Med eskaleringen av trusler og marinemanøvrer mellom Tyrkia og Hellas, balanserer Europa og Midtøsten på randen av krig. Gjentatte ganger i sommer kolliderte greske skip med, eller de truet å utveksle ild med tyrkiske fartøyer, deres angivelige NATO-allierte, på grunn av konflikter over maritime grenser og tilgangen til undersjøiske gassfelt i det østlige Middelhav, såvel som resultat av den ti-år-lange krigen i Libya. Det må meldes de skarpeste advarsler. Skulle det bryte ut kamper i Middelhavet, ville det true en eskalering til en global konflikt.

Risikoene innrømmes åpent av ledende embetsrepresentanter. Den tyske utenriksministeren Heiko Maas uttalte før han reiste til Athen og Ankara i forrige måned: «Spenningen påvirker ikke bare forholdet mellom EU og Tyrkia. En ytterligere opptrapping kan skade alle parter.» I Athen la han til: «Den nåværende situasjonen i det østlige Middelhavet er som en lek med ilden. Den minste lille gnist kan føre til katastrofe.»

Konflikter på Balkan for hundre år siden, utløst av attentatet den 28. juni 1914 på den østerrikske erkehertugen Franz Ferdinand, førte til utbruddet av den første verdenskrig i Europa den 4. august. Imperialistmaktene er ikke i dag mer i stand til å stoppe pådrivet i retning av en global brannstorm enn deres forfedre fra det 20. århundre.

Oppblussingen av hundreår-gamle gresk-tyrkiske territorialtvister er uadskillelig forbundet med sammenbruddet av USAs verdenshegemoni, akselerert av Covid-19-pandemien, og av sammenbruddet av NATO-alliansen mellom Amerika og Europa. Helt spesielt er det frukten av de blodige krigene NATO lanserte i Libya og Syria i 2011, som svar på arbeiderklassens revolusjonære opprør i Egypt og Tunisia. Den resulterende knivingen om profitter og strategisk fordel river i stykker NATO og regionen.

I 2013, under de innledende fasene av Syria-krigen, beskrev tankesmia Center for Strategic and International Studies (CSIS) labyrinten av konflikter over det østlige Middelhavets olje- og gassressurser:

Olje- og gassressursene i det østlige Middelhavet ligger imidlertid ved hjertet av en av de mest geopolitisk komplekse regioner i verden. Den israelsk-palestinske konflikten, spenningene mellom Israel og Libanon, den frosne konflikten på Kypros, og vanskelige relasjoner mellom Tyrkia, Republikken Kypros og Hellas, kompliserer alle arbeidet med å utvikle og selge energi fra det østlige Middelhavet. Borgerkrigen i Syria har injisert en ny kilde av økonomisk og geopolitisk usikkerhet, og i bakgrunnen står Russland, som søker å komme inn i det østlige Middelhavets energibonanza, og få opprettholdt sin posisjon som den største leverandøren av olje og gass til de europeiske markedene.

Disse konfliktene er sågar langt mer eksplosive i dag enn de var i 2013. Athen føler seg oppmuntret av fransk støtte til å kunne konfrontere Ankara, selv om Tyrkia har åtte ganger Hellas’ befolkning og en større hær. Paris raser over tyrkisk støtte til den islamistiske GNA-regjeringen i Libya [Government of National Accord] mot Frankrikes libyske stedfortreder [‘proxy-styrke’], krigsherren Khalifa Haftars Libyske nasjonalhær (LNA). Frankrike anser Tyrkias politikk som en utålelig trussel mot egne interesser i landets tidligere afrikanske koloni-imperium. Paris har søkt å få sveiset sammen Haftars andre støttespillere, spesielt Egypt og De forente arabiske emirater (UAE), til en regional allianse med Hellas, mot Tyrkia. Syrias territoriale interesser i det østlige Middelhavet involverer også uunngåelig landets allierte, Russland og Iran.

Fiaskoen for Midtøsten-krigene ledet av Amerika, i løpet av de 30 årene siden den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 eliminerte den viktigste militær-politiske motvekten mot NATO, fører raskt i retning av en ny global krig. Frankrikes politikk mot Tyrkia gjenspeiler EU-maktenes ofte uttalte beslutning om å formulere en utenrikspolitikk uavhengig av Washington. Dette innebærer en hevdelse av europeiske imperialistinteresser mot Washington, som har pålagt handelskrigtariffer og sanksjoner mot handel med Iran, rettet mot Europa.

Washington forbereder utvilsomt også nye kriger, selv om USA stort sett har forholdt seg taus om den gresk-tyrkiske konflikten, samtidig med voksende sosiale protester og streiker over politibrutalitet og pandemien på hjemmebane, og eksplosive spenninger i presidentvalget. Det kan imidlertid ikke være noen tvil om at Washington overvåker EUs politikk i Middelhavet, og planlegger sine egne kriger.

Den 20. juni i fjor avbrøt Trump storskala-luftangrep mot Iran bare 10 minutter før de skulle lanseres. I en tale fire måneder senere understreket Geoffrey Pyatt, den amerikanske ambassadøren til Hellas, den globale betydningen av det østlige Middelhavet. Han erklærte: «I en æra av fornyet stormaktkonkurranse, og med de største funn av hydrokarboner det siste tiåret, er dette globale veikrysset mellom Europa, Asia og Afrika tilbake i den fremste fronten av amerikansk strategisk tenkning. Etter mange år der USA tok det østlige Middelhavet for gitt, har USA trådt tilbake for å ta ett overveid regjeringshelhetlig blikk på hvordan vi fremmer amerikanske interesser ...»

Historien viser at slike konflikter ikke kan løses fredelig under kapitalismen, uansett om en midlertidig gresk-tyrkisk fredsavtale på en eller annen måte skulle oppnås, eller ikke. Kollapsen av USAs hegemoni og forskyvningen av den globale industriens tyngdepunkt mot øst, i retning av land som Tyrkia eller Kina, fører til en uforlignelig intensitet av kapitalismens motsetninger, som de store marxistene i det 20. århundre identifiserte som årsakene til utbruddet av verdenskrig i 1914: de mellom verdensøkonomi og nasjon-stat-systemet, og mellom sosialisert produksjon og privateierskap av produksjonsmidlene. Konflikten i det østlige Middelhavet er et varsel om den fremskredne tilstanden av det imperialistiske pådrivet for en ny verdenskrig.

