Vi publiserer her åpningsrapporten levert av David North til 2022 International May Day Online Rally, som ble arrangert den 1. mai. North er styreleder for World Socialist Web Site’s internasjonale redaksjonsråd og nasjonalformann for Socialist Equality Party (SEP) i USA.

Årets May Day arrangeres under ekstraordinære omstendigheter. Verden står på stupet av en nukleær verdenskrig som truer utryddelsen av liv på denne planeten. Utfordringen for May Day 2022 er å gjøre denne feiringen av arbeiderklassens internasjonale enhet til begynnelsen av en global bevegelse av den brede massen av verdens befolkning, for å stoppe den kriminelle og hensynsløse eskaleringen av NATO-Russland-krigen som utvikler seg i retning av en kjernefysisk konflikt, og få tvunget fram dens slutt.

Denne bevegelsens organisering, utvikling og seier fordrer en klar forståelse av årsakene til krigen og de interessene den tjener.

Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), Verdenspartiet for sosialistisk revolusjon, fordømmer utvetydig amerikansk og europeisk imperialisme for å ha bygget opp til konflikten med Russland. Dette er ikke en krig til forsvar for demokratiet i Ukraina, eller noe annet sted i verden. Det er en krig der målsettingen er omfordelingen av verden, det vil si, en ny allokering av klodens materielle ressurser.

Russland har blitt et mål for amerikansk imperialisme, ikke på grunn av Putin-regimets autokratiske karakter, men først og fremst fordi landets forsvar av de russiske kapitalistenes interesser kolliderer med USAs pådriver for globalt hegemoni, som er sentrert om landets forberedelser til krig med Kina; og for det andre, fordi det enorme vidstrakte russiske territoriet er kilde til uhyre verdifulle og strategisk kritisk viktige råvarer, metaller og mineraler – gull, platina, palladium, sink, bauxitt, nikkel, kvikksølv, mangan, krom, uran, jernmalm, kobolt og iridium, for bare å nevne noen få – som USA er fast bestemt på å få brakt under sin kontroll.

De andre store imperialistmaktene som er allierte med USA, forfølger på samme måte deres egne reaksjonære økonomiske og geostrategiske interesser. Konflikten i Ukraina har besørget tysk imperialisme – som fra 1941 til 1945 førte en utryddelseskrig mot Sovjetunionen – muligheten til å gjennomføre den mest massive opprustingskampanjen siden naziregimets kollaps. Britisk imperialisme er som alltid ivrig etter å delta i en krig ledet av USA, i håp om at landets «spesielle relasjon» til USA skal innrømme det en gunstig del av krigsbyttet. De franske imperialistene håper at USA, ved at de, om enn motvillig, sanksjonerer den amerikanske krigen mot Russland, ikke vil blande seg inn i franske operasjoner i Afrika. Selv de mindre maktene i NATO-alliansen forventer å bli tilbakebetalt for deres støtte til den USA-ledede krigen. Polen har for eksempel ikke glemt at Lviv en gang var den polske byen Lwow.

Hva angår USAs påkallelse av Ukrainas hellige rett, som en suveren nasjon til å bli med i NATO om de skulle velge det, anerkjenner ikke Washington etterlevelsen av denne retten til noe land med nasjonale forsvarsinteresser som blir ansett å være en trussel mot amerikansk sikkerhet. Selv mens krisen utspiller seg i Ukraina truer USA med militæraksjon for å forhindre Salomon-øyene – 9 600 kilometer unna den amerikanske vestkysten – fra å inngå en defensiv relasjon med Kina.

Påstandene at NATO reagerer på en «uprovosert» invasjon av et politisk ulastelig Ukraina, av et aggressivt Russland med intensjon om å gjenopprette det tapte «sovjetimperiet» er ei pakke løgner. En objektiv studie av krigens bakgrunn viser tydelig at Russlands invasjon den 24. februar 2022 var en desperat respons på NATOs uopphørlige ekspansjon. USA og NATO har bevæpnet og trente ukrainske styrker, som krigens utvikling de to siste månedene tydelig har vist, der de har samarbeidet tett med nynazistelementene som er tilknyttet Azov-bataljonen, for å føre en stedfortrederkrig mot Russland.

