De seks finalistene i den sekstende utgaven av Van Cliburn International Piano Competition ble annonsert den 12. juni av juryleder Marin Alsop, fra scenen i Bass Performance Hall i Fort Worth, Texas. De seks konkurransedeltakerne kjemper nå om topp-prisen som består av en gullmedalje, en kontantpris på $ 100 000, og muligheten for en internasjonal musikk-karriere.

Finalistene er Dmytro Tsjoni, 28, fra Ukraina, Anna Geniushene, 31, og Ilya Sjmukler, 27, fra Russland, Uladzislau Khandohi, 20, fra Hviterussland, Juntsjan Lim, 18, fra Sør-Korea, og Clayton Stephenson, 23, fra USA.

I semifinalen framførte 12 av de opprinnelige 30 konkurrentene både et 60-minutters program og en Mozart-konsert med Fort Worth Symphony Orchestra. Nå har siste runde blitt avviklet, der deltakerne har framført to konserter hver med det samme orkesteret. Vinnerne av gull-, sølv- og bronsemedaljene blir offentliggjort lørdag kveld.

Årets utgave av den prestisjetunge Cliburn-konkurransen, som avholdes hvert fjerde år og for første gang ble arrangert i 1962, har blitt gjenstand for stor oppmerksomhet på grunn av krigen i Ukraina, og Cliburns prinsippfaste beslutning om å tillate russiske pianisters deltakelse. I møte med en mengde kunngjøringer fra ulike musikk- og filmarrangementer som har rapportert deres forbud mot russiske kunstnere og artister, sto Fort Worth-arrangørene fast på sitt standpunkt. De inntok det standpunkt at selv om Putin-regimets invasjon av Ukraina var «forkastelig og hjerteskjærende», er de russiskfødte pianistene som hadde søkt deltakelse i konkurransen «ikke offisielle representanter for deres regjering, og deres deltakelse i Cliburn er er heller ikke statssponset».

Jeff King, Cliburns styreleder sa, henvendt til kunstnerne, under seremonien som kunngjorde lista over finalistene: «Dere har bekreftet at vi alle har mer til felles enn det som skiller oss, at vi alle sammen er brødre og søstre, og at vi alle deler de samme drømmene.» King fortsatte: «Van Cliburn sa: ‘Om man holder fast på skjønnheten og inspirasjonen og klarheten, som er musikkens vesen, da vil man ha et ankerfeste og man vil ikke bli påvirket ...’ Takk for at dere er dem dere er ... dere bringer den helbredende energien, som musikken er, til vår verden.»

Den første Cliburn-konkurransen ble arrangert fire år etter at den amerikanske pianisten Van Cliburn (1934–2013), opphavsmannen for konkurransens navn, seiret i den første internasjonale Tsjaikovskij-konkurransen, i Moskva i april 1958, en betydningsfull kulturell begivenhet under den kalde krigen.

Verdensføderasjonen av internasjonale musikk-konkurranser, World Federation of International Music Competitions (WFIMC) utviste i april i år, i en spesielt hyklersk og uærlig handling, Tsjaikovskij-konkurransen, en av WFIMCs mest prestisjefylte tilknyttede medlemmer, fra organet som samler 120 medlemmer. WFIMC hevdet bemerkelsesverdig at den «som en upolitisk organisasjon» ikke kunne «støtte eller ha som medlem, en konkurranse finansiert og anvendt av det russiske regimet som et promoteringsredskap». WFIMC kunne imidlertid, som en angivelig «apolitisk organisasjon», innordne seg med USA-NATO-stedfortrederkrigen og den sjåvinistiske, antiRussland-kampanjen anført av Biden-administrasjonen, og helt spesielt amerikanske media.

Cliburn er et prominent WFIMC-medlem. Det burde være unødvendig å nevne at ingen av de amerikanske tilknyttede konkurransene har vært belemret med WFIMC-sanksjoner, langt mindre noen utvisning, i løpet av de 30 siste årene med uprovoserte og illegale USA-ledede kriger, invasjoner og okkupasjoner, som har ført til millioners død.

Femten av de opprinnelige 30 konkurrentene som har deltatt på årets Cliburn-event er russiskfødte. Én kommentator bemerket, der gruppa på seks finalister ble omtalt, at det var et tilfelle av «back to the USSR», fordi fire av finalegruppa var fra forhenværende sovjetstater.

Den Moskva-fødte finalisten Anna Geniushene observerte i et intervju med magasinet Fort Worth at musikk er «et internasjonalt språk, noe kunsthistorien også er belegg for». Geniushene gikk videre til å bemerke: «Vi er alle ofre for denne [nåværende] situasjonen, og tragisk som det er, vi kan ikke stoppe kaoset; men vi kan imidlertid snakke ut, og spre ordet. Jeg vil veldig gjerne dele min musikk, og dette forblir fortsatt min prioritet, under alt av aktiviteter som ellers finner sted rundt om i verden.» Her spiller hun Mozarts klaverkonsert nr. 1 i C-dur, opus 15, i Finalerunden i Bass Performance Hall onsdag den 15. juni.

