«Arts and Leisure»-delen av New York Times den 15. mai inneholdt en helsidesartikkel med tittelen «Den gang musikk fra Ukraina blomstret». Forfatteren er Gabrielle Cornish, assisterende professor i musikkvitenskap ved University of Miami, Frost School of Music.

Det angivelige formålet med Ms. Cornish’ essay er å undersøke den klassiske musikktradisjonen i

Ukraina, for å besørge behørig oppmerksomhet til denne musikkhistorien som etter hennes mening har blitt neglisjert. Dette spørsmålet stiller hun imidlertid innen rammeverket av den nåværende krigen i Ukraina. Artikkelens grunntema er at akkurat som Ukraina har lidd under den russiske jernstøvlen, så har også landets klassiske musikk vært skadelidende av denne undertrykkelsen. Dermed blir ukrainsk musikk vervet – helt bortsett fra dens overordnede historie og en objektiv undersøkelse av dens beskaffenheter, som gjerne kan være betydelige – til tjeneste for den nåværende USA-NATO-krigen mot Russland. Putin-regimets reaksjonære invasjon i februar utløste denne kulturkonflikten, med siktemålet å ydmyke og om mulig stykke opp Russland, et prosjekt som lenge har vært planlagt.

Cornish begynner med å uttale hennes tilslutning til den vanvittige kampanjen som for tiden føres mot russisk litteratur, russisk musikk og utøvere, russisk film og russisk kultur generelt. Hun skriver: «Siden invasjonen begynte har spørsmålet om å framføre musikk av russiske komponister i skyggen av Putins krig blitt diskutert, med argumenter både for og imot kanselleringer.» Med andre ord, i henhold til denne logikken er det helt legitime grunner til å forby musikken til Pjotr Tsjaikovskij, som døde i 1893, og Dmitri Sjostakovitsj, et offer for stalinistisk undertrykkelse som døde for nesten 50 år siden. Cornish ignorerer delikat enhver sammenligning mellom hennes «beskjedne forslag» og nazistenes edikt mot å fremføre komposisjoner til slike musikalske giganter fra 1800-tallet som Felix Mendelssohn (en konvertitt til lutheranismen), Giacomo Meyerbeer og mange andre. Nazistene skreik ut om «jødisk og bolsjevistisk» kulturell «innflytelse», og om behovet for å «rense» tysk kunst for denne forurensningen.

Forfatteren fortsetter med å diskutere noen av hovedfigurene i ukrainsk musikk fra de siste tiårene av 1800-tallet, og de første tiårene av det 20. århundre. Disse inkluderer Mykola Lysenko (1842-1912), Mykola Leontovytsj (1877-1921), Borys Lyatoshynskyj (1895-1968) og Nikolai Roslavets (1881-1944). Av hensyn til hennes pro-krig-nasjonalistiske orientering antyder Cornish at de alle var like mye ofre for Russland, det ukrainske folkets og deres kulturs «fiende». Hun viser til ondsinnet undertrykkelse fra Stalin-tiden, men bagatelliserer det faktum at ukrainske komponister og andre kunstrnere neppe var de eneste som led i den perioden. Den grunnleggende løgna, felles for det store flertallet av samtidshistorikere, og i dette tilfellet utvidet til å inkludere feltet musikkvitenskap, er at Bolsjevik-regimet til Lenin og Trotskij og det kontrarevolusjonære byråkratiet ledet av Stalin var to sider av den samme «ondskapen» – kommunisme.

Cornish motsier imidlertid seg selv, gjentatte ganger. Hennes argumentasjon har mange og helt åpenbare hull. Den mest påfallende inkonsekvensen – en forvrengning som nærmer seg direkte forfalskning – er at forfatteren med vilje bagatelliserer betydningen av Oktoberrevolusjonen i 1917, for å kunne demonisere Russland generelt.

Det er ikke mulig å skrive om den moderne æras musikk, som hun også er tvunget til å erkjenne, uten å nevne perioden «fra Bolsjevik-revolusjonen i 1917 og de stalinistiske represjonene på 1930-tallet». Hun innrømmer for eksempel helt klart at under sovjetisk styre i løpet av 1920-årene, med Ukraina som del av det nyopprettede Sovjetunionen, «var byen Kyiv et drivhus for modernistisk musikk og eksperimentering – ofte med en spesielt ukrainsk vri». Så mye for den enorme skaden Lenin og Bolsjevikene betydde!

To avsnitt seinere informerer Cornish oss at ukrainsk «korkultur ble innvilget en viktig plass av ... den sovjetiske regjeringen på 1920-tallet.» Videre skriver hun at Leontovytsj Musical Society, grunnlagt i Kiev i 1921, i 1928 hadde «funnet sitt motstykke i Forbundet for Samtidsmusikk, en organisasjon basert i Moskva som bestrebet seg på å slå sammen modernistiske idiomer med revolusjonære idealer». Denne gruppa «ble forøvrig ledet av Nikolai Roslavets, en komponist av ukrainsk opprinnelse, som hadde arbeidet mye i begge land,» skriver hun.