Forestillingen om at NATOs massive mobilisering mot Russland har vært en uforutsett, ikke planlagt og improvisert respons på invasjonen er en eventyrfortelling for de politisk naive. Dette er en krig som USA og NATO ønsket, prøvde ut i war games, forberedte seg for og framprovoserte. Siden den første «oransjerevolusjonen» i 2005, og spesielt siden Maidan-kuppet i 2014, som ble organisert av Obama-administrasjonen for å felle den pro-russiske Janukovitsj-regjeringen, har USA vært på stø kurs for krig med Russland.

Den kyniske påstanden at USA og NATO ikke planla for, eller startet krigen, tilbakevises mest kraftfullt av de gjentatte advarslene fra Den internasjonale komitéen. På May Day Rally 2014 – det det første online-maidag-stevnet sponset av Den internasjonale komitéen og World Socialist Web Site, advarte vi, bare noen få måneder etter Maidan-kuppet, for at «den ukrainske krisen ble bevisst iverksatt av USA og Tyskland, gjennom orkestreringen av et putsch i Kiev. Hensikten med dette kuppet var å bringe til makten et regime som ville plassere Ukraina under direkte kontroll av amerikansk og tysk imperialisme. Konspiratørene i Washington og Berlin forsto at dette kuppet ville føre til en konfrontasjon med Russland. Så langt fra å forsøke å unngå en konfrontasjon mener faktisk både Tyskland og USA at et sammenstøt med Russland er nødvendig, for å realisere deres vidtrekkende geopolitiske interesser.»

For nøyaktig seks år siden i dag, på online-stevnet May Day 2016, advarte vi for at USAs pådriver for globalt hegemoni satte landet på kurs mot krig med Russland og Kina. Vi uttalte:

En betydelig del av Pentagon- og CIA-strategene mener at den strategiske isoleringen av Kina ikke bare krever amerikansk kontroll over regionene Asia-Stillehavet og Det indiske havet. USA må også dominere Eurasia, karakterisert i den internasjonale geopolitikkens lærebøker som ‘verdensøya’. Dette er det strategiske målet som ligger til grunn for den tiltakende konflikten mellom USA og Russland.

Internasjonale relasjoner har nådd et spenningsnivå som tilsvarer, om det ikke allerede overgår, det som eksisterte på slutten av 1930-tallet, under opptakten til den andre verdenskrig. Alle de store imperialistmaktene – medregnet Tyskland og Japan – øker deres militære forpliktelser. At en konflikt mellom USA, Kina og Russland vil kunne innebære bruk av atomvåpen blir allerede erkjent. Det ville være den alvorligste av feiltak å anta at verken imperialistmaktenes politiske og militære ledere, eller deres skremte motstandere i Beijing og Moskva, noen sinne ville risikere de ødeleggende konsekvensene av en atomkrig.

Ett år seinere, under online-stevnet May Day 2017, gjorde vi oppmerksom på diskusjoner blant amerikanske strateger om nytteverdien av å bruke atomvåpen i en framtidig militær konflikt. Vi refererte til forskjellige strategier som medførte bruken av atomvåpen, som inkluderte 1) nukleær anvendelse mot en ikke-nukleært bestykket motstander; 2) et første-slag rettet mot å eliminere det rivaliserende landets evne til å gjengjelde; 3) trusler om bruk av atomvåpen for å tvinge en motstander til å trekke seg tilbake; og 4) lanseringen av en begrenset atomkrig. Vi spurte:

Hvem er disse galningene som har utviklet denne strategien? Viljen til å vurdere enhver av disse strategiene er, i seg selv, et tegn på galskap. Bruk av atomvåpen vil få uoverskuelige konsekvenser. Vil dette faktum avskrekke styringsklassene fra å ty til krig? Hele det tjuende århundres historie, for ikke å nevne erfaringen bare fra de 17 første årene av det tjueførste, argumenterer mot en slik forhåpningsfull antagelse. Arbeiderklassens politiske strategi må være basert på virkeligheten, ikke på selvbedragerske forhåpninger.

