisk Frankrike helt til randen av en sosialistisk revolusjon. Begivenhetene i 1968 resonerer fortsatt i den populære fantasien: i tillegg til masseprotester og generalstreik i Frankrike, var det året for Tet-offensiven i Vietnam, ekstrem ustabilitet i USA (uttrykt ved to politiske drap og utbrudd av opptøyer i amerikanske storbyer), og den anti-stalinistiske Praha-våren i Tsjekkoslovakia, som så i august ble undertrykt av Sovjetunionen og Warszawa-pakten.
22. Begivenhetene i 1968 satte igang en radikaliseringsprosess i den internasjonal arbeidsklassen. Perioden mellom 1968 og 1975 ble preget av den største internasjonale revolusjonære bevegelsen i etter-andre-verdenskrigs-æraen, inkludert streikebølger i Italia, Tyskland, Storbritannia, Argentina og USA. Sosialdemokratene dannet sin første regjering i Tyskland siden seieren til Hitlers nazister. Allende-regjeringen kom til makten i Chile i september 1970. En gruvearbeiderstreik i Storbritannia vinteren 1973-74 tvang den høyreorienterte Tory-regjeringen til å kaste kortene. Den greske militærjuntaen ble styrtet i juli 1974. Overfor utsikter til riksrett trakk Richard Nixon seg som amerikansk president i august 1974. Det fascistiske regimet som hadde vært ved makten i Portugal siden 1926 kollapset i april 1975. Francos død i november 1975 avslørte skrøpeligheten, ikke bare til det gamle diktaturet, men til hele det kapitalistiske styret i Spania. Kraftige antiimperialistiske nasjonale frigjøringsbevegelser feide over Midtøsten og Afrika.
23. Og likevel, til tross for det internasjonale omfanget av disse massekampene, ikke bare overlevde det kapitalistiske systemet omveltningene, men det var istand til å påføre arbeiderklassen nederlag (som styrtingen av Allende-regimet i Chile i 1973) og legge grunnlaget for en motoffensiv. Dette ble påbegynt ved at Margaret Thatcher kom til makten på 1970-tallet.
24. Kapitalismens overlevelse blant de globale omveltningene mellom 1968 og 1975 var fremfor alt avhengig av at de stalinistiske og sosialdemokratiske partiene og fagforeningene fremdeles var den tidens dominerende krefter i arbeidernes massebevegelser. Med medlemskap som talte millioner, benyttet de sin byråkratiske makt til å begrense, avlede, underminere og om nødvendig organisere det faktiske nederlaget for arbeidsklassens kamper. Det stalinistiske regimet i Sovjetunionen og det maoistiske regimet i Kina forfalsket systematisk marxismen og brukte alle tilgjengelige ressurser til å undergrave revolusjonære bevegelser som truet deres innsats for å bedre forholdet til USA og de andre imperialistmaktene. I de mindre utviklede landene forsøkte de stalinistiske og maoistiske regimene å opprettholde ulike borgerlige nasjonale bevegelsers innflytelse over arbeiderklassen, og underminerte kampen mot kapitalisme og imperialisme.
25. I løpet av denne kritiske perioden kjempet Den internasjonale komitéen for den fjerde internasjonale mot stalinismens, sosialdemokratiets og den borgerlig nasjonalismens politiske innflytelse. Men den gjorde det under forhold av ekstrem politisk isolasjon som ble påført Den internasjonale komitéen ikke bare av sosialdemokratenes og stalinistenes store byråkratiske organisasjoner, men også av den bedragerske politiske rollen til opportunistiske organisasjoner som hadde brutt med trotskismen på 1950-tallet og i de tidlige 1960-årene.
26. Navngitt etter den antitrotskistiske revisionismens hovedteoretiker, avviste pabloist-organisasjonene spesielt nødvendigheten av å bygge uavhengige revolusjonære partier i arbeiderklassen basert på Den fjerde internasjonales program. Michel Pablo og hans viktigste politiske assosierte, Ernest Mandel, avviste Trotskis karakterisering av det stalinistiske byråkratiet som kontrarevolusjonært. De hevdet at Sovjetbyråkratiet, under trykket av objektive hendelser og spontane massebevegelser, kunne bli tvunget til å gjennomføre revolusjonær politikk. Tilsvarende kunne trykket av objektive hendelser få sosialdemokrater og borgerlige nasjonalister til å spille en revolusjonær rolle.