Farene må ikke undervurderes. Det er ingen entusiasme blant arbeidere i Hellas, Tyrkia, Frankrike eller andre EU-land for krig, enn si en som kunne eskalere til en global konflikt. Det er eksplosiv opposisjon mot krig i den amerikanske arbeiderklassen, og voksende støtte for sosialisme. Der kapitalistregjeringer over hele verden konfronterer tiltakende sosial opposisjon og uløselige internasjonale økonomiske og geopolitiske motsetninger de ikke har noen løsning på, er faren veldig reell for at de kan lansere en slik krig, og eskalere den til en katastrofal global konflikt.

De to siste årene har imidlertid også vært vitne til et historisk globalt utbrudd av klassekamp. Streiker og protester brøt ut blant amerikanske lærere og bilproduksjonsarbeidere, med verdensomspennende protester mot politivolden i Amerika, og bevegelser over hele Europa med den polske nasjonale lærerstreiken, de portugisiske sykepleiernes streik og de franske «gule vester». Antiregjeringsprotester brøt ut på tvers av Latin-Amerika, i India og spesielt i land rundt Middelhavet, med protester i Irak, Libanon, Sudan og Algerie. De pålagte ordrene om tilbake-til-arbeid og tilbake-til-skolen, som del av en brutal «flokkimmunitet»-strategi midt under pandemien, skjerper klassespenninger i alle land.

Det som stoppet den første verdenskrigen etter at den brøt ut på Balkan for et hundre år siden, var den russiske arbeiderklassens maktovertakelse, ledet av Bolsjevikpartiet til Vladimir Lenin og Leo Trotskij, med Oktoberrevolusjonen i 1917 og etableringen av Den kommunistiske internasjonale for å lede arbeiderklassen i en revolusjonær kamp mot kapitalisme og imperialistkrig. Forsvarerne av dette strategiske perspektivet i dag er Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) [International Committee of the Fourth International], den trotskistiske verdensbevegelsen. Bare en uavhengig, internasjonal politisk mobilisering av arbeiderklassen mot kapitalisme, for å ta statsmakt og bygge sosialisme, kan stanse pådrivet i retning av krig.

For å snu utviklingen i retning av krig må dreiningen være til den utviklende bevegelsen i den internasjonale arbeiderklassen, og kampen for å bevæpne den med marxistisk bevissthet om nødvendigheten av å bygge en internasjonal bevegelse mot krig og imperialisme i arbeiderklassen.

De historiske og politiske røttene for den gresk-tyrkiske striden om borerettigheter

Konfliktene mellom Hellas og Tyrkia over maritime grenser og ressurser er forankret i det 20. århundres uløste problemer. Lausanne-traktaten av 1923 etablerte landegrenser mellom Hellas og Tyrkia. Denne begivenheten, og de påfølgende konfliktene i regionen, understreker den uunngåelig reaksjonære karakteren av forsøk på å splitte opp Balkan og Midtøsten langs vilkårlige nasjon-stat-grenser diktert av imperialisme.

Den tyrkiske uavhengighetskrigen, fra 1919 til 1922, ført av Den tyrkiske nasjonalbevegelsen til Mustafa Kemal Ataturk, nedkjempet forsøk fra britisk og fransk imperialisme på å dele opp Det osmanske imperiets anatolske territorium, etter dets nederlag i første verdenskrig sammen med Tyskland og Østerrike. I Sykes-Picot-avtalen fra 1916 – avslørt for verden av den sovjetiske regjeringen i november 1917 – hadde London og Paris blitt enige om å skjære ut og skape Irak og Syria. Deretter angrep de Tyrkias nåværende territorium, fra 1919 sammen med Hellas, for å dele opp restene av imperiet.

Mot den imperialist-ledede koloniokkupasjonen i Tyrkia støttet Sovjet-Russland helt korrekt den tyrkiske nasjonalmotstanden, som hadde sterk støtte blant arbeidere og bønder, og besørget våpen og støtte til Ankara-regjeringen. Tvingende militære nødvendigheter dikterte også sovjetisk politikk: London og Paris, sammen med Berlin, Praha, Tokyo og Washington, hadde alle invadert Sovjetunionen, og støttet de kontrarevolusjonære Hvite i Den russiske borgerkrigen, i et forsøk på å knuse den vordende arbeiderstaten og gjenopprette et nykolonialt, antisemittisk regime av De hvite i Russland. De greske kommunistene sloss for å mobilisere opposisjon blant greske soldater mot den greske okkupasjonen av deler av Anatolia.

Dette innebar imidlertid ikke at arbeiderne skulle støtte den tyrkiske borgerlige staten, som forsøkte å utrydde de tyrkiske kommunistene og som tråkket på det kurdiske folkets kulturelle og politiske rettigheter, og heller ikke de grensene den avtalte med imperialismen. Påleggingen av disse grensene i 1923 medførte grufulle tvangsdeporteringer av 1,6 millioner mennesker, i et forsøk på å etablere etnisk rene greske og tyrkiske stater. Sovjet-regjeringen baserte fremdeles sin politikk, før den stalinistiske degenereringen, på perspektivet for en internasjonal sosialistisk revolusjon som skulle berede grunnen for den gradvise utviskingen av nasjonale grenser innen en sosialistisk verdensføderasjon.

De tyrkisk-greske maritime grensene ble imidlertid aldri avklart, og heller ikke etter at begge land etter andre verdenskrig ble medlemmer av den USA-ledede antiSovjet-alliansen NATO. Hellas beholdt øyer spredt over Egeerhavet og Middelhavet, ofte bare kilometer utenfor den tyrkiske kysten, som gjorde opptrekkingen av en maritim grense omstridt, og i praksis umulig.

En vedvarende tvist oppsto også over Kypros, øya strategisk lokalisert utenfor kystene av Hellas, Tyrkia, Libanon og Syria. I 1974 eksploderte det til konflikt, da den greske oberstjuntaens CIA-støttede kupp innsatte den gresk-kypriotiske politikeren Nikos Sampson ved makten, beryktet for hans angrep på tyrkisk-kyprioter. Den tyrkiske hæren invaderte Kypros, hvilket førte til den varige delingen av øya og til den greske juntaens fall. Washington og EU-maktene bakket imidlertid den greske juntaen, og anerkjenner ikke den tyrkisk-kypriotiske enklaven.

