Masseprotestene på Sri Lanka som krever president Gotabhaya Rajapakses og hans regjerings avgang har gått inn i en kritisk fase. Tusenvis har deltatt daglig i de kontinuerlige protestene siden 9. april ved Galle Face Green, i sentrum av Colombo, og har oppholdt seg på det viktigste proteststedet både dag og natt.

Deltakerne er arbeidende mennesker, ungdommer, profesjonelle fagfolk, fattige på landsbygda og husmødre, og de skjærer på tvers av alle etniske og religiøse skillelinjer – singalesiske, tamilske, muslimske, kristne – midt under Rajapakse-regjeringens og dens støttespilleres ondsinnede bestrebelser for å piske opp kommunalisme for å drive en kile inn i arbeiderklassen og de undertrykte massene.

Okkupasjonen av Galle Face Green er en del av arbeideres langt bredere protester på tvers av hele øya, drevet fram av skyhøye priser, mangel på livsnødvendigheter, inkludert mat, drivstoff og medisiner, og langvarige daglige strømavbrudd.

Protestene er imidlertid en politisk amorf bevegelse, samlet rundt slagordet «Gota go home» og nødvendigheten av at noe må gjøres med øyas sosiale og økonomiske katastrofe. Forøvrig har arbeiderklassens inntreden i denne bevegelsen, som en klasse med sine egne krav, vært blokkert av fagforeningene, som bare har gjennomført isolerte og begrensede aksjoner.

Socialist Equality Party (SEP) advarer for at denne situasjonen ikke vil fortsette i det uendelige. Statsminister Mahinda Rajapakse meldte i forrige uke knapt tilslørte trusler om et blodig angrep på protestbevegelsen. Politiet skøyt tirsdag med skarp ammunisjon mot demonstranter i Rambukkana, i utkanten av Colombo, der de drepte Chaminda Lakshan, og såret flere andre.

Disse truslene går hånd-i-hånd med forsøk på å innynde seg hos protestlederne. Statsministeren inviterte dem som har holdt leir på Galle Face Green til samtaler «for å høre deres tanker og klager» og «for å diskutere alle mulige, plausible handlinger, for Lankas skyld».

Galle Face-protestorganisatører avviste imidlertid Rajapakses tilbud, men deres liste med krav, prominent framvist i protestleiren og sirkulert i sosiale medier, er innrettet på en omstokking av regjeringen, mindre konstitusjonelle reformer og implementeringen av IMF-innstramminger, som vil påtvinge den arbeidende befolkningen enda større vanskeligheter.

Denne samme gruppa insisterer på at det må være «ingen politikk» i Galle Face-protestene. Dette slagordet appellerer til den utbredte fiendtligheten som arbeidere og ungdommen føler mot hele det politiske etablissementet, inkludert opposisjonspartiene Samagi Jana Balavegaya (SJB) og Janatha Vimukthi Peramuna (JVP). Dette gjenspeiles i den populære sangen: «Nei til de 225 i parlamentet» – det vil si, alle de 225 parlamentarikerne.

Kravene som promoteres av Galle Face-protestlederne har imidlertid et bestemt politisk innhold. Samtidig som de proklamerer «ingen politikk» er deres krav praktisk talt identiske med dem fra SJB og JVP, og forblir helt innenfor rammeverket av det parlamentariske oppsettet og profittsystemet. Slagordet «ingen politikk» er framfor alt rettet mot sosialistisk politikk.

Hva er disse kravene?

Fratredelse av presidenten og statsministeren, ingen Rajapakse-familiemedlem skal inneha et parlamentarisk sete, og rettslige skritt for å hente tilbake ressursene «plyndret av korrupte medlemmer av Rajapakse-familien, korrupte politikere og embetsfunksjonærerer».

Protestlederne skylder den nåværende uforlignelige krisen på politikernes korrupsjon, og ignorerer den økonomiske krisen som herjer global kapitalisme og land rundt om i verden. Den utviklende krisen i den kapitalistiske verdensøkonomien har blitt akselerert av den globale Covid-19-pandemien, og regjeringers kriminelle politiske orienteringer for «flokkimmunitet», også på Sri Lanka, og nå USA/NATO-stedfortrederkrigen mot Russland i Ukraina.

Hele det politiske etablissementet har vært nedsunket i korrupsjon siden øyas uavhengighet i 1948. Det å gå til rettslige skritt mot korrupte politikere og embetsfunksjonærer for å få tilbake noe av deres bytte vil ikke gjøre noe for å løse den økonomiske og sosiale katastrofen arbeidere konfronterer.

En midlertidig regjering i seks måneder, for å forberede parlaments- og presidentvalg.

Hvilke partier skulle danne en slik midlertidig regjering? Det ville i all hovedsak bli SJB og JVP, sammen med andre opposisjonspartier, men protestlederne lar også døra stå åpen for at regjeringspolitikere kan bli med, så lenge de ikke er medlemmer av Rajapakse-familien.

En slik regjering ville implementere den samme grunnleggende politikken som den nåværende regjeringen: Drastiske innstramminger som dramatisk vil forverres som konsekvens av enhver IMF-redningspakke. Opposisjonspartiene SJB og United National Party (UNP) har kritisert regjeringen for ikke å ha gått med tiggerbollen til IMF langt tidligere. JVP har opprettholdt en skyldig taushet om anliggendet, og indikerer med det partiets støtte.

Dette ville være en regjering for å forsvare interessene til de velstående, utenlandske kreditorene og selskapseliten, på bekostning av arbeidere, unge mennesker og de fattige i byene og på landsbygda. Dessuten, dette er et desperat forsøk på å kjøpe tid for styringsklassen, ved å lede opposisjon inn i valg om seks måneder.