27. Konklusjonen som kan trekkes fra disse langtrekkende revisjonene av trotskismen var at det ikke var nødvendig å bygge Den fjerde internasjonale. Pabloistene fant og forherliget utallige «alternativ» til trotskismen, som Castro på Cuba og Ben Bella i Algerie. Fordi vi nektet å akseptere Den fjerde internasjonales politiske likvidering, fordømte pabloistene Den internasjonale komitéen som «ekstremt venstre-sekterisk».
28. For femti år siden utøvde sosialdemokratene, stalinistene, maoistene, og ulike former for borgerlig nasjonalisme en enorm innflytelse over arbeiderklassen og de antiimperialistiske massebevegelsene. Men hva gjenstår av disse organisasjonene i dag?
29. Sovjetunionen eksisterer ikke lenger, og det globale nettverket av stalinistiske partier har i vesentlig grad forsvunnet. I Kina er kommunistpartiet den politiske og statlige organisasjonen til den kapitalistiske regjeringseliten. De sosialdemokratiske partiene skiller seg praktisk talt ikke fra de høyre-orienterte borgerlige partiene. Ingen steder ser arbeidere dem som forsvarere av sine interesser. I den grad de forsøker å bevare et snev av troverdighet ved å utføre en venstre-finte (som f.eks. Corbyn i Storbrittania), vil den falske øvelsen bli eksponert som bedrageri så snart de kommer til makten, slik det skjedde i Hellas.
30. Hva angår de borgerlige nasjonalistbevegelsene gjenstår ingenting av deres antiimperialistiske og antikapitalistiske pretensjoner. Utviklingen av African National Congress som regjeringsparti i Sør-Afrika – som hensynsløst forsvarer interessene til de rike og skyter ned streikende arbeidere – er kvintessensen for det historiske forløpet og klasse-essensen til borgerlig nasjonalisme.
31. I siste instans så har pabloist-organisasjonene, sammen med de ulike bevegelsene som utgjør pseudo-venstre, integrert seg inn i det borgerlig-politiske establissementet – klarest uttrykt av SYRIZAs (Koalisjonen av det radikale venstre) vei til makten i Hellas, hvor partiet påtvinger de innstrammingstiltakene og den innvandringspolitikken som fordres av de europeiske bankene.
32. Forklaring på disse organisasjonenes politiske forvitring og kollaps finnes i den dypt anlagte motsigelsen mellom kapitalismen som et globalt integrert økonomisk system og deres provinsielle nasjonal-reformistiske programmer og utviklingen av kapitalismen som et globalt integrert økonomisk system.
33. Det politisk elementet som er felles for de stalinistiske, maoistiske, sosialdemokratiske, borgerlig-nasjonalistiske og pabloistiske opportunistiske organisasjonene var deres programmers avhengighet av muligheten til å oppnå reformer innenfor den økonomiske rammen av nasjonalstaten. Da den økonomiske globaliseringsprosessen akselererte på 1980-tallet, mistet disse nasjonalt funderte organisasjonenes perspektiv og program all levedyktighet.
34. Potensialet for den vellykkede løsningen av krisen for arbeiderklassens lederskap ligger i tilpasningen av programmet til Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale til den objektive prosessen for global økonomisk utvikling og den internasjonale utviklingen av klassekampen. Dette er det virkelige grunnlaget for den enorme endringen, siden 1968, i forholdet av politiske krefter mellom trotskismen, representert ved Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale og alle de politiske representantene for antimarxisme og pseudo-venstrisme.