Det som utløste dagens militære spenninger mellom Hellas og Tyrkia i Middelhavet er internasjonale konflikter forbundet med de blodige NATO-krigene i Libya og Syria. Stilt overfor arbeiderklassens revolusjonære opprør i januar og februar 2011, som styrtet den tunisiske presidenten Zine El Abedine Bin Ali og den egyptiske presidenten Hosni Mubarak, lanserte Frankrike, Storbritannia og USA en islamistisk proxy-krig i Libya mot regimet til oberst Muammar Gaddafi. Den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdoğans AKP-regime (det islamistiske Justis og utviklingspartiet), snudde seg etter innledende korte protester mot krigene, til å støtte dem.

Disse krigene hadde vidtrekkende og utilsiktede konsekvenser. NATO-maktene fikk ødelagt den libyske regjeringen på seks måneder, med bevæpning av islamistiske militser og opposisjonelle stammegrupper i Libya og bombing av landet for å besørge luftstøtte. Med landet oppløst i en borgerkrig mellom rivaliserende militser, dro mange islamistkrigere også for å slåss for regimeskifte i Syria, hovedsakelig via Tyrkia. Disse små, upopulære sunnimuslimske militsene kunne imidlertid ikke velte det større, bedre bevæpnede syriske regimet, til tross for milliarder av dollar i støtte fra CIA og Persiagulfens oljesjeikdømmer. Innen 2015 sto NATOs islamist-proxy-styrker overfor nederlag, etter intervensjon først av iranske og deretter russiske styrker for å støtte det syriske regimet.

Washington, Paris og andre NATO-makter gikk over til å anvende kurdiske militser som proxy-styrker i Syria, som i siste instans førte til et sammenbrudd av Tyrkias relasjoner til imperialistmaktene. Ankara motsatte seg i tiltakende grad amerikanske og europeiske politiske orienteringer i Syria, i tråd med sin tradisjonelle fiendtlighet mot kurdiske nasjonalistsentimenter innen Tyrkia. Etter å ha skutt ned et russisk kampfly over Syria i november 2015, som nesten fremprovosert en krig, søkte landet deretter bedrede relasjoner med Moskva. Washington og Berlin gjengjeldte med et kuppforsøk i juli 2016 for å myrde Erdoğan; det mislyktes dog, etterlot Erdoğan ved makten, men desillusjonert over sine nominelle NATO-allierte.

NATOs satsning på islamistiske styrker og Det muslimske brorskap (MB) etter den egyptiske revolusjonen førte også til bitre konflikter over hele regionen. Samtidig med arbeiderklassens masseprotester i Egypt fikk militærregimet reetablert seg via et kupp ledet av general Abdel Fattah al-Sisi i 2013, mot islamistpresidenten Mohamed Mursi, og en massakre av hans MB-supportere. I likhet med Persiagulfens oljesjeikdømmer i Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater (UAE), som ikke tolererer MB eller noen islamske dissidentgrupper innen deres grenser, var den egyptiske juntaen dypt fiendtlig innstilt mot den libyske islamist-regjeringen GNA. Deres fiendtlighet strekker seg også til det islamistiske AKP i Tyrkia, som er en alliert av MB og fordømte al-Sisi-regimet i Egypt.

Imperialistmaktene videreførte Libya-krigen, ikke bare østover til Syria men også sørover inn i Afrika sør for Sahara. Fransk imperialisme herjet på tvers av sitt tidligere koloniimperium og intervenerte i Elfenbenskysten for å få veltet president Laurent Gbagbo, sendte tropper til Den sentralafrikanske republikk (CAR), og lanserte i 2013 en krig i Mali mot islamistmilitser nord i landet. På dette grunnlaget – og for å håndheve oljeselskapet Totals interesser mot libyske GNA og det rivaliserende italienske energiselskapet ENI – støttet Paris også Haftar i Libya.

I denne eksplosive internasjonale konteksten fremprovoserte i fjor de siste stadiene av forhandlinger om en EastMed-rørledning mellom Israel, Kypros og Hellas, for gasstransport til Europa via Hellas og Italia, en bitter reaksjon fra Tyrkia. I august offentliggjorde Erdoğan et [maritimt] «blått hjemland»-kart, der det var gjort hevd på store deler av Egeerhavet. I november, etter en bilateral maritim og militær avtale med den libyske GNA-regjeringen i Tripoli, hevdet Tyrkia felles leterettigheter i det østlige Middelhavet, og i desember ble disse leteoperasjonene igangsatt. Athen responderte med å utvise GNAs ambassadør til Hellas, og Frankrike og Italia kunngjorde at de ville sende krigsskip til Kypros og den greske øya Kreta, for å forsvare dem mot Tyrkia.

Undertegningen av rørledningsavtalen mellom Israel, Kypros og Hellas den 2. januar førte til en ny konflikteskalering over hele regionen. Tyrkia gjengjeldte ved å kunngjøre at landet ville sende tropper for å støtte GNA mot Haftars LNA-offensiv mot Tripoli. Dette utløste fordømmelser fra regjeringene i Paris og Cairo. På sidelinjene av Berlin-konferansen om Libya samme måned, som stemte for et EU-militæroppdrag til Libya, kunngjorde Frankrike og Hellas en formell militærallianse.

I april intervenerte tyrkiske styrker i Libya for å knuse LNAs fremstøt mot Tripoli og tvang dem til å forlate mye av det vestlige Libya, og i mai kunngjorde Tyrkia planer om å bore etter olje rett utenfor de greske øyene Kreta, Karpathos og Rhodos.

Situasjonen eskalerte i sommer raskt. Da den franske fregatten Courbet i juni prøvde å stoppe tyrkiske skip som fraktet cargo til Libya belyste tyrkiske krigsskip den kort med deres målrettingsradar, og indikerte at de var klare til å åpne ild. Den egyptiske juntaen erklærte da at den forberedte planer for en fullskala invasjon av Libya, som så ble vedtatt i juli. Tidlig i juli bombet uidentifiserte krigsfly flybasen Watiya i Libya, med rykter som hevder det var Rafale-kampfly som var franske eller fra De forente arabiske emirater (UAE), der viktige radarer ble ødelagt og tyrkiske etterretningsrepresentanter ble såret.