Bare ett sitat til: under online-stevnet May Day 2019, sa vi, på bakgrunn av den tiltakende politisk krisen i USA:

Brudd på konstitusjonelle normer i gjennomføringen av innenrikspolitikken, og det faktum at styringsklassen henfaller til gangstermetoder i utenrikspolitikken er i siste instans forankret i kapitalistsystemets krise. USAs desperate bestrebelser for å opprettholde sin posisjon av global dominans, i møte med geopolitiske og økonomiske utfordringer fra rivaler i Europa og Asia, fordrer en tilstand av permanent og eskalerende krig.

Denne hensynsløse politiske orienteringen vil råde grunnen, med eller uten Trump. Faktisk, antiRussland-hysteriet som har grepet Det demokratiske partiet gjør det rimelig å mistenke at skulle Demokratene gjenvinne Det hvite hus, vil faren for en verdenskrig bli enda større.

Begivenhetenes gang har bekreftet våre advarsler. Ingenting kan stoppe utfoldelsen av imperialistkrigens uhyrlige logikk og konsekvenser, bortsett fra arbeiderklassens revolusjonære bevegelse mot kapitalismen. Dette perspektivet er underliggende ikke bare for vår fordømmelse av USA-NATO-imperialisme, men også for vår holdning til Russlands invasjon av Ukraina.

Den imperialistiske karakteren av krigen som føres av NATO rettferdiggjør ikke, fra den internasjonale arbeiderklassens ståsted, den russiske regjeringens beslutning om å invadere Ukraina. Den internasjonale komitéen fordømmer invasjonen som politisk reaksjonær. Putin-regjeringens beslutning om å invadere har drept og skadet tusenvis av uskyldige ukrainere, som på ingen måte er ansvarlige for den korrupte Kiev-regjeringens politikk, og har splittet den russiske og ukrainske arbeiderklassen og spilt i hendene på imperialiststrategene i Washington D.C. og Langley, Virginia (hovedkvarteret til Central Intelligence Agency – CIA). Krigen har besørget tysk imperialisme muligheten til massivt å oppruste.

Farene Russland nå konfronterer er i siste instans konsekvensen av det stalinistiske byråkratiets oppløsing av Sovjetunionen i 1991, og gjenopprettingen av kapitalisme. Ødeleggelsen av Sovjetunionen – resultatet av den stalinistiske avvisingen av prinsippene for sosialistisk internasjonalisme som ledet Oktoberrevolusjonen i 1917 – var basert på tre katastrofalt falske forestillinger, som var inderlig omfavnet av det sovjetiske byråkratiet.

Den første var at restaureringen av kapitalisme ville resultere i Russlands raske berikelse. Den andre var at oppløsingen av det byråkratiske regimet ville resultere i blomstringen av borgerlig demokrati. Den tredje var at det kapitalistiske Russlands avvising av landets revolusjonære arv ville resultere i landets fredelige integrering inn i et salig brorskap av nasjoner. Disse vrangforestillingene har blitt knust av virkeligheten.

Leo Trotskijs advarsler, briljant utdypet i hans 1936-avhandling The Revolution Betrayed [Den forrådte revolusjon], har blitt stadfestet. Kapitalistrestaurering har resultert i utarmingen av store deler av den russiske befolkningen, erstatning av det byråkratiske regimet med et diktatorisk oligarkisk styre, og den overhengende faren for Russlands oppstykking i semikoloniale småstater kontrollert av imperialistmakter.

Det faktum at Putin-regimet ikke kunne finne noe annet svar på farene Russland står overfor enn det å invadere Ukraina, og nå true med en kjernefysisk response på NATOs provokasjoner, det er et vitnesbyrd om den politiske fallitten til regimet for kapitalistrestaurering. Det russiske kapitalistoligarkiet, med all sin rikdom nedstammet fra systematisk plyndring av arbeiderstatens nasjonaliserte eiendom, forkastet alt av Sovjetunionens sosiale og politiske fundamenter som var progressivt.

