Midt i den pågående USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina stiger spenningene faretruende mellom NATO-medlemslandene Tyrkia og Hellas, i Egeerhavet. De to landene avholder krigsspill rettet mot hverandre, de utveksler beskyldninger om å ignorere internasjonale traktater og de overtrer hverandres grenser med jetjagere og krigsskip.

De tyrkiske væpnede styrkers (TSK) Ephesus-2022-manøver, avholdt i Egeerhavet med deltakelse av mer enn 10 000 militært personell, ble avsluttet i forrige uke. Trettisju land, deriblant USA og Italia, deltok i luft-, sjø- og landmanøvrer. Øvelsene ble avholdt i Seferihisar, bare 1,5 kilometer fra den nærliggende greske øya Samos i Egeerhavet, og var basert på scenariet en «militær landgang på ei øy». Dette ble bredt behandlet i tyrkiske kapitalistmedier som en trussel mot Hellas.

Greske medier rapporterte at under Hellas’ marinemanøver Storm 2022, som ble avsluttet den 27. mai, sendte Tyrkia «to F-16 jagerfly som krenket gresk luftrom, og kom bare to 2,5 nautiske mil fra den nordlige havnebyen Alexandroupoli».

Under Ephesus-2022-manøveren beskyldte den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdoğan Hellas for å ha bevæpnet øyer i Egeerhavet i strid med internasjonale avtaler. Han advarte Athen «en siste gang» om dette: «Vi inviterer Hellas til å slutte å bevæpne øyene som har ikke-militær status, og til å handle i samsvar med internasjonale avtaler. Jeg tuller ikke, jeg snakker seriøst.»

Erdoğan truet med å militarisere tyrkiske øyer, om nødvendig, for å true Hellas, der han sa: «Vi advarer igjen Hellas om å unngå drømmerier, uttalelser og handlinger som vil føre til deres anger, akkurat som de gjorde for et århundre siden,» med en referanse til den tyrkiske uavhengighetskrigen mot den britisk-støttede greske invasjonen fra 1919 til 1922.

For ei uke siden anklaget den tyrkiske utenriksministeren Mevlut Çavuşoğlu Hellas for å ha brutt sine fredstraktater med Tyrkia: «Men hva er en annen grunn til at Hellas er aggressivt? Hellas’ brudd på statusen til øyene som ble gitt landet i Lausanne-traktaten fra 1923 og Paris-traktaten fra 1947, under forutsetning om ikke å bevæpne dem [de greske øyene i Egeerhavet], og at vi reiser denne overtredelsen innenfor rammeverket av folkeretten.»

Cavusoglu la til: «Det vil reises spørsmål om øyenes suverenitet dersom Hellas ikke avslutter landets krenkelser.» Denne trusselen om å «reise spørsmål ved» Hellas’ suverenitet over øyer de kontrollerer utgjør en trussel om å invadere dem, og gå til krig.

Det greske utenriksdepartementet reagerte på Ephesus-2022-manøveren og uttalelser fra tyrkiske embetsfunksjonærer på Twitter, og skrev: «Ankara utgjør en trussel mot den regionale freden og sikkerheten.» Den greske regjeringens talsmann Giannis Oikonomou avviste torsdag i forrige uke de tyrkiske påstandene, og kalte dem «ahistoriske påstander og grunnløse myter som verken kan utfordre eller, langt mindre, erstatte internasjonal lov og internasjonale traktater».

Der han anklage Erdoğan for provokasjon, truet Oikonomou: «Det er klart for enhver at vårt land har oppgradert sitt geostrategiske og geopolitiske fotavtrykk, så vel som landets avskrekkende kapasitet, til når som helst å være i stand til å forsvare sin nasjonale suverenitet og sine suverene rettigheter.»

Et århundre etter at den første verdenskrig brøt ut på Balkan, risikerer NATO og de borgerlige regjeringene i regionen igjen å kaste verden ut i en katastrofal krig. I 2020 ble spenningene mellom Tyrkia og Hellas over naturgassforekomster og marine grenser i det østlige Middelhavet bilagt av EUs, og spesielt Tysklands mekling. Gresk-tyrkiske samtaler ble gjenopptatt. Men, som World Socialist Web Site imidlertid advarte: «Historien viser at slike konflikter ikke kan løses fredelig under kapitalismen, uansett om en midlertidig gresk-tyrkisk fredsavtale på en eller annen måte skulle oppnås.»

USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina har nå oppildnet den gresk-tyrkiske konflikten, og gjort Egeerhavet om til en ikke-erklært andre front i NATO-Russland-krigen.

