Sri Lankas statsminister Mahinda Rajapakse benektet, i en tale til nasjonen mandag kveld, regjeringens ansvar for landets økonomiske og sosiale katastrofe, og meldte en skremmende advarsel til arbeidende mennesker som forlanger at hans bror presidenten Gotabhaya Rajapakse og hele hans regjering går av.

Den hastig annonserte talen, kringskastet på fjernsynskanalen Derana, kom samtidig som regjeringen kaver for å holde seg ved makten. Regjeringskoalisjonen har nå bare et syltynt flertall i parlamentet, etter at 41 parlamentsmedlemmer i uka som var erklærte at de ville sitte som uavhengige, uten regjeringstilknytning.

Hundretusenvis av mennesker er involvert i de vedvarende protestene på tvers av øya, med krav om at presidenten og regjeringen «går hjem». Midt under skyhøy inflasjon, mangler på essensielle matvarer og drivstoff, og daglige timer-lange strømbrudd, vokser den folkelig støtten for protestene.

Statsministeren erklærte kynisk at han forsto «folkets tretthet» der de har stått i køer, og «folkets lidelser i møte med vareprisene som skyter til værs». Men den egentlige hensikten med hans tale var å fordømme de pågående protestene som en trussel mot demokratiet, og med krav om at de umiddelbart må opphøre.

Rajapakse sa: «Utropet ‘Nei til de 225 i parlamentet’ gir i dag gjenlyd gjennom gatene. Dette oversettes umiddelbart til en avvising av vårt demokratiske system. Selv om det kan høres bra ut, oppfordrer jeg dere innstendig til å forstå faren, i et historisk perspektiv.»

Hvilket demokrati er det Rajapakse snakker om ?! Massene av mennesker som er drevet ut i gatene av raseri og desperasjon utøver deres grunnleggende demokratiske rett til å motsette seg alle de 225 selvtjenende parlamentsmedlemmene – både dem i regjering og i opposisjon. Alle disse kapitalistpolitikerne er ansvarlige for tiårene med angrep på arbeiderklassens sosiale posisjon og dens demokratiske rettigheter.

Presidentskapet og parlamentet har vært instrumentene for det ene angrepet etter det andre på borgernes demokratiske rettigheter. Den nåværende regjeringen har påberopt seg loven om viktige offentlige tjenester – Essential Public Services Act – for å kriminalisere arbeidslivskamper fra arbeidere som krever høyere lønninger og forbedrede arbeidsbetingelser. Regjeringen har sluppet politiet løs med tåregass og batonger mot studenter som demonstrerer i opposisjon mot inngrep inn i landets kostnadsløse utdanning.

Ytringsfriheten er under vedvarende trusler, med pågripelsen av journalister som er kritiske til regjeringen. Samtidig har Rajapakse-regimet arrestert hundrevis av tamiler og muslimer i henhold til den drakoniske loven om forebygging av terrorisme – Prevention of Terrorism Act – der den pisker opp reaksjonær singalesisk sjåvinisme i et forsøk på å splitte arbeiderklassen.

Når statsministerens påkaller historien er det en dyster advarsel om at regjeringen er beredt til å gå mye lenger, og sågar til å slippe løs et brutalt terrorregime mot masseprotestene, som Sri Lankas regjeringer har gjort tidligere.

Rajapakse refererte helt spesielt til antiregjeringsbevegelsen som oppsto blant arbeidsløse singalesiske ungdommer sør på øya mot slutten av 1980-tallet. Regimet til daværende president J. R. Jayawardene brukte morderiske angrep på politiske motstandere og arbeidere, begått av partiet Janatha Vimukthi Peramuna (JVP), som påskudd for å slippe løs militærsponsede dødsskvadroner som massakrerte anslagsvis 60 000 ungdommer på landsbygda, i et forsøk på å utrydde antiregjeringsurolighetene. Veiene var omkranset av brente lik, for å så terror inn i befolkningen.

Statsministeren refererte også til framveksten av de separatistiske Frigjøringstigerne LTTE – Liberation Tigers of Tamil Eelam – nord på øya, som førte til landets 26-år-lange kommunalistiske borgerkrig. Tamilske ungdommer sluttet seg bare til LTTE og andre væpnede tamilgrupper på grunn av dyp frustrasjon over den antidemokratiske og diskriminerende politikken ført mot tamiler, og de gjentatte pogromene begått av singalesiske sjåvinistkjeltringer. Responsen fra påfølgende Colombo-regjeringer var en blodig krig som kostet hundretusenvis av liv.

Mahinda Rajapakse, den gang som president, og hans bror Gotabhaya, daværende forsvarsminister, ledet i 2009 de siste brutale militæroffensivene som resulterte i den vilkårlige nedslaktingen av titusenvis av tamilske sivile, og innesperringen av hundretusener flere i militærkontrollerte interneringsleirer.

Statsministeren sa til hans fjernsynspublikum at «å vurdere dette nøye, og beskytte vår nasjon fra igjen å gli inn i en så mørk tid som tidligere i vår historie, med slike handlinger». Dette er en dyster trussel, spesielt der den kommer fra en mann med blod på hendene, og nå ikke bare mot protestene, men mot arbeiderklassen og massene på landsbygda som helhet.

