Tysklands nedre og øvre parlamenteskamre, Forbundsdagen [Bundestag] og Forbundsrådet [Bundesrat], stemte fredag med stort flertall for å ta Sverige og Finland med inn i NATO. Tyskland er dermed et av de første landene som formelt har ratifisert militæralliansens utvidelse nordover, som det ble vedtatt på NATO-toppmøtet i Madrid i juni.
Med Finlands og Sveriges opptak som alliansemedlemmer skaper NATO en ny front i krigen mot Russland, i Norden og hele Østersjøregionen. Dette øker ytterligere risikoen for en fullskala krig mot en atomvåpenmakt, som kan koste millioner av liv og ødelegge hele Europa.
Det finske parlamentet vedtok dagen før det tyske vedtaket en lov for massivt å befeste landets mer enn 1 300 kilometer lange landgrense mot Russland. Lovens målsetting er «å forbedre grensevaktenes operative kapasitet til å kunne respondere på hybride trusler [fra Russland],» sa Anne Ihanus, en seniorrådgiver i det finske innenriksdepartementet.
Med det setter NATO også igang en farlig opprustingsspiral i Nord-Europa. Skulle «militære kontingenter og militær infrastruktur bli utplassert i Finland og Sverige», da vil Russland bli tvunget til å respondere med samme mynt, advarte Russlands president Vladimir Putin under NATO-toppmøtet.
Denne krigspolitikken støttes likevel av helheten av den tyske styringsklassen. Berlin-vedtaket om opptak av Finland og Sverige fikk tilslutning fra regjeringskoalisjonen, bestående av Tysklands Sosialdemokratiske Parti (SPD), Fri-Demokratenes Parti (FDP) og De Grønne, og ble i tillegg også støttet av tvillingpartiene Den Kristelig-Demokratisk Union/Den Kristelig-Sosiale Union (CDU/CSU) og ytrehøyrepartiet Alternative für Deutschland (AfD). Bare Venstrepartiet (Die Linke) stemte imot i Bundestag, der de samtidig gjorde det klart at også de støtter NATO-utvidelsen.
Gregor Gysi, utenrikspolitisk talsmann for Die Linke, roste Sverige og Finland i hans tale. De har begge «gjort mye de siste tiårene, som militært nøytrale stater». Men så «angrep Russland, i strid med folkeretten, Ukraina. Det er derfor vi må respektere et slikt behov for sikkerhet.»
Gysi la kynisk til at han faktisk ønsket å anbefale Die Linkes parlamentariske gruppe ikke å avvise Sveriges og Finlands NATO-tilslutning, men i stedet tilbakeholde deres stemmer. «Prisen Sverige, Finland og hele NATO ... må betale til Tyrkia,» er imidlertid «for høy». Hans råd til «partigruppa var derfor å stemme imot». Men han visste «andre parlamentarikere også var kritiske til alt dette».
Dette er like avslørende som det er helt éntydig. Die Linke støtter faktisk NATOs krig med Russland. Det gjorde partiet helt klart allerede på deres nylige partikongress i Erfurt [engelsk tekst], der mange talere tok til orde for våpenleveranser til Ukraina og partiet sågar tilbød en plattform til ukrainske organisasjoner med medlemmer i direkte kamp mot Russland, med forlangender om mer «tysk militærhjelp til Ukraina».
Det er akkurat det som nå skjer. Forsvarsminister Christine Lambrecht (SPD) innrømmet åpent i hennes tale at NATO-utvidelsen nordover er del av en omfattende militæroffensiv mot Russland.
«Den ytterligere styrkingen av våre avskrekkings- og forsvarsevner på NATOs østlige grense er besluttet, og blir allerede implementert,» skrøyt hun. USAs president Joseph Biden har «for andre gang siden han tiltrådte besluttet å øke USAs troppers tilstedeværelse i Europa, og dermed klart bekreftet USAs forpliktelse til Europa.» Etter «tiår med kutt og demontering,» sa hun, «øker igjen de allierte deres forsvarsutgifter». Og Tyskland «besørger et veldig viktig bidrag til landets væpnede styrker (Bundeswehr) med spesialfondet på € 100 milliarder».
Lambrecht påpekte at de 30 NATO-medlemslandene uka forut «besørget deres allianse et nytt strategisk konsept» som «responderer på den russiske trusselen» og også «ser på framtidens risikoer og utfordringer». Finlands og Sveriges tiltredelse må sees «i denne brede sammenhengen» fortsatte hun. Hun sa dette er relevant «for en allianse i en overgangsfase, der den gjør seg egnet til å videreføre dens avgjørende rolle som garantisten for sikkerhet i framtiden».
Lambrecht valgte ikke å gå nærmere inn på mer konkrete detaljer om hva NATO mener med «sikkerhet» og «egnet for framtiden»: Forberedelsene til en tredje verdenskrig ført med atomvåpen.