Den høyreorienterte regjeringen til den greske statsministeren Kyriakos Mitsotakis har bramfritt innrettet seg etter Washingtons trekk mot Russland. Den greske havnebyen Alexandroupoli i det nordlige Egeerhavet har blitt forvandlet til en stor amerikansk militærbase. Alexandroupoli anvendes også for å levere våpen til Ukraina, og til NATO-styrker langs grensa til Ukraina i Romania.

Det tyrkiske borgerskapet har forfulgt en kynisk, bedragersk politisk orientering på NATO-krigen mot Russland. På den ene siden har de støttet NATOs Ukraina-politikk, medregnet det høyreekstreme kuppet som NATO støttet i Kiev i 2014, og har bevæpnet Kiev med våpenførende Bayraktar TB2-droner. På den andre siden har de holdt diplomatiske kanaler med Russland åpne, hilste i forrige uke den russiske utenriksministeren Sergei Lavrov velkommen i Ankara, og har reist visse hindringer for de mest aggressive NATO-trekkene målrettet mot Russland.

Ankara stengte Svartehavsstredene som forbinder Middelhavet med Svartehavskystene til Ukraina og Russland, for krigsskip både fra NATO og Russland, som dermed blokkerte for et NATO marineangrep på Russland. Landet har også truet også med å nedlegge veto mot NATOs planer om å ta opp Sverige og Finland som medlemmer, og med det utplasseringen av NATO-tropper på Russlands nordlige grense mot de to nordiske landene. Den tyrkiske regjeringen protesterte imidlertid ikke mot krigen, men videreførte sin mangeårige målretting av det kurdiske folket: Ankara fordømte Sverige og Finland for deres tilknytninger til kurdisk-nasjonalistiske organisasjoner.

Washington responderte på denne vetotrusselen med å invitere Mitsotakis til å holde en tale i den amerikanske Kongressen, der han fordømte Tyrkia. Under hans entusiastisk mottatte tale beskyldte Mitsotakis Tyrkia for delingen av Middelhavsøya Kypros, og forlangte en stans i USAs salg av F-16 jagerfly til Tyrkia. USAs president Joe Biden ga også Mitsotakis sterk støtte.

Erdoğan fordømte Mitsotakis' besøk, og erklærte at Mitsotakis for ham «ikke lenger eksisterer». Erdoğan la til at han så på USA-NATO-basene i Hellas, rettet mot Russland og den tiltakende kinesisk økonomisk innflytelse i regionen, som en trussel mot hans egen regjering, og sa: «Og viktigst av alt, det er nesten et dusin baser i Hellas. Hvem er det Hellas truer med disse basene?»

Arbeidere i Hellas, Tyrkia og internasjonalt må advares: Faren for at konfliktene i Svartehavet og på Balkan skal eskalere ukontrollert til en verdenskrig er svært stor. I det tredje året av Covid-19-pandemien er prisene nå ute av kontroll, samtidig som finansaristokratiet massivt øker sine formuer. Dette har provosert fram streiker og protester internasjonalt, og kapitalistregjeringer er alle livredde for det internasjonale utbruddet av klassekampen.

I Hellas har det vært protester mot ankomsten av NATO-styrker, deriblant det franske hangarskipet Charles de Gaulle, for å true Russland. Det har også brutt ut streiker blant jernbanearbeidere som har protestert mot å bli tvunget til å sende amerikanske stridsvogner i retning de ukrainske og russiske grensene. Dette følger opp et tiår med brutale innstramminger pålagt av EU og både Mitsotakis’ regjeringsparti Nytt Demokrati og den tidligere regjeringen ledet av pseudo-venstre-alliansen SYRIZA («Koalisjonen av det radikale venstre»).

Tyrkia har det siste året sett et utbrudd av streiker innen helsevesenet mot den offisielle feilhåndteringen av Covid-19-pandemien, og uanmeldte spontanstreiker i bilproduksjonen, i stålverk, gruvedriften, skipsbyggingen og andre industrier, i protest mot den ødeleggende prisstigningen. I dag finner det sted en én-dags landsdekkende streik av mer enn 100 000 leger.

Erdoğan og Mitsotakis er nesten i krig med hverandre, men de er forent i forsøket på å bruke militarisme og nasjonalisme for å splitte arbeiderklassen og undertrykke de voksendende kampene på begge bredder av Egeerhavet. Det er umulig å si hvor deres hensynsløse militære eventyrlyst vil slutte, og hvor deres oppfordring til arbeiderfiendtlig sjåvinisme tar over. Det avgjørende spørsmålet dette reiser er å forene arbeidernes kamper internasjonalt, til en sosialistisk antikrigbevegelse for å bringe ned begge disse regjeringene, og overføre makten til arbeiderklassen.