Socialist Equality Party (SEP), den srilankiske seksjonen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – oppfordrer Sri Lankas arbeidende befolkning og ungdom til en øyomspennende kampanje for organisering og innkalling til en Demokratisk og Sosialistisk Kongress av Arbeidere og de Rurale Massene.

SEP ser for seg denne Kongressen av de utbyttede arbeidende massene som et revolusjonært politisk alternativ til den reaksjonære kapitalistiske interimsregjeringen som blir satt opp av de diskrediterte parlamentariske kumpanene til Gotabhaya Rajapakse og Ranil Wickremesinghe – rømlingens etterfølger som utøvende president, og nå vordende autokrat. Styringsklassens nye regjering har bare ett formål: Det å påtvinge det brutale innstrammingsprogrammet som kreves av Det internasjonale pengefondet (IMF), amerikansk og europeisk imperialisme og den srilankiske styringsklassen, samtidig som den skal kvele folkelig opposisjon.

Fundamentene for Den demokratiske og sosialistiske kongressen må legges av arbeiderne og de rurale sliterne selv, gjennom etableringen av aksjonskomitéer på arbeidsplasser og i fabrikker, på plantasjene, i nabolag og landsbygdområder over hele øya, for å slåss for deres klasseinteresser. Dersom disse komitéene skal kunne besørge den arbeidende befolkningens aspirasjoner en genuin stemme er det essensielt nødvendig at de er uavhengige av alle kapitalistklassens partier og av dens fagforeningslakeier.

SEP er det eneste partiet som har prinsippielt nektet å delta i etableringen av en interimsregjering sammensatt av alle partier. Vi har advart for at en kapitalistisk interimsregjering vil være styringsklassens redskap for å kjøpe seg tid, samtidig som den forbereder et forødende angrep på arbeiderklassens sosiale og demokratiske rettigheter. Den eneste veien ut av den økonomiske krisa for kapitalistklassen er en brent jord-politikk, som vil ødelegge det som gjenstår av de sosiale vinningene arbeidere har vunnet gjennom tiår av kamp – arbeidsplasserer, arbeidsbetingelser, et offentlig utdannings- og helsevesen, og prissubsidier.

Parlamentets valg av Wickremesinghe som president, den notoriske håndheveren av IMFs innstramminger og ei nikkedukke for amerikansk imperialime, besørger ugjendrivelig bevis for at det politiske systemet er korrupt, antidemokratisk og fullstendig kontrollert av amerikansk imperialisme, IMF, og deres agenter i den srilankiske styringsklassen.

Dette må også tas som en advarsel. Wickremesinghe, det eneste parlamentsmedlemmet for det diskrediterte og forhatte partiet UNP, gjorde hans krav på presidentskapet ikke som en representant for folket, men for den kapitalistiske «orden». I løpet av de seks dagene han tjente som «fungerende president» gjorde Wickremesinghe det klart at han forbereder for å anvende alle det utøvende presidentskapets autoritære fullmakter, og det massive militær-stat-apparatet, for brutalt å undertrykke den folkelig opposisjonen, og på å avlevere arbeiderklassen et dødelig slag.

Han dobler nå som både president og statsminister, og har påkalt nødssituasjonsfullmakter for å besørge statsmyndighetene anledning til å forby alle protester, pålegge sensur, og arrestere folk en masse uten siktelse. Han beordret politiet og militæret til å gjenopprette orden, og bakvasket massene som fordrev den kriminelle styringsklassebølla Gotabhaya Rajapakse, som «fascister».

SEP baserte seg, med sin nekting av å delta i samtalene om å danne en interimsregjering, på de bitre politiske lærdommene fra det katastrofale sviket partiet Lanka Sama Samaja (LSSP) i 1964 begikk mot trotskismens essensielle politiske prinsipper. Midt i en økonomisk og politisk krise den gang, og konfrontert med arbeiderklassens kraftfulle «21 krav»-bevegelse, henvendte statsminister Sirima Bandaranaike, leder av det borgerlige partiet Sri Lanka Freedom Party (SLFP), seg til lederne av Lanka Sama Samaja Party (LSSP) for deres støtte for hennes kapitaliststyre. LSSPs inntreden i Bandaranaikes borgerlige «singalesere først»-regjering markerte slutten på «21 krav»-bevegelsen, men slett ikke bare det. Det demoraliserte også massene, der regjeringen promoterte etnisitets- og språk-baserte stridigheter over klassekamp, og banet vei for dominans av reaksjonær kommunalistisk politikk og deretter tiår av borgerkrig.