35. For tretti år siden, i kjølvannet av utvisningen av de siste restene av pabloistisk opportunisme fra Den fjerde internasjonale, utviklet Den internasjonale komitéen den internasjonale politiske analysen som skulle lede arbeidet i tiårene som fulgte. Dette perspektivet, publisert i 1988, insisterte på at det bare kunne utvikles revolusjonære partier i arbeiderklassen på grunnlag av et internasjonalt program som samsvarer med de objektive tendensene for kapitalistisk utvikling. Det forklarte at den «massive utviklingen av transnasjonale foretak og den resulterende globale integrasjonen av kapitalistisk produksjon har produsert en hittil usett ensartethet i forholdene som konfronterer arbeiderne i verden». [8]
36. Den internasjonale komitéen utarbeidet følgende strategiske konklusjon fra denne analysen:
Det har lenge vært et elementært perspektiv i marxismen at kampen er nasjonal bare i form, men at den i hovedsak er en internasjonal kamp. Imidlertid, gitt de nye egenskapene i den kapitalistiske utviklingen så må selv formen for klassekampen anta en internasjonal karakter. Selv de mest elementære av arbeiderklassens kamper fordrer nødvendigheten av å koordinere handlingene internasjonalt. [9]
37. På Den trettende nasjonalkongressen for Arbeidernes liga (forløperen til Socialist Equality Party i USA) i august 1988, ble de praktiske konsekvensene av denne analysen forklart:
Jakten på nasjonale løsninger på den internasjonale krisen fører uunngåelig til underordning av den enkelte nasjonale arbeiderbevegelsen til borgerskapets handelspolitikk. Det er ingen vei ut av dette uføret annet enn på grunnlag av revolusjonær internasjonalisme, og med dette påkaller vi ingen feriefraser. Den øverste strategiske oppgaven som konfronterer den trotskistiske bevegelsen er samlingen av arbeiderklassen i hele verden inn i det Trotski en gang refererte til som «en eneste internasjonal proletarisk organisasjon for revolusjonær handling, med ett verdenssentrum og én verdenspolitisk orientering».
Vi oppfatter ikke dette som et slags utopisk forehavende. Vår vitenskapelige analyse av epoken og arten av den nåværende verdenskrisen overbeviser oss ikke bare om at denne samlingen av proletariatet er mulig; men også at bare et parti med sitt daglige virke basert på denne strategiske orienteringen kan bli forankret i arbeiderklassen. Vi forventer at det neste stadium av proletariske kamper vil utvikles ubønnhørlig, under det kombinerte trykket av objektive økonomiske tendenser og den subjektive påvirkningen av marxister, med et internasjonalt forløp. Proletariatet vil tendere mer og mer til å definere seg i praksis som en internasjonal klasse; og de marxistiske internasjonalistene, med retningslinjer som er uttrykk for denne organiske tendensen, vil kultivere denne prosessen og gi den bevisst form. [10]
38. På bakgrunn av denne analysen gjennomførte Den internasjonale komitéen betydelige endringer i sitt organisatoriske og praktiske arbeid. Frem til 1995 eksisterte Den internasjonale komitéens seksjoner som ligaer. I juni samme år etablerte Workers League i USA Det sosialistiske likestillingspartiet (SEP), en endring av organisasjonsform som uttrykte – midt i krisen og nedbrytingen av de gamle byråkratiske masseorganisasjonene – fremveksten av et nytt forhold mellom den revolusjonære marxistiske tendensen og arbeiderklassen. Valget av navn for det nye partiet identifiserte kampen for likestilling som det store målet med sosialisme, i forventningen om det populære opprøret mot kapitalistisk ulikhet. I løpet av månedene som fulgte gjennomførte alle seksjonene som hørte til Den internasjonale komitéen den samme politiske omorganiseringen. Etter forvandlingen av de gamle ligaene til partier antok Den internasjonale komitéen en ny form for politisk arbeid, ved hjelp av kommunikasjonsteknologien knyttet til utviklingen av Internett. World Socialist Web Site som ble lansert i februar 1998, for nesten tjue år siden, var et virkelig revolusjonært politisk initiativ. Som Den internasjonale komitéen forklarte:
Vi er sikre på at WSWS vil bli et enestående verktøy for politisk utdanning og samling av arbeiderklassen på et internasjonalt plan. Det vil hjelpe arbeidere i forskjellige land med å koordinere sin kamp mot kapital, akkurat som de transnasjonale foretakene organiserer sin krig mot arbeid over landegrensene. Det vil muliggjøre diskusjon mellom arbeidere av alle nasjoner, og gi dem anledning til å sammenligne sine erfaringer og utarbeide en felles strategi.
