Ukrainas parlament, Verkhovna Rada, vedtok med bred margin den 19. juni to reaksjonære lovproposisjoner, som sensurerer russisk litteratur og musikk-framførelser og øker mengden programmering av ukrainsk sang og tale på radio. Et tredje lovframlegg søker å få promotert publiseringen av innhold på det ukrainske språket, som vil bli brukt av de ukrainske nasjonalsjåvinistene for å undertrykke russisk som språk.

Lov 7273-D forbyr «offentlig framføring, visning, demonstrasjon», inkludert musikkvideoer, av enhver russisk statsborger. Russiske artister blir bare tillatt å opptre i Ukraina dersom de har motarbeidet invasjonen av landet, antagelig da offentlig, og er på ei overvåket, regjeringsstyrt liste.

Vedtaket av de nye tiltakene følger i kjølvannet av de utbredte sensurhandlingene pålagt av orkestre og klassiske musikk-konkurranser over hele verden, for å forhindre russiske artister – uavhengig av deres politiske oppfatninger – fra å opptre.

Lista over slike handlinger inkluderer New York Philharmonic’s forbud mot dirigenten Tugan Sokhiev; kanselleringen av programmerte opptredener i mars av pianisten Alexander Malofeev i Vancouver og Montreal; og München Filharmoniske Orkesters sparking av den russiske dirigenten Valery Gergiev. Denne skammens liste inkluderer også Sibelius-fiolinkonkurransens beslutning i april om å utvise russiske konkurrenter, og Den nederlandske harpefestivalens utestengelse i mai av Alexander Boldatsjev.

Utøvere av populærmusikk har også blitt fanget opp i den antirussiske kampanjen, som den russiske DJ-en og utøveren Nina Kraviz, som ble ekskludert fra Movement Music Festival i Detroit, fra Crave i Haag i Nederland, og fra PollerWiesen i Dortmund i Tyskland.

Hovedstrømsmediene i Vesten har i vesentlig grad gitt uttrykk for deres godkjenning av den drakoniske ukrainske sensuren, en gjennomføring som nesten hvor som helst sted ellers i verden ville provosert fram utrop av forargelse. BBC bemerket, for eksempel, at lov 7273-D visstnok ville «minimere risikoen for mulig fiendtlig propaganda gjennom musikk i Ukraina, og vil øke volumet av nasjonale musikkprodukter i det kulturelle rommet.»

En annen del av den nye loven søker å øke mengden ukrainsk programmert på radio. Førti prosent av sangene og 75 prosent av det daglige volumet av nyheter, analyser og underholdningsprogrammer på radio, må være på ukrainsk. Dette er en økning opp fra de kvotene som fastlagt ved lov i 2016.

En lov fra 2019 har allerede gjort ukrainsk til det eneste offisielle «statsspråket». Nesten en tredjedel av befolkningen i Ukraina snakker russisk som deres førstespråk, og det er i tillegg minoriteter som snakker bulgarsk, ungarsk, polsk, rumensk, tartarisk og karaitt, i tillegg til andre.

Skal russisk kultur i det talte ord vekk, da må også russisk på den trykte side vekk. Lov 7459 forbyr «import og distribusjon i Ukraina av publiseringsprodukter» fra Den russiske føderasjonen og forbyr trykt materiale «utstedt på aggressorstatens språk» (dvs. russisk) fra å kunne importeres fra andre land. Tyske medier melder at noen russiske klassikere visstnok skal unntas fra forbudet, deriblant verk av Tolstoj og Pusjkin. Motstand mot forbudet fra lesere i Ukraina har også blitt rapportert, en motstand som slett ikke er overraskende.

Tilslaget er en videreføring av det ukrainske regimets forsøk på «etnokulturell utrensking» av russisk litteratur, uansett tidsperiode eller politisk tilbøyelighet. Denne bestrebelsen inkluderer forslag og handlinger fra Det ukrainske bokinstituttet (UBI), en avdeling av landets kulturdepartement. En talsperson for UBI kalte nylig verk av forfattere som Pusjkin og Dostoyevskij «virkelig veldig skadelig litteratur» og foreslo at de måtte fjernes fra offentlige biblioteker og fra skolebiblioteker.

Deutsche Welle rapporterer at ei ukrainsk «arbeidsgruppe i utdanningsdepartementet allerede har anvist slettingen av rundt 40 russiske eller sovjetiske forfattere og poeter – blant dem Leo Tolstoj, Alexander Pusjkin, Fjodor Dostojevskij og Michail [sic] Bulgakov – fra skoleverkets læreplaner».

Lov 7459 er supplert med lov 6287 som søker utviklingen «av det ukrainske bokmarkedet som en viktig faktor for ... nasjonal sikkerhet». Loven besørger tilskudd til bokhandlere som ikke selger russiske bøker, og utstyrer statsborgere med sertifikater for kjøp av ukrainske bøker.

Oleksandr Tkatsjenko, Ukrainas kulturminister, ønsket restriksjonene velkommen og sa: «Lovene er utformet for å hjelpe ukrainske forfattere til å dele kvalitetsinnhold med et bredest mulig publikum, som etter den russiske invasjonen ikke aksepterer noe som helst russisk kreativt produkt på et fysisk nivå.»

Lovene må nå undertegnes av president Volodymyr Zelenskyj, som er forventet å gjøre det.

Disse handlingene er ytterligere bevis for at USA og NATO ikke forsvarer et demokratisk regime, men et sjåvinistisk og nasjonalistisk et, som tyr til ethvert tiltak for å undertrykke ikke-ukrainsk «identitet».

Selv om den den russiske invasjonen er reaksjonær blir den nå anvendt av Ukrainas ytrehøyreside, som dominerer den ukrainske regjeringen, for å framskynde programmet for etnisk eksklusivisme som den har hungret etter i flere tiår. Dette er del av de stadig mer antidemokratiske tiltakene regimet har gått til nylig. Tidligere denne måneden opprettholdt en ukrainsk domstol Zelenskyjs forbud mot 11 opposisjonspartier, deriblant det største, partiet Oppositionsplattform – For liv.

Eskaleringen av USA-NATO-stedfortrederkrigen mot Russland har blitt ledsaget av et fullskala angrep på demokratiske rettigheter også i imperialistlandene. I USA er avviklingen av abortlovene og degraderingen av separasjonen mellom kirke og stat ved rettskjennelser fra Høyesterett høye vannmerker i denne reaksjonære bølga. Det republikanske partiets ytre høyre har i flere måneder forsøkt å fjerne bøker og filmer som omhandler spørsmål om hudfarge og seksualitet fra skolebiblioteker. Alle disse handlingene må forstås i en global kontekst, der kapitalismen ikke bare er uforenlig med demokrati, men sågar med den minimalt frie kulturutviklingen.