SEP har ikke, og vil heller aldri tre inn på LSSPs bedragerske kurs. Vi avviser alle former for direkte og indirekte støtte for kapitalistregjeringer. SEPs partipolitiske forgjenger, Revolutionary Communist League (RCL), ble grunnlagt i 1968 som en seksjon av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) i direkte opposisjon til LSSPs avvisning av sosialistisk internasjonalisme og en uavhengig klassepolitikk – grunnpilarene i kampen for arbeidernes makt.

Kapitalismens krise på Sri Lanka og globalt er i dag langt dypere enn den var for seksti år siden. Den folkelige masseoppstanden de tre siste månedene har rystet borgerlig styre til dets innerste kjerne. Men som Leo Trotskij en gang forklarte, borgerskapets styrke er at det forstår sin egen svakhet. Dersom den politiske makten blir etterlatt i borgerskapets hender vil det hensynsløst forsvare sine interesser, ved å påtvinge IMFs innstrammingsagenda og knuse enhver folkelig opposisjon.

Trotskij forklarte også at arbeiderklassens svakhet er at den ikke forstår sin egen styrke. De folkelige masseprotestene har forevist stor militans, besluttsomhet og mot. Men dersom den arbeidende befolkningen forblir lenket til det politiske etablissementet, og stoler på en kapitalistisk interimsregjering, da vil resultatet uunngåelig bli katastrofalt.

Lærdommene fra den mislykkede egyptiske revolusjonen i 2011 er ved dette kritisk viktige vendepunktet av avgjørende betydning for den srilankiske arbeiderklassen. Ved begynnelsen av 2011 brøyt det ut et mektig folkelig oppsving, som i løpet av få uker kastet ut det tiår-lange militærdiktaturet til Hosni Mubarak. Men, da arbeiderklassen ikke var bevæpnet med et uavhengig klasseperspektiv, forble massebevegelsen dominert av den borgerlige opposisjonen og forskjellige seksjoner av den velstående middelklassen – dvs. krefter som var bittert imot enhver utfordring av kapitaliststyre. Denne opposisjonen inkluderte pseudo-venstre-grupper som De revolusjonære sosialister, som under påskudd av å skulle «åpne demokratiske spillerom», formante til støtte for den kortlevede, høyreorienterte kapitalistregjeringen dannet av Det muslimske brorskapet, og deretter for de såkalte «liberale» delene av militæret.

Etter hvert som massebevegelsens moment avtok i Egypt, og bevegelsen fragmenterte, grep militæret anledningen, støttet av amerikansk imperialisme, for et blodig tilslag og innførte et terrorregime under Mubaraks tidligere general, Abdel Fattah al-Sisi, den nåværende diktatoren.

Hva er så arbeiderklassens essensielle lærdom av dette tragiske nederlaget? At den ikke kan tillate at det politiske initiativet glipper fra sine hender. Arbeiderklassen må rive seg løs fra alle borgerskapets politiske partier, deres pseudo-venstre-vedheng, og fra fagforeningsapparatene. Den må etablere sine egne politiske instrumenter for å forsvare sine klasseinteresser, og slåss for makten. Ved å avvise samtaler om en interimregjering forsto SEP at arbeiderklassen må etablere sitt eget politiske maktsenter, fullstendig uavhengig av det politiske etablissementets og kapitaliststatens antidemokratiske konspirasjoner. Dét er den essensielle betydningen av vårt opprop for etableringen av en Demokratisk og Sosialistiske Kongress av Arbeidere og de Rurale Massene.