Hellas begynte også å forhandle med Italia og Egypt om avtaler for eksklusive økonomiske soner (EEZ; Exclusive Economic Zones) og maritime grenser, et oppspill til at Athen krever slike samtaler med Ankara. Tyrkiske embetsrepresentanter har imidlertid avvist slike samtaler, da FNs havrettskonvensjon [UN Convention on Laws of the Sea], som Tyrkia ikke anerkjenner, ville tillate Hellas å hevde en sone på 200-nautiske-mil rundt hver av sine øyer spredt over Egeerhavet. Dette ville gjøre nesten hele Egeerhavet til gresk territorialfarvann, og tillate Athen å blokkere handel på vei til Istanbul og Tyrkias største nordlige byer.

Etter Tyrkias kunngjøring den 21. juli om at landet ville sende letefartøyet Oruç Reis eskortert av 12 krigsskip til farvann utenfor den greske øya Kastellorizo, satte Athen det greske militæret i full beredskap. Falske tekstmeldinger i Hellas, som ga seg ut for å være fra forsvarsdepartementet og oppfordret befolkningen til å «mobilisere» for en «militær hendelse», forårsaket panikk. Et sammenstøt ble angivelig i siste instans bare avverget av at den tyske forbundskansleren Angela Merkel ringte Ankara, hvorpå de tyrkiske skipene la kursen bort fra det omstridte området.

I august, da greske og tyrkiske krigsskip trappet opp deres patruljeringer – i ett tilfelle åpnet et gresk skip ild mot en tyrkisk båt, og såret tre ombord – trappet Paris opp sin kampanje. Frankrike avholdt felles marineøvelser med Egypt og deretter med Hellas; både Frankrike og De forente arabiske emirater (UAE) sendte også jagerfly til Hellas. Den franske presidenten Emmanuel Macron kunngjorde at han ville trekke opp «røde linjer» mot Tyrkia, og truet landet med krig. Nå har EU på oppfordring fra Paris gått med på å forberede økonomiske sanksjoner, for å prøve å få kvalt Tyrkia.

Arbeiderklassen kan ikke støtte noen av kapitalistregjeringene som leder denne farlige eskaleringen.

Paris forsvarer sine imperialistiske interesser og sine oljeprofitter i landets tidligere kolonisfære, mens de svøper sin politikk i en retorikk om internasjonal lov. Frankrike viderefører den ledende rollen Paris spilte for å presse til krig i Libya, som endte med ødeleggelsen av landet og byggingen av EU-interneringsleirer der menneskerettighetsgrupper har dokumentert at flyktninger gjøres til slaver, blir voldtatt og myrdet. Disse hendelsene, og ikke den tidligere investeringsbankmannen Macrons taler, avslører det politiske innholdet i imperialistretorikken om lov og menneskerettigheter.

En sentral kraft som driver Macrons politikk er frykt og sinne over den pågående internasjonale gjenoppblomstringen av klassekampen – en frykt som nå intensiveres av tiltakende raseri i arbeiderklassen over pandemien. Etter å ha slått brutalt ned på protester hjemme, som «gul vest»-bevegelsen og årets transittarbeiderstreik, er Macron også særdeles fiendtlig innstilt mot bevegelsen som utvikler seg blant arbeidere i tidligere franske kolonier undertrykt av imperialisme.

Det siste året så millioner-sterke antiregjeringsprotester i Libanon og Algerie, masseprotester mot omveltingen av Gbagbo i Elfenbenskysten, og streiker og protester i Mali mot Frankrikes krig der. Erdoğans verbale kritikk av Paris for landets imperialistarroganse opphisser franske embetsrepresentanter. Macron, som på sitt besøk i Libanon etter havneeksplosjonen i forrige måned snakket med dem han møtte om landets tidligere franske kolonioverherre general Henri Gouraud, er hårdnakket bestemt på å få legitimert fransk kolonialisme og få videreført imperialistplyndringen av Afrika og Midtøsten.

Den greske statsministeren Kyriakos Mitsotakis’ høyre-regjering ble i fjor valgt uten utfordring, da velgerne sparket ut Syriza-regjeringen («Koalisjonen av Det radikale venstre»). Syriza, et middelklasseparti basert på en fusjonering av stalinisme og identitetspolitikk, hadde gjennomført et lammende politisk svik: Partiet ble valgt basert på løfter om å gjøre slutt på EU-innstramminger, med tråkket på gjentatte avstemminger fra den greske offentligheten mot innstrammingspolitikken. Syriza-regjeringen påla den største enkeltpakka av sosiale nedskjæringer i gresk historie, mens den bygde et nettverk av tarvelige EU-interneringsleirer for flyktninger.

For å overgå Syrizas høyreorienterte historikk fra høyre, samtidig som han viderefører partiets innstrammingspolitikk, har Mitsotakis basert seg på politi-stat-politikk, antiimmigranttiltak og antiTyrkia-nasjonalisme. Greske sikkerhetsstyrker samarbeidet med medlemmer av fascistpartiet Gyldent morgengry for å slå og skyte Midtøsten-flyktninger som har krysset den gresk-tyrkiske grensa. Mitsotakis har inkludert mange kjente sympatisører for den greske juntaen, deriblant utviklingsminister Adonis Georgiadis og landbruksminister Makis Voridis, i sitt kabinett. Fra dette strømmer det uunngåelig en militaristisk antiTyrkia-politikk.

På sin side søker Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğans regjering, med sin aggressive borepolitikk, å hevde det tyrkiske borgerskapets interesser, som er avhengig av importert olje og gass, og for å motvirke sin egen kollaps i meningsmålingene. Arbeideres raseri vokser over den brutale tilbake-til-arbeid-politikken midt under Covid-19-pandemien, fallende kjøpekraft og fortsatte kriger i Midtøsten. Innen visse grenser ønsker Erdoğan EU-kritikken velkommen, da den lar ham posere som antiimperialist, oppildne tyrkisk nasjonalisme og prøve å få kvalt den voksende klassekonflikten i Tyrkia.