Det er neppe tilfeldig at Putin i hans tale den 21. februar 2022 rettferdiggjorde den forestående invasjonen av Ukraina med en eksplisitt og bitter fordømmelse av Bolsjevik-regimets forsvar av de demokratiske rettighetene til nasjonalitetene som tidligere hadde blitt brutalt undertrykt av tsarregimet inntil det ble styrtet i 1917. Putin erklærte at opprettelsen av Sovjet-Ukraina var «resultatet av Bolsjevikenes politiske orientering, og med rette kan kalles ‘Vladimir Lenins Ukraina’. Han var republikkens skaper og arkitekt».

Ja, Lenin var skaperen av Sovjet-Ukraina, og Bolsjevikenes forsvar av de undertrykte nasjonalitetenes rettigheter, og spesielt i Ukraina, var en vesentlig faktor for Den røde armés seier, ledet av Trotskij, i Borgerkrigen som etterfulgte Oktoberrevolusjonen. Putin var forsiktig med å unngå å nevne at prosessen av Sovjetunionens byråkratiske degenerering fant sitt initielle uttrykk i Stalins bestrebelser for å undergrave Lenins forsvar av de ikke-russiske nasjonalitetenes rettigheter.

Disse prinsippene hadde blitt mest velformulert utdypet i et dokument utarbeidet av Trotskij i 1919, som spesifikt tok for seg det kritiske spørsmålet om Ukraina. Samtidig som han ikke innvilget noen innrømmelser til de reaksjonære borgerlige nasjonalistene, skrev Trotskij: «I lys av det faktum at Ukrainas kultur … i århundrer har blitt undertrykt av tsarismen og av Russlands utbyttende klasser, gjør Det russiske kommunistpartiets sentralkomité det obligatorisk for alle partimedlemmer på alle måter å bidra til å fjerne alle hindringer for den frie utviklingen av det ukrainske språk og kultur.»

Putin, en bitter fiende av sosialisme og av Oktoberrevolusjonens arv, er ikke i stand til å gjøre noen genuin demokratisk og progressiv appell til den ukrainske arbeiderklassen. I stedet påberoper han seg den reaksjonære arven etter tsaristisk og stalinistisk storrussisk sjåvinisme.

Den fjerde internasjonales motstand mot Putins invasjon av Ukraina er basert på forsvaret av prinsippene som Lenin og Trotskij opprettholdt. Men forsvaret av disse prinsippene fordrer urokkelig motstand mot USAs og europeisk imperialismes reaksjonære intrigespill.

Den overhengende faren for en kjernefysisk tredje verdenskrig er kulminasjonen av den globale bølga av sosioøkonomisk og politisk reaksjon og imperialistvold som fulgte i kjølvannet av Sovjetunionens oppløsing.

António Guterres, FNs generalsekretær, proklamerte i en fortvilet tone der han gikk rundt i Kievs gater i forrige uke, at krig i det 21. århundre er en «absurditet». Om Mr. Guterres kom fram til denne filosofiske innsikten først etter å ha besøkt Ukraina, da må man lure på hvor han har gjemt seg de 22 siste årene. Dette fortsatt unge århundret har ikke kjent et øyeblikks fred. De siste 30 årene har faktisk bevitnet imperialistvoldens uopphørlige og ukontrollerbare herjinger, der de viktigste pådriverne har vært innvånerne av Det hvite hus.

Guterres’ kommentar eksemplifiserer separasjonen av krigen i Ukraina fra alt som gikk forut. Det er som om USAs og NATOs kriger de tre siste tiårene aldri har funnet sted. Volden og tapet av menneskeliv i Ukraina presenteres i massemediene som en uhyrlighet uten moderne presedens. Det hevdes at forbrytelsene begått av russerne er av en karakter som er så ekstrem at de bare kan sammenlignes med nazistenes grusomheter. Invasjonen av Ukraina har blitt erklært en genocidal handling, som fordrer ikke mindre enn etableringen av et krigsforbrytertribunal og straffeforfølgelse av Vladimir Putin. Påstandene om genocid har blitt påberopt av president Biden for å rettferdiggjøre oppfordringen om Putins fjerning – det vil si, for regimeskifte i Russland.