Rajapakse klandret også demonstrantene for den tiltakende økonomiske krisen, og erklærte: «Hvert sekund dere protesterer på gatene taper vårt land muligheter til å motta potensielle dollar.»

Hvem sine dollar snakker Rajapakse om? Det er så absolutt ikke pengene til arbeidere og de fattige, som desperat slåss for å overleve fra dag til dag. Mange er nær sult, om ikke allerede hungersnød, og ute av stand til å skaffe seg essensielle matvarer, for ikke å snakke om medisiner og andre grunnleggende livsnødvendigheter.

Statsministeren snakket om selskaps- og finanseliten – aksjemarkedsspekulantene, forretningsentreprenørene og konsernsjefene – som har blitt rammet av den økonomiske krisen. Dette er de samfunnslagene som har sett deres formuer stige under pandemien, med regjeringens kriminelle politiske orienteringer for å la Covid-19 spre seg gjennom befolkningen. Rajapakse-regimet ga dem overdådige skattekutt og utdelinger, finansiert ved å trykke penger under påskudd om å stimulere økonomien, samtidig som den tvang arbeidere til å jobbe under usikre helsebetingelser.

Sri Lankas aksjemarked steg i januar til sitt historiske høydepunkt, der indeksen på 13 500 tilrettela for spekulanter å kunne høste formuer. Sri Lankas ni toppselskaper hadde samlede profitter på 364 milliarder rupier ($ 1,8 milliarder) fra april til juni i fjor, og høstet 21 milliarder rupier i profitter i første kvartal av inneværende regnskapsår.

I tillegg til å klandre demonstrantene skyldte statsministeren på pandemien og sa regjeringen beskyttet befolkningen. Ei løgn! Han beklaget også den globale økonomiske situasjonen, og sa den hadde påvirket eksportinntektene. Med andre ord, alt og alle – bare ikke regjeringen – er ansvarlig.

Selv om det så visst er sant at den globale økonomikrisen har rammet Sri Lanka hardt, er regjeringen helt og holdent ansvarlig for å legge krisens byrder på de arbeidende menneskene, samtidig som den har forsøkt å beskytte big business’ profitter og de superrikes formuer.

Regjeringen forbereder seg nå på å pålegge befolkningen ytterligere og større byrder, der den er på tiggerferd til Det internasjonale pengefondet (IMF) for å be om nødhjelp. Den nyutnevnte sentralbanksjefen erklærte i forrige uke at «politisk og sosial stabilitet» var nødvendig for å kunne implementere IMFs innstrammingspolitikk, som vil føre til enda høyere priser, høyere skatter, større mangler og massive tap av arbeidsplasser, etter hvert som statseide næringsvirksomheter blir kommersialiserte og privatiserte.

Mahinda Rajapakse har gjort det helt klart hvordan «politisk og sosial stabilitet» vil bli oppnådd dersom demonstrantene ikke følger hans advarsler. Reaksjonen begynner igjen å vise sitt stygge hode, i form av trusler om brutal statsrepresjon mot massene som fører kampanjer for å forsvare deres økonomiske og sosiale rettigheter.

Da president Gotabhaya Rajapakse innførte portforbud og utkalte soldater og politi til gatene, helgen 2. til 3. april, trosset masseprotester trusselen og regjeringen trakk seg – midlertidig. Socialist Equality Party (SEP) advarte i partiets uttalelse, meldt den 7. april, at regimet avventet tiden. Statsministeren truer nå med å bruke statsrepresjon av en langt bredere og mer voldelig skala.

Arbeiderklassen trenger sine egne demokratiske organisasjoner for å kunne slåss for sine grunnleggende demokratiske og sosiale rettigheter. SEP oppfordrer til dannelsen av aksjonskomitéer på hver en arbeidsplass, på hver fabrikk og i alle arbeiderklasseforsteder, demokratisk valgt og uavhengige av fagforeningene og hvert eneste kapitalistparti.

Fagforeningene er den største hindringen for arbeiderklassens mobilisering. I løpet av de to siste årene har de solgt ut hver eneste av arbeidernes kamper, og sagt de forstår krisen landet står i. Fagforeningene i offentlig sektor kalte i forrige uke en éndagsstreik, for å slippe ut damp. Fagforeningslederne erklærte at de er for en regjering som «man kan stole på, og som regjerer basert på parlamentet» – det vil si, en annen kapitalistregjering av de samme 225 parlamentarikerne.

SEP har fremmet et sosialistisk handlingsprogram der arbeiderklassen kan slåss for sine sosiale og demokratiske rettigheter, og trekke de landlige massene til sin side, som også blir hardt rammet. Aksjonskomitéene – organer for arbeidernes demokrati – etablerer fundamentene for en kamp for en arbeidernes og bøndenes regjering – det vil si, en genuint demokratisk regjering som kan omorganisere samfunnet på grunnlag av flertallets behov, ikke de få rikes profitter.

Vi oppfordrer innstendig til å bli med og bygge SEP, som er det eneste partiet som slåss for dette programmet.