Følgende hilsener ble levert av David North på vegne av Den internasjoanle komitéen av Den fjrede internasjonale (ICFI) og SEP (US) til Den tredje nasjonalkongressen for SEP (Sri Lanka) [engelsk tekst] avholdt fra 14. til 16. mai.

Kjære kamerater,

Tillat meg å tilby deres Tredje kongress de varmeste revolusjonære hilsener fra Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) og fra Socialist Equality Party i USA. Det er neppe nødvendig for meg å si at Kongressen deres avholdes under de mest ekstraordinære omstendigheter. Etter vårt syn konfronterer dere ikke bare på Sri Lanka en politisk krise av enestående dimensjoner. Denne krisen selv utspiller seg innenfor verdenskapitalismens største globale krise siden slutten av den andre verdenskrig.

Under de nåværende omstendighetene er ikke Kongressen bare en anledning til å kommentere hendelsene som finner sted utenfor den. Partilederskapet og hver eneste delegat må klart og tydelig forstå, som jeg er sikker på at dere gjør, at alle deres diskusjoner er lastet med et enormt og umiddelbart politisk og historisk innhold. Den fundamentale utfordringen denne Kongressen står overfor er derfor å definere klart holdningen til den srilankiske seksjonen av IC, til de enorme og avgjørende globale begivenhetene, og selvfølgelig, til den utviklende revolusjonære krisen på Sri Lanka. I den forstand har Kongressen dere nå avholder mange likhetstrekk med Bolsjevik-partiets Kongress i april 1917, den første Kongressen avholdt etter Lenins gjenkomst til Russland, midt under en revolusjonær krise.

Partiet måtte den gangen, midt under en global krig, definere sin politisk orientering, sitt program og perspektiv. Lenin reorienterte Bolsjevik-partiet basert på Teorien om permanent revolusjon, tidligere utviklet av Trotskij, som staket ut Bolsjevik-partiets kurs på veien til revolusjon og statsmakt.

Når vi bestemmer den politiske retningslinja for partiet på Sri Lanka, forstår vi at det er nødvendig å plassere denne krisen i dens internasjonale kontekst. Selv under betingelser av enorm krise på Sri Lanka, vårt utgangspunkt er aldri det nasjonale, men heller det internasjonale rammeverket. Dette er fordi det kun er innenfor rammeverket av den internasjonale konteksten av krisen på Sri Lanka at det er mulig å komme fram til, og kunne opprettholde den nødvendige revolusjonære orienteringen for arbeiderklassen.

USA/NATO-krigen antar en stadig mer naken imperialistisk karakter. Det er en krig mellom imperialistgangstere anført av USA, som har som sin målsetting essensielt sett ødeleggelsen av Russland, og landets innlemmelse, som en semi-koloni, i den globale strukturen til den USA-ledede imperialismen. Dette er en krig som ble forutsett, predikert og forutsagt av Den internasjonale komitéen (IC).

På tidligere partikongresser har vi ofte snakket om «pådriven til krig». Nå har krigen begynt. Imperialistene er ikke lenger «pådriveren til verdenskrig». De har avfyrt de første salvene i denne krigen. Dette er ikke en mindre episode som snart vil gå over. Dette er en initieringen av en fundamental reorientering av den globale politikken. Det som fortidens store marxister omtalte som omfordelingen av verden, er nå på gang.

Utfallet av denne krigen vil imidlertid ikke bare avgjøres på det militære handlingsplanet mellom de stridende partene, som er USA, de europeiske stormaktene, og deres klientstater organisert i NATO, på den ene siden, og det reaksjonære kapitalistregimet i Russland som oppsto fra oppløsingen av Sovjetunionen i 1991, på den andre. Amerikansk imperialismes og de europeiske imperialistenes målsetting er å bruke denne krigen til å framskynde oppløsingen av Russland i landets nåværende form, og tilrettelegge for overtakelsen av fragmentene som oppstår av sammenbruddet.

Men hinsides denne konflikten er den mer fundamentale konfrontasjonen den mellom imperialistene og den internasjonale arbeiderklassen. Og på dette grunnlaget, av denne analysen, kan vi nå forstå betydningen av krisen innen Sri Lanka selv.