Geniushene, født i 1991, debuterte som konsertpianist bare syv år seinere, i Berlin-filharmoniens lille sal. Ifølge nettstedet Cliburn har hun siden «utviklet en mangfoldig og allsidig karriere som utøvende musiker: Med opptredener på de store verdensarenaer, som Town Hall i Leeds, National Concert Hall i Dublin, Museum of Arts i Tel Aviv, Konzerthaus ‘Neue Welt’, Moskva-konservatoriets Store Sal, og Sala Greppi i Milano; en dedikasjon til kammermusikk, deriblant duo-pianorepertoar sammen med hennes ektemann, Lukas Geniušas, og et nært samarbeid med Quartetto di Cremona; og med etableringen av hennes egen festival for samarbeidende musikkskaping (NikoFest).»

Geniushene, som er vinner av store internasjonale pianokonkurranser, ble uteksaminert fra Tsjaikovskij-konservatoriet i Moskva i 2015, og fullførte hennes mastergrad fra Royal Academy of Music (London) i 2018 med Distinction og et Advanced Diploma, «ser på hennes deltakelse i Cliburn som en ‘drøm’, som en ‘anledning til å være del av et veldig vennlig fellesskap, finne et nytt publikum, og utfordre meg selv.’»

«Som russiskfødt og en russiskutdannet pianist, vokste jeg opp i tilbedelsen av Tsjaikovskij-konkurransen, den helt sentrale begivenheten i vårt land,» fortalte hun en intervjuer. «Jeg hadde en sovjetpublisert bok som i detalj beskrev Van Cliburns musikalske utvikling, og hans videre løpebane til å skulle erobre verden, som en topprangert pianist.»

Den eneste ukrainske finalisten, den høyt anerkjente Dmytro Tsjoni, begynte å spille piano i hans hjemby Kiev «da han var 4 år gammel. Etter en spesielt betydningsfull opptreden i en alder av 14, som han kaller ‘et vendepunkt’, begynte hans livslange reise i den profesjonelle musiker-verden.» Han oppnådde en bachelorgrad fra Ukrainas nasjonale Tsjaikovskij-musikkakademi under veiledning av Juri Kot, og flyttet deretter til Østerrike i 2015, for å studere med Milana Tsjernyavska ved Kunstuniversität Graz.

Tsjoni har vunnet førstepremie ved ei rekke internasjonale pianokonkurranser, i Spania, USA, Tyskland, Italia og Argentina. Er det en tilfeldighet at han bruker de samme ord som Geniushene, og kaller Cliburn «ikke annet enn min drøm»? Tsjonis nettsted refererer hans kommentar: «Det å være vellykket betyr for meg kontinuerlig å vokse som musiker og som person, og ikke slutte å søke etter sannheten i musikken. Min mening er at det viktigste aspektet må være å elske musikken av hele sitt hjerte.»

Ifølge Fort Worth: «Tsjonis preferanse er ikke å snakke om krigen, eller i det minste, ikke dvele ved den. Han har tidligere sagt hans musikk har vært et tilfluktssted fra uroen i hans moderland.» Han uttalte til magasinet at «musikk kan bringe fred til menneskenes sjel. Det er veldig verdifullt. … Jeg lar min opplevelse reflekteres i musikken jeg framfører, når det er relevant. … Det å spille piano har alltid vært en slags terapi for meg. Nå er det helt spesielt relevant.» I denne linkede videoen, hans semifinaleopptreden, spiller han Mozarts Piano Concerto No. 20.

Jacques Marquis, president og administrerende direktør for Cliburn, fortalte magasinet at beslutningen om å invitere de russiske pianistene var inspirert av det eksemplet Van Cliburn selv var. «Spesielt for oss, vi som ble grunnlagt på denne mannens arv, han som i 1958 vant Tsjaikovskij i Moskva, midt under den kalde krigen,» forklarte Marquis. «Van Cliburn selv førte mennesker sammen gjennom musikken. Han snakket aldri om politikk, men om musikk; kjærligheten til musikk og hvordan den kan bringe mennesker over hele verden sammen. Ja, vi ble født av denne inspirasjonen om at musikk kan bringe mennesker sammen, over alle grenser, og på disse premissene kan vi ikke forby eller diskriminere.»

New York Times bemerket, som forventet, at selv om Cliburn-beslutningen hadde blitt applaudert i kunstverdenen, «har avgjørelsen fremmedgjort noen ukrainske aktivister og Texas-innbyggere. Noen argumenterte for at den eneste måten å legge press på Moskva for å få slutt på invasjonen er å kutte politiske, økonomiske og kulturelle bånd.» Times snakket med Reverent Pavlo Popov, pastor i ei ukrainsk kirke i en forstad til Dallas, som hevdet at det var «en skam at Cliburn ikke tar hensyn til menneskelig lidelse og den offentlige opinionen».

I virkelighetens verden er kommentarene fra de forskjellige musikerne og konkurransefunksjonærene sannsynligvis nærmere den vanlige «offentlige opinionen» enn dem fra krigshisserne og de ukrainske nasjonalistene. De demonstrerer en generell anstendighet og menneskelighet som er fraværende i den endeløse mediekryssilden om den pågående krigen. Sperrilden kan ha en effekt som er den motsatte av den som er tiltenkt. Selv om de geopolitiske saksanliggendene ikke er så bredt grepet og forstått, er det en dyp mistillit til propagandaen fra Det hvite hus og Pentagon, etter tiår med løgner og desinformasjon.