Erdoğan-regjeringens historikk bekrefter Leo Trotskijs Teori om permanent revolusjon: I land med forsinket kapitalistisk utvikling er borgerskapet ute av stand til å få etablert demokratiske rettigheter eller til å motsette seg imperialisme. Erdoğan-regjeringens politiske orienteringer, som et reaksjonært borgerlig regime som har manøvrert mellom forskjellige stormakter, har bare ført til katastrofe. Den har tilpasset seg imperialistkrigene i Libya og Syria samtidig som den videreførte undertrykkingen av det kurdiske folket inne i Tyrkia, og vedtok en morderisk «flokkimmunitet»-strategi for Covid-19. Kampen mot krig, og til forsvar av liv, levebrød og demokratiske rettigheter for arbeidere og undertrykte deler av middelklassen, avhenger av den internasjonale foreningen av arbeiderklassens kamper, der arbeiderklassen trekker bak seg de andre undertrykte klassene, i en revolusjonær kamp for sosialisme.

Avviklingen av amerikansk imperialismes verdenshegemoni

Krigsfaren i det østlige Middelhavet bekrefter advarslene og analysene ICFI har kommet med over en periode av mange tiår. ICFI vektla lenge at de uløselige geopolitiske motsetningene i kapitalistsamfunn i globaliseringens æra igjen ville reise alternativet for milliarder av arbeidere om verdenskrig eller sosialistisk verdensrevolusjon. Den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 hadde bekreftet og berettiget Trotskijs advarsler om den kontrarevolusjonære karakteren av Stalins nasjonalistiske teori om «sosialisme i ett land». Den løste imidlertid ikke kapitalismens motsetninger, som hadde ført til utbruddet av den første verdenskrig og til den russiske revolusjonen, eller satte en stopper for æraen av sosialistisk verdensrevolusjon, åpnet i oktober 1917.

David North, WSWS-redaksjonsrådets styreleder, analyserte i 1999 NATO-krigen i Serbia og den pågående bombingen av Irak, der han pekte på betydningen av de eksplosive geopolitiske konfliktene sluppet løs av den stalinistiske restaureringen av kapitalisme i Sovjetunionen og Øst-Europa. Han skrev:

Akkurat som utviklingen av imperialismen bevitnet stormaktenes bestrebelser for oppdelingen av verden på slutten av det forrige århundre, har demonteringen av Sovjetunionen skapt et maktvakuum i Øst-Europa, Russland og Sentral-Asia som gjør en ny oppstykking av verden uunngåelig. Jugoslavias vesentligste betydning, på dette kritiske tidspunkt, er at landet ligger på den vestlige periferien av en massiv utbredelse av territorium som de vesentlige verdensmaktene har som mål å ekspandere inn i. Det er umulig for USA, Tyskland, Japan, Frankrike, Storbritannia og de andre maktene bare passivt å se på åpningen av dette området. Det utspiller seg en kamp for tilgang til regionen og kontroll over råvarene, arbeidskraften og markedene, som langt vil overgå det forrige århundres ‘Kappløp om Afrika’ [‘Scramble for Africa’].

Der han advarte for «en serie med kommende kriger» bemerket North at «potensialet for en konflikt med Russland faktisk har tiltatt», og for konsekvensen av Sovjetunionens forsvinning som den felles fienden som hadde forent amerikansk og europeisk imperialisme: «Det europeiske borgerskapet vil ikke nøye seg med alltid å akseptere en underordnet posisjon til USA. Dets posisjon ville kontinuerlig bli uthulet og erodert, der USA ville søke å få presset frem sin fordel.»

North rettet også oppmerksom på implikasjonene av den stalinistiske restaureringen av kapitalisme i Kina, og Kinas industrielle vekst basert på tilgangen til verdensmarkeder og moderne teknologi: «Åpen konflikt mellom USA og Kina er uunngåelig. Kina er et historisk undertrykt land og ikke en imperialistmakt, og landet er godt på vei mot kapitalismens gjenoppretting: Det aspirerer til å bli en vesentlig regional økonomisk makt. En slik utvikling, som det nåværende antiKina-hysteriet i amerikanske aviser åpenbarer, motarbeides heftig av en betydelig del av den amerikanske styringseliten.»

Den komplekse floken av kriger og konflikter rundt det østlige Middelhavet gjenspeiler den ekstremt fremskredne krisetilstanden som ble analysert av ICFI for to tiår tilbake. Amerikansk imperialismes forsøk på å motvirke landets økonomiske og sosiale nedgang med bruk av militærmakt – i en bred bue som strekker seg fra Balkan og Nord-Afrika, over Midtøsten og til Sentral-Asia – har mislyktes.

Imperialistkrigene som ble lansert i Afghanistan (2001), Irak (2003), Libya og Syria (2011) har endt i fiasko. Utkjempet for verdensherredømme, men markedsført til publikum med løgner – som en krig mot islamistisk terror, jakt på ikke-eksisterende «irakiske masseødeleggelsesvåpen», og som støtte for en demokratisk revolusjon i Midtøsten – har de alle diskreditert det politiske etablissementet. Titalls millioner mennesker deltok i verdensomspennende protester mot Irak-krigen i 2002 og 2003. Disse krigene har siden forårsaket millioner av dødsofre og tvunget titalls millioner til å flykte fra deres hjem.

Disse krigene har satt scenen for en kollaps av NATO-alliansen og for pådriv i retning av en ny verdenskrig. I Europa og i Midtøsten står amerikansk imperialisme overfor signifikante stormaktsrivaler. I Europa kunngjorde Tyskland i 2014 re-militariseringen av landets utenrikspolitikk, for første gang siden nazi-regimets fall på slutten av andre verdenskrig. Siden 2016, da Brexit forhindret London fra å nedlegge veto mot deres planer, har Berlin og Paris gjentatte ganger lovet å utforme en EU-militærpolitikk uavhengig av Washington.

På Middelhavskysten og på tvers av Midtøsten står Washington nå overfor forskanset stormaktsopposisjon. USAs kriger har konsolidert pro-Iran-regimer i Irak og i Syria, som også støttes av Russland.