De brede massenes dypt forankrede mistillit og fiendtlighet til hele det parlamentariske rammeverket kom allerede til uttrykk i det populære slagordet «Ned med de 225» – med andre ord, vekk med, ikke bare Rajapakse og Wickremesinghe, men alle de 225 korrupte, selvtjenende politikerne som okkuperer deres komfortable, parlamentariske seter. Den arbeidende befolkningen kan imidlertid ikke kun forholde seg kritisk fra sidelinja, den må ha sine egne uavhengige politiske maktbaser, for å gjøre sine stemmer hørt og sine handlinger følt.

Leo Trotskij hadde en dyptgående forståelse av revolusjonær dynamikk, der han kunne trekke på den enorme politiske erfaringen fra Den russiske revolusjonen i 1917. Hans skrifter om «Den spanske revolusjonen» på 1930-tallet har en ekstraordinær relevans for begivenhetene på Sri Lanka. Trotskij skrev:

Revolusjonens subjektive faktorer – partiet, massenes organisering, slagordene – befinner seg i realiteten, til tross for kampens mektige sveip, ekstraordinært langt bak bevegelsens oppgaver – og det er denne tilbakeståenheten som i dag utgjør den største faren.

Streikenes semi-spontane spredning, som har frambrakt ofre og nederlag, eller har endt ut i ingenting, er et absolutt uunngåelig stadium av revolusjonen, perioden for massenes oppvåkning, deres mobilisering og deres inntreden i kamp. For det er ikke kremen av arbeiderne som tar del i bevegelsen, men massene som helhet. Det er faktisk ikke bare fabrikkarbeidere som streiker, men også håndverkere, sjåfører og bakere, alle slags anleggsarbeidere, dem som befatter seg med irrigasjonssystemer, og til slutt også landbruksarbeiderne. Veteranene former og strekker lemmene, de nye rekruttene lærer. Med disse streikene som medium begynner klassen å fornemme seg selv som en klasse.

Spontaniteten – som på det nåværende stadiet utgjør bevegelsens styrke – kan imidlertid i framtiden bli kilde til dens svakhet. Det å anta at bevegelsen også i framtiden vil bli overlatt til seg selv, uten et klart program, uten et eget lederskap, betyr å anta et perspektiv for håpløshet. For spørsmålet det dreier seg om er intet mindre enn erobringen av makten. Dette problemet løses ikke engang av de mest stormfulle av streiker – og dét gjelder desto mer for de spredte. Dersom proletariatet ikke skulle fornemme, i prosessen av de kommende månedenes kamper, at dets oppgaver og metoder blir klarere for det selv, og at dets rekker blir konsolidert og styrket, da vil det innen dets egne rekker sette seg en dekomponering... Vi er, selvfølgelig, fortsatt langt fra det punktet. Men det er ingen tid å tape. [Essayet «Revolusjonen i Spania», datert 24. januar 1931, fra boka The Spanish Revolution (1931–39), Pathfinder Press, s. 88 og 89]

Derfor er det at SEP har satt i gang prosessen med å etablere uavhengige, demokratisk valgte aksjonskomitéer på plantasjene og blant lærere og helsetjenestearbeidere, basert på et sosialistisk perspektiv. Men disse aksjonskomitéene må nå utvides over hele øya, for å knyttes sammen og bli til grunnlag for valget av delegater til en kongress av arbeidere og rurale slitere, for å diskutere og adoptere et sosialistisk perspektiv.

Aksjonskomitéene SEP forfekter er det stikk motsatte av «folkets råd» som er foreslått av pseudo-venstre-partiet Frontline Socialist Party (FSP) for å presse en interimsregjering til innrømmelser. Det er meningsløst å gå med en tiggerbolle til noen som helst kapitalistregjering. Styringsklassen har ikke annet å gi fra seg enn mer smerte og lidelse. Det som trengs er aksjonskomitéer som kamporganer for den arbeidende befolkningens sosiale og demokratiske rettigheter.