ICFI forventer at verdenspublikummet for World Socialist Web Site vil vokse etter hvert som Internett utvides. Som en rask og global form for kommunikasjon har Internett ekstraordinære demokratiske og revolusjonerende implikasjoner. Det kan muligjøre tilgang til verdens intellektuelle ressurser, fra biblioteker og arkiver til museer, for et massepublikum. [11]
39. Den daglige utgivelsen av World Socialist Web Site over en periode på 20 år er, i enhver objektiv vurdering, et tiltak av en ekstraordinær politisk prestasjon. Evnen til kadrene fra Den internasjonale komitéen til å opprettholde en bærekraftig publisering over lang tid uten en eneste dags opphør av planlagt publikasjon, vitner om dens teoretiske og politiske klarsyn og dens betydelige organisatoriske enhet og styrke. Det finnes ingen annen publikasjon i verden som tilnærmelsesvis ligner på World Socialist Web Site. Det er ikke bare den sosialistiske publikasjonen av rang, med analyser og kommentarer av dagens viktigste hendelser. Den er også strateg og tribune for arbeiderklassen i kamp.
40. I løpet av det siste året har Google forsøkt å svarteliste og sensurere World Socialist Web Site. Disse anstrengelsene feiler. WSWS sitt publikum fortsetter å vokse. Den trekker styrke fra arbeiderklassens og ungdommens fremvoksende bevegelse.
41. Fortiden er prolog. Alt det teoretiske, politiske og praktiske arbeidet til Den internasjonale komitéen har vært forberedelsen for gjenoppblussingen av den internasjonale klassekampen. Den overordnede oppgaven er å bygge et revolusjonært lederskap, systematisk, bevisst og aggressivt. Det er oppgaven som den progressive løsningen på det grunnleggende spørsmålet som konfronterer menneskeheten er avhengig av – sosialisme eller barbari. Utfordringen i 2018 er å utvide arbeidet til Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale, for å utvide rekkevidden av dens seksjoner blant arbeidere og ungdom som trer inn i kampen, for å vinne nye krefter til programmet for den sosialistiske verdensrevolusjonen og for å by dem sin utdanning i historie og marxismens vitenskapelige verdensoppfatning. Den internasjonale komitéen for den fjerde internasjonale vil feire tohundreårsmarkeringen av Karl Marx sin fødsel i samsvar med hans mest kjente maksime:
«Filosofene har bare tolket verden på forskjellige måter; poenget er imidlertid å endre den.»
David North
***
Fotnoter:
[1] Karl Marx,” in Collected Works, Volume 20 (Moscow, 1964), p. 50
[2] Letter of Karl Marx to Joseph Weydemeyer, March 5, 1852 in Marx-Engels Collected Works (New York, 1983), Volume 39, pp. 64–65
[3] “Richest 1% own half the world’s wealth, study finds,” in https://www.theguardian.com/inequality/2017/nov/14/worlds-richest-wealth-credit-suisse
[4] “World’s Wealthiest Became $1 Trillion Richer in 2017,” in Bloomberg, https://www.bloomberg.com/news/articles/2017-12-27/world-s-wealthiest-gain-1-trillion-in-17-on-market-exuberance
[5] https://www.theguardian.com/inequality/2017/nov/14/worlds-richest-wealth-credit-suisse
[6] Ludwig Feuerbach and the End of Classical German Philosophy in Marx-Engels Collected Works, Volume 26 (Moscow, 1990), pp. 358-59
[7] The Second Congress of the Communist International, Volume 1 (London: 1977), p. 24
[8] “The World Capitalist Crisis and the Tasks of the Fourth International,” Fourth International, Volume 15, Nos. 3-5, July-December 1988, p. 4
[9] Ibid
[10] David North, “Report to the Workers League Thirteenth National Congress,” Fourth International, Vol. 15, Nos. 3-4, July-December 1988, pp. 38-39