Kina, som Washington har identifisert som sin største globale enkeltrival, er også stadig mer innflytelsesrikt. Siden landets [langsiktige investeringsprosjekt kalt] Belt and Road Initiative (BRI) utvikler energi-, infrastruktur- og industriprosjekter over hele Midtøsten, har Kina fremstått som den største handelspartneren for land som Iran, Irak, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater (UAE). I juli tilbød Beijing angivelig Iran en avtale som omfatter $ 400 milliarder i investeringer, med forsikringer om gjensidig forsvar i tilfelle amerikansk angrep.

Dette representerer et avgjørende tilbakeslag for USAs imperialist-utenrikspolitikk, slik landets ledende strateger formulerte den på 1990-tallet. Zbigniew Brzezinski, en tidligere amerikansk nasjonal sikkerhetsrådgiver, kalte i 1997 Eurasia «verdens aksiale superkontinent», der han hevdet: «Det som skjer med maktfordelingen på den eurasiske landmassen vil være av avgjørende betydning for Amerikas globale forrang og historiske arv. ... I et ustabilt Eurasia er den umiddelbare oppgaven å sikre at ingen stater, eller kombinasjon av stater, får muligheten til å vise vekk USA, eller en gang redusere vår avgjørende rolle.»

Der NATO-alliansen nå brekker fra hverandre i det østlige Middelhavet ser amerikansk imperialisme potensielle fiender og rivaler spredt over den eurasiske landmassen, også innen NATO selv.

Disse ekstraordinært skarpe konfliktene utelukker enhver fredelig, langsiktig løsning av krisen i det østlige Middelhavet av NATO. Da den tyske utenriksministeren Heiko Maas talte til et møte av franske embetsrepresentanter etter at han kom tilbake fra Athen og Ankara, uttalte han: «USA ser stadig mer direkte på resten av verden gjennom linsen av sin rivalisering med Kina. … Amerikansk beredskap til å spille rollen som en global makt som sikrer stabilitet har falt.»

Som marxistbevegelsen insisterte etter utbruddet av den første verdenskrig ligger ansvaret for krigsfaren ikke hos den ene eller den andre imperialiststaten eller politikeren, uansett hvor aggressiv den, eller vedkommende, måtte være, men på det kapitalistiske nasjon-stat-systemet som helhet. Europeisk imperialisme er ikke et alternativ til den amerikanske imperialismens bankerott. Faktisk har Paris og Berlins første forsøk på å føre deres egen utenrikspolitikk rundt Middelhavet raskt utløst en eksplosiv konflikt. Det er også langt fra sikkert at tysk og fransk imperialismes interesser, to land som i to verdenskriger i forrige århundre kjempet mot hverandre, vil vise seg å være forenlige der de siktet seg inn på plyndringen av stadig større deler av kloden.

De småborgerlige partienes pro-krig-rolle

Den eneste måten å få stoppet kapitalistmaktene som spinner i retning av en ny verdenskrig er den internasjonale foreningen av arbeiderklassens kamper mot krig, pandemien og kapitalisme, på grunnlag av et revolusjonært program for sosialisme. Oppsvinget av den internasjonale klassekampen siden 2018 og den voksende lydhørheten for sosialisme blant arbeidere og ungdommen viser at grunnlaget for en slik politikk eksisterer i den objektive situasjonen. Det viktigste hinderet er fortsatt krisen av et revolusjonært lederskap i arbeiderklassen.

Selv der de reiser seg i kamp, uavhengig av eller i direkte opposisjon mot etablerte fagforeninger og partier, står arbeidere fortsatt overfor den gjenværende innflytelsen fra den velstående middelklassens pseudo-venstrepartier. Disse kreftene, basert på en fusjonering av stalinisme og identitetspolitikk, motarbeider bevisst revolusjon og søker å få knyttet arbeidere til det kapitalistiske nasjon-stat-systemet. Under den egyptiske revolusjonens masseopprør i årene 2011 til 2013 propaganderte de for at arbeidere skulle støtte enhver av det egyptiske borgerskapets fraksjoner – innledningsvis en militærjunta, så Brorskapet (MB) og til slutt Sisi-diktaturet – som forberedte seg for å ta makten. Dette førte til slutt i 2013 til konsolideringen av Sisis militærdiktatur, og knusingen av de egyptiske arbeidernes oppsving.

Nå bestreber de seg på å få knyttet arbeidere i Hellas og Tyrkia til krigspådrivet, ved å kreve at de støtter nasjonalregjeringene og de væpnede styrkene i hvert av landene. Det mest slående eksemplet er partiet Syriza («Koalisjonen av Det radikale venstre») i Hellas. Syriza, en koalisjon av fragmenter fra det stalinistiske greske Kommunistpartiet (KKE) og antiglobaliseringsbevegelser basert i middelklassens post-1968-studentbevegelse, støtter aggressivt Mitsotakis-regjeringens militaristiske orientering.

I Hellas reagerte Syriza-leder og tidligere statsminister Alexis Tsipras på konfrontasjonen i det østlige Middelhavet med en sjåvinistisk appel om mobilisering av det greske militæret mot tyrkiske fartøyer: «Hvordan disse ulovlige seismiske aktivitetene må og kan forebygges er siden oktober 2018 kjent av våre væpnede styrker, da de prøvde det ut effektivt. Vi har full tillit til deres evner.»

KKE selv presenterte en vri på Tsipras’ sjåvinistiske bemerkninger, og oppfordret til en «patriotisk holdning» til forsvar av greske nasjonalinteresser og fordømte «kosmopolitisme». Partiet hevdet: «Vi må alle sette først et Hellas av arbeidere, bønder, strevende selvstendig handlere og håndverkere, forskere, menn og kvinner, de unge og pensjonistene. Og ikke et Hellas av monopoler, kosmopolitisme, storkapitalen og dens politiske operatører som kommer i mange varianter.»

I en fellesuttalelse kom KKE og det stalinistiske tyrkiske Kommunistpartiet (TKP) ut til støtte for Lausanne-traktaten og det kapitalistiske nasjon-stat-systemet på Balkan. De erklærte at de er «mot grenseovertredelser og reising av tvil om internasjonale traktater som har definert grensene i regionen», og «mot endringen av grenser og Traktatene som definerer dem». Dette betyr at KKE og TKP avviser en kamp for å forene arbeidere over disse grensene og innordner seg med imperialistkrigene og intrigene som ligger til grunn for de internasjonale traktatene. Dette betyr at KKE og TKP i dag ville ta side for kapitaliststaten og mot hverandre i tilfelle krig.