Propagandakampanjen mot Russland har forøvrig blitt utvidet til å kriminalisere det russiske folket. Russiske forfattere, musikere, idrettsutøvere, forskere og til-og-med den russiske kulturens verdenshistoriske prestasjoner har kommet i siktene for kollektiv straff. Dette ondskapsfulle angrepet er innrettet på å promotere blindt hat mot Russland, for å skape de feberhete omstendighetene som er nødvendige for full-skala krig. Dette er en velkjent propagandataktikk, som i sin moderne form er produktet av den første verdenskrigen. Dens formål, som beskrevet av historikeren Robert Haswell Lutz så langt tilbake som i 1933, er «å skape nye begjær, gruppehypnose, isoleringen av kontra-propaganda, offentlighetens metning med utvalgt og partisk informasjon.»

Utviklingen av disse teknikkene har blitt perfeksjonert i USA, og den mest effektive anvendelsen av dem var Bush-administrasjonens påstand i årene 2002 og 2003, i sin helhet oppdiktet, om at Irak hadde «masseødeleggelsesvåpen». Denne kampanjens effektivitet, som Columbia Journalism Review forklarte i 2003, «var i vesentlig grad avhengig av en føyelig presse som ukritisk gjentok alle av administrasjonens uredelige påstander om trusselen mot Amerika reist av Saddam Hussein».

Selv om alle de spesifikke forbrytelsene som blir tilskrevet det russiske militæret skulle være sanne – og det har foreløpig ikke vært noen troverdig underbygging av påstandene, slike som Butsja-uhyrligheten – begynner de ikke engang å nærme seg dimensjonene av dokumenterte forbrytelser begått av USA i løpet av krigene landet har ført de 30 siste årene.

USA har siden 1991 bombet eller invadert Irak, Somalia, Serbia, Afghanistan, Libya, Syria og Sudan. Dette er ikke ei fullstendig liste, men det totale antallet døde som følge av disse invasjonene teller flere millioner mennesker.

Amerikanske medier leker med påstander om «genocid» som et virkemiddel til å skjerme for amerikansk imperialismes mål, og i prosessen bagatelliserer de ordets reelle betydning. Men om ordet skulle anvendes kan det brukes på konsekvensene av amerikanske intervensjoner i Midtøsten og Sentral-Asia bare de tre siste tiårene. Biden fordømmer Putin som en krigsforbryter som burde bli dratt inn for domstolen i Haag. Kanskje det. Men basert på den dokumenterte oversikten over forbrytelser begått av USA er det mange amerikanske presidenter og høye offisielle statsfunksjonærer som burde sitte på tiltakebenken sammen med Putin.

Påstanden om at NATOs krig mot Russland er en respons på uprovosert aggresjon mot Ukraina er ikke den eneste fiksjonen. I Bidens nyligste bemerkninger i Det hvite hus sist torsdag erklærte han at han forespurte Kongressen om å bevilge ytterligere $ 33 milliarder «for å støtte Ukraina i kampen for frihet». Men dette er hvordan det amerikanske utenriksdepartementet beskrev «frihetens» status i Ukraina i sin 2020-rapport:

Vesentlige menneskerettighetsanliggender inkluderte: Ulovlige eller vilkårlige drap; tortur og tilfeller av grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff av fanger, begått av lovhåndhevende personell; harde og livstruende betingelser i fengsler og interneringssentre; vilkårlig arrestasjon eller forvaring; alvorlige problemer med rettsvesenets uavhengighet ...