Det var det stalinistiske regimet – regimet som likviderte praktisk talt hele den gjenlevende revolusjonsledelsen fra 1917 – som henrettet slike sovjet-ukrainske individer som Les Kurbas (1887-1937), en film- og sceneregissør, som Cornish bemerker. Kurbas, som samarbeidet med slike ledende størrelser fra den sovjetiske teateravantgarden som Vsevolod Meyerhold (henrettet i 1940) og Jevgenij Vakhtangov, som stalinistregimet arresterte i 1933 og som ble skutt i 1937. Roslavets ble sendt i eksil til Usbekistan, «hvor han i to år dirigerte et ungdomsskolekorps». Han døde av hjerneslag, sannsynligvis forårsaket av hans forfølgelser.

Etter å ha sporet denne musikkhistorien med i det minste en viss nøyaktighet, selv om det er på en oppstykket og forvirret måte, forklarer Cornish at det for tiden gjøres en stor innsats for å promotere klassisk ukrainsk musikk. Det er ikke mulig å danne seg noen formening om denne musikken uten å ha hørt den, og det er så absolutt ingen grunn til å neglisjere den. Men det er ikke det Times-artikkelen først og fremst handler om. De glemte eller mindre kjente ukrainske komponistene fra fortiden blir kynisk anvendt til formål som mange av dem indignert ville ha avvist om de var her nå, og var klar over det. Det er også gode grunner til å mistenke at nasjonalisme blir brukt for å framheve komponister kun fordi de er ukrainere, og for å nedvurdere andre bare fordi de er russere.

Som i politikk og på andre felt blir den stalinistiske degenereringen av Oktoberrevolusjonen anvendt til å promotere de mest høyreorienterte argumenter. Cornish oppsummerer synspunktene til Liuba Morozova, kunstnerisk leder Kievs symfoniorkester, som hevder at «å framføre musikk av kanoniske komponister som Tsjaikovskij og Sjostakovitsj tilslører realitetene i Putins Russland». Hvordan i all verden gjør framføringen av den det? Cornish gidder ikke engang reise spørsmålet. Hun refererer videre Morozovas påstand at deres musikk har blitt et slags «kulturelt våpen» som tjener til å «gjøre Russland attraktivt for europeere».

Der har man det! Slutt å framføre Tsjaikovskij og Sjostakovitsj. Legg til Sergei Prokofiev, Alexander Glazunov og noen andre musikalske giganter mens man er i gang. I det siste har noen

store musikorganisasjoner som Metropolitan Opera hevdet at de absolutt ikke har noe imot russisk musikk. Tsjaikovskij og andre har virkelig blitt programmert, men som Times-artikkelen viser er ikke de liberale forsikringene hele historien. Etter hvert som krigsfeberen eskalerer intensiveres antiRussland-trommevirvelen. Cornish er forsiktig med ikke å gå åpent inn for forbudet mot russisk musikk – i stedet siterer hun godkjennende dem som gjør det.

Morozovas argument er dumt og absurd, og i tillegg skummelt. Man kan like gjerne hevde at George Gershwin og Leonard Bernstein ikke er noe mer enn «kulturelle våpen» som tjener til å «gjøre Amerika attraktivt for europeere».

Det er liten forskjell mellom det sjåvinistiske søppelet som her blir budt fram og argumentet til den svarte nasjonalisten Philip Ewell, professor ved Hunter College, som har hevdet at Beethoven i beste fall bare var «en litt over gjennomsnittlig komponist», og at fokuset på Beethoven er del av «hvit musikkteori», og et rasistisk angrep på svarte musikere!

Det burde også tillegges, om så ukrainsk musikk ikke hadde blomstret i de første årene av Sovjetunionen, argumentet for at russiske komponister skulle devalueres på grunn av storrussisk sjåvinisme ville ikke vært mer progressivt enn tilsvarende argumenter for å nekte framføring av komponister av tysk musikk på grunn av nazistene, eller amerikanske komponister på grunn av amerikansk imperialismes forbrytelser.

Det er også en røff analogi mellom den uærlige måten Den russiske revolusjonens historie knapt hentydes, for deretter av professor Cornish å bagatelliseres, og teknikken anvendt for New York Times’ 1619 Project, som var enda mer frekk i sin avvisning av rollen spilt av hvite forkjempere for opphevelsen av slaveriet, av Abraham Lincoln og sågar borgerrettighetsmassebevegelsen på midten av 1900-tallet, for å skildre amerikansk historie som en periode med uavbrutt og uforanderlig rasisme. I begge tilfeller promoterer Times høyreorientert nasjonalisme, i tråd med amerikansk kapitalismes politiske forlangender.