SEP har skissert ei rekke politiske orienteringslinjer som arbeidere og rurale slitere kan samles rundt: Avvis IMFs innstramningsagenda! Avvis all utenlandsgjeld! Beslaglegg de superrikes eiendeler, og nasjonaliser de store bankene og selskapene, under arbeidernes kontroll! Arbeiderklassen må omorganisere produksjonen og distribusjonen, for å få slutt på sulten og hungersnøden som millioner står overfor, og sikre at sykehusene besørges medisinsk utstyr og medisiner. For å imøtekomme fattigbønders nød må deres gjeldsbyrder slettes, og gjødselsubsidier gjeninnføres. Jobber må gjøres tilgjengelig for alle, og lønningene må indekseres til levekostnadene.

Oppgavene SEPs foreslåtte kongress står overfor er både demokratiske og sosialistiske. Kapitalistpartiene som konspirerer for å etablere en interimsregjering erklærer alle at landets antidemokratiske konstitusjon må forsvares. De insisterer med andre ord på at kapitaliststaten, politiet, domstolene, fengslene, og framfor alt det utøvende presidentskapet med dets vidtrekkende fullmakter må forbli intakte. SEP insisterer på at det utøvende presidentskapet umiddelbart må avskaffes, og sammen med det hele batteriet av repressive lover utviklet over mange tiår.

Som Leo Trotskij forklarte i hans verk Teori om Permanent Revolusjon er demokratiske oppgaver i land med en forsinket kapitalistutvikling, som Sri Lanka, uløselig knyttet til arbeiderklassens kamp for sosialisme. I løpet av de syv tiårene siden Sri Lankas formelle uavhengigheten i 1948 har kapitalistklassen og dens politiske partier gjentatte ganger tråkket på arbeidernes og landsbygdmassenes demokratiske rettigheter, ikke minst med de blodige massakrene på singalesisk bygdeungdom i 1970 og i årene 1989 og 1990, og med den reaksjonære kommunalistiske krigen fra 1983 til 2009. I dag forbereder de for enda større forbrytelser, til forsvar for deres egen rikdom og for den globale kapitalens investeringer.

Bare arbeiderklassen kan sikre demokratiske rettigheter, der den samler massene bak seg i kamp mot hele den sosiale og politiske orden, og setter en stopper for den forankrede diskrimineringen av tamiler og andre etniske minoriteter, og løser de presserende problemene som fattigbønder og rurale slitere står overfor, medregnet mangelen på dyrkbar jord, de svimlende kostnadene for gjødsel og andre kritisk viktige forsyninger, og det uopphørlige trykket utøvet av store agri-konsern mot småprodusentene.

SEP har alltid forfektet tamilske arbeideres og bønders demokratiske rettigheter, og har opponert mot den giftige singalesiske sjåvinismen som i flere tiår har blitt brukt til å splitte arbeidere. Samtidig opponerer vi mot de tamilske styreselitenes splittende tamilske nasjonalisme, som ikke ønsker seg annet enn deres egen «rett» til å utnytte «deres egne» arbeidere, og som i krisetider som de nåværende, alltid stiller opp mot arbeiderklassen. Vi advarer for at en desperat styringsklasse i løpet av de kommende ukene og månedene igjen vil ty til ondsinnede kommunalistiske løgner og provokasjoner, for å sette arbeiderne opp mot hverandre. De må motarbeides.

SEPs oppfordring til en Demokratisk og Sosialistisk Kongress av Arbeidere og de Rurale Massene besørger arbeiderklassen med en politisk strategi for å konsolidere sine styrker, vinne landsbygdmassenes aktive støtte, og legge grunnlaget for sitt eget styre gjennom en arbeidernes og bøndenes regjering, forpliktet til å omstrukturere samfunnet langs sosialistiske retninglinjer. Jo raskere arbeidere og de rurale massene tar opp den politiske kampen for å bygge aksjonskomitéer, desto raskere kan en kongress av arbeidere og rurale slitere innkalles for å motsette seg katastrofen som styringsklassene forbereder. Vi tilbyr all mulig politisk bistand til dem som vil ta opp denne kampen.