Arbeiderklassen har ikke råd til å vente i seks måneder, den trenger de organisatoriske og politiske virkemidlene for å slåss for å løse den sosiale katastrofen den står overfor. Dette innebærer nødvendigvis en politisk kamp mot alle etablissementspartiene – regjering og opposisjon – og det profittsystemet de forsvarer.

«Re-empowerment of 19th amendment» – Gjennoppretting Grunnlovens 19. endringstillegg.

Grunnlovens 19. endringstillegg, vedtatt i 2015 under den nasjonale «enhets»-regjeringen ledet av Maithripala Sirisena og Ranil Wickremesinghe, og omstøtt av den nåværende Rajapakse-regjeringen, avskaffet ikke det utøvende presidentskapet, slik det ble lovet, men innførte noen mindre restriksjoner for presidentens fullmakter.

Med eller uten det 19. endringstillegget, det utøvende presidentskapet innehar omfattende autokratiske fullmakter, inkludert det å kunne innføre unntakstilstand og mobilisere sikkerhetsstyrkene mot arbeiderklassen, som Rajapakse allerede har gjort.

SEP forlanger at det utøvende presidentskapet avskaffes, sammen med hele mengden av antidemokratiske lover som gjentatte ganger tidligere har blitt brukt mot arbeidere.

En midlertidige regjering for å bringe «essensielle tjenester og andre spesialsektorer som konfronterer krise (helsevesenet, utdanningsvesenet osv.) til sikkelige betingelser.»

Det å antyde at en midlertidig regjering skulle komme til å lindre den sosiale krisen som millioner står overfor, er ytterst tvilsomt og bedragersk. En midlertidig regjering kommer til å implementere kravene fra IMF, utenlandske kreditorer og den srilankiske selskapseliten om flere innstramminger, ikke færre.

Kravene omfatter ikke engang en henvisning til de enorme vanskelighetene arbeidende mennesker står overfor, der de sliter med å brødfø deres familier og få tilgang til dagliglivets nødvendigheter. Sykehusene står overfor kritiske mangler på medisiner og utstyr. Bønder får ikke tilgang til kjemisk gjødsel. Transportvesenet og strømforsyningen er lammet av mangel på drivstoff.

Vi advarer for at en midlertidig regjering ikke vil være mindre hensynsløs enn hva dagens regime er hva angår å påtvinge IMFs diktat, og den vil ikke nøle med å mobilisere sikkerhetsstyrkene mot protestbevegelsen.

Kravene framsatt av Galle Face Green-protestlederne representerer ikke arbeiderklassens og de fattiges interesser, men snarere dem til et sjikt av den øvre middelklassen, som setter deres håp til IMF og opposisjonens kapitalistpartier for å forbedre deres, relativt sett, komfortable posisjon.

Deres klasseorientering er ikke til arbeiderklassen, men til bankene og storselskapene. Nettstedet Daily FT.lk på Sri Lanka har rapportert at «Talsmenn for Occupy Galle Face (OGF)» har appellert til den private sektor om støtte for deres krav. De oppfordrer til støtteerklæringer for OGF, og forpliktelser «om å bistå med logistikk på Galle Face, med tydelig merkevarebygging», besøk til protestleiren «med firmabannere eller visuell optikk», og for at selskaper skal oppmuntre og besørge muligheter for «ansatte til å protestere utenfor deres kontorlokaliseringer».

SEP har utarbeidet et sosialistisk handlingsprogram for arbeiderklassen, mot denne pro-business-orienteringen til opposisjonspartiene. I partiets uttalelse den 7. april gjorde SEP det klart at partiet står helt klart bak den arbeidende befolkningens krav om Rajapakses og hans regjerings avgang, men forklarte samtidig at dette bare var det første skrittet. Uttalelsen forlangte «en umiddelbar avskaffelse av det utøvende presidentskapet, som med eneveldige autokratiske fullmakter, holder en pistol mot arbeiderklassens hode».

SEP har allerede dannet ei rekke aksjonskomitéer, uavhengige av alle av borgerskapets partier og av fagforeningene som har lagt arbeiderklassen i ei tvangstrøye og har solgt ut den ene kampen etter den andre. Vi oppfordrer arbeidere til å etablere deres egne aksjonskomitéer, demokratisk valgte, på hver en fabrikk, arbeidsplass og plantasje, og i alle nabolag, som det organisatoriske fundamentet for en politisk kamp til forsvar for deres grunnleggende demokratiske og sosiale rettigheter.

SEP-uttalelsen foreslo ei rekke politiske orienteringer som aksjonskomitéer kan slåss for, deriblant avvising av landets utenlandsgjeld, og et rungende nei til innstrammingskravene fra Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken (WB). For å imøtekomme massenes presserende nødvendigheter må arbeiderklassen ta kontroll over produksjonen og distribusjonen av de essensielle varene og ressursene som er kritisk viktige for arbeidende menneskers liv.

En slik bevegelse av arbeiderklassen vil vinne de undertrykte massenes støtte, inkludert de fattige på landsbygda, og legge grunnlaget for en kamp for en regjering av arbeidere og småbønder, forpliktet til sosialistisk politikk. Sri Lankas arbeideres allierte er deres klassebrødre og -søstre i hele Sør-Asia, og rundt om i verden, som også står overfor en forverrende sosial krise. Kampen for en sosialistisk framtid er nødvendigvis internasjonal.

Vi oppfordrer innstendig arbeidere og ungdom til å slutte seg til og bidra til å bygge SEP som det revolusjonære lederskapet som er nødvendig for denne kampen.