Rapporten bemerket også «seriøse handlinger av korrupsjon; mangel på etterforskning av, og ansvarlighet for vold begått mot kvinner; vold eller trusler om vold motivert av antisemittisme; forbrytelser som involverer vold eller trusler om vold rettet mot personer med nedsatt funksjonsevne, medlemmer av etniske minoritetsgrupper og lesbiske, homofile, bifile, transpersoner eller interseksuelle personer; og eksistensen av de verste formene for barnearbeid.»

Rapporten beklaget at den ukrainske regjeringen «unnlot å ta tilstrekkelige skritt for å rettsforfølge eller straffe de fleste offiselle embetsfunksjonærer som begikk overgrep, som har resultert i et klima av straffrihet. Menneskerettighetsgrupper og FN bemerket betydelige mangler i etterforskningen av påståtte menneskerettighetsbrudd begått av regjeringens sikkerhetsstyrker.»

Den ukrainske regjeringen har forbudt Kommunistpartiet og mange andre politiske organisasjoner, og har også vedtatt lover med siktemål å undertrykke anvendelsen av det russiske språket.

Disse «manglene» rapporteres ikke lenger av media, som nå glorifiserer Ukrainas «gryende demokrati» og landets president, Volodymyr Zelenskyj. Men bare helt nylig fordømte Det internasjonale pengefondet (IMF) og vestlige banker bittert Zelenskij, som lederen av en regjering gjennomsyret av korrupsjon, samtidig som de påla Ukraina et drastisk regime av finansielle innstramninger. Biden, som er uhemmet i hans fordømmelse av russiske oligarker, opprettholder en respektfull taushet om hans kolleger i Ukraina, selv om det er et velkjent faktum at en håndfull milliardærer kontrollerer det utarmede landets økonomi.

Men av alle løgnene og de falske narrativene som blir brukt for å legitimere NATOs bruk av Ukraina som en stedfortreder i krigen mot Russland, er de mest lumske og politisk avslørende dem som dekker over den stygge historikken til fascistisk nasjonalisme i Ukraina, som under den andre verdenskrig utførte massemord av polakker og jøder.

Media er tause om eleveringen av Stepan Bandera, massemorderen som ledet Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN) under andre verdenskrig, til status av en kultlignende figur. Glorifiseringen av Bandera og medlemmene av OUN og organisasjonens væpnede fløy, Den ukrainske opprørshæren, som nasjonale helter begynte med Viktor Jusjtsjenkos tiltredelse til presidentskapet etter Oransje-revolusjonen. Etter 2014 ble det en forbrytelse å nedverdige disse den genocidale nasjonalismens fascistiske og rabiat antisemittiske helter.

Historieforfalskning har fungert som det vesentlige ideologiske fundamentet for legitimeringen av væpnede fascistenheter i dagens ukrainske militær, der Azov-bataljonen er det mest beryktede elementet. Azov-bataljonen har spilt en sentral rolle i den blodige borgerkrigen i Øst-Ukraina, som siden 2014 har krevd mer enn 14 000 menneskeliv. Dens innflytelse er ikke begrenset til Ukraina. Som forklart av én ekspert som har studert Azovs aktiviteter: «Dette er en bevegelse som har tjent og vil fortsette å tjene som en modell og inspirasjon for andre høyreekstreme bevegelser rundt om i verden. Dens tosidige omfavnelse av vold og organisasjonens ambisjoner om å være del av et stadig mektigere transnasjonalt ytre høyre gjør den til en trussel utenfor Ukrainas grenser.»

I allianse med slike reaksjonære krefter bringer amerikansk imperialisme og dens NATO-allierte verden til randen av en nukleær katastrofe. Biden-administrasjonen opptrer med et nivå av hensynsløshet som grenser til kriminelt sinnssyk oppførsel. Gjennom hele den kalde krigen ble det akseptert som udiskutabelt sant at en væpnet konflikt mellom USA og Sovjetunionen hadde potensial til å eskalere til en ødeleggende utveksling av atomvåpen og derfor måtte unngås. Under Cuba-missilkrisen i 1962 var president Kennedys overordnede frykt den at en feiltolking av motstanderens intensjoner, begått av ledere i Washington og Moskva, kunne føre til en atomkrig. Biden-administrasjonen, for ikke å snakke om dens kolleger i London og Berlin, framstår som totalt likegyldige til denne faren.