I Tyrkia har den tyrkiske styringsklassens tradisjonelle parti, opposisjonspartiet Det republikanske folkepartiet (CHP), sanksjonert Erdoğan-regjeringens politikk i det østlige Middelhav. CHP-leder Kemal Kılıçdaroğlu hadde tidligere, angående omstridte øyer i Egeerhavet holdt av Hellas, uttalt: «Jeg vil ta beslag i alle disse øyene.» Likevel er et antall partier orientert i retning av og støtter CHP, blant dem Venstrepartiet (tidligere Frihet og Solidaritetspartiet, ÖDP), Arbeiderpartiet (EMEP) og Det tyrkiske arbeiderparti (TİP), som alle støttet CHPs ordførerkandidater i fjorårets lokalvalg.

Det kurdisk-nasjonalistiske Folkets demokratiske parti (HDP), som på samme måte støtter CHP som det mindre onde mot Erdoğan, har utstedt en uttalelse som erklærer at alle naturressursene i regionen «rundt øya Kypros tilhører både det tyrkisk- og det gresk-kypriotiske folk, og disse ressursene må anvendes av dem sammen, og samtidig». HDP bemerket forslag om samtaler mellom gresk- og tyrkisk-kyprioter, og oppfordret til å «holde alle politiske, diplomatiske og juridiske dialogkanaler åpne».

HDPs uttalelse eksemplifiserer den kurdiske borgerlige nasjonalismens fallitt. Partiets allierte i Syria har fungert som proxy-styrker for Amerika, Frankrike og andre imperialistmakter. Inne i Tyrkia søker partiet allianser med reaksjonære borgerlige partier som CHP, som er fiendtlig innstilte til det kurdiske folkets demokratiske rettigheter og ser i retning av EU. Disse politiske retningslinjene gjenspeiler HDPs avvisning av en orientering til den internasjonale arbeiderklassen: Partiet har ingenting å foreslå når krigsspenningene vokser, selv om alle diplomatiske kanaler holdes åpne, fordi de forskjellige imperialist- og kapitalistmaktene HDP har orientert seg i retning av, er på kurs til krig med hverandre.

I Frankrike har Nytt antikapitalistisk parti (NPA) og Jean-Luc Mélenchons Ukuelige Frankrike (LFI), som støttes av det stalinistiske franske Kommunistpartiet (PFC), begge opprettholdt en øredøvende taushet om den gresk-tyrkiske tvisten. Disse partiene støttet entusiastisk Libya-krigen da NATO i 2011 først lanserte den. NPA-talsmann Olivier Besancenot ledet oppfordringene til Paris om å bevæpne libyske «opprørere». LFI, som har tette bånd til offiserkorpset og til politifagforeningene, er et pro-krig-parti som støtter gjeninnføringen av verneplikt i Frankrike.

En spesielt reaksjonær rolle tilfaller elementene i dette pseudo-venstremiljøet som søker å få knyttet arbeidere til disse nasjonalistorganisasjonene samtidig som de poserer som internasjonalister. Dette er funksjonen til Revolusjonære arbeideres parti (DİP), de tyrkiske tilknytningene til Arbeidernes parti (PO) i Argentina og deres greske søsterparti, Savas Michael-Matsas’ Arbeideres revolusjonære parti (EEK).

Deres fiendtlighet overfor arbeiderklassen understrekes av deres støtte til Syrizas bedragerske valgløfter i januar 2015. EEK oppfordret til en «kraftfull Forent front av alle arbeidere og folkelige organisasjoner ... fra KKE, Syriza, Antarsya til EEK, de andre venstreorganisasjonene, anarkistiske og antiautoritære bevegelser». Partiet visste imidlertid at Syriza er et pro-kapitalisme parti. For å dekke sine spor rådet det velgerne til å støtte Syriza, men også «kreve fra deres lederskap å bryte med borgerskapet, det politiske personalet, alle opportunister og friere til kapitalens makt».

Hva angår DİP, erklærte partiet under oppløpet til valget: «Vi vil bli så fornøyde over hvor sterk arbeiderklassens og sliternes leir, anført av Syriza, vil komme ut av valget.»

Deres fellesuttalelse i dag om den gresk-tyrkiske tvisten prøver å male den reaksjonære nasjonalistiske politikken til dette pseudo-venstremiljøet i internasjonalistiske farger. Den kritiserer det greske og tyrkiske borgerskapet for ikke å sikre mer av oljeprofittene, og i stedet lar den gå til de store imperialistmaktenes oljeselskaper: «Faktum er at styringsklassene i hvert land tilbyr brorparten i delingen av naturrikdommene i Middelhavet til stormaktene som poserer som deres beskyttere. Dette er en kamp mellom selskaper som Total og ENI og Shell og BP og Exxon, ikke mellom arbeiderne i Hellas og Tyrkia!»

Fellesuttalelsen fordømmer den israelske staten for å tilegne seg Middelhav-oljerikdommene fra «de rettmessige eierne, det palestinske folket», og konkluderer med en bankerott appell: «La oss steppe opp klassekrig mot krig! Hovedfienden er innen våre egne land – de greske og de tyrkiske kapitalistene, deres regjeringer og regimer, som står til tjeneste for deres imperialistvelgjørere.»

EEK og DİP har en lang historikk for å slå på krigstrommene, og ta side for deres egne borgerskap i krisetider. Da Israel i 2010 angrep Mavi Marmara, skipet som transporterte humanitære forsyninger og drepte ni tyrkiske borgere, appellerte ikke DİP om en mobilisering av den tyrkiske, israelske og internasjonale arbeiderklassen. Derimot appellerte partiet til Erdoğan-regjeringen: «Send krigsskip, ta bistandsskipet tilbake fra Israel!»