Som i enhver krig ført av imperialismen ble konflikten over Ukraina initiert med en kryssild av løgner som dannet fundamentet for falsk propaganda. Om vi skulle tro narrativet som blir kringkastet i alt av imperialistmedia, er krigen rett og slett produktet av beslutningen fattet av Putin-regjeringen i Russland i februar, om å angripe det fredelige, uskyldige Ukraina. Dette narrativet er pisket opp med løgner, og tåler ikke noen som helst objektiv analyse.

På May Day-samlingsstevnet som Den internasjonale komitéen (IC) nylig avholdt, gjennomgikk vi i detalj uttalelser fra IC og WSWS fra tidligere samlingsstevner, som klart forutså begivenhetene som nå finner sted. Jeg vil gjerne få referere til en annen artikkel skrevet av min kamerat Bill Van Auken, den 24. april 2014. Tittelen på denne artikkelen var «Vil Washington ha krig med Russland?» Den ble skrevet som respons på spenningene som ble forsterket av statskuppet organisert av USA og Tyskland i februar 2014:

** start of indented block quote

Ønsker Washington en krig med Russland? En gjennomgang av nylige amerikanske handlinger rundt krisen i Ukraina reiser klart det som en gang ville ha virket som et utenkelig spørsmål. Obama-administrasjonen spiller en veldig farlig runde av russisk rulett.

Pentagon har i løpet av de siste 48 timene annonsert utplasseringen av enheter av amerikanske fallskjermjegere til Polen og de tre tidligere baltiske sovjetrepublikkene – Estland, Latvia og Litauen – som bringer amerikanske tropper helt opp til Russlands grenser. Nok et amerikansk krigsskip har blitt sendt til Svartehavet, og flere amerikanske styrker skal i sommer utplasseres til Ukraina, under en militærmanøver kjent som Operation Rapid Trident.

Disse militære trekkene fra Washington utspiller seg i sammenheng med en akutt krise i Ukraina som, takket være intrigene fra Washington og deres marionetter, truer med å bryte ut i en fullskala borgerkrig.

Mindre enn ei uke etter å ha signert en felleserklæring med Russland, USA og EU i Genève, som lover å avslutte all vold i Ukraina og å avvæpne illegale grupper, har USAs marionettregime i Kiev beordret sitt militære til å gjennomføre et ‘antiterrorist’-tilslag mot den foruroligede russisktalende befolkningen i landets industrielle sørøst. For dette formålet har regimet ikke bare sendt ut tropper, stridsvogner og krigsfly, men også bevæpnede nyfascistkjeltringer fra Høyre Sektor.

Putin-regjeringen i Moskva, som desperat har bestrebet seg for en innordning med Washington, synes å våkne opp til situasjonens dødelige alvor. Russlands utenriksminister Sergei Lavrov advarte i et engelskspråklig intervju med den statsdrevne fjernsynskanalen RT på onsdag at hans regjering vil anse et angrep på russisktalende ukrainske statsborgere som et angrep på Russland selv...

** end of indented block quote

Hvert et ord i denne uttalelsen, skrevet for åtte år siden, har blitt verifisert. Nå spiller imidlertid USA og de europeiske stormaktene russisk rulett på et enda farligere nivå. De forbereder seg sågar for en termonukleær konflikt med Russland, i forfølgelsen av deres agenda for globalt hegemoni og den imperialistiske omfordelingen av verden.

Jeg kunne sitere mange andre uttalelser fra IC. Jeg tror imidlertid at dokumentet som er mer relevant for dagens orientering av vårt partis arbeid er WSWS-uttalelsen som ble lagt ut helt i begynnelsen av 2020, som sa at dette vil bli tiåret for den sosialistiske verdensrevolusjon.

Bare få måneder før denne uttalelsen, på Sommerskolen 2019 til Socialist Equality Party i USA, uttalte vi at trotskistbevegelsens femte historiske fase hadde begynt, og at den ville bli karakterisert av vår bevegelses direkte kamp for å vinne lederskapet i arbeiderklassen. Vi sa at dette er en periode i trotskistbevegelsens historie som er karakterisert av det direkte og umiddelbare skjæringspunktet mellom kampen ført av IC og arbeiderklassens voksende bevegelse.