NATOs nye Strategisk Konsept-dokument fastslår: «Vi skal individuelt og kollektivt besørge hele spekteret av styrker ... som er nødvendige for avskrekking og forsvar, inkludert høyintensiv tverrdimensjonal krigføring mot jevnbyrdige konkurrenter i besittelse av atomvåpen.»
Tyskland spiller en sentral rolle i denne galskapen. Umiddelbart etter NATO-toppmøtet kunngjorde forbundskansler Olaf Scholz (SPD) at Bundeswehr «permanent skal opprettholde en panserdivisjon i størrelsesorden 15 000 soldater for forsvaret av det nordøstlige Europa, med mer enn 60 fly og opptil 20 marineenheter» for å skyve på med krigen. Dette er del av alliansens raske responsstyrke, NATO Rapid Response Force (NRF), som skal økes fra 40 000 til mer enn 300 000 soldater.
I tillegg skal «en kampbrigade», dvs. opptil 5 000 soldater, bli forberedt «eksklusivt for forsvar av alliansens territorium i Litauen» og det skal etableres en «regional marinekommando for Østersjøregionen» for å «kunne ta lederansvar i den maritime sektoren».
Tysklands styringsklasse anser NATO-offensiven som en anledning til å sette ut i livet lenge forberedte planer om opprusting og reetablering som den ledende militærmakten i Europa og internasjonalt, etter å ha tapt to verdenskriger. Den føderale regjeringen jobber spesifikt for å øke den tysk-europeiske tyngden innen NATO og for å organisere kontinentet under Berlins militære lederskap.
«Det europeiske fotavtrykket i NATO» vil bli «enda større» med Finlands og Sveriges tiltredelse, sa Lambrecht i Bundestag. For Den europeiske union (EU), der Tyskland allerede politisk og økonomisk setter agandaen, «er dette en viktig, en god beslutning». «23 av EUs 27 medlemmer tilhører alliansen,» og mulighetene for «intensivt samarbeid» vil «som resultat bli langt større».
Regjeringen sier det ikke åpent, men utvilsomt forbereder tysk imperialisme seg bak kulissene også for en konfrontasjon med USA, i kampen for kontroll og plyndring av Øst-Europa og Eurasia.
Alexander Gauland, æresstyreleder for det høyreekstreme partiet AfD, berømmet forbundsregjeringens beslutning om å støtte Sveriges og Finlands opptak i NATO, som «Realpolitik i ordets beste forstand». Dersom tiltredelsen fører til «at den europeiske tyngden for framtiden vil bestemme NATOs politiske orienteringer mer enn USAs svært forskjellige geostrategiske interesser, som ofte er i strid med europeiske ønsker, da vil dette ha en ytterligere positiv effekt».
Rüdiger Lucassen, AfDs forsvarspolitiker og en pensjonert Bundeswehr-oberst, var enda tydeligere i hans tale.
«Et europeisk NATO er en nødvendighet for å frigjøre Europa fra stormaktenes knipetak. Sverige og Finland kan bidra til dette. Som en velkomstgave burde den føderale regjeringen endelig la sine mange ord etterfølges av gjerninger. Målet må bli å bygge Bundeswehr til Europas sterkeste hær, og overta føringen. Strategisk autonomi blir ikke gitt deg; man må gripe det,» erklærte han.
Det var ikke bare AfD-politikernes taler som påminnet den mørkeste tiden av tysk historie. Åttien-år etter den tyske utryddelseskrigen mot Sovjetunionen skummet den ene taleren etter den andre rasende mot Russland. Ifølge Alexander Graf Lambsdorff (FDP) er Moskvas utenrikspolitikk «ekspansjonistisk, revisjonistisk og, ja faktisk, voldelig». Johann David Wadephul fra CDU beskyldte Kreml for å «formulere vidtrekkende imperiale geografiske forlangender».
Faktisk er det nettopp dette imperialistmaktenes utenrikspolitikk dreier seg om. Den russiske invasjonen av Ukraina er reaksjonær, men den er i siste instans en desperat respons fra Putins kapitalistregime på NATO-maktenes politiske orienteringer for imperialistkrig. De har i nesten 30 år kontinuerlig ført krig, og har ødelagt hele land – i tillegg til Irak, Afghanistan og Libya, også land innen Europa.
Tysk imperialisme har spilt en sentral rolle i dette, fra første stund av. Foranlediget av Tysklands og USAs anerkjennelse av Kroatias og Slovenias uavhengighet for 30 år siden, ble det utløst en grufull borgerkrig i det tidligere Jugoslavia. NATOs bombing av Serbia i 1999 kulminerte med Kosovos voldelige løsrivelse. Denne imperialistoffensiven på Balkan videreføres også. På fredag stemte Forbundsdagen for å utvide Bundeswehrs operasjoner i Kosovo, og for en tysk gjenopptakelse i EU-oppdraget i Bosnia-Hercegovina.