Kommentarene fra Biden er preget av åpenbare motsetninger. For bare noen uker siden uttalte Biden at en militær konfrontasjon mellom USA og Russland kunne føre til en tredje verdenskrig. Men nå pøser han våpen inn i Ukraina og multipliserer sannsynligheten for en direkte konflikt. Det er ikke vanskelig å forestille seg et scenario der Putin vil føle seg tvunget, basert på politiske og militære hensyn, til direkte å angripe land som leverer dødelige våpen til Ukraina for bruk mot russiske soldater. Hvordan vil Biden-administrasjonen respondere dersom Russland gjengjelder mot et NATO-land, og hva som gjerne kan skje, angriper amerikanske styrker i prosessen?

På den ene siden avviser Biden Putins trusler om å bruke atomvåpen bare som uttrykk for desperasjon. Men det er nettopp en følelse av desperasjon som øker faren for å ty til atomvåpen. Dette ser imidlertid ikke ut til å bekymre Biden. Da han ble spurt direkte om han var bekymret for at Putin kan handle ut fra troen at Russland er i krig med USA, avfeide Biden spørsmålet med svaret: «Vi er forberedt på hva enn de måtte gjøre.»

Dette kan bare bety at USA erkjenner at krigen mellom NATO og Russland har potensial til å eskalere til atomkrig. Men verken Biden eller noen annen leder av NATO-landene har klart erkjent denne faren, eller uttalt offentlig hva konsekvensene av en atomkrig ville bli.

Denne bevisste fortielsen av de potensielt katastrofale konsekvensene av USA-NATO-krigen mot Russland er en forbrytelse av historisk monumentale dimensjoner.

Det er en generell tilbøyelighet til å undervurdere, om ikke avvise, faren for krig. De fleste har en tendens til å anta at fordi konsekvensene av atomkrig er så uhyrlige, er det bare de gale som kunne la det skje. «Fornuften» må til slutt råde.

Men helheten av historien til det 20. århundre og de to første tiårene av det 21. vitner mot en slik selvforsikrende selvtilfredshet. Den første og den andre verdenskrig, med deres titalls millioner av ofre, fant faktisk sted. Krigsutbrudd er ikke et produkt av enkeltindividers galskap, men av kapitalismens dødelige motsetninger.

FN-generalsekretær Guterres sier at krig i det 21. århundre er en absurditet. Men denne «absurditeten» er uløselig knyttet til ei rekke andre «absurditeter»: Klassesamfunnets absurditet, absurditeten av privat eierskap av produksjonsmidlene, absurditeten av konsentrasjonen av ufattelig rikdom i en uendelig liten prosentandel av verdens befolkning, mens milliarder av mennesker lever i kværnende fattigdom og konfronterer sult, absurditeten av den systematiske ødeleggelsen av planetens økologi, og den største absurditeten av dem alle: Menneskehetens stammeinndeling i nasjon-stater som skaper endeløse og unødvendige konflikter, som kun tjener interessene til selskaps-finans-oligarkiet som råder over samfunnet.

Er det ikke «absurd» at de mektigste regjeringene i verden har nektet å beslutte velkjente og nødvendige folkehelsetiltak for å utrydde SARS-CoV-2-viruset som har krevd rundt 20 millioner liv, og at de mener at løsningen på pandemien består i bare å ignorere den?

Men de samme lederne som har presidert over den katastrofale responsen på pandemien treffer nå beslutningene som fører til en tredje verdenskrig.

I deres private diskusjoner erkjenner president Biden, statsminister Johnson, president Macron, kansler Scholz, og for den saks skyld president Putin, seg imellom at en verdenskrig vil føre til en samfunnskatastrofe. Men de som førte deres land inn i den første og den andre verdenskrigen på 1900-tallet fryktet også konsekvensene av de globale konfliktene. Selv Hitler forsto at hans handlinger kunne føre til katastrofe. Men det stoppet dem ikke. Til slutt konkluderte de med at krig var den eneste veien ut av et kompleks av vanskelige politiske og sosioøkonomiske kriser.