Det er ingen tvil om at denne analysen av den objektive situasjonen og dens relasjon til historien og ICFIs praksis har blitt dypt og ugjendrivelig bekreftet.

Det er verdt å påminne om at innen bare uker etter publiseringen av vår uttalelse i begynnelsen av 2020, ble verden konfrontert med det plutselige utbruddet av SARS-CoV-2-pandemien. Nettopp fordi IC hadde evaluert den global kapitalismens krise korrekt, var vi i stand til nesten umiddelbart å erkjenne at dette ikke bare var en folkehelsekrise. Dette var en krise som ville få de mest vidtrekkende sosiale, politiske og økonomiske konsekvenser. Og vi definerte pandemien som en utløsende hendelse som ville forsterke og eskalere alle av den globale kapitalismens motsetninger.

Pandemien avslørte motsetningen mellom det imperialist-dominerte nasjon-stat-systemet og den fundamentale realiteten av verdensøkonomien og dens globale sammenfletting. Den avslørte også den fullstendig uforsonlige motsetningen mellom det private eierskapet til produksjonsmidlene og finansieringens og produksjonens sosiale karakter. Kapitalistsystemet og regjeringene som presiderer over det er fullt og helt ute av stand til å respondere på en global krise av denne størrelsesorden. Alle beslutningene tilknyttet pandemien ble, og er fortsatt bestemt ikke på grunnlag av menneskers behov og beskyttelsen av menneskeliv, men utelukkende på grunnlag av hva som vil øke styringselitenes rikdommer. Vi kan alle se konsekvensene av den politikken de har ført.

IC definerte pandemien som en triggerbegivenhet. Og vi kan på nåværende tidspunkt si at avtrekkeren åpenbart har blitt trukket i Ukraina. Verdensimperialismen – og mest eksplosivt i dens sentrum, USA – står overfor en enestående kombinasjon av sosiale, politiske og økonomiske kriser.

I mange studier av den første verdenskrig, og av den andre verdenskrig, bemerket de mest innsiktfulle historikerne at begge krigene begynte under betingelser av en ekstrem og tiltakende intern krise.

Det er ingen tvil om at den første verdenskrig i vesentlig grad ble utløst av styringselitenes angst for tilspissende sosiale konflikter i deres egne land. Det er velkjent at de tilsynelatende vanvittige politiske disposisjonene gjennomført av naziregimet og lanseringen av krig i 1939 var en respons på en uløselig intern krise som Hitler ikke hadde noen utvei fra annet enn krig og massemord.

I relasjon til den nåværende situasjonen, hvordan kan man ellers forklare den amerikanske og europeiske styringsklasses vilje til å ta den utrolige risikoen med å provosere fram krig med Russland, vel vitende at krisen kan eskalere til en nukleær krig?

Dette nivået av hensynsløshet henger sammen med ekstremiteten av den indre krisen som alle kapitalistland står overfor, og det mest ekstreme uttrykket for den har vært den fullstendige manglende evnen og den manglende viljen til å håndtere en pandemi som har krevd et ekstraordinært antall menneskeliv. Til tross for all volden innen Ukraina, de daglige antallene dødsfall i krigen begynner ikke engang å nærme seg antallet mennesker som dør hver dag over hele verden som konsekvens av SARS-CoV-2-pandemien.

Til slutt vil jeg kommentere ett kritisk punkt som er relatert handlingene til den russiske regjeringen selv. Vi avviser og motsetter oss politikken til Putin-regjeringen. Vi analyserer denne politikken i kontekst av de historiske konsekvensene av oppløsingen av Sovjetunionen i 1991, kulminasjonen av det stalinistiske sviket mot Oktoberrevolusjonen. På den tiden var begrunnelsen som ble gitt av stalinistene for denne reaksjonære beslutningen at Russlands tilbakevending til kapitalismen ville skjenke Russland store rikdommer og ville åpne en vei til oppblomstringen av det borgerlige demokratiet. Forøvrig, ved å forkaste marxismens angivelig utdaterte doktrine om klassekamp, ville det være mulig fredelig å få integrert Russland inn i det kapitalistiske fellesskapet av nasjoner.