Perspektivet til EEK og DİP er å dele opp regionens ressurser mellom de kunstige statene skapt av imperialist-oppsplittingen av Det osmanske riket. Det er faktisk umulig fredelig å få delt opp regionens ressurser mellom dens komplekse, overlappende etniske grupper, og av samme grunn er det umulig å trekke grenser for nasjon-stater i regionen. Regionen og dens profitter er splittet av imperialistkriger, der de tidligere koloni- eller semi-koloni-borgerskapene uunngåelig spiller en underordnet rolle.

Arbeiderklassen kan ikke tildele seg den håpløse og reaksjonære oppgaven å skulle utføre en deling av profitter og territorium mellom nasjon-statene i borgerskapets sted, og kritisere kapitalistklassen for ikke å forsvare nasjonalinteressen godt nok mot andre nasjonaliteter. Dette fallittperspektivet, fremmet av EEK og DİP, forfaller uansett raskt til Syrizas og CHPs perspektiv. Det betyr at når den greske og den tyrkiske marinen konfronterer hverandre i Middelhavet og Egeerhavet for en oppdeling av oljeprofitter, betyr det å påkalle arbeidere for krig om profitter mot den utenlandske fienden.

For en internasjonal bevegelse av arbeiderklassen for sosialisme og mot krig

Den reaksjonære løgnen om at arbeidere og soldater i Hellas og Tyrkia er fiender som er skjebnebestemt til å skyte hverandre, må avvises og motarbeides. Kampen mot krig og for en rasjonell utvikling av produktivkreftene i Middelhavet stiller arbeiderklassen foran oppgaven med å tilkjempe seg kontrollen over eurasiske og globale forsyningskjeder, fra den plyndringen og anarkiet som er organisert av finansaristokratiet. Denne store kampen krever imidlertid et nådeløst brudd med nasjon-stat-systemet, og alle borgerlige og småborgerlige partier.

Der han i sitt 1929-verk Permanent revolusjon forklarte perspektivet som hadde ligget til grunn for Oktoberrevolusjonen og etableringen av Sovjetunionen og Den kommunistiske internasjonale, skrev Trotskij:

Fullføringen av den sosialistiske revolusjonen innen nasjonale begrensninger er utenkelig. En av de grunnleggende årsakene til krisen i det borgerlige samfunnet er det faktum at produktivkreftene det har skapt ikke lenger kan forsones med nasjonalstaten rammeverk. Av dette følger, på den ene siden, imperialistkriger, og på den andre siden, utopien om et borgerlig De forente stater av Europa. Den sosialistiske revolusjonen begynner på den nasjonale arena, den utspiller seg på den internasjonale arena, og den sluttføres på verdensarenaen. Følgelig, den sosialistiske revolusjonen blir en permanent revolusjon i en nyere og bredere betydning av ordet; den oppnår fullføring først med det nye samfunnets endelige seier på hele vår planet.

Turen har nå kommet til den internasjonale arbeiderklassen, som har blitt enormt styrket av tre tiår med globalisering av produksjonen. Siden 1980 har bare den industrielle arbeiderklassen nesten blitt firedoblet, fra anslagsvis 250 millioner til nesten 1 milliard mennesker. Samlet sett vokste arbeiderklassen med 1,2 milliarder fra 1980 til 2010. Prosentandelen av den globale arbeidsstyrken som består av småbønder har falt siden 1991 fra 44 til 28 prosent, med hundrevis av millioner av landbygdas mennesker som har flyttet til byene for å finne arbeid.

Mer enn 1 milliard mennesker er forventet å slutte seg til arbeiderklassens rekker bare i Afrika de neste hundre år. Det franske borgerskapets frykt, spesielt over de eksplosive streikene og protestene i landets tidligere afrikanske kolonier, er forbundet med anslag om at innen 2050 kan 85 prosent av fransktalende i verden være bosatt i Afrika, mange av dem i raskt industrialiserende afrikanske land sør for Sahara. Det ville utgjøre totalt 700 millioner mennesker, sammenlignet med Frankrikes nåværende befolkning på 66,5 millioner, og en forventet befolkning i 2050 på 74 millioner.

Det internasjonale utbruddet av klassekampen siden 2018 gjenspeiler eksplosiv politisk harme over de svimlende nivåer av sosial ulikhet og den militær- og politivold som kapitalisme produserer. Utbruddet av masseprotester og klassekamper, deriblant i dusinvis av tidligere koloni- og semikoloniland, gjenspeiler også den voksende styrken til den internasjonale arbeiderklassen, og av produktivkreftene skapt av det 21. århundres industri og økonomi.

Foreningen av den internasjonale arbeiderklassens titaniske krefter i en sosialistisk kamp mot imperialistkrig og kapitalisme er den store oppgaven som Middelhav-striden reiser. Veien fremover er en revolusjonær kamp for De forente sosialistiske stater av Europa og for De forente sosialistiske stater av Midtøsten, mot EU og Lausanne-traktaten, som del av en sosialistisk verdensføderasjon. Dette betyr på ethver punkt å fremme revolusjonær klasse-enhet med kampene til arbeidere av andre nasjonaliteter, mot småborgerlige appeller om nasjonal solidaritet med kapitalistutbyttere i hvert land.

Dessuten har de to siste årene av klassekampen igjen bekreftet den store lærdommen fra Oktoberrevolusjonen og det 20. århundre: Arbeiderklassen kan ikke ved spontane streiker og protester improvisere en internasjonal organisering og revolusjonær strategi mot kapitalisme og imperialistkrig. Kampen for internasjonalisme og for sosialisme, mot de småborgerlige partiene som søker å få gjetet arbeidere inn bak borgerlige krigshissere i hvert et land, kan bare føres bevisst. Den fordrer et revolusjonært politisk lederskap i arbeiderklassen. Bare trotskistbevegelsen kan lede kampen for et brudd med den rådende nasjonalistiske orienteringen som stalinistiske og borgerlig-nasjonalistiske partier har fostret gjennom mange tiår.

Dette krever å bygge seksjoner av ICFI i land på tvers av hele Midtøsten, Europa, og internasjonalt, for å forene arbeiderklassens utviklende bevegelse til en verdensomspennende bevegelse for sosialisme. ICFI appellerer til sine støttespillere og til lesere av World Socialist Web Site om å tilby verdenspartiet deres støtte, kontakte det, og slåss for å bygge ICFI som arbeiderklassens internasjonale revolusjonære lederskap i kampen mot krig.