Leo Trotskijs innsikter finner i dag gjenklang. Arbeidernes stat, slik den tok form i 1917 etter omveltingen av den borgerlige provisoriske regjeringen i Russland, var basert på sovjeter – som var benevnelsen gitt de uavhengige, demokratisk valgte rådene av arbeidere og fattigbønder som oppsto under revolusjonen. Trotskij henvendte seg i 1930 til spanske arbeidere, der han understreket viktigheten av å slåss for etableringen av sovjeter, som de nødvendige hevarmene i kampen for politisk makt:

Det synes for meg at hele situasjonen antyder slagordet om sovjeter, dersom vi tar med oss sovjeter i den opprinnelige form de oppsto og utviklet seg: De var, innledningsvis, kraftfulle streikekomitéer. Ikke en eneste av de tidlige deltakerne kunne forestille seg at dette var framtidens maktorganer ... Det er underforstått at sovjeter ikke kan skapes kunstig. Men i løpet av enhver lokal streik, som omfatter et flertall av bransjer og som etterhvert antar en politisk karakter, er det nødvendig å kalle sovjetene til eksistens. Dette er den eneste organisasjonsformen som under de gitte betingelsene er i stand til å ta over i sine hender lederskap for bevegelsen, og få brakt den revolusjonære handlingens disiplin inn i bevegelsen. [Essayaet «Den spanske revolusjonen i fare», Ibid., s. 67]

Dét er, i all hovedsak, den politiske oppgaven arbeiderklassen står foran i dag, og som bare SEP slåss for.

Den srilankiske arbeiderklassens allierte i denne politiske kampen er arbeiderne og de undertrykte rundt om i verdenskapitalismen. Arbeidere på Sri Lanka vil finne en uuttømmelig kilde av støtte i den internasjonale arbeiderklassen, dersom de slåss for den. Over hele verden begynner massene å innse at global kapitalisme er nedsunket i ei systemisk krise, og ikke har noe å tilby dem annet enn krig, en endløs pandemi, fascisme og stadig tiltakende utbytting og sosial elendighet.

Styringseliter over hele verden er hjemsøkt av spøkelset av en sosial eksplosjon à la Sri Lanka, da med utgangspunkt i Pakistan, Egypt og de mer enn ett dusin andre land nå målrettet for IMF-innstramminger og omstruktureringer, men som også inkluderer USA og landets imperialistallierte. Som Financial Times den 15. februar advarte:

Men Sri Lankas økonomiske og politiske lidelser og problemer er langt mer enn et nasjonalt problem – de er et dramatisk eksempel på potensielle vanskeligheter som truer overhengende for ei rekke andre framvoksende markeder. Dersom rekka av økonomiske sjokk som har rammet den globale økonomien er vanskelige nok å hanskes med for de rike landene, da er det enda mer grunn til bekymring i mange av de fattigere og framvoksende økonomiene, som er hjemstavn for flertallet av verdens befolkning. Økonomiske trykk frambringer politisk ustabilitet – og i dag er det økonomiske trykk overalt.

Organiseringen av og innkallingen til en Demokratisk og Sosialistisk Kongress fordrer utviklingen av en genuin massebevegelse som omfavner de bredeste deler av arbeiderklassen og de rurale massene. Kongressens autoritet og makt, når den først er sammenkalt, vil avhenge av i hvilken grad den har fått etablert et stort nettverk av lokale komitéer, på arbeidsplasser og i fabrikker, på plantasjer og i nabolag, i alle deler av landet.

I kampen for å etablere og utvide dette nettverket av komitéer vil Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – initiert av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), spille en kritisk viktig rolle. Over hele verden er det en voksende bevegelse av arbeidere som begynner å organisere seg selvstendig, og som bryter seg løs fra lenkene pålagt av det pro-korporative og nasjonalistiske fagforeningsapparater.

Socialist Equality Party (SEP) er beredt, og fast besluttet for å bistå og besørge den politiske retningen nødvendig for utvikling av massebevegelsen til grunn for etableringen av Kongressen.

Vi melder en spesiell appell til arbeidere i India, og på tvers av hele Sør-Asia, så vel som internasjonalt, for en felles kamp for ei sosialistisk framtid for hele menneskeheten. Vi oppfordrer militante arbeidere og ungdommer på Sri Lanka om å tilslutte seg SEP, og innta deres plass i den revolusjonære kampen for sosialistisk internasjonalisme.