Alle disse illusjonene har blitt fullstendig og i sin helhet avslørt. Oppløsingen av Sovjetunionen har ført til en katastrofe. Krigen i seg selv har ført til en katastrofe for de russiske folkemassene og truer til og med utbruddet av en fullskala global atomkrig. Vi tillegger ikke Putins handlinger noen progressiv karakter overhodet.

Faktisk, ikke bare bekrefter den nåværende krisen analysen utført av IC om oppløsingen av Sovjetunionen, men den viser også nok en gang umuligheten av å løse noen av de store globale problemene menneskeheten står overfor, på grunnlag av politikk drevet av nasjonale betraktninger.

Det samme gjelder også for Kina. Vi har erkjent og argumentert for at den kinesiske regjeringen er den eneste regjeringen som reagerte på riktig måte på utbruddet av pandemien. Kina demonstrerte at det faktisk var mulig å vedta en Zero-Covid-politikk og forhindre et massivt tap av menneskeliv.

Sammenlignet med alle andre land har faktisk omfanget av dødsfall i Kina vært bemerkelsesverdig begrenset. Selve prestasjonen har imidlertid også avslørt det kinesiske regimets grunnleggende feil i strategi og politikk, og dets program for kapitalistisk gjenoppretting. Det blir stadig tydeligere at det ikke bare er umulig, på lang sikt, å inneslutte og kontrollere viruset i ett land, men samtidig forsterker denne korrekte folkehelsepolitikken som forfølges av det kinesiske regimet konflikten med de store imperialistmaktene.

Det er ikke mulig å forfølge en korrekt folkehelsepolitikk for å bekjempe det dødelige viruset reint nasjonalt. Amerikansk og europeisk imperialisme gjør det veldig klart at de ikke vil akseptere videreføringen av Zero-Covid-politikken i Kina. Denne politikken blir ansett som ødeleggende for kapitalistinteresser over hele verden. Et enormt press blir lagt på Kina for å endre deres politikk. Det er godt forstått at dersom Kina forlater sin politikk med Zero-Covid, da vil det føre til en massiv vekst av antall infeksjoner og dødsofre. Det har blitt anslått at Kina i løpet av måneder etter å ha forlatt Zero-Covid, vil ha mistet anslagsvis så mange som halvannen million av landets innbyggere til viruset.

Denne Kongressen må bekrefte – der den utvikler sin respons på Sri Lankas nåværende krise – at løsningen på krisen avhenger av en global strategi av internasjonalt-rettet klassekamp og sosialistisk verdensrevolusjon.

Og fordi vårt parti har motarbeidet enhver form for borgerlig nasjonalisme og borgerlig separatisme innen Sri Lanka og Eelam, har det forberedt den singalesiske og tamilske arbeiderklassen på å utvikle sin enhetlige kamp basert på et globalt perspektiv.

Klassekampen intensiveres i alle deler av verden, spesielt innen USA selv. Amerikansk kapitalisme er ikke uovervinnelig. Amerikansk kapitalisme er revet av intern krise, og det er utallige tegn på at den amerikanske arbeiderklassen gjennomgår en prosess av dyp radikalisering.

Vi er sikre på at det vil være mulig å vinne den amerikanske arbeiderklassen over til programmet for sosialistisk verdensrevolusjon. Jeg vil understreke dette fordi det må bli en kilde til oppmuntring for arbeiderklassen over hele verden. Innen sentrum av verdensimperialismen er en revolusjonær krise i ferd med å utvikle seg. Vi er overbevist om at i tiden rett foran oss vil disse kampene i USA bli den katalytiske kraften i veksten av den revolusjonære bevegelsen til arbeiderklassen over hele verden.

Dette er ikke separate kamper. Dette er kombinerte kamper. Faktisk, her vi nå møtes, på deres Kongress på Sri Lanka i dag, er vi vitner til den fulleste avklaringen av Trotskijs Teori om permanent revolusjon, som forblir det store strategiske perspektivet for vår bevegelse, og for den internasjonale arbeiderklassen.

Tusen takk kamerater, for deres oppmerksomhet.