Dette er situasjonen som eksisterer i dag. Det kapitalistiske verdenssystemet er rammet av et kompleks av sosiale, økonomiske og politiske motsetninger som det ikke finnes noen fredelige løsninger for. USA, det eksplosive episenteret for den verdenskapitalistiske malstrømmen, konfronterer samtidig tapet av sin globale hegemoniske posisjon, den uløselige forverringen av økonomien og det langt framskredne sammenbruddet av landets innenlandske politiske institusjoner og sosiale likevekt.

Skremt av den overhengende faren for et økonomisk krasj og livredd for tegnene på en voksende sosial radikalisering av arbeiderklassen ser styringsklassen på krig som et virkemiddel til å projisere indre spenninger utad, for kunstig å «forene» et dypt splittet land ved å kaste det ut i krig.

Men det å ty til krig vil intensivere krisen i USA og over hele verden. Krigens innvirkninger merkes allerede med inflasjonen, og den livstruende innskrenkingen av tilgjengeligheten av mat og andre livsnødvendigheter. Disse betingelsene har framprovosert massive streiker og demonstrasjoner.

Motsetningene som truer med verdenskrig skaper også betingelser for verdens sosialistiske revolusjon. Utfordringen som konfronterer arbeiderklassen er denne: Det å styrke og framskynde de objektive tendensene som fører til revolusjon, samtidig som å undergrave og svekke dem som fører til verdenskrig.

Grunnlaget for kampen mot krig er arbeiderklassens bevegelse. Det er den store sosiale kraften som har makt til å stoppe krig, sette en stopper for kapitalismen, rive ned landegrensene og bygge et sosialistisk verdenssamfunn.

Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) og organisasjonens tilknyttede Socialist Equality Parties og grupper, avviser alle sjåvinistiske oppfordringer om forsvar av nasjonalstaten. Vi opprettholder de internasjonalistiske prinsippene til Leo Trotskij, som i 1934 skrev:

En «sosialist» som forkynner nasjonalt forsvar er en småborgerlig reaksjonær i den forfallende kapitalismens tjeneste. Det ikke å binde seg til nasjonalstaten i krigstid, det ikke å følge krigskartet, men kartet over klassekampen, det er bare mulig for det partiet som allerede i fredstid har erklært en uforsonlig krig mot nasjonalstaten.

Bare ved fullt ut å forstå imperialiststatens objektivt reaksjonære rolle kan den proletariske avantgarden bli usårbar for alle typer sosialpatriotisme. Det betyr at et reelt brudd med «det nasjonale forsvarets» ideologi og politikk bare er mulig fra standpunktet for den internasjonale proletariske revolusjonen.

Derfor er mobiliseringen av den internasjonale arbeiderklassen mot imperialismens pådriver til krig den sentrale oppgaven. Den hensynsløse eskaleringen må stoppes. Arbeiderklassens styrke må mobiliseres for å få en slutt på krigen i Ukraina.

Den internasjonale komitéen melder en spesiell appell til de modige og klassebevisste arbeiderne i Russland og Ukraina. Forkast deres borgerlige regjeringers reaksjonære politikk. Avvis hele prosjektet med kapitalistisk restaurering, som har ført til denne forferdelige krigen.

Finn tilbake til marxismens og bolsjevismens tradisjoner, som i sin tid inspirerte de arbeidende befolningene i hvert av deres land. Vi vet at disse tradisjonene fortsatt lever i massenes bevissthet og er sikre på at de vil gjenoppstå i kollektiv handling.

Den internasjonale arbeiderklassen må erklære krig mot imperialistkrig. Den mest kritiske av alle politiske oppgaver er byggingen av Den fjerde internasjonale som Verdenspartiet for sosialistisk revolusjon. Vi oppfordrer alle som er enige i dette perspektivet og er klare til å ta opp denne kampen om å slutte